Skrevet av Christen Christensen
Hva skal til for å tro? Hva fikk meg til å tro?
Leter man etter Johannes sin hensikt med å skrive sitt evangelium så kommer man ikke unna å lese kapittel 20:30-31: ”Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.”
Evangeliet er skrevet ned for at vi skal tro at Jesus er Messias, Guds sønn. Å gå fra ikke-troende til å bli troende er ofte hva vi kan omtale som selve vendepunktet, i bestemt form. De fleste som tror har en eller annen fortelling som forklarer hvordan de kom til tro, forble troende eller liknende. Alle har vi forskjellige troshistorier. I oppstandelsesberetningene i Johannes 20 ser vi også glimt inn i noen menneskers troshistorie og deres vendepunkt. De har opplevd at deres venn og mester har dødd fra dem, og nå skjer det noe som gjør at de må revurdere hele sin virkelighet.
I Johannes 20 møter vi Maria. Hun står i hagen hvor Jesus ble begravet, og gjentar tre ganger at hun tror noen har tatt Herren hennes bort fra den tomme graven. Hennes første tanke er absolutt ikke at han har stått opp fra de døde. Til og med når hun står ovenfor den oppstandene selv, klarer hun ikke å gjenkjenne ham. Derimot spør hun personen hun tror er ”gartneren” om hvor han har lagt hennes Herre, slik at hun kan finne ham og ta ham med seg. Selv når Maria ser på Jesus er ikke det hva som bringer henne til tro. Det er først når Jesus kaller henne ved navn; Maria, at oppstandelsestroen skjer i henne. Plutselig ser hun med nye øyne på gartneren i hagen; det er Herren Kristus. Maria har hørt ordene om hvem Jesus er, til og med sett den tomme graven – selv det å se en tom grav kan ikke sies å ha gitt henne noen større tro på oppstandelsen i utgangspunktet. Vendepunktet for Maria skjer når Jesus kaller henne ved navn. Det er i møte med den oppstandene at ordene om ham gjøres virksomme.
Videre kan vi lese om Tomas, som så ofte kalles ”tvileren”. Å kalle ham «tviler» mener jeg er en urettferdig karakteristikk. I lys av konteksten så blir Tomas sine kriterier for å tro på Jesus i og for seg ikke urimelige. Heller ikke han var noe mer overtroisk eller ”svevende” enn de andre disiplene og Maria. Døde mennesker blir ikke levende igjen. Hvis Tomas skal kalles tviler, må Peter og Maria også sies å kunne kalles tvilere.
Men hva måtte til for at Tomas skulle tro? Han hørte disiplene si: ”Vi har sett Herren”, altså ”Han er ikke død. Vi har sett ham i live”. Hans krav etter å ha hørt hva disiplene har sagt er at han må selv få bekreftet at Jesus er i live. Han må ha et møte med Herren selv. Tomas får tilslutt møteJesus – og møtet med ham resulterer i bekjennelsen: ”Min Herre og min Gud”. Craig Koester, en forsker på blant annet Johannesevangeliet, har foreslått at når Tomas bekjenner ”min Herre” så vises det til hvordan disiplene hadde sagt: ”Vi har sett Herren” tidligere i teksten. Mens når han bekjenner ”min Gud” så vises det til hva Jesus sa til ham og de andre disiplene i kapittel 14:7 ”Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.” Den oppstandne Kristus møter Tomas etter han i hvert fall har hørt to ting om hvem Jesus er; og det er nettopp disse ordene han hørt som blir hans tolkningsnøkkel i møte med Jesus. For Tomas så blir den oppstandne Jesus både Herre og Gud.
C. Koester har også beskrevet hva det er som skal til for å kunne tro i Johannesevangeliet: Man må ha hørt ord om hvem Jesus er; men ordene om Jesus alene holder ikke for at mennesker skal komme til tro, derfor må de også få et møte med Jesus. Ordene om den oppstandne Jesus må bli gjort virksomme av den oppstandene selv.
Johannes skrev for dem som lever i en tid hvor Jesus ikke lengre kan bli sett. Han skrev for at mennesker skulle komme til tro. Spørsmålet er om det blir noen forskjell på hvordan Johannes viser hvordan mennesker kommer til tro i teksten, og hvordan mennesker kommer til tro etter Jesus er borte? Jeg tror ikke nødvendigvis det er noen motsetning mellom de to. Johannes ser ut til å mene at det ikke er noen forutsetning å se,for å kunne tro. Det er flere eksempler i Johannesevangeliet hvor mennesker tror før de har sett et eneste tegn eller under. Og det er mennesker som ser hele Guds makt og herlighet bli brakt rett inn i deres sanslige virkelighet, uten å tro.
Så hva skal til for å tro? Jo, man trenger ord om hvem Jesus er, og et møte med Jesus. Ordene om den oppstandene må bli gjort virksomme av den oppstandne selv.
Mitt vendepunkt i bestemt form, skjedde da jeg var 15 år. Det skjedde på en stein i skogen, mot slutten av konfirmasjonstiden. Jeg hadde hørt ordene om hvem Jesus var. Men det holdt ikke, jeg måtte på en eller annen måte bli sikker på at det var sant det som ble sagt. Jeg ville også som Tomas ”kjenne sårene i hendene hans.” Jeg forsto allikevel såpass at det kanskje var et vanskelig kriterium å få oppfylt. (Samtidig så tenkte jeg at det måtte ha vært så lett å tro hvis man hadde det som de første disiplene. Spørsmålet er vel om det egentlig ville gjort det noe lettere for meg å tro om han faktisk sto foran meg, synlig og fysisk?)
Men selv om vi lever uten å kunne se Jesus, så betyr ikke det at et møte med Jesus er umulig. Det var det ikke for Johannes sine første lesere – og det er heller ikke det for oss. ”Salige er de som ikke ser, og likevel tror.” På steinen i skogen ble jeg en troende, ikke fordi jeg så Jesus eller fikk se skriften på veggen, men fordi jeg fikk et møte med Jesus. Nå ikke gjennom Jesus selv i fysisk form, men gjennom Den hellige ånd.
Å forklare dette møtet nærmere er vanskelig. Det som brakte meg fra å være en ikke-troende til å bli en troende, handlet ikke så mye om hva jeg så, men det handlet om at Jesus møtte meg på en måte som gjorde at jeg forsto at det var Ham. Ordene om den oppstandne ble gjort virksomme av den oppstandne selv.
I hagen kalte han Maria ved navn. ”Kom med fingeren din” sier han til Tomas. Og til meg, til alle oss, og til alle andre inviterer han oss til et møte med ham, og lar seg møte på en måte som gjennomtrenger vår virkelighet, og skaper tro. Forskjellig for hver enkelt av oss. Vi har alle hver vår troshistorie. Det er i møtet med Herren Kristus som vi har lest og hørt om at vi kan slutte oss til Tomas bekjennelse: ”Min Herre og min Gud.”
_______________________________________________________
Foto: http://www.flickr.com/photos/wandering_angel/1866818846/