Svovelandakt om utenforskap


Skrevet av Katja Marita Aske Eidesen, prestestudent


Det er juleaften. Kirken er full av mennesker i penklær, og de er klare for å feire jul. Blant dem sitter det ei lita jente mellom foreldrene sine. Den lille jenta titter rundt, og forstår ikke hvorfor vi sitter der. Hun forstår ikke hvorfor vi plutselig skal stå, og hun ser på folk bevege munnen. Jenta ser på et lite ark med tekst, men aner ikke hvor i teksten resten av folkene lesere fra. Den lille jenta forstår nemlig ikke at folk lytter til Guds ord og synger salmer. For den lille jenta er døv. Og den lille jenta var meg.

Konfirmasjontiden kom og jeg valgte kirken uten å ha tro. Mine venner valgte kirkelig konfirmasjon og jeg fulgte etter. Jeg kom inn til Døvekirken for der var det undervisning på mitt morsmål: tegnspråk. Det var en ny verden som åpnet seg for meg. Jeg kunne forstå Guds ord. Jeg kunne forstå hvorfor mennesker drar på gudstjenste på juleaften. Gjennom å få Guds ord gjennom tegnspråk ble jeg ikke satt utenfor. Jeg ble inkludert.

Men det er kun når jeg har tilgang til tegnspråk at kan jeg være en som er innafor, en som er inkludert. Uten tegnspråk er jeg utenfor, uten tilgang til Guds ord. Jeg fant mitt hjem i Døvekirken, et hjem jeg aldri kan få hos vanlige kirker. For vanlige kirke er ikke tilpasset for meg. Jeg er da hun døve i andres øyne.

Ti år etter konfirmasjontiden valgte jeg å studere teologi. Iløpet av de ti årene fikk min tro mulighet til å utvikle seg gjennom tegnspråk. Jeg gikk fra å være «hun døve» til å være Katja i andres øyne. Det å bli prest ble viktig for meg, for jeg ønsker at døve ikke skal være utenfor, akkurat som den lille jenta var på juleaften.

Det nærmer seg påske. En fortelling som er full av lidelse, skuffelse, kamp for å forstå og følelser av å være utenfor. Men med troen i behold. Akkurat som mitt liv.

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.