Forkynnelse for ungdom – noen praktiske tips


Skrevet av Hege Holmqvist


Det er viktig før man begynner å forberede andakten eller tale at man er bevist på hva oppgaven består i. Det å holde en andakt er ikke det samme som å være en komiker, lage underholdning eller tidsfyll i en ellers grå hverdag.  Du har det fantastiske privilegium å gi ungdommene Guds ord.
Når man har fastslått hva oppgaven går ut på, er videre to andre viktige elementer: at  ungdommen faktisk forstår hva du sier, og forkynnelsen kan omgjøres til praksis i eget liv.

Hva vil du si?

Det aller første man må tenke på når man skal planlegge en tale er å finne ut hva som er budskapet. Hva vil du si? Hva er målet for andakten? Hva vil du at tilhørerne skal sitte igjen med? Jo mer konkret du kan være for deg selv, jo bedre er det. Når du vet hva du vil si er det også lettere å se om du har lykkes i formidlingen.
Når du har klargjort dette, kan det være lurt å legge opp resten av samlingen ut i fra dette målet.

Hvem vil du si det til?

Når du skal forkynne, uansett aldersgruppe, er det viktig at du definerer hvem som er målgruppen. Har du definert målgruppen har du mye større sjanse til å lykkes i formidlingen av ditt budskap.
Jo mer du kan få vite om målgruppen jo bedre. Jeg skulle preke på et ungdomsmøte og hadde lagt opp mye av talen med eksempler fra diverse komedier som da gikk på tv. Problemet var at et par timer før jeg skulle tale fikk jeg vite at denne ungdomsgjengen sjelden så på tv. Det var en trend i dette miljøet. Jeg tror de forstod hva jeg mente, men det var ikke helt suksess.
Jeg gikk en periode i en menighet med høy andel av innvandrere i barne- og ungdomsarbeidet. Det kom sterkt til syne når juleevangeliet skulle formidles og presten spurte hva gjeterne fant. Et barn rakk opp hånden og med forventningsfullt blikk sa hun:» en edderkopp?» Det var ikke helt det svaret presten var ute etter, men dette barnet hadde aldri hørt juleevangeliet. Vi visste at andelen barn med muslimsk bakgrunn var stor, men tenkte bare ikke på det…

Hvordan vil du si det?

Da jeg studerte ungdomsarbeid (Focus 9-16, Academy of Performing Art, Youth With A Mission) ble vi presentert for en statistikk som sa at vi husker 10 % av det vi hører, 30-40 % av det vi ser og ca 80 % av det vi gjør. Min erfaring er at dette ikke er så langt fra sannheten, og derfor er det viktig at vi ikke bruker bare ord i formidling av evangeliet, men hele sanseapparatet. Her er det strengt tatt bare fantasien som setter grenser, men for at metoden skal fungere godt er det viktig at den egner seg for målgruppen og at den henger godt sammen med tema.

For å gi et konkret eksempel. Jeg skulle snakke om menigheten og tenkte på den ut ifra Paulus sitt bilde om legemet. Poenget mitt var at alle lemmer trengs. I ungdomsgruppa er det for eksempel viktig at alle er med for å skape en god gruppe, ikke bare tre eller fire. Jeg illustrerte dette ved hjelp av en konkurranse. Tre lag med tre personer på hvert lag. Målet var at de skulle løpe frem til bordet og så spise en liten melkesjokolade som jeg la på bordet. Det var en sjokolade til hver deltaker. Dette var en stafett mellom tre lag og hinderet ble at de fikk forbud mot å bruke forskjellige kroppsdeler. Førstemann fikk ikke se, andremann ikke lov til å bruke beina og tredjemann fikk ikke lov til å bruke hendene. Da de var ferdige spurte jeg hva som ville gjort oppgaven enklere. Jeg hadde da et utgangskpunkt for å forkynne at det er behov for alle og at vi alle har forskjellige oppgaver i for eksempel en barnegruppe.

Kort om kroppsspråk.

Et gammelt utsagn lyder ca. slikt:: «Jeg hører ikke hva du sier for kroppen din roper så høyt.»
Forkynnelsen begynner før selve preken/andakt, og den fortsetter etter på. Det har faktisk betydning for budskapet hvordan du oppfører deg. Når jeg var kristenruss hadde vi en voksenleder som sa at vi måtte leve livet slik at det understreket ordene vi sa og ikke streket over dem. Derfor er det viktig at måten du agerer etter en andakt henger sammen med de ordene du nettopp har sagt.
Det at vi kommuniserer med kroppen vår er neppe en overraskelse for noen. Det er kun en liten del av all kommunikasjon som foregår verbalt.
En statistikk sier at man kun oppfatter 7 % verbalt (bare ord), 38 % vokalt (toneleie, stemmeklang og andre muntlige signaler utenom ord) og 55 % er ikke-verbalt i kommunikasjon . Det betyr at når vi snakker med ungdom formidles budskapet litt igjennom ordene vi sier og mest gjennom hva vi kommuniserer med kroppen vår. Dette gjelder også når vi forkynner og ikke bare når vi «henger» med ungdommene.

Øynene.

Prøv å se så mange du kan i øynene i løpet av tiden du er sammen med ungdommene. Dette gjelder under andakten du har, men også resten av kvelden du er sammen med dem. Folk flest liker å bli sett, men dessverre er det lettest å se de som roper høyest. De som sitter stille i kroken ønsker også å bli sett, men de «krever» at vi tar iniativet.
På den andre siden, ser du på samme person for lenge blir dette ubehagelig så husk å se på flere. Det som er interessant er at selv om du ser et menneske i øynene er det ikke sikkert han eller hun oppfatter det. Dette kan dere i ledergruppa faktisk øve på og gi hverandre tilbakemelding på. Jeg har for eksempel en tendens til å smile mye og da forsvinner øynene mine. Det resulterer i at ikke mange oppfatter at jeg faktisk ser de i øynene.

Nervøsitet

Dessverre synes det om når man er nervøs. Litt nervøsitet er bare bra, det skjerper sansene. Utfordringen er hvis nervøsiteten tar overhånd.  Når du skal forkynne er lurt å mentalt forberede seg, og møte nervøsiteten før du reelt opplever den. Et lurt tips er å gå mentalt igjennom hele scenariet: Når du kommer til stedet, når du møter folk, når du reiser deg og skal stille deg foran en forsamling.
Hvordan føles dette? Når blir du nervøs? Hvor er de «kritiske» punktene, for eksempel når magen knyter seg? Kjenn etter hele forløpet mentalt. Når du senere skal gjennomføre andakten, så har du allerede vært der. Du har mentalt tatt kontrollen.

Selvtillit

Ha tro på deg selv! Jeg er ikke utrustet med verdens beste selvtillit, men har lært meg noen knep til hvordan øke den. Bibelen sier at troen kommer av forkynnelsen  og det samme gjelder de tankene vi tenker om oss selv. Tenker vi positive tanker og snakker positivt om oss selv og til hverandre gjør det faktisk noe med oss. Det har i hvert fall gjort noe med meg. Derfor, som en del av min forberedelse, girer jeg meg opp med å snakke bra til meg selv. Det gjør også noe med hele kroppsholdningen din hvis du hvis du går opp på talerstolen med tro på deg selv.

Vær livsnær

Det er viktig for meg at når jeg forkynner skal tilhørerne kunne relatere det til den hverdagen de selv har. Jeg skal ikke påstå at jeg alltid klarer det, men jeg er det bevist i planlegging. Det gjør også at jeg det er viktig for meg å undersøke hvem som er målgruppa for forkynnelsen.

Ærlighet

Ærlighet er det aller viktigste for meg som forkynner og ungdomsarbeider. Det betyr ikke at jeg sier alt, men at det jeg sier er sant. Jeg kan heller ikke late som jeg er glad i meg selv eller fake god selvtillitt, og derfor har det vært viktig for meg å jobbe med deg selv slik at det faktisk blir tilfelle.
Når jeg skal forkynne er mitt mål å forkynne Gudsord og ikke kun fortelle Heges liv med Gud. Guds ord skal være utgangspunktet og mine erfaringer skal være med å bekrefte eller beskrive et poeng. Jeg har oppdaget at jeg lett kan formidler evangeliet etter Hege og kun bruke Guds ord til å støtte opp under det.

Lykke til med forkynnelsen. Minner om at denne artikkelen er skrevet med bred pensel og at det er mange nyanser som ikke fikk plass på disse sidene.

Pease, A. og B. Kroppsspråk, Cappelen 2005
Romerne 10:17

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.