Skrevet av Frode Granerud
Matteus 11,2-6
I fengselet fikk Johannes høre om alt Kristus gjorde. Han sendte bud med disiplene sine og spurte: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» Jesus svarte dem: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige. Og salig er den som ikke vender seg bort fra meg.»
Har du hatt det slik som døperen Johannes hadde det? Har du kjent hvordan tvilen kommer listende og begynner å stille spørsmål? Hva er egentlig poenget med å være kristen? Av alle verdens religioner og filosofier, hvordan kan jeg vite at akkurat kristendommen er sann? Hvordan vet jeg at det finnes en Gud i det hele tatt? Er det nå så sikkert at Jesus var Guds sønn? Bibelen er en gammel bok, hvordan går det an å tro at den er aktuell i vår tid? Når jeg tror jeg har fått bønnesvar, er det egentlig bare flaks og tilfeldigheter? Betyr det noe fra eller til å være kristen?
Døperen Johannes hadde også hørt denne hviskende stemmen som drev og stilte spørsmål. Er Jesus egentlig den som skal komme, eller var det en annen de heller skulle vente på?
Døperen Johannes er virkelig en av tøffingene i det nye testamentet. Vi hører om at han ble født et halvt år før Jesus, og allerede før han blir født forteller engelen Gabriel om hva slags mann han skal være: ”helt fra mors liv skal han være fylt av Den hellige ånd. ”Han skal få mange i Israel til å vende om til Herren deres Gud. Han skal gå i forveien for Herren med samme ånd og kraft som Elia (…).” Da han ble voksen flyttet han ut i ødemarken, og det står at han gikk kledd i en kappe av kamelhår, og maten hans var gresshopper og villhonning. Han må rett og slett ha vært litt av en villmann. Men Johannes trakk til seg masse mennesker. Han var sin tids samfunnsrefser, som ikke nølte med å si fra til dem som ikke levde som de skulle. Da kalte han dem for ormeyngel og sa at øksen var allerede hentet fram for å hogge ned de trærne som ikke bar god frukt. Døperen oppfordret folk til å dele med dem som er i nød, tollere til å være ærlige og ikke snyte folk for penger, og soldater til å ikke være brutale. Og mange mennesker tok dette budskapet til seg, de ønsket å ta imot tilgivelse for syndene sine og begynne et nytt liv. Da ble de døpt i Jordanelven som et tegn på at nå begynte noe nytt.
Men Johannes var egentlig ikke ute etter oppmerksomhet rundt seg selv. Den viktigste oppgaven hans var å rydde vei for Herrens komme, for frelsen fra vår Gud. Han sa at selv døpte han med vann, men det skulle komme en etter ham, en som han selv ikke en gang var verdig til å løse sandalremmen til. Og han skal døpe med Hellig Ånd og ild. Og en dag han var sammen med noen av disiplene sine, pekte han ut en mann som kom gående mot dem, og sa Se, Guds lam, som tar bort verdens synd! Det er han jeg har sagt skal komme, det er ham jeg skal rydde vei for. Og flere av dem som hadde fulgt døperen, de begynte nå å følge Jesus. Oppgaven til Johannes var å rydde vei, å peke på Jesus og si at det er ham Gud har sendt.
Og fra den tiden trakk Johannes seg litt mer i bakgrunnen. Nå hadde Jesus stått fram, og Johannes gledet seg over at mange mennesker nå flokket seg rundt Jesus. Nå skulle Jesus vokse, og Johannes avta. Og ikke lenge etter ble det satt en brutal stopper for virksomheten til Johannes. Han hadde nemlig vært dristig nok til å refse kong Herodes som styrte Gallilea, og det gjør man ikke ustraffet. Johannes ble kastet i fengsel.
Der i fengselet begynte ting å røre seg i hodet til Johannes. Han som hadde vært den sterke, modige villmannen, han begynte å tvile. Han som uredd hadde satt på plass både høy og lav, han ble engstelig for at han hadde tatt feil. Han som hadde vært en veirydder og frimodig pekt på Jesus, han begynte å lure på om han hadde ryddet veien for feil person.
Det er litt nedtur å lese om det her, om hvordan troshelten Johannes begynte å tvile. Men jeg synes også det er noe veldig sympatisk med det. Johannes blir liksom en av oss. Selv den tøffe døperen begynte å lure på hva det egentlig var han hadde holdt på med. Da er jeg i hvert fall i godt selskap, når jeg kjenner det på samme måte.
Men midt i tvilen gjør Johannes noe som jeg synes er enda modigere en noe av det han hadde gjort tidligere. Han innrømmer at han tviler. Det må ha kostet ham en del å si det til seg selv. Tenk om han hadde levd livet sitt for noe som ikke var sant, tenk om han hadde ført masse mennesker bak lyset! Tenk om han satt i fengsel nå for noe som bare var en bløff, tenk om hele livet hans hadde vært helt forgjeves! Det må ha kostet Johannes en del å slippe disse tankene opp til overflaten. Og det må ha kostet ham enda mer å si det til disiplene sine, de som hadde fulgt ham og sett opp til ham og hatt ham som et forbilde. Jeg tror Johannes må ha vært virkelig langt nede da han gjorde dette, han var så desperat etter å finne svaret at han lot all stolthet og tøffhet fare, og fortalte vennene sine at ”nå er jeg ikke sikker lenger. Kan dere hjelpe meg med å finne ut av dette?”
Kanskje har du et ideal om den sterke troen. Du ønsker at du kunne være sikker, at du kunne være helt trygg og frimodig bekjenne at jeg tror på Jesus Kristus, og det finnes ikke fnugg av tvil i min sjel! Men så kjenner du at slik er det ikke. Du stiller spørsmål, du lurer, du vet ikke helt. Du synes det er vanskelig å tro, og kanskje er du redd for at du er en dårlig kristen fordi du ikke har denne sterke troen.
Vet du hvordan troen din blir sterk? På samme måte som musklene dine. For det første trenger de næring for å vokse. For det andre blir musklene dine sterke når de får utfordringer, når de får noe å jobbe med. Det er tungt å drive styrketrening for musklene, men muskler som aldri trenes blir ikke sterke. Derfor skal du heller ikke være redd for tvilen. Når du kjenner tvilen kommer, da skal du tenke at nå har du en mulighet til å lære mer, nå har du en mulighet til å få en sterkere tro. Men hvis det skal skje, hvis tvilen skal få styrke troen din, da er det viktig at du håndterer tvilen på riktig måte. Og nå skal du få et kjapt trepunkts kurs i hvordan håndtere tvil, med døperen Johannes som forbilde.
Punkt 1: Innrøm for deg selv at du tviler. Før Johannes kunne gjøre noe med tvilen sin, måtte han se i øynene hvordan han hadde det. Det er tøft å se tvilen i hvitøyet, fordi vi har dette idealet om den sterke troen. Å innrømme at du tviler er å innse at du er ikke der du skulle ønske du var. Men idet du sier til deg selv ”jeg tviler”, da er du ærlig. Du sier det som er sant, og sannheten kan gjøre fri. Det er ikke flaut å tvile. Du er ikke en dårlig kristen hvis du synes det er vanskelig å tro. Når døperen Johannes tvilte, da har du også lov til å tvile.
Punkt 2: Fortell noen andre at du tviler, slik Johannes fortalte det til vennene sine. Dette er en grunn til at alle kristne trenger å være med i en smågruppe. Du trenger et sted der du kan dele det som skjer i livet ditt med noen andre. Hvis det opplever vanskelige tider, så kan det være en veldig lettelse å snakke med noen andre om det du går gjennom. Kanskje har noen av dem opplevd noe lignende, og har noen erfaringer som kan hjelpe deg? Og i hvert fall slipper du å gå alene å bære på det når noe er krevende. Og du er for så vidt ikke avhengig av en smågruppe heller for å kunne snakke om livet ditt og erfaringene dine, snakk med en god venn, eller ring en prest eller ungdomsleder du kjenner, og si at ”nå hadde det vært godt å ha noen å snakke med.” Det er ikke farlig å snakke om tvil. Kanskje er det noe vi burde være flinkere til, å være åpne med hverandre også om det som gjør det vanskelig å tro.
Punkt 3: Fortell Jesus at du tviler, slik som Johannes gjorde det. Fortell ham nøyaktig hvordan du har det. Er det noen du virkelig kan åpne deg for, så er det Jesus. Du dummer deg ikke ut hvis du sier til Jesus at det er vanskelig å tro. Det som skjer når du snakker til Jesus om tvilen din, er at du gir ham mulighet til å hjelpe deg. Johannes hadde aldri fått noe svar fra Jesus hvis ikke han hadde våget å spørre. Kom til Jesus med spørsmålene dine, du også! Be til Jesus, og be ham om å vise deg nye ting. Les i Bibelen, og la Jesus snakke til deg på den måten. På denne måten for troen din næring, og troen trenger næring hvis den skal bli sterk.
Til slutt i denne prekenen skal vi la Jesu svar til Johannes få være et svar til oss også. Jesus svarte ikke Johannes med et enkelt ja eller nei, men han ba dem fortelle om hva som skjedde rundt ham: Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige. Jeg kunne holdt en egen preken om det som skjer der Jesus får slippe til, men det får bli en annen gang. Men hvis du trenger hjelp til en svak tro, så se deg om etter hva som skjer der Jesus er. Jesus er overalt der hvor mennesker tror på ham, og der det finnes tro på Jesus, der skjer det ting. Det blir mennesker satt fri og reist opp. Der blir synder tilgitt. Der lærer mennesker å elske hverandre. Johannes tok ikke feil, han hadde ryddet veien for riktig person.
Det er 2000 år siden Jesus ble født. Men han lever også i dag, og det kan vi oppleve og se tegn på over alt der troen lever. Også i livet ditt.
Hei.
På samme måte som at en tåre ikke kan gråte kan tvilen heller ikke stille spørsmål. Tvilen stiller aldri spørsmål, det er mennesket som stiller spørsmål.
Tvil og engstelse er ikke det samme. Engstelse begynner ofte som tvil. Om tvilen ikke resulterer i et svar (viten/sikkerhet) kan den fort gå over til engstelse. Men i det øyeblikket det har blitt til engstelse er det ikke tvil lengre.
Tvil kan man heller ikke «kjenne komme». Usikkerhet kan man føle, men ikke tvil. Tvil foregår kun på et epidemiologisk plan. Når tvilen går fra intellektuelt til emosjonelt er det ikke lenger tvil.
Ellers likte jeg veldig godt det du sier om å være ærlig om tvil. Å lyve for seg selv om hva man tenker (tvil) og føler (usikkerhet) kan fort resultere i en emosjonell forkjølelse. Vi fjerner ingen spørsmål ved å late som de ikke finnes. Spørsmål kan kun fjernes med svar.
Det er vel å merke at ikke all tvil kan fjernes, det er ikke alle spørsmål vi kan finne svar på her og nå, men det er greit. Som mennesker kan vi aldri vite og forstå alt. Og det er greit. Da kan vi legge tvilen på hylla og vite at en dag kan vi få hjelp av Jesus til å rydde hyllene våre.
Ofte er det de beste spørsmålene vi ikke finner svar på, noen ganger er de også blant de viktigste. Men ikke med en gang betyr ikke aldri. Fordi tvilen ikke ender med sikkerhet her og nå så betyr ikke det at du aldri vil finne svaret. Noen ganger trenger vi hjelp til å løse våre intellektuelle floker. Og kanskje er det meningen at den som skal hjelpe oss er Jesus?