Å være medmenneske i krise


Alle mener noe om flyktningkrisen. Noen mener stille, mange mener høyt. Ønsket om å bidra er stort, følelsen av avmakt er overveldende.

Hva kan lille jeg gjøre for store verden?

Throwback til midten av oktober:

Ringerike Ten Sing varmer opp til minikonsert på Hvalsmoen transittmottak. Norges nest største mottakssenter – dit flyktninger først kommer før de blir fordelt på landets asylmottak.

De trenger klær, tannbørster, ullsokker og bleier. De har ingenting. På Ringerike har det vært stor dugnadsånd. Bil på bil har ankommet mottaket, stappet full av mariusgensere, barnevogner og klær. De aller fleste klærne er for store. Norsk mann 40 matcher ikke klesstørrelsen til syrer på 20.

Konserten skal begynne klokken sju. En time før sniker fem barn seg inn. De løper bort til meg, to hopper opp i fanget mitt, de tre siste setter seg rundt meg. Vi sitter der og hører på Ten Singerne varme opp. Ungene stråler. De klapper, ler og hermer etter alle bevegelsene til dirigenten. De ler av hverandre, de ler av oss.

Så fylles rommet av voksne, barn og ungdom. Desperasjonen jeg har forberedt ungdommene mine på, stråler med sitt fravær. Det setter meg ut. Kan dette være de samme menneskene som jeg har sett på nyhetene? Så slår det meg. Et slag av ydmykhet og realitet. Og jeg forstår hva lille jeg kan gjøre for store verden.

Være et medmenneske.

Denne såkalte nestekjærligheten som jeg til stadighet maser om i ungdomsarbeidet. Den står nå foran meg, mer tydelig enn noen gang. Når klær er delt ut, og mat og seng er garantert, så er den viktigste nødhjelpen øyekontakt.

Tid.

Bekreftelse.

Fellesskap.

Lek.

De sitter ikke stille. De klapper ikke høflig. De faller helt utenfor definisjonen av norsk publikum. Nei. Barna stiller seg sammen med koret, aper etter alle bevegelser og strekker seg etter mikrofonene. Flere voksne reiser seg og blir med på dansen. Rommet er fylt av glede.

IMG_1192

På veien hjem snakker jeg med ungdommene mine om hvordan de har opplevd dagen. Refleksjonene rører meg.

«En fantastisk følelse å kunne skape så mye glede.»

«Utrolig å fortsatt kunne glede seg etter alt de har vært gjennom.»

«Det er jo ungdommer akkurat som oss.»

Det siste tror jeg er nøkkelen. Å innse at de er akkurat som oss. Eller kanskje viktigere, at vi er akkurat som dem. Mennesker som i desperasjon føler angst. Mennesker som søker fellesskap. Mennesker som trenger livsglede for å overleve. Mennesker med erfaring, kunnskap og drømmer.

Vi trenger Nelson Mandela.
Og vi trenger Ringerike Ten Sing.

Vi trenger de som redder mange.
Og vi trenger de som møter noen få.

Vi trenger talestoler.
Og vi trenger bakkenivå.

Vi trenger dem som blir husket i historiebøkene.
Og vi trenger dem som blir husket av enkeltmennesker.

En konsert på et mottaket utryddet ikke fattigdom. Men det kan gi en god dag. Og en god dag kan være avgjørende for enkeltmennesker.

Og det er enkeltmennesker flyktningskrisen handler om.

IMG_1196


Alle bilder i artikkelen er tatt av Mari Telise Nilsen og bruken er avklart med personene avbildet og Hvalsmoen transittmottak.

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.