Andakt: Skjærtorsdag – det siste måltid


Skrevet av Camilla Osnes, teologistudent i stiftspraksis i Bardu menighet


Luk 22:14-23

 

Har du noen gang vært på bilferie? Alle i bilen kjenner at dere begynner å bli ekstremt sultne. Dere kjører og kjører, leter og leter etter et sted, men finner ikke en eneste restaurant, butikk eller sted der det er mat. Kanskje har dere kjørt dere bort inn i ingenmannsland. Det er flere mil til neste landsby.

 

Kanskje dette beskriver noe du aldri selv har opplevd. Men det de fleste av oss har en eller annen gang kjent det å være veldig sulten. Det begynner å rumle i magen. En irritasjon begynner å stige inni deg.

 

Mat er noe helt essensielt for mennesker. Alle kulturer og nasjoner har en forbindelse til mat. Mat binder tradisjon, historie, kultur, samfunn og folk sammen. Symbolikken av et dekket bord med mat og drikke er noe alle har, på en eller annen måte, en tilknytning til. På godt og vondt!

 

For noen kan det være det beste på jord. Det er et gledens bord. Å komme hjem til familien, å sitte rundt et bord med venner og mennesker man er glad i. Man spiser, drikke, snakker og ler sammen.

 

For andre er det krangelens bord. Der ingen debatter og krangler tar slutt. Der det er amper stemning, gnisninger og ingen ende på de vonde følelsene.

 

For noen kan det være ensomhetens eller tomhetens bord. Måltid som aldri deles. Kanskje gir måltidet minner om en man var glad i, som en gang satt på andre siden av bordet, men som ikke lenger er der. Kanskje man ikke har noe å legge på bordet. Ikke råd til å mette en tom, eller tomme, mager.

 

Skjærtorsdag handler om et dekket bord. Det siste måltid Jesus hadde med disiplene. Det var påske, jødenes høytid. Et festmåltid der jødene feiret at Gud ledet Israelsfolket ut av Egypt.

 

Men måltidet Jesus og disiplene hadde var en ladet kveld.

I teksten sier Jesus til disiplene: ”Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide”

 

Det er akkurat som idyllen blir brutt. Det oppstår hvisking i rommet.

Før jeg skal lide….hva mener han med det?

Og så begynner Jesus å snakke om at noen som skal forråde ham…hvem er det det er snakk om, tenker disiplene. Hvem av oss kan finne på å gjøre noe slikt?

 

Det må ha vært helt spesielt å sitte rundt det bordet.

Rommet må ha vært ladet av spenning, av undring og forvirring.

 

I dag vet vi hva som skjer videre med Jesus.

Vi vet hva Jesus snakker om.

Vi vet at Judas forråder.

Vi vet at Peter fornekter.

Vi vet at Jesus dør som en forbryter på korset.

Vi vet at han står opp fra de døde.

Sett deg inn i disiplenes situasjon.

Forestill deg noen du er glad i sier at de skal snart lide og dø.

Ser du det for deg?

 

Når vi kommer sammen for å feire nattverd, minnes vi offeret Jesus gjorde på korset. Vi minnes spenningen i påsketiden. Minnes Jesu fellesskap med disiplene og hans ønske om det samme fellesskap med oss.

Vi minnes at Guds nåde og kjærlighet gis til oss. Helt gratis!

Det er et fysisk tegn og handling, der Gud viser at han elsker oss og vil være nær oss, helt konkret i brød og vin.

 

Det er litt merkelig. Det er mystisk. Kanskje ulogisk.

Men jeg tror at vi noen ganger trenger å gjøre ting som er litt ulogisk, fordi verden nettopp er ulogisk.

Det er ikke alt jeg skjønner her på Jorden.

Jeg kan ikke fatte hvorfor ting har blitt som det er blitt.

Noe kan vi forklare:

Vi kan veie og måle opp.

Vi kan samle data og føre statistikk.

Vi kan regne og kalkulere, observere og evaluere.

Men vi står likevel igjen med spørsmål med ufullstendige svar!

Det er ubegripelig at noen har et dekket bord å gå til mens andre sitter ved tomt matbord.

 

Nattverden gir ikke svarene,

og nattverden stiller heller ikke spørsmål eller krav.

Hvis den stiller noe krav er det vel noe sånn som:

 

Gå.

Kom til meg.

Strekk ut din hånd.

Ta imot.

Spis.

Dette er mitt løfte til deg, min kropp og mitt blod gitt for deg.

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *