Må du velge mellom å tro på Gud eller å tro på vitenskap?


Skrevet av Morten Holmqvist, prest ved Rønningen FHS og
førsteamanuensis i religionspedagogikk ved MF


«Jeg tror jo at det er noe mer der ute, kanskje det er Gud…., men jeg tror på egentlig mest på vitenskapen..?»

Et slikt utsagn og lignende hører jeg stadig vekk når jeg har samtaler med unge folk i dag. Og i mine ører høres dette rart ut. Så rart at jeg måtte bruke litt tid for å forstå hva dette handler om. Først ble jeg overrasket over problemstillingen, at det er en konflikt mellom religiøs tro og vitenskap. Jeg trodde at en konflikt mellom tro og vitenskap var noe som tilhørte en annen tid mange år tilbake. Videre ble jeg overrasket over hvor utbredt dette synet er. For meg virker det som noe har skjedd siden jeg selv var ungdom. En mentalitetsendring som handler om at det rasjonelle er å ikke tro på Gud, og grunnen er fordi Gud ikke kan bevises vitenskapelig. Dette er bakteppet for denne korte refleksjonsteksten rundt problemstillingen om det er mulig å tro på Gud og vitenskap samtidig, eller om ungdom må velge mellom å tro på Gud eller vitenskap.

For å gi et klart og tydelig svar med en gang: ja, selvfølgelig er det mulig å tro, og det er ikke en konflikt å tro Gud og samtidig ha tillit til vitenskap som en kilde til ny viten. Ja takk, begge deler med andre ord. Dette er enkelt for meg å si, men for mange unge (og kanskje folk flest i dag) så er det flere utfordringer. Jeg har kalt disse utfordringene for motstridende logikker, altså at det er noen greier som bare virker veldig logiske, samtidig som disse logikkene kan være motstridende.

Første logikk: rasjonalitetslogikken. Dette handler om at det rasjonelle er å ikke tro på Gud, og at dette er en slags «default»-innstilling. Det naturlige, majoritetssynet, er en ikke-tro. Det rare, litt eksotiske og odde er de som tror på Gud. Innenfor denne rasjonalitetslogikken er det en opplagt konflikt mellom vitenskap og religion. Samtidig er det et spesielt vitenskapssyn innenfor denne logikken, nemlig det som vitenskapsteorien kaller for positivisme. Positivisme handler ikke om at du er veldig glad og positiv, men ordet betyr fremsette. På engelsk sier man «to posit» som betyr å få fram fakta. Viktig kjennetegn for positivismen er at vitenskap kun kan oppnås gjennom sanseerfaring og observasjon, og at dataene som finnes er objektive og verdinøytrale. Sann vitenskap handler om å finne årsakssammenhenger, og det er ikke noe forskjell mellom naturvitenskap og samfunnsvitenskap. Med andre ord så kan samme metode måle fisk og mennesker (veldig forenklet sagt). Kunnskap er kun gyldig når den kan måles og gjenskapes i et laboratorium.

Dette synet på vitenskap er noe som forundrer meg. Selvfølgelig er det kunnskap som kun kan forstås ut i fra et laboratorium, men det er sannelig mange fenomener som ikke kan måles i et laboratorium. For å sitere professor i sosialantroplogi (og for så vidt ateist) Thomas Hylland Eriksen: selv om ikke alle fenomener kan måles så betyr det ikke at de ikke er virkelige. Det er umulig å observere direkte fenomener som kjærlighet, vennskap, smerte (i hvertfall fantom-smerte), læring, og jeg vil slenge på Gud. Gud kan verken bevises matematisk eller mot-bevises. Der stiller alle likt, om du tror eller ikke.

I møtet med denne rasjonalitetslogikken så er det behov for (etter min mening) en skikkelig vitenskapsteoretisk folkeopplysning. Selvfølgelig er det mange vitenskapsfolk som ville være uenige med meg, men det er sannelig også mange vitenskapsfolk som ville være enige.

Den andre logikken kaller jeg for åndelig – ikke religiøs – logikk. Denne logikken står i kontrast til den første. Og min erfaring er at mange opererer innenfor begge. Folk flest er ikke så gjennomrasjonelle som de ofte vil framstå. Jeg har møtt ungdom som kan fremstå veldig lite religiøse, og sverge til at vitenskap er det eneste man kan tro på, og så i neste prat så er det ikke noe problem å være åndelig, tro litt på reinkarnasjon, sjelen eller gjerne ha opplevd noe overnaturlig. Men de er ikke religiøse, kun åndelige. Denne logikken føyer seg inn en stor trend som preger mye av det vestlige, sen-moderne samfunnet. Noen religionssosiologer snakker derfor om en form for åndelig revolusjon. Revolusjon er kanskje litt kraftig beskrivelse, men det åndelige har en helt annen aksept enn en god gammel Gudstro. Men her ligger det jo et spennende potensiale, tenker jeg. Jeg tror mange unge egentlig ønsker et åndelig liv i sin travle hverdag. Og selvfølgelig kan kristen tro være et åndelig liv, også for unge folk i dag.

Det er mange flere perspektiver som bør løftes fram i møte med denne problematikken, men i denne teksten så er spesielt to omdreiningspunkt jeg fokuserer på: utfordre et positivistisk vitenskapssyn, og bekrefte et åndelig liv innenfor kristen tro i dag. Hvordan skjer det? Det tenker jeg skjer i skjæringspunktet mellom dialog med unge folk, og i møte med kunnskap om kristen tro. Altså sammen skape en samtale rundt en flere tusen år gammel tro, hva ungdommene selv er opptatt av i dag.

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.