Skrevet av Andreas S. Iversen
Det er palmesøndag, og vi er på vei inn i ”den stille uke”. Det kan kirka vår kanskje trenge etter de ukene vi nettopp har hatt. Kirkemøtet og saken om ekteskapet har preget både gudstjenester og hverdagslivet. Det har vært tema for mange diskusjoner – blant så vel gode venner som uenige teologer. Til og med landets media har dekket saken bredt. Uansett hva man måtte mene om saken, håper jeg at vi alle kan være enige om at et fokus på uenighet og misnøye ikke tjener vår sak. Kanskje trenger vi alle nå en stille uke. En uke hvor vi trekker oss tilbake og ligger lavt til stormen gir seg. En uke uten å provosere eller å snakke med store ord.
Eller kanskje ikke.
Kanskje er det ikke en stille uke vi trenger.
Kanskje er det tid for det motsatte.
Det er palmesøndag, og Jesus er på vei inn i Jerusalem. Folkemengdene stormer mot han. Mannen de har hørt så mye om – han som har helbredet syke, drevet ut onde ånder og oppreist en død mann – HAN er i byen. De er oppspilte og glade. Kanskje tror de at han kan klare alt, men selv de har ikke forutsett hva som skal skje denne ”stille uken”. Jesus skal dø og stå opp igjen. Mennesket blir frelst. Døden blir beseiret.
Dette er sentrum for troen vår. Jeg sier ikke at debatten de siste ukene ikke er viktig for kirken – det er den. Men den er ikke viktig for å kunne tro på Gud. Spørsmålet er ikke hva du tror, men om du tror.
Om du tror at Jesus døde og stod opp. Om du tror at Gud sendte sin eneste sønn til jorden for vår skyld, for at vi skal få evig liv og en gang møte Ham selv – ansikt til ansikt.
Det er palmesøndag, og det er på tide å rope høyt. Som folkemengden i byen gjorde. Og ikke rope høyt om uenighet – men om det vi er enige om; at vi har en Gud som er større enn alt, og at vi har en frelser som døde for oss, og som stod opp, og som er midt i blant oss den dag i dag.
Det er dette påsken handler om.
Det er dette som er sentrum for troen vår.