Forkynnelse i Herrens tjeneste? 1


Skrevet av Silje Mathea Kleftås Nygård


I 2010 fikk Den norske kirke en ny plan for trosopplæring, som heter Gud gir – vi deler, og som gir retningslinjer for dåps- og trosopplæring for barn og unge i alderen 0–18 år. Kirken har en hovedsatsning på ungdommer som er i konfirmasjonsalder, hvor størstedelen av oppmerksomheten rettes nettopp mot konfirmasjon og tiden før selve konfirmasjonsdagen.[1] Ifølge Plan for trosopplæring er «målet for konfirmasjonstiden å vekke og styrke troens liv som gis i dåpen, slik at de unge kan leve sitt liv i forsakelse og tro, tilbedelse og tjeneste som Jesu Kristi disipler i hjem, menighet og samfunn».[2] Konfirmantene skal gjennom 60 timer med undervisning, hvor kjernetiltakene skal være gudstjenester, diakoni, undervisning og andakter. I denne artikkelen vil jeg først gi en kort beskrivelse av hvem konfirmantene er og hva som kjennetegner denne aldersgruppen. Jeg vil også gi en kort beskrivelse av forkynneren som person. Deretter vil jeg undersøke hvordan nærhetsetikken kan være til hjelp i forkynnelse for konfirmanter.

 

Hva skal konfirmanten lære?

I Plan for konfirmasjonstiden fra Den norske kirke legges det vekt på at konfirmasjonsundervisningen er et lærefellesskap. Kunnskapen om Gud skal skapes og bevisstgjøres ved en veksling mellom undervisning, egne erfaringer og opplevelser i kirken.[3] Konfirmanten må i dette lærefellesskapet bli møtt, sett og tatt på alvor. Det skal skapes rom for tro, tvil og refleksjoner rundt det å være kristen i dag. Alt dette skjer i lokalmenigheten til konfirmanten og eventuelle samarbeidende menigheter i nærområdet.

 

Hvem er konfirmanten?

Konfirmasjonstiden gjennomføres det året man fyller 15 år. I denne perioden er konfirmanten i en tid som er preget av mye forandringer, og ikke minst utfordringer. Det å skulle bli konfirmert i kirka bærer med seg mange spørsmål, undringer og refleksjoner som det er normalt å ha i 14–15-årsalderen. I følge Plan for trosopplæring skal kirka være et sted hvor ungdommene skal oppleve fellesskap og hvor de skal få kunnskap og rom for å reflektere og snakke om viktige valg i livet og verdier. I tillegg til dette er kirka den viktigste, og kanskje eneste, arenaen ungdommen har for å uttrykke sin tro eller tvil. Dette gjøres sammen med jevnaldrende, men også sammen med voksenpersoner som er til stede og som har tid til samtale.

 

Gruppetilhørighet

Gruppetilhørighet er viktig for ungdom i denne aldersgruppen. Det er fra de jevnaldrende de får bekreftelse på om de hører til, om de er bra nok og så videre. Det er gruppen definerer normer og verdier.[4] Dette er en nødvendighet i ungdommers liv og en viktig lærdom når de er på vei inn i voksenlivet hvor normer eller verdier defineres av et større fellesskap, ikke bare av vennegjengen eller familien.

 

Selv om det på grunn av gruppementaliteten er lett å se konfirmanter som en ensformig gruppe, er det viktig å huske at de er enkeltindivider med vidt forskjellige interesser, historier og forhold til kirken.

 

Konfirmantens identitet og sårbarhet

Det er forandringer i konfirmantens eget liv, men også i miljø og verdier i livet. Gruppedynamikk spiller en stor rolle, og det gjør også konfirmantens eget liv og bakgrunn. Det er viktig å ha i bakhodet hvor i livet disse ungdommene befinner seg når de kommer til kirken for å bli konfirmert. Konfirmantens integritet og sårbarhet aktualiseres der hvor det skjer forkynnelse.

 

Identitet

Identitet handler om dannelsen av et godt og trygt selvbilde, noe som ofte innebærer at ungdommer i prosessen av identitetsskapelse har svake eller dårlige bilder av seg selv.

 

Identitetsutviklingen preger ungdomsfasen, og det er spesielt i ungdomsfasen at ungdommen selv er bevisst på dette. Ungdommene opplever en større grad av frihet fordi det er svært mange valg i livene deres. De kan velge venner, hva de vil gjøre videre i livet, fritidsinteresser og livsstil.[5] Ungdommene må gjøre valg på alle disse feltene, i tillegg til mange andre, og det er disse aktive valgene og konsekvensene av dem som skaper en ungdoms identitet. Identiteten skapes ved hjelp av godt spillerom i ulike fritidsaktiviteter og muligheten til å reflektere, skape og eksperimentere med både muligheter, roller, tro og tvil.

 

Ungdommers store behov for å bli akseptert i en gruppe har også med identitetsskaping å gjøre. De har behov for å være lik andre venner, og som følge av dette kan de være intolerante ovenfor andres meninger og væremåter. Et slikt egosentrisk selvbilde er en del av prosessen med å skape sin egen identitet.[6] Dette behovet for å bli akseptert henger sammen med å skape seg en egen identitet og å skape sine egne relasjoner til andre mennesker på egen hånd.

 

Å skape sin egen identitet innebærer en sammenheng mellom indre prosesser i ungdommene og ytre påvirkninger. Disse ytre påvirkningene kan være fra venner og bekjente, men også fra trygge stabile voksenpersoner og et trygt miljø hvor de har frihet til å utfolde seg. Ungdommene får, i møte med andre mennesker, reaksjoner på sin oppførsel og væremåte og disse reaksjonene setter da i gang disse indre prosessene.[7]

 

Det er tolkningen og oppfattelsen av disse reaksjonene som gjør at de sakte, men sikkert bygger opp sin egen identitet. Ungdom må få lov til, gjennom et miljø med jevnaldrende, å lære og utvikle sine evner til samarbeid, kollektiv problemløsning og samspill. Identitet og integritet både skapes og blir fastholdt i relasjoner med andre utenfor en selv.

 

Sårbarhet

Sårbarhet er et begrep som ofte blir brukt i hverdagsspråket, men også i det psykologiske fagspråket. Både i hverdagsspråket og i psykologien viser sårbarhetsbegrepet til de individuelle forskjellene hos mennesker som møter like utfordringer i hverdagen. Sårbarhet kan handle om den positive åpenheten hos ungdommene, men det ligger en risiko og en utsatthet i denne sårbarheten.[8] Sårbarheten i et ungdomsperspektiv handler om at en ungdom ikke takler det han eller hun skulle taklet ut i fra alder og utvikling.

 

Konfirmantledere har ansvar for å bidra til at konfirmantene trenes i og får erfaring med å sette grenser for seg selv og å respektere andres grenser. Et miljø som er tydelig på disse grensene gir rom for at konfirmantene kan reflektere og snakke om valg og verdier uten å være redd for å tråkke over andres personlige grenser eller eventuelle grenser satt i kirka.

 

Sårbarhet kan være positivt, men det finnes også en risiko og en utsatthet i denne sårbarheten ungdommen bærer meg seg inn i konfirmasjonstiden.

 

Forkynnelse for ungdom

En forutsetning for å forkynne er menneskets evne til å forstå og høre Guds ord. Dette er ikke bare en forutsetning, men også tilknytningspunktet i forkynnelsen.[9] Forkynnelsen skal skape overbevisning, den skal rettlede og den skal gi hjelp og håp. Om Guds ord blir fortalt til ungdom på en måte så de kan høre noe meningsfylt, kan Gud skape tro i mennesket. Et mål for forkynnelsen er at det skal skape noe i mennesket.[10] Det skal skape gode gjerninger, gode tanker, håp og tro.

 

Jan Olav Henriksen skriver i sin artikkel «Å forkynne til begjær» at erfaringer er med på å bestemme hvordan man definerer teologi i dag. Erfaringen vi her må ta for oss er erfaringen konfirmantene sitter med, sammenblandet med erfaringer fra en forkynners liv som kan hjelpe, overbevise eller rettlede. Man kan ikke definere en teologi uten å ta hensyn til den kontekst man lever i og den konteksten man skal forkynne i.[11] Teologi kan åpne for nye forståelser og den kan utvide ens erfaringshorisont. Den kan derfor sees i et samspill med både kognitive og emosjonelle elementer i vår verden. På den måten er det alltid et samspill mellom teologi og erfaring, slik at teologien kan være behjelpelig med å tolke ens erfaringer og i tillegg åpne for å erfare nye ting. Henriksen skriver videre at om ungdom i dag skal oppleve at kristen forkynnelse treffer dem, må teologien i budskapet som blir forkynt klare å gi ungdommene en dypere innsikt i egne erfaringer og eget liv. Teologien må klare å få frem elementer og sider ved konfirmantens livserfaring som før ikke har vært til stede, erkjennelser må komme til overflaten. Disse nye elementene settes inn i en ny ramme som nå kan brukes for å se sitt eget liv i sammenheng. Da virker teologien livsnær.

 

Ungdom er i en spesiell fase av livet når de kommer til kirken i konfirmasjonstiden. Ungdom i konfirmasjonsalder opplever at de skal forme egen identitet, de skal reflektere over livet og de store spørsmålene og de er generelt på leting etter svar og mening. Fordi det skjer mye i livene til konfirmantene, kan det føles vanskelig å «treffe» med forkynnelsen og det oppleves som vanskelig å stå i en situasjon der man skal forkynne for konfirmanter. Samtidig er det viktig å huske på at forkynnelse for konfirmanter er å møte konfirmantene der de er i livet og ta de store og vanskelige spørsmålene på alvor.[12] Forkynnelse for ungdom har potensiale til å bli trosskapende ved at man tar opp vanskelige spørsmål om tro og tvil og «bringer Gud på banen»[13] i en fase der konfirmantene utvikler både identitet og tro.

 

Retorikk

Mange hevder retorikk handler om en effektiv overtalelse og at god retorikk kan bedømmes etter om tilhørerne overtales. Dette kan man selvsagt stille spørsmål ved, i og med at retorikken er innarbeidet i arbeidet med prekener og andakter, hvor hovedmålet til de fleste ikke er å overtale, men å hjelpe, gi oppmuntring, trøst, håp eller å rettlede. Å overtale noen kan oppleves som manipulativt i en situasjon med sårbare og lett påvirkelige ungdommer.

 

Retorikk må vurderes ut fra etiske kriterier som redelighet og respekt for tilhørerne. Disse etiske kriteriene gjør at retorikken kan skilles fra begreper som misbruk og manipulasjon.[14] Logos, pathos og ethos er de tre bevismidlene som en forkynner rår over[15] og kan bruke aktivt. Tilhørerne overbevises av en tiltro til forkynneren som person (ethos), argumentene i seg selv (logos) eller at tilhørernes egne følelser involveres (pathos). Det optimale er at både logos, ethos og pathos trekker i samme retning og kan være med på å understreke og fremheve hverandre.

 

Å ville skape bevisste følelser som et virkemiddel, i en pathosargumentasjon, er noe man burde være oppmerksom på som forkynner, spesielt med tanke på forkynnelse for konfirmanter. Dette fordi man ikke vet hva slags følelser man kan fremkalle hos de unge med mindre man kjenner dem godt og vet hva slags livshistorie de tar med seg inn i konfirmanttiden. Det å skape bestemte følelser i bestemte situasjoner kan virke manipulerende og respektløst, og vil gi utslag i at man får lite troverdighet og autoritet. Dette kan være med på å skape en følelse av en forkynner som misbruker sin autoritet for å fremkalle spesielle følelser for å oppnå en bestemt ting.

 

Forkynneren som person

Det burde være viktig for en forkynner å ha et ønske om å være åpen og raus. En forkynner som er åpen om sin egen historie og sin egen tro er viktig. Det er også viktig å gi konfirmantene frihet til å tro, tvile, protestere og være fortvilet. På den måten viser man at man forstår konfirmantens kontekst når en forkynner.

 

Troverdighet

I den moderne kulturen vi lever i, med sosiale medier og massemedier som påvirker oss, er kravet om ekthet og troverdighet viktig. Samtidig som folk deler mer og mer av sine egne liv til flere og flere mennesker, ser en behovet for å ha relasjoner som er ekte og nære, spesielt blant ungdom. Troverdighet kan bli definert som en som er verdig til tillit og en stødig person.

 

Når det gjelder forkynnelse for ungdom, er det å være en troverdig person som er seg selv til en hver tid, i tillegg til forkynner, ikke motsetninger, men heller noe som fungerer fint sammen. En forkynners holdning er viktig i forkynnelsen. Oppleves en forkynner som overlegen eller som en bedreviter som påpeker sin høye utdannelse, skryter av kjente personer en kjenner og så videre, hjelper ikke dette på troverdigheten.[16]

 

Personer som kan bruke seg selv og å gi av seg selv oppnår troverdighet. Ofte kan det være personen selv som er grunnen til at en andakt blir hørt eller ikke. Ungdom blir påvirket av mennesker de kjenner og setter pris på. De tror ikke på noen fordi personen som har uttalt noe de tror på er prest eller lærer, de tror på personen fordi de føler tillit til personen som enkeltmenneske.[17]

 

I en undersøkelse utført av Morten Holmqvist i 2007, forteller konfirmantene om at personer som underviste dem måtte ha evnen til å skape et tillitsforhold mellom seg selv og konfirmantene. Konfirmantene beskrev konfirmasjonstiden som en tid for å stille spørsmål og en tid for nye tanker om Gud, verden og livet. Det å ha muligheten til å stille spørsmål var positivt og det var ikke flaut å stille spørsmål. Gjennom tillitsforholdet mellom konfirmant og konfirmantleder var ikke nødvendigvis det som ble sagt viktigst, men konfirmantlederen ble viktigere enn budskapet. Flere konfirmanter oppgir at konfirmasjonstiden setter større og sterkere spor hvis forholdet til konfirmantlederen er godt. Dette viser at det er viktig for en forkynner/konfirmantleder å jobbe for å oppnå tillit og å være troverdig.

 

Autoritet

Ungdom ser på autoriteter på en annen måte enn tidligere. Ofte er det ikke embetsautoriteten man får i kraft av yrke eller lederstilling, men det er den personlige autoriteten som gjelder. En personlig autoritet kan også være lik den naturlige autoriteten noen mennesker innehar. Mennesker med naturlig autoritet har ofte lett for å få med seg mennesker, enten det er venner eller konfirmanter. Denne typen autoritet er, i motsetning til embedsautoriteten, vanskeligere å legitimere. Her er det ingen arbeidsgiver eller oppdragsgiver som bestemmer hva slags autoritet personen har. Det er heller ikke lett å definere hva som gjør at dette personen har mer autoritet enn andre personer.[18] Personlig autoritet kan være vanskelig å forstå, spesielt når det gjelder en selv. En ung konfirmantleder som opplever seg selv på lik linje som konfirmantene kan ha vanskeligheter med å forstå at det er alderen som gir en makt.

 

Nærhetsetikk

Relevansen til nærhetsetikken i denne artikkelen er delt i to. På den ene siden har nærhetsetikken stor betydning både psykologisk og praktisk-moralsk, for menneskers moralske erfaringer, både av ansvar og omsorg, men også av krenkelse og urettferdighet. Dette er erfaringer gjort i relasjon til andre mennesker. Det er i relasjonen til mennesker som står en nær at både ansvar og omsorg oppleves sterkest. På den andre siden kan det oppleves problematisk at nærhetsetikken ikke omfatter de mange, de fjerne og ikke-nære relasjonene.[19] Ansvaret må derfor utvides til å innebære «de andre» i tillegg. Nærhetsetikken har ingen utarbeidet og enhetlig posisjon i moderne etikk, i motsetning til for eksempel konsekvensetikk.[20]

 

Nærhetsetikken ser på det nære forholdet mellom et «jeg» og et «du» som det grunnleggende etiske forholdet. Menneskers erfaring av en selv som et etisk subjekt, et «jeg», og som en etisk adressat, et «du», finnes i jeg–du-forholdet.[21] Ingen mennesker lever i en verden som et allerede ferdig etisk subjekt. Jeg-et blir et etisk subjekt i møte med du. Et etisk subjekt er en som både tar ansvar og viser respekt for andre. Den sentrale tanken i nærhetsetikken er at de sterkeste moralske føringene i menneskers liv og handlinger kommer fra det konkrete møte med «den andre».[22] I dette møtet blir menneskets ansvar for «den andre» gjeldende. Dette ansvaret er ikke frivillig, men heller et krav som hviler på et hvert menneskes skuldre.

 

Henriksen og Vetlesen skriver i sin bok Nærhet og distanse at «nærhetsetikken har sin styrke i at den tar som utgangspunkt at mennesker er sårbare og avhengige vesener (…)». Dette er et viktig poeng i arbeidet med forkynnelse for konfirmanter. Jeg har tidligere vært inne på autoritet og troverdighet; at det er viktig å ta hensyn til at de er i en aldersgruppe hvor de er ekstra sårbare i noen situasjoner, slik som for eksempel en forkynnelsessituasjon, og at det derfor er nødvendig å skape troverdighet blant konfirmantene. Kirka skal være et sted hvor konfirmantene skal kunne komme med hele seg, også sin sårbarhet, og dermed er det viktig at denne blir tatt på alvor. Nærhetsetikken er med på å bringe frem viktige etiske spørsmål i en slik situasjon, slik som for eksempel forholdet mellom autoritet og makt.

 

Den danske etikkprofessoren Knud Ejler Løgstrup mener at nærhetsetikken forbinder «nærhet» med møtet mellom to mennesker, og selve etikken har utspring i møtet mellom to mennesker. Mennesker ber ikke om moralsk ansvar, det kommer automatisk, uten betingelser og uten å si noe om fordeler og ulemper ved det moralske ansvaret.

 

Den etiske fordring

Den etiske fordringen kan defineres slik: Man skal ta vare på det av din nestes liv som du har i din makt.

 

I vår moderne verden, vet vi godt at vi ofte møter andre mennesker med alt annet enn tillit. Til dette sier Løgstrup at kravet melder seg uansett om man møter et menneske med tillit eller med fiendtlige øyne. Det som gir tillit betydning for etikken er riktignok denne forståelsen: «At vise tillid betyder at udlevere sig selv.»[23] Det etikken springer ut av, er at i all kommunikasjon utleverer en seg selv. Den etiske fordringen krever en selvstendig handling som en selv må finne ut av hva er, basert på skjønn, fantasi og forståelse.

 

Løgstrup påpeker at ansvaret for en person aldri kan overføres til en annen person.[24] En har ikke ansvar for den andres personlighet, vilje eller selvstendighet. En person skal behandles som et selvstendig vesen og alle skal behandles individuelt. Løgstrup legger stor vekt på å respektere at den andre må være herre i sitt eget liv. Den etiske fordring krever altså ikke bare omsorg for en annen person, men den krever også respekt for den andre personens tanker, tro og liv.

 

Løgstrup snakker om såkalte livsytringer[25] som opprinnelig kom som et motsvar til Kierkegaard, og som handlet om nestekjærligheten, men som han senere har utviklet videre til å bli en korreksjon av synspunktet i Den etiske fordring. Ifølge Svend Andersen mener Løgstrup nå at den selvoppofrende ivaretakelsen av en annens liv ikke nødvendigvis er resultatet av en fordring.[26] Livsytringen er spontan i den grad at det ikke er en overveid beslutning som fremkaller den. Livsytringen oppstår i møtet med en annen. Løgstrups spontane og suverene livsytringer er fenomener som tillit, kjærlighet, barmhjertighet, talens åpenhet, oppriktighet og troskap.[27]

 

Makt

Dette kan bli problematisk om det kun er den ene parten som våger seg frem og gjør seg selv sårbar i møte med et annet menneske. Da har det andre mennesket makt over en. Her bruker Løgstrup uttrykket interdependens, altså at det er et vekslende forhold mellom selvutlevering og makt.[28] Selvutlevering kan betraktes som en alminnelig side av livet. En kommuniserer i en samtale ved hjelp av ord og fakter og disse ordene og faktene sier noe om hvem en er. Samtalepartneren kan da reagere på denne samtalen på ulik måte, enten med omsorg, ødeleggelse, ivaretakelse eller utnyttelse. Det som er anstrengende er at en fratas et siste alternativ, nemlig å være nøytral. Et møte mellom to mennesker blir aldri nøytralt og det vil alltid være en situasjon hvor en enten kan hemme eller fremme den andres liv. Dette betyr altså at en alltid har makt over hverandre.

 

Tillit

Tillit er et nøkkelord, både i forkynnelsen, men også i det nærhetsetiske. Det er tillit som vokser frem over en lengre periode man opplever mest i møte med konfirmanter, i og med at man bruker tid på å bli kjent og å utvikle relasjoner konfirmantene seg i mellom og mellom konfirmantene og konfirmantlederen.

 

Tillit innebærer at man gir noe av seg selv til et medmenneske, eller at man investerer noe av personlig art i møtet med den andre. Det som investeres oppleves som verdifullt.[29] Bare i henvendelsen til den andre ligger det en utlevering av en selv og dersom denne utleveringen ikke blir besvart, kan dette føre til usikkerhet og kanskje irritasjon. Dersom en opplever at dette skjer, vil en huske det til neste gang og eventuelt trekke seg tilbake og være tilbakeholden med neste utspill.

 

Tillit involverer en grad av frivillighet. Når en person utleverer seg selv og legger deler av sitt liv i den andres hånd, skjer dette på grunn av en personlig frihet.[30] Samtidig som man gjør dette frivillig, gir man også makt til den andre. En grunn til å tro at en vil gi fra seg makt er troen på at det andre mennesket vil en vel. En relasjon basert på tillit er grunnen til at man i vekslende grad tør å slippe kontrollen og å vise sårbarhet. En felles tro på at en vil hverandre vel er viktig her.

 

Det er viktig å møte konfirmantene med evnen til, og bevisstheten om, å møte hver enkelt konfirmant og å se den enkeltes verdi, unikhet og særpreg. Det å se konfirmantene som de de er vil føre til en integrering og en inkludering i et fellesskap.

 

 

Nærhetsetikken og autoritet/makt

I relasjonen mellom konfirmant og forkynner er det et asymmetrisk maktforhold hvor maktforholdet ikke er vekslende, men hvor makten i stor grad kun er hos forkynneren. Et slikt maktforhold gir forkynneren en makt som ikke konfirmanten har, og en kan bli fristet til å ta i bruk illegitime virkemidler for å oppnå målet med forkynnelsen. Et eksempel på illegitimt virkemiddel i forkynnelsen kan være overdrevent bruk av pathos-argumentasjon, som diskutert over. I nærhetsetikken inngår moralen i møtet mellom mennesker, og en møter den moralske fordringen hver gang en møter et annet menneske. Mennesker er sårbare og det betyr at en må vise respekt og omsorg. Det er avgjørende at forkynnelsen skjer i etisk akseptable rammer uten noen form for maktmisbruk eller manipulasjon. Derfor er pathos-argumentasjon noe en bør være oppmerksom på da dette kan oppleves som manipulasjon. Manipulering er ikke bare etisk uakseptabelt, men det er også etiske aspekter knyttet til resultatet av en slik maktbruk: Ungdom som manipuleres til en tro vil i aller verste fall ofte få dypere identitetskriser og senvansker med å takle hverdagen.

 

Forkynneren har en dobbel maktposisjon i relasjonen til konfirmantene. Det er viktig å være klar over de to typene makt en forkynner har: Man har makt i kraft av å være forkynner, og man har makt på grunn av aldersforskjellen mellom forkynner og konfirmant. Forkynnere bør derfor være selvkritiske, og på vakt, mot tendenser både til manipulering, maktbruk og et bevisst bruk av sin autoritære rolle. Med dette vil jeg hevde at en makt som kommer i form av aldersforskjell kan være vanskeligere å forstå enn en makt som kommer gjennom det å være forkynner. Jo vanskeligere det er å forstå at en faktisk har makt over noen, desto vanskeligere er det også å forstå og å avdekke eventuelle maktmisbruk. Det er også en mulighet for ubevisst maktmisbruk.

 

En tredje maktform som kan være spesielt problematisk i møtet mellom forkynner og konfirmant er en «åndelig makt» som blir legitimert i Skriften og Den hellige ånd. Jeg vil påstå at denne typen autoritet nok ikke møter tillit eller respekt hos dagens konfirmanter, men den kan likevel misbrukes i form av forsøk på manipulasjon og autoritetsbruk ovenfor sårbare konfirmanter på jakt etter identitet og en mening med livet.

 

Maktmisbruk er stikk i strid med det nærhetsetikken sier om maktbruk. Man skal bruke den makten man har til å gjøre det gode for et annet menneske og ikke hva som er best for ens egen del. Alle har rett og plikt til å være herre over eget liv og en har gått for langt å ville det beste for det andre mennesket når en ikke bare vil bestemme hva som er det beste å gjøre for den andre, men også vil bestemme den andres reaksjoner og oppfatninger på det en gjør mot den andre.[31]

 

Tillit og forkynnerens troverdighet

Over ble tillit beskrevet som det å utlevere seg til et annet menneske og å investere i vedkommende. Jeg mener at en slik investering også vil sette spor hos konfirmantene og verdsettes. Man må møte konfirmantene med åpenhet og tillit i stedet for med forutinntatthet og klare ideer om hvordan konfirmantene er som gruppe eller som enkeltindivider. Jeg mener at dette er nærhetsetikkens viktigste poeng: Mennesket må møtes som et unikt og særegent menneske. Det er først når en møtes og har latt seg berøre av hverandre, gjennom for eksempel verbal kommunikasjon, at en står overfor det etiske valget om en skal gå med på å ta hensyn til den andres behov og eventuelt hvordan dette skal gjøres.

 

Jeg har tidligere vært inne på Løgstrups livsytringer, blant dem tillit; disse er spontane og definitive. De er ikke bestemt fra før, og hva som fremkaller dem avgjøres fra situasjon til situasjon. Livsytringene er fenomener som finnes i tilværelsen og som så oppstår mellom mennesker, og de er følelsesmessige og tillitsbyggende. Jeg mener derfor det kan være lurt av en forkynner å ikke motarbeide dem, men heller bygge videre på dem og bruke dem slik at det kan skape en tillitsrelasjon til konfirmantene. Konfirmantene setter pris på ekthet. Det at Løgstrup gir de spontane og uplanlagte livsytringene en plass i etikken gir en forkynner et solid fundament for å bruke hele seg i forkynnelsen og for å gi plass for det spontane og umiddelbare. Dette skaper større troverdighet og tillit. Det er også lurt av en forkynner å gi rom for konfirmantenes spontane livsytringer. Det å gi rom for disse viser at en forkynner respekterer konfirmantene som de hele menneskene de er og at en tar konfirmantene på alvor.

 

Ansvar og respekt i møte med konfirmantens integritet og sårbarhet

Løgstrup skriver om å respektere at «den andre» bestemmer over eget liv. Dette er viktig i en forkynnersammenheng. Konfirmantene bestemmer over eget liv og har derfor rett til å bestemme hva de vil ta inn over seg av forkynnelsen og ikke. En forkynner har da heller ikke lov til, i følge nærhetsetikken, å pålegge hva en konfirmant skal føle eller tenke. Det er viktig å respektere konfirmantenes integritet når det gjelder dette.

 

Konfirmantene er i en alder hvor de har et stort behov for å bli sett og akseptert, både i en stor gruppe, men også individuelt. For å kunne gjøre dette må en forkynner la seg berøre og la konfirmantene få komme inn i ens eget liv. Ifølge Løgstrup er dette essensielt for å kunne gi omsorg og respekt overfor medmennesker.

 

Sårbarhet kan være positivt, som i den positive åpenheten ungdommen innehar, men det er en risiko og utsatthet i sårbarheten. Det er en risiko for at ungdommene føler seg krenket og tråkket på om en forkynner ikke er forsiktig og opptrer med respekt. Når en forkynner bevisst benytter seg av denne negative sårbarheten er det i tillegg til å være maktmisbruk, også respektløst overfor konfirmanten. Man tar da ikke hensyn til nærhetsetikkens tanke om at selv om man skal ta vare på den andres liv ved å gjøre gode handlinger, så må man huske på at man ikke kan bestemme over noen. Et hvert menneske bestemmer over sitt eget liv. Nærhetsetikken peker på at alle mennesker har en gitt sårbarhet og avhengighet og dette er det viktig å være bevisst på som forkynner. Denne sårbarheten må ikke utnyttes.

 

Nærhetsetikk i praksis

I møte med etiske problemstillinger som makt, maktmisbruk, respekt og krenkelse av integritet skal de taes stilling til på en praktisk måte og ikke bare på en teoretisk måte. Dette er høyst aktuelt for forkynnere som skal forkynne for konfirmanter. På grunn av dette er oppmerksomheten rettet mot handlingen, og ikke mot hvordan en ville løst det i teorien. Det handler om å finne de viktigste og mest avgjørende argumentene for å begrunne en handling man har gjort.

 

Nærhetsetikken har ikke bare positive sider. Slik jeg ser det, er en svakhet ved nærhetsetikken at den bygger på en grunnleggende holdning hos mennesket til å ville gjøre den andre godt. Dette er avhengig av hva jeg mener er en god handling eller ikke, og av min evne til å la «den andre» komme inn i mitt liv med sin fordring, som igjen vil gi meg antydning til hva som er den andres behov og hva den andre opplever som gode handlinger. Om evnen til å å slippe en annen inn på mitt liv ikke er til stede, er ikke veien langt fra å ville det beste for noen til at det kan oppleves som overgrep eller krenkelse av ens eget liv.

 

Nærhetsetikken er et viktig verktøy for å belyse etiske dilemmaer i forkynnelsen for sårbare konfirmanter som er midt i en tid hvor identitet skapes, og tro og tvil er viktige spørsmål for hvem en er og hvem en skal bli. Det viktigste i nærhetsetikken er bevisstheten om at jeg har en annens liv i min hånd og at jeg skal gjøre gode handlinger mens jeg har ansvaret. Husker man på det, er man langt på vei. Det er også viktig å ha en bevisst holdning til at selv om jeg vil den andre personen det beste, så må jeg ha et våkent øye for hva den andre personen uttrykker er det beste for en.

 

Det å ha en bevisst holdning til nærhetsetikken slik jeg ser det, vil ikke hindre krenkelser av konfirmanters integritet eller overdreven maktbruk for godt, men det gjør at sjansene for at det skjer minsker kraftig. Ved å være bevisst på at en har en del av en annens liv i sin hånd, slik Løgstrup sier det, vil bevisstheten rundt hvordan en oppfører seg ovenfor konfirmantene være nok til at overdreven maktbruk og krenkelser ikke skjer i altfor stor grad. Nærhetsetikken kan ivareta konfirmantenes sårbarhet ved at forkynneren er tydelig på den omsorgen og respekten forkynneren har til konfirmantene. Sårbarhet må ikke utnyttes, den må respekteres og taes vare på som en uvurderlig verdi som konfirmantene har med seg inn i konfirmantgruppen. Forkynnere må være seg bevisst på makten de har i det å være prest, kateket, ungdomsarbeider eller rett og slett en voksenperson som er til stede i konfirmantenes liv hver uke.

 

Litteratur

Aagre, Willy. 2003. Ungdomskunnskap: hverdagslivets kulturelle former. Bergen: Fagbokforlaget.

 

Andersen, Svend. 1996. «K.E. Løgstrups etik», i Arne J. Vetlesen (red.): Nærhetsetikk. Oslo: Gyldendal Ad Notam.

 

Barsnes, Hilde, Andreas Hegertun, Margit Lovise Holte, Knut Tveitereid, og Einar Weider. 2004. Vil du meg noe? Forkynnelse for ungdom. Oslo: IKO-forlaget.

 

Brækken, Gaute. 2010. «Når makt spiller inn», i Elisabeth Torp og Gaute Brækken (red.): Grenser som skaper: Hvordan møte utsatte og sårbare ungdommer i trosopplæringen. Oslo: IKO-forlaget.

 

Christoffersen, Svein Aage (red.). 2005. Profesjonsetikk. Oslo: Universitetsforlaget.

 

Day, David, Jeff Astley og Leslie J. Francis. 2005. A reader on preaching. Hants: Ashgate.

 

Den norske kirke. 1998. Plan for konfirmasjonstiden i Den norske kirke Bokmål[utg.] utg./ed. Oslo: Kirkerådet. Hentet fra www.kirken.no 29. januar 2014.

 

Den norske kirke. 2010. Gud gir – vi deler : plan for trosopplæring i Den norske kirke Oslo: Kirkerådet. Hentet fra www.kirken.no 29. januar 2014.

 

Eide, Solveig Botnen, Hans Herlof Grelland, Aslaug Kristiansen, Hans Inge Sævareid og Dag G. Aasland. 2003. Fordi vi er mennesker. En bok om samarbeidets etikk. Bergen: Fagbokforlaget.

 

Henriksen, Jan-Olav og Arne J. Vetlesen. 2006. Nærhet og distanse. Grunnlag, verdier og etiske teorier i arbeid med mennesker. Oslo: Gyldendal Akademisk.

 

Hjertenæs, Magnar. 2004. «Ungdomstid, identitet og kvalifisering», i Ulstein, Jan Ove (red.): Ungdom i rørsle vol. 2. Trondheim: Tapir forlag.

 

Holmqvist, Morten. 2007. Jeg tror jeg er lykkelig … Ung tro og hverdag. Oslo: Kloster forlag

 

Kirkerådet. 1998. Håndbok til Plan for konfirmasjonstiden i Den norske kirke. Oslo: Kirkerådet.

 

Kjeldsen, Jens E. 2006. Retorikk i vår tid. En innføring i moderne retorisk teori. Oslo: Spartacus forlag.

 

Løgstrup, Knud E. 2008. Den etiske fordring. 3. utgave. Viborg: Gyldendal.

 

Magelssen, Øystein. 1994. På terskelen til Guds møterom. Kristen forkynnelse blant ungdom i religionspedagogisk og aktuelt praktisk-teologisk perspektiv. Spesialavhandling i systematisk teologi, Det teologiske menighetsfakultet.

 

Morland, Kjell Arne. 2007. Å forkynne Guds storverk – retorikk for kristen forkynnelse og bibelbruk. Oslo: Verbum forlag.

 

Vetlesen, Arne Johan (red.). 1996. Nærhetsetikk. Oslo: Ad Notam Gyldendal.

 

Vetlesen, Arne Johan og Per Nortvedt. 1994. Følelser og moral. Oslo: Ad Notam Gyldendal.

 

[1] Gud gir – vi deler, 2010: 22

[2] Gud gir – vi deler, 2010: 23

[3] Plan for konfirmasjonstiden i Den norske kirke, 1998: 2

[4] Håndbok for Plan for konfirmasjonstiden i Den norske kirke, 1998: 63

[5] Aagre 2003: 72

[6] Hjertnæs 2004: 194

[7] Hjertnæs 2004: 199

[8] Sørvig 2010: 24

[9] Magelssen 1994: 28

[10] Barsnes m.fl. 2004: 98

[11] Henriksen 2004: 257

[12] Barsnes m.fl. 2004: 8

[13] Barsnes m.fl. 2004: 9

[14] Kjeldsen 2006: 21

[15] Morland 2007: 57

[16] Day m.fl. 2005: 135

[17] Barsnes m.fl. 2004: 26

[18] Brækken 2010: 105

[19] Vetlesen 1996: 9

[20] Vetlesen og Nortvedt 1994: 158

[21] Vetlesen og Nordtvedt 1994: 158

[22] Vetlesen 1996: 8

[23] Løgstrup 2008: 18

[24] Løgstrup 2008: 39

[25] Andersen 1996: 66

[26] Andersen 1996: 67

[27] Andersen 1996: 66

[28] Andersen 1996: 61

[29] Eide m.fl. 2003: 93

[30] Eide, m.fl. 2003: 94

[31] Christoffersen 2005: 86

Relaterte artikler


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Én tanke om “Forkynnelse i Herrens tjeneste?

  • Hanne Slåtten

    Veldig nyttig og lærerikt å lese. For meg som prest trenger jeg slike refleksjonsrunder jevnlig som Silje Mathea Kleftås Nygård her inviterer inn i. Refleksjoner omkring grenseoppgang, ivaretagelse av den andre og troverdig forkynnelse forutsetter at en evner å tenke kritisk om egne handlinger og væremåte. Etter å ha lest artikkelen melder tanken seg hos meg; hvordan stoppe eller håndtere personer som åpenbart eller skjult utnytter sin maktposisjon? Jeg vet godt at artikkelen ikke hadde det som problemstilling. Samtidig så kan jeg ikke la være å tenke at nærhetsetikken kan fungere godt som analyseverktøy for å avsløre maktmisbruk. Og likefult; hva gjør en, hvem går en til når tillit misbrukes i konfirmasjontiden?