Ungdom og sorg – et intervju med Gry Stålsett


bilde

Gry Stålsett

Skrevet av Andreas S. Iversen


I forbindelse med høstens første tema sjelesorg har vi fått intervjue Gry Stålsett om et tema vi synes er viktig: ungdom og sorg.
Gry er ansatt som førsteamanuensis innen religionspsykologi ved Det teologiske Menighetsfakultet og er tilknyttet Modum Bad som spesialpsykolog.

Hva slags type sorg møter du oftest oftest hos ungdom?

Mange unge sørger over foreldres skilsmisse. Ellers er det oftest når en mister noen, i møte med døden. Ungdom reagerer ulikt på sorg. Boken Ung Sorg viser det, her beskrives en bredde i normalreaksjoner ved sorg. Mange blir ensomme i sorgen og får en slags ”inni en boble”-følelse i forhold til venner, de kan føle at de ikke blir forstått eller sett på skolen, kan de miste motivasjon og konsentrasjon og få problemer med søvn. Mange føler seg også ensomme innad i familien der kanskje flere også sørger. Det at andre kan føle seg klønete i møte med sorgen gjør det ikke enkelt. Mange kjenner ubehag ved å vise tristhet og følelser og ikke være på ”topp” i vår kultur hvor det å være ”lykkelig” er en del av prestasjonskulturen.

Hvordan skal vi som voksne og ungdomsledere møte ungdom i sorg?

For det første er det viktig å ha kunnskap om det. Er det en emosjonell førstehjelp som kan gis helt i starten for eksempel? Det er viktig å redusere alenefølelsen så mye som en kan og vise at personen ikke er alene – gjerne rett og slett ved å si det høyt at en ikke er det. Dernest bekrefte at alle følelser er naturlige, også å være nummen og ikke kjenne på sorg en stund, eller være sint eller lettet. Deretter redusere skyldfølelse og skam. Å lytte til fortellingen om det som har skjedd kan være en hjelp. Samtidig hjelpe den unge til at sorgen ikke fyller alle rom, formidle at det også er lov å ha litt pauser i sorgen.

Å møte mennesker i sorg det handler om varme, nærvær og respekt. Man må tåle at mennesker reagerer ulikt, og at til og med kan bli avvisende. Det er samtidig viktig å ikke være invaderende, og huske på at det er forskjell på omsorg og empati. Til slutt er det et poeng at det handler om å stille opp ikke bare i begynnelsen, men være en støtte i bearbeiding av sorgen over tid.

Hvis det er slik sorgen er knyttet til en akutt traumatisk hendelse, for eksempel bilulykke, vold eller lignende snakker vi om at det er ett 6 timers vindu før det lagrer seg i langtidshukommelsen. Ny forskning viser at man det første døgnet ikke skal gå for detaljert inn på sanseinntrykk og følelser, men heller avhektes med å se en film, spille spill eller noe annet. Dette er ikke fortrenging, da dette skjer før traumet er lagret i minnet. En skal ikke gi sovetabletter, eller anbefale søvn, eller  aktiviteter som får opp adrenalinet: det øker lagringshastigheten i langtidsminnet. Etter ett døgn kan en snakke mer om det som har skjedd, utover kun rekkefølgen i hendelsesforløpet.

Hvordan kan oppfatningen av Gud hjelpe eller forverre sorgen?

Et gudsbilde er psykologisk dannet av tidlige relasjonserfaringer og preget av foreldrebildene. Sorg kan endre gudsbildet, en kan føle seg forlatt av Gud, det kan bli krise i troen. Hvis det er en av foreldrene man opplever å miste vil det ha betydelig innvirkning. Uansett vil meningsløsheten, sinne og fortvilelse også gjerne rettes mot  Gud. Noen finner da trøst i troen, i bønn, i ritualer, mens andre igjen føler at verden er blitt kald og tom og ingenting hjelper, heller ikke Gud.  

Et rigid og unyansert gudsbilde, kan forverre sorgen – spesielt hvis det innenfor troen ikke er rom for følelser som sinne og raseri for eksempel.  Et gudsbilde som tror at Gud styrer alt, har en hensikt med alt og det er nok en mening med alt vil forverres av sorg og kriser. Slik forkynnelse vil kunne virke negativt.

Derimot vil et mer nyansert, romslig gudsbilde, der alle følelser er ”lovlige” kunne virke positivt. Et gudsbilde som er preget av tillitt og ikke oppleves ”straffende” vil være en støtte i sorgen. I den sammenheng handler det om skape aksept for alle følelsene som kommer også i troens rom, i forhold til Gud, både de positive og de negative.

Hvordan blir man kjent med sin egen sorg?

Det trengs allmenn undervisning om sorg. Det trengs kompetanse på følelser. Det er viktig at man generelt som ung blir kjent med de grunnleggende følelsene sine: hvordan de kjennes i kroppen, hvilken informasjon de bærer, hvordan de kan leses og uttrykkes, osv. Når en da møter sorg, står en mye sterkere. Med tanke på egen sorg kan sorggrupper, som er likemannsgrupper og ikke terapi, være til god hjelp,. Generelt er det godt å ha noen å snakke med uavhengig om det er venner, familie, sjelesørger eller terapeut. Det å få hjelp til å utrykke sorgen – med ritualer, ord, farger, tegninger eller på annen måte – vil være til god hjelp. Til slutt er det viktig å motarbeidet tabuet og frykten for å gråte. Det å få vite at det er sunt å gråte, at det er grunnleggende helende, at det vasker hjernen og lindrer dypt – bare en tillater den å komme –det kan være helt uvurderlig.

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.