Andakt: Kirken 1


Skrevet av Christen Christensen


Hvem er kirken?
Jeg har spilt mye FIFA på Xbox. For dere som ikke er helt inne i det, så er det et fotballspill man spiller på en spillkonsoll på TV’en. Og skal man spille fotball, må man være flere. I virkeligheten trenger man minst 7, eller helst 11 spiller på hvert lag for å kunne gjennomføre en standard fotballkamp.

Å være kirke tror jeg handler litt om å spille sammen. Kirken er fellesskap – og som et fotballag ikke blir et fotballag uten spillerne, blir ikke en kirke en kirke uten at vi som mennesker er i kirken. Derfor tenker jeg på sett å vis at det er vi som er kirken. Kirken er oss. Det er menneskene inne i kirkebygget som virkelig er kirken, ikke bygget selv. Fordi vi kommer sammen med blikket opp mot Kristus, er vi kirke. Presten kan ikke være kirke alene. Jeg kan ikke gå ut og spille mot Vålerenga alene. Vi må sammen spille mot Vålerenga!

Kirken er fellesskapet av de troende. Kirken er oss som er samlet med fokuset på Kristus.

Historie 1.
Menighetsfakultetet, hvor jeg studerer til å bli prest, er 100 år i 2008. På høsten var det stor feiring. Lørdagskvelden var godt og vel 1300 stykker samlet i konserthuset nede i Vika. Gamle studenter og lærere, nye studenter og lærere og alle som på en eller annen måte hadde en tilknytning til skolen. Mot slutten, etter mange innslag så satte selveste Iver Kleive seg ved det enorme orgelet, og Frelsesarmeenes Hornorkester gjorde seg klare. Så sang vi en god gammel salme, ”Du Ord frå alle æver”, med full trøkk og stor stas. En ting kan jeg i hvert fall si dere, og det er at hvis det er èn ting MF – studenter i løpet av 100år har til felles, så er det, det vanvittige trøkket i salmesangen.Den kvelden følte jeg virkelig at det var sus over og håp i det å være kirke. Det var trøkk. Vi var kirke, og vi tro til så hardt at englesangen bare kunne gå hjem å legge seg. Vi var mange, og enda jeg ikke kjente alle så var vi et fellesskap. Vi hadde blikket rettet opp.

Opp
Så hvorfor går jeg til kirken? Hvorfor går du til kirken? Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men hver gang jeg kommer inn i en kirke så rettes blikket mitt nesten automatisk opp og frem mot alteret og mot altertavlen. Jeg kommer til kirken fordi jeg vil rette blikket opp mot Gud, jeg vil se utover meg selv og rette fokuset; blikket dit opp mot Ham som har skapt meg og frelst meg. Jeg er en del av kirken fordi jeg trenger å rette blikket opp mot Gud.

Og som del av kirken har også jeg et ansvar for at f. eks gudstjenesten blir gjennomført, og at vi i den legger til rette for at vi selv og andre kan få mulighet til å rette fokuset opp mot Ham.
I en gudstjeneste, tenker jeg at vi legger til rette for et møte med Gud gjennom de ulike delene: Gjennom lovsangen; de gode melodiene og de trygge tekstene, gjennom liturgien som formilder slitesterke ord om hvem Gud er, gjennom Fader vår som er den mest sentrale av alle våre bønner, og gjennom nattverden, hvor vi selv får et konkret møte med Gud i brødet og i vinen.

I gudstjenesten gis vi muligheten til å se utover oss selv, og opp mot han vi tilhører.

Historie 2.
Jeg var 14 år. Jeg var konfirmant, og kom uten så veldig mange tanker i hodet inn på Menighetshuset på Notodden, hvor jeg kommer fra. Klokken var i hvert fall kvart over sju, og det pleide visst å begynne klokken sju. Der så jeg kateketen og en annen luring spille bordtennis med høy intensitet og stor entusiasme. Jeg var kommet på skolelaget på Notodden, og det var to stykker der, og det var jo iberegnet meg; kateketen måtte jo være der! Jeg husker ikke så mye fra den kvelden, annet enn at vi spilte MYE bordtennis, og selv om jeg ikke husker helt, spiste vi over all sannsynlighet en god del pizza.

Jeg møtt av gode mennesker. Og jeg kom tilbake igjen neste mandag, og en hel rekke mandager til. Jeg tror jeg kan si at kateketen lærte meg mer om hvem Gud, Jesus og DHÅ er, og om hvem jeg selv er – enn MF enda har klart å lære meg! Uten å si noen gale ord om MF. Men å kunne labbe inn på kontoret hans til enhver tid bare for å slå av en prat var helt uvurderlig. Luringen som spilte bordtennis ble en av mine bedre venner, og etter noen år da kateketen hadde flyttet, var det vi to og flere som fortsatte å drive skolelaget på Notodden.

Enda vi bare var tre, var vi kirke. Å være kirke behøver ikke å være mange. Vi så INN på hverandre.

Inn
Så hvorfor går jeg til kirken? Hvorfor går du til kirken? Når jeg da har kommet inn i en kirke og har sett opp og frem mot alteret og altertavlen, så er det neste jeg gjør å se inn på menneskene som befinner seg der. Jeg kommer til kirken fordi jeg vil treffe venner og kjente, jeg vil være sosial med dem. Jeg kommer til kirken fordi jeg vil delta i et fellesskap som dreier seg om det som er viktigst for meg. Og jeg er del av kirken fordi jeg trenger å rette blikket inn mot mine venner, min familie, og mine kjente eller ukjente. Jeg trenger fellesskap! Som del av kirken har også jeg, som dere, et ansvar for å være en venn for noen, slik noen er en venn for meg. Er jeg ny et sted så ønsker jeg å bli kjent med noen, og er jeg gammel og rutinert så er det mitt ansvar, sammen med alle de andre rutinerte, å se den nye som kommer.

Når vi kommer til kirken skal vi bli sett når det er vi som kikker inn.
Og som kirke skal vi se når det er andre som kikker inn.

Jeg tror vi ser viktigheten i kirkens fellesskap når livet ikke er like enkelt. Det er ikke alltid så enkelt å be alene. Det er ikke alltid så enkelt å være trist alene. Og det er heller ikke alltid så lett å være alene med tvil og mismot. Da kan jeg møte mennesker og venner, – møte en kirke som kan be for meg, og sammen med meg, en kirke som kan være trist med meg når jeg er trist. Og når jeg tviler mer enn jeg tror, kan jeg sitte stille å høre menneskene rundt meg sammen si trosbekjennelsen, og vite at alt ligger ikke på meg! Og når jeg er mer sulten enn mett kan jeg gå frem til nattverdsbordet og motta brød og vin – mat og drikke som varer. Jeg kommer inn, fordi det er mye bedre å være sammen enn alene i livets berg og dal bane.

Historie 3.
Første året som konfirmantleder på leir så holdt jeg et vitnesbyrd. Redd og skjelvende, totalt uerfaren fikk jeg rom og tillit av kateketen til å sette meg på en skranglet scene mot slutten av fredagskvelden og fortelle hvorfor jeg var blitt kristen. Jeg husker til og med at jeg hadde skrevet opp hva jeg skulle be om, i tilfelle jeg ikke kom på noe der og da. Stearinlysene var tent, og det var stille i salen. Det gikk greit. Noen kom og sa at det jeg hadde sagt var fint, men det var ikke før kanskje fire år seinere at en fortalte meg at det jeg hadde sagt den kvelden hadde vært viktig for ham. Jeg vet ikke om han ble kristen eller noe sånt, ikke som jeg vet i hvert fall, men jeg husker fortsatt ordene om at det lille, enkle og svært så uerfarne jeg formidlet den gangen hadde vært det han husket best fra konfirmantleir.

Jeg tror vi har noe å formidle. Ikke bare jeg, eller bare prester og forkynnere, men alle oss, vi som er kirken! Jeg tror det er virkningsfullt. Og jeg tror vi må komme ut med det.

Ut
Så hvorfor går jeg til kirken? Hvorfor går du til kirken? Har du tenkt på det at du alltid går ut fra en gudstjeneste? Litt rart sagt kanskje, men vi går jo alltid ut. Vi går hjem, vi går på skolen, vi går på jobb. Jeg kommer til kirken fordi jeg vil gå ut igjen, og jeg går ikke tomhendt! Jeg går ut med de gode nyheter jeg har hørt, og jeg går ut fordi jeg vil dele dem med andre på min egen måte. Enten det er aktivt eller passivt. Jeg vil dele dem fordi det er kirkens oppgave å dele evangeliet om Jesus Kristus med omverdenen, og jeg er del av kirken. Og jeg vil dele dem fordi jeg tror at det som er det viktigste i mitt liv også kan bli det viktigste i noen andres liv.

Etter hver eneste gudstjeneste går vi alle ut, og med oss bringer vi de gode nyhetene.Og på hundrevis av forskjellige måter kan vi dele evangeliet med dem vi møter. På skolen. På jobben. På fotballtreninga (til og med når vi spiller mot Vålerenga!) Der hvor vi er, er vi kalt til å dele de gode nyhetene. Og vi er kalt til å gjøre det på vår egen måte, enten det måtte være aktiv gateevangelisering eller stille gjennomsiktighet; hvor hvem vi er og hva vi tror på skinner igjennom så andre ser. Vi er kalt til å gå ut i vår egen hverdag i vårt eget liv.

Historie 4.
I Noahs ark må det ha vært kaos. Tenk dere alle de dyrene samlet. Bjørnen som stjeler bienes honning der de surrer rundt for seg selv i et hjørne. Ekornene som igjen og igjen tygger hull på geitebukkens havresekker, til stor forargelse for både Noah og geitebukkene kan jeg tenke meg. Det må ha vært litt av en tur, med løver og sau i samme båt, med ulv og hare – lurer på hvordan Noah fikk alt til å gå til? Og midt oppe i det hele så regnet det og blåste det i mange lange dager. For et liv og lyd det må ha vært; brautende nesehorn og illeluktende griser, tusenvis av innsekter som trippet rundt og fikk både dyr og mennesker til å klø seg skakke. Var man geitebukken kunne man nok lett kjenne på irritasjonen, eller som en litt forvirret pubertal sau med en enorm løve i nabobåsen tror jeg det kunne være lett å bli litt redd! Kanskje spurven misunte svanens grasiøse utseende, eller tigeren løvens flotte og flagrende man?

I de bildebiblene eller barnebøkene vi ser av Noahs ark, så virker det relativt idyllisk – men tenker vi oss litt om så tror jeg ikke nødvendigvis det var helt sånn.

Fellesskap med feil
Disse tankene om Nohas ark det leder meg til en tanke: Våre fellesskap vil heller aldri bli perfekte, vi vil alltid være menneskelige. Og som kirke støter vi alltid på utfordringer, og som kirke gjør vi feil. Vi glemmer å rette fokuset OPP mot Gud, INN mot hverandre og vi glemmer å rette blikket UT. Vi irriterer hverandre, er misunnelige på hverandre og vi kan skremme hverandre. Men jeg tror allikevel at kirkens fellesskap skiller seg fra andre fellesskap.

Et helt konkret eksempel på det er nattverden tenker jeg. Når Jesus inviterer oss til å feire nattverd, og han er tilstede da tror jeg noe skjer med oss, med våre fellesskap og med vår kirke. Når vi – bjørn som bie, løve som sau, spurv som svane går sammen, og retter blikket opp mot Kristus – da tror jeg at vi som kirke, som et lag, med alle våre forskjelligheter, feil og mangler – får mot, kraft og styrke, til å møte utfordringene og feilene våre, Og viktigst av alt får vi hjelp, til å elske hverandre slik Gud har elsket oss. Han som ikke elsker oss på grunn av, men på tross av.

Vi ser at når vi går til nattverd så beveger vi oss både som fellesskap og enkeltpersoner – OPP mot Kristus, INN mot hverandre og oss selv, og UT mot de som ennå ikke har sett eller hørt. Selv om blikket skulle vakle fra tid til annen.

For der hvor kirken er samlet vil alltid disse tre bevegelsene forekomme – OPP, INN og UT.

Relaterte artikler


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Én tanke om “Andakt: Kirken