Skrevet av Jørgen Skogestad Kleiven, kapellan i Ulstein sokn
Kyrie Eleison – Herre miskunne deg over oss = «Gud, vi gjør feil iblant – Takk at du elsker oss likevel!»
Kyrie er et rop og en bekjennelse av at vi tråkker feil iblant, at vi faller litt iblant. En erkjennelse av at vi er feilbarlige mennesker, som stadig trenger Guds gode blikk og kjærlighet i livet vårt.
Tankegangen bak et slikt rop er jo ganske så annerledes enn hvordan vi ellers møter forventninger rundt livet i vårt samfunn. Rundt oss møter vi stadig forventningen om perfeksjonisme – det finnes ingen rom for feilsteg. Men slik er jo ikke virkeligheten, vi gjør jo feil i blant – sånn er det bare. Er det ikke da deilig å erkjenne virkeligheten i blant – at man ikke gjør alt perfekt, og at det er helt normalt?
Vi mennesker har jo en tendens til å frykte sårbarhet. Vi er redde for å være «nakne». Vi er redde for å si at vi gjør feil. Og for å unngå sårbarheten så bygger vi gjerne opp murer og tårn. Eller som Karpe Diem uttrykker det: «Jeg gråter tårer i min mansion. Jeg gråter tårer i min Merce»
Men trenger vi å frykte sårbarheten? Trenger vi å frykte erkjennelsen av at vi er feilbarlige og kan gjøre feil?
«Ingen her har tid til en mislykka dag» synger Oslo-rapperen Hkeem. Men er det ikke først og fremst når vi kan erkjenne at det å oppleve en og annen såkalt mislykka dag faktisk er en uungåelig realitet ved det være menneske – er det ikke først da vi faktisk kan være frie, være oss selv og være mennesker?
Jeg tror erkjennelsen av sårbarhet og feilbarlighet er kjempeviktig. Uten den erkjennelsen, hvordan kan vi da gjenopprette brutte menneskelige relasjoner? Hvis vi ikke erkjenner at vi er sårbare og kan gjøre feil, hvordan kan vi da si unnskyld?
Uten erkjennelsen om sårbarhet og feilbarlighet, hvordan kan vi da se storheten og kjærligheten i Guds offer på korset i påsken? Det er i møte med denne erkjennelsen vi kan se Guds godhet og kjærlighet i sitt fulle, og få mulighet til å se at vår feilbarlighet ikke er det samme som vårt verdigrunnlag. At vår uendelige verdi som menneske og Guds skapning ikke
avhenger og defineres av hva vi får til eller ikke får til.
Kyrie-leddet kommer tidlig i gudstjenesten, og det er ikke tilfeldig. Leddet fungerer som et kollektivt rop fra menneskeheten om at vi tråkker iblant feil og derfor trenger vi Gud og hans kjærlighet hver eneste dag.
Så kommer resten av gudstjenesten. Andre liturgiske ledd som viser Guds respons til nettopp dette ropet om miskunn. En respons uten «blikking» og nedverdigelse, men en respons med et nådig blikk og uendelig stor kjærlighet – gjennom Gloria, gjennom dåpen, gjennom nattverden og gjennom velsignelsen.
Fra redaktøren:
Vi har en plan om å legge ut andakter knyttet til ulike ledd i gudstjenesten. I og med at mye av kristent ungdomsarbeid er knyttet til en eller annen form for gudstjenester tror vi det kan være viktig å snakke om hva gudstjenesten ønsker å kommunisere.