Er du der for meg også?


Skrevet av Anne-Marthe Eilertsen, trosopplærer i Modum og Ådal


Hvor mange barn har du møtt på søndagsskolen, på Tårnagent eller på Lys Våken? Hvor mange har du lekt med, sunget med eller forkynt for? I en gruppe på 30 barn er det 5 stykker som er, eller står i fare for å bli utsatt for overgrep før de fyller 18 år.

I «Rapporten fra incestsentrene mot seksuelle overgrep» ble 39 % av brukerne[1] utsatt første gang da de var under 7 år, og 35 % ble utsatt første gang mellom 7 og 12-årsalderen.[2] Det er barn og unge som kommer innom vår kirke, og som er med på kirkas trosopplæring hver uke eller en gang i blant. Vi kan ikke se på barna og vite om de har blitt utsatt eller ikke, de er alt fra de sjenerte til de mest utagerende.

Våren 2014 skrev jeg bachelor-oppgave med problemstillingen: «Hvordan kan vi formidle en sann Gud til overgrepsutsatte barn mellom 7 til 10 år?». I denne artikkelen skal jeg dele det jeg tror er viktig å ha i bakhodet når vi skal forkynne for overgrepsutsatte barn mellom 7 og 10 år.

Barn mellom 7 og 10 år forstår konkret

Gunn Imsen skriver i sin bok Elevens verden om at barn mellom 7 og 10 år er i den konkret-operasjonelle perioden. De forstår det konkrete, og at det som står foran og bak et likhetstegn har lik verdi. Men de trenger visuell støtte, som handlinger eller bilder. Barna leter etter mening og sammenheng i den verden de lever i.[3]

Den religiøse utviklingen hos disse barna har et konkret innhold hentet fra barnets erfaringsverden.[4] Gudsforestillingene de har, er preget av antropomorfisme, menneskelige egenskaper overført på ikke-mennesker. Et vanlig eksempel er at Gud blir framstilt som en gammel mann med hvitt skjegg sittende på en sky. Da forstår barna det konkret, og har vanskelig for å forstå det abstrakte.[5] Halle og Hegerstrøm skriver at det er viktig for de som skal forkynne om Gud, å vise at Gud ikke er et menneske, men mye mer. Barn i denne alderen trenger konkrete og realistiske framstillinger, men også få se på abstrakte symboler og bilder.[6]

Skam hos overgrepsutsatte

Skam er noe de fleste mennesker kjenner på, og det er nødvendig for at vi skal leve sammen. I boka Skam, skyldfølelse og ensomhet skriver Farstad om Den destruktive skammen. Sunn skam hjelper med å respektere egne og andres grenser. Den destruktive skammen er større og mer omfattende enn normal skam. Den kan føre til at hele individet føler seg mindreverdig, møkkete, feil, dum og/eller uelskelig.

Farstad skriver om den interpersonlige bro, som et bilde på en betydningsfull relasjon mellom to mennesker. Hvis det skjer et overgrep vil den interpersonlige broen bli brutt, og få en skade. Den kan rettes opp igjen hvis overgriperen tar ansvar og søker gjenopprettelse. Men hvis dette ikke skjer, er det en tendens at barnet søker «et selv» som er tilpasset å overleve i en situasjon som er preget av stress og frykt. Farstad skriver: «Der en annen utøver ondskap i mangel på sunn skam, blir offeret bærer av destruktiv skam.»[7]

Den destruktive skammen blir med videre i livet

Boe og Christie skriver at et overgrep vil føre til «selvutslettelse og en selvfornedrende væremåte», som gjør at barnet ikke motsetter seg nye overgrep.[8] De skriver videre at fordi barnet har vært et objekt og en ting som skulle oppfylle den andres behov, har ikke barnet blitt sett som en egen person.[9] Barnet har blitt objektivisert, og opplever seg selv som en ting som kan brukes, en gjenstand for andre. Barnet har ikke lært sin egen identitet å kjenne, og har ikke fått mulighet til å utvikle den sunne skammen som hjelper med å sette grenser.

Follesø skriver at å stadig oppleve vonde ting og være redd for at vonde ting kan skje, gjør det vanskelig å ha et bilde av at andre mennesker kan være gode.[10] Det at overgrepsutsatte stadig går i frykt for at nye overgrep kan skje, og ikke har gode bilder av andre mennesker, har mye å si på hvordan de ser på seg selv. Follesø skriver at det er viktig å finne ut hva som er skam og hva som er skyld hos den overgrepsutsatte.[11] De kan ofte feiltolke sin skam som skyld, og da må skylden plasseres riktig, og skammen jobbes med.

Skam og tillit

I boka Skammens spor skriver Farstad om at skammen og tilliten har mye med hva som har skjedd i tidligere relasjoner.[12] Hun skriver at tillit er noe vi er helt avhengig av for å leve, noe som holder og er tilstrekkelig. Ved et overgrep eller traume, vil den grunnleggende tilliten, som knytter individ og samfunn sammen, bli ødelagt. Farstad skriver at skammen og mistilliten kan føre til at personen ikke inngår i nære relasjoner, i frykt for å bli retraumatisert.[13] Et annet utfall kan være at personen gjør alt for å bli elsket, og viser ingen mistillit – noe som kan føre til retraumatisering. For at en person skal komme fra grunnleggende mistillit til grunnleggende tillit, skriver Farstad, at «det krever gode og trygge relasjoner over tid[14]

Skam og frihet

Farstad skriver at mange barn som har levd i overgrep og frykt, drømmer om den dagen de blir store nok eller voksne – så de kan rømme og bli frie. Hun skriver at de største utfordringene til at en overgrepsutsatt kan få denne friheten, er at de grunnleggende erfaringene fra barndommen vil prege relasjonene resten av livet. Den destruktive skammen gjør at mange føler seg skitne og uelskelige. De kan være redde for at nye overgrep skjer hvis de inngår i en nær relasjon, men de kan også føle at det er skremmende å gå bort fra det kjente, nemlig overgrepene. Farstad skriver at «grensetropper» i personens indre sørger for at forsvaret holdes oppe, og ikke slipper noen andre inn. Men at lengselen etter å slippe gode gjester inn, også er stor. Det er ambivalensen mellom å ville ha det godt og samtidig ikke våge å slippe noen inn som gjør friheten vanskelig å oppnå.[15]

Gudsbilder og overgrepsutsatte

Bibelen beskriver Gud ved å bruke metaforer, som skal hjelpe oss med å forstå noe vi ikke kjenner fullt og helt. Når metaforer blir forstått som noe konkret, avgrenser det Gud. Relasjonen mellom et menneske og Gud blir sammenlignet med og påvirkes av relasjoner dette mennesket har i sine egne forhold. Gud blir ikke oppfattet som bare det teoretiske ytre, skriver Horsfjord, men mye ut fra hvilket forhold Gud har til mennesket personlig: «Liker Gud meg?», «Har jeg noe å si for Gud?», «Hva tenker Gud om meg?».[16]

Et ambivalent gudsbilde

Horsfjord og Arnevik[17] har begge skrevet en kvalitativ analyse om overgrepsutsatte og deres gudsbilder. Begge opplevde at de overgrepsutsatte hadde et ambivalent forhold til Gud. På den ene siden forklarte de at Gud var god, mens da de skulle beskrive deres eget forhold til Gud var det annerledes. En av informantene sa: «Gud ville at jeg skulle utsettes for overgrepene» og «dersom han (Gud) forholdt seg til meg, var det via bud og krav – alt jeg måtte gjøre for å unngå fortapelse.»[18] De vet at Gud er god og passer på, men denne kjærligheten tilhører ikke den overgrepsutsatte. Det at Gud beskrives som en som tar vare på alle er altså forståelig, men dette bilde mister mening ved at dette ikke blir erfart i det virkelige liv. Dette ambivalente forholdet til Gud oppstår når den farlige og vonde virkeligheten ikke samsvarer med den gode, trygge og nære Gud som blir forkynt.[19]

Gud som nær

Metaforer på Gud kan være far, mor eller andre nære familiære relasjoner. Gud blir ofte framstilt som Far i Det nye testamentet: «Vår Far», «barn av deres Far i himmelen» og «for én er deres Far».[20] Vi blir kalt Guds barn, og Jesus blir kalt Guds sønn.[21] Gud blir beskrevet som nær slekt med oss, Gud Skaper som vår Far og Jesus som vår bror. Menigheten og kirka blir også beskrevet som «én kropp», og at vi er søstre og brødre for hverandre.

En av Arneviks informanter beskriver forholdet mellom hennes far og Gud slik: «Fordi jeg følte meg forlatt av far, så følte jeg meg forlatt av Gud også.»[22] En annen informant skrev: «Jeg … tenkte at Gud var som mor og far, som ikke ønsket å høre om mine problemer.»[23] Når utsatte barn ikke opplever kjærlighet, nåde og barmhjertighet fra sine nærmeste, kan det være vanskelig å ha noe forhold til disse begrepene. Når Gud forkynnes som nær og en som bryr seg, kan det bli ekstra sårt når dette ikke blir erfart. Hovland skriver at kristne overgrepsutsatte ofte vet at Gud er kjærlig, men at de ikke kjenner seg elsket. Hun skriver videre at de ikke føler seg «verdige den kjærligheten eller tilgivelsen som forkynnes.»[24]

Gud som kjønn

En av Horsfjords informanter skriver: «Forkynnelsen for Guds nærvær, som Gud som kjærlig, som en som elsker meg, gjør at jeg får en ekkel følelse av å bli invadert, omringet og gjort krav på.»[25] En Gud som stadig er nærværende kan minne om de vonde følelsene i overgrepet. At Gud ikke er nær, kan derimot virke tryggere og mindre overskridende. Hun skriver om Guds annerledeshet, både i forhold til relasjoner og kjønn. Det at Gud blir beskrevet som mann/kvinne gjorde at de overgrepsutsatte knyttet det sammen med den autoriteten og makten overgriperen hadde.[26] En informant beskriver vanskeligheten med Jesus og hans kjønn slik: «Jeg … tenker lite på Jesus. Jeg tror kanskje det har å gjøre med at han er for konkret? Mann og kropp. Og Gud? Det høres ekkelt og skremmende ut.»[27] Det at Gud blir beskrevet med kjønn, og Jesus som konkret, kan virke invaderende og skremmende for overgrepsutsatte.

Gud som dommer

I flere bibeltekster kan vi finne metaforer på at Gud er en dommer, som har myndighet til å straffe.[28] En av Arneviks informanter beskriver sammenhengen mellom Gud som dommer/straffer og overgrepene slik: «Hver kveld … tenkte jeg på at Gud kom til å straffe meg, at han ville dømme meg til helvete.»[29] For et overgrepsutsatt barn kan overgrepene oppleves som straff fra Gud, for at de ikke gjorde etter Guds vilje. Hovland skriver i sin artikkel om «Gud og mennesker i møte med overgrepserfaringer – et teologisk bidrag» at mange av de utsatte opplever Gud som en motstander som straffer.[30] På den andre siden kan «Gud som straffer» også være en trygghet, en som vil dømme rett. En av Arneviks informanter skriver: «Det er bare jeg og Gud som vet hvor vanskelig jeg hadde det.»[31] Arnevik forklarer det som at Gud er et «sannhetsvitne» som kan hjelpe med å plassere feilen utenfor den utsatte selv.[32]

Formidle en sann Gud til overgrepsutsatte barn mellom 7 til 10 år

 

En Gud for de overgrepsutsatte barna også?

Hvis vi kan finne sanne gudsbilder, som kan brukes i gode og onde dager, i samsvar med det overgrepsutsatte barnets virkelighet – da kan vi se hvordan dette kan formidles til barn i alderen 7–10 år. Kriteriet jeg setter for et godt og sant gudsbilde er: Det må holde i gode og onde dager og det må kunne formidles til 7–10-åringen.

Gud som tillitsrelasjon

Vi har sett at vi påvirkes av våre relasjonserfaringer, og at det farger vårt gudsbilde. Er relasjonene våre gode, og tilliten til mor/far god, vil Gud som tillitsrelasjon gi mening. For å skape et konkret bilde, kan vi sammenligne Gud med en barna har god tillit til. Dette kan være utfordrende hvis barna vi møter ikke har gode relasjonserfaringer, og tilliten er brutt. Da har den interpersonlige broen, som Farstad skrev om, blitt brutt, og barnet blir bærer av den destruktive skammen. Hvordan kan vi da fortelle at Gud er annerledes, noe som ikke bryter tilliten? Hva kan vi sammenligne Gud med, og hvilke illustrasjoner har vi på at Gud er tilliten verdig? Hvis Gud er en tillitsrelasjon, betyr det da at «Gud hører på meg» og at «Gud ikke sier ting videre?»

Som vi har sett blir Gud ofte framstilt som en familierelasjon, ofte som at Gud er en far. Skam gjør at overgrepsutsatte ikke inngår i nære relasjoner i frykt for nye overgrep, eller at de viser ingen mistillit og det er fare for å bli retraumatisert og sveket. Farstad skrev at det krevde gode og trygge relasjoner over tid, for å gjenvinne den grunnleggende tilliten. Som en av informantene forklarte det: «Jeg oppfattet hans (Guds) kjærlighet som et resultat av alt jeg gjorde for å fortjene å bli elsket.» Det er ikke sikkert barna vet hva begrepet tillit er, men de har erfaringen av det i kroppen. Hvilket bilde har vi på tillit, hvis vi ikke har en god relasjon å vise til? Selv om det for mange overgrepsutsatte er vanskelig å forholde seg til Gud som noe personlig og nært, var det flere som likevel fant trøst i at Gud hadde en spesiell relasjon til dem. For noen føltes Gud skummel, invaderende og en som stilte strenge krav hvis Gud var for nær. For andre var det vondt å føle seg forlatt av Gud, og Guds nærhet var en lengsel.

Formidling: Barna er opptatt av mening og sammenheng, derfor kan vi fortelle sammenhengen at fordi Gud har skapt jorda har Gud også et spesielt forhold til oss. Gud er til stede uten at vi kanskje ser eller merker det, og vi velger selv å ta kontakt. Vi kan illustrere dette ved at for eksempel en bamse er tilstede, selv om vi gjemmer den under et teppe. Da kan barnet lære at det selv kan velge å nærme seg Gud. Fallgruven er at Gud blir begrenset og mindre handlende – det kan oppfattes som at barnet selv må gå til Gud for å få hjelp, eller at «Gud vil at jeg skal utsettes for overgrep». For å illustrere hva Gud som tillit er, kan vi forklare hva Gud ikke er – han er en som ikke krenker og ikke vil det onde – og/eller beskrive hva en god far er – en som respekterer andres grenser, passer på og beskytter. Og ved å si at selv om Gud ikke vil det vonde, så kan det skje vonde ting. Jeg tror det vil bidra til mindre skam å gjøre det åpent og ufarlig for barna å beskrive de gode og de vonde tingene.

Gud som frihet/håp

I gode dager kan kanskje barna kjenne seg igjen i en frihetsfølelse, godhet, håp og muligheter. Hva utfordrer tanken om at Gud gir frihet? Flere av de overgrepsutsatte følte seg fanget av overgriperens makt, og var fanget av den destruktive skammen med tanker som: «Det er noe feil med meg, jeg kan ikke si noe videre.» Under «skam og frihet» så vi at mange overgrepsutsatte drømte om å rømme og bli frie. Den destruktive skammen gjør at de er redde for det gode og ukjente: «Vil noen elske meg?» Det kjente ved overgrepene føles trygt. Det er et ambivalent forhold mellom å ville bli fri, og det trygge i å være fanget. Barnet har blitt objektivisert og har ikke blitt sett på som et selvstendig menneske.

Som vi har sett var de minste barna egosentriske, og klarte ikke å se flere sider av samme sak, som i koppe-eksempelet til Piaget.[33] Vi må passer på å gjøre det tydelig at Gud setter fri fra alle vonde følelser, og ikke blande inn skyld-spørsmål, men at Gud gir frihet betingelsesløst. Men hva med de barna som ikke får frihet? Utsagnet til Fairbairn: «Det er bedre å være en synder i en verden styrt av Gud, enn å leve i ‘helvete’», beskriver hvordan barn heller velger å være den onde, enn å leve i en ond verden. Kanskje guden som beskrives som styrende i dette utsagnet, kan oppfattes som en motpol til det vonde – et håp om at Gud er god og annerledes?

Den destruktive skammen førte til at de overgrepsutsatte følte seg ueskelige, og at de ikke våget å gå inn i nære relasjoner. Kan Gud være et bilde på en frihet, og kan Gud gi frihet? En av Arneviks informanter skrev at hun følte en trygghet i at Gud visste om hvor vanskelig hun hadde det, og at Gud kunne være et sannhetsvitne. Det at Gud visste, kan være en vei bort fra skammen. Det at noen visste og eier sannheten, legitimerer også at det var noe feil som skjedde. Som vi så under overskriften “skam”, var det viktig å plassere skyld, for å «bli fri fra skammen.» Kan Gud bli beskrevet som en som vet hva som er sant, og dermed også være til hjelp med å plassere skammen der den hører hjemme?

Forkynne: For å bevisstgjøre barna på hva som er frihet, og hva som er fangenskap, kan det illustreres med lignelsen om «sauen som ble funnet igjen»,[34] og sammenlignes med et bilde av en sau som blir holdt fast. Sauene er frie til å gå hvor de vil, men blir passet på. Det går an å spørre om hvilke følelser barna tror at sauene har og hvilke følelse barna tror den som er fanget har. Så går det an å spørre videre om hva annet som kan skape de samme følelsene. Tar vi i betraktning skammen som gjør at barna ikke vil fortelle, vil jeg tro at jo mer alminnelig og ufarlig vi gjør samtalen, jo mer tør barnet å åpne seg. Ved å spørre om dette, kan det hende at barna forteller altfor mye eller for personlige ting. Vi ønsker at denne samtalen skal komme, men ikke i plenum. Da kan barnet bli mer sårbart, og de andre barna bli skremt eller reagere på en måte som gjør det vanskelig for det overgrepsutsatte barnet. Åpner vi for en slik samtale, kan vi som trosopplærere veilede i hvor personlig barna kan være, og veilede i hva som er frihet og hva som er fangenskap. Hvis det kommer opp vonde erfaringer eller du får en magefølelse på at «her er det noe», så er vi nødt til å snakke med dette barnet etterpå.

Gud som kjønn

Hvis Gud blir framstilt som far/mor, eller annen autoritetsperson vil barna, som forstår konkret og med deres antropomorfisme, overføre denne personens egenskaper på Gud. Men hvis Gud blir beskrevet som «noe annerledes», vil kanskje ikke dette heller være heldig. For hva er annerledes? Skal dette formidles til de som har en god familie også, må «en annerledes far» ikke bli framstilt som det motsatte av en god far. Flere av Horsfjords informanter skrev at det var tryggere å ha en ukjønnet Gud, og en Gud som var overalt, men ikke nødvendigvis handlet. Vi kan formidle at Gud er annerledes, Gud har skapt hele verden, men støtter ikke alt som blir gjort i verden. Gud er over verden, og vil det gode. Det kan være nødvendig, for at alle barna skal forstå, å spørre hva de tenker om «det gode». Hva gir gode følelser? Vi kan for eksempel fortelle at det er forskjell på gode «bursdags-hemmeligheter» og vonde hemmeligheter. Hvis vi kun betegnet Gud som Far eller Jesus, gir det ikke et sant gudsbilde. Når vi formidler Gud, kan vi bruke flere betegnelser på Gud: Gud som et stødig fjell, hyrde, lys, kjærlighet eller Skaper.

Trygge rom

Vi som trosopplærere må bruke hele formidlingsbegrepet. Vi må sørge for at relasjonen mellom oss og barna er trygg. Men hvordan skal vi skape disse trygge rommene, som kan være den nødvendige langvarige og trygge relasjon mellom oss og barna? Vi har sett på at overgrepsutsatte har et ambivalent forhold til Gud, at beskrivelsen og opplevelsen av Gud ikke samsvarer med hverandre. De beskrev Gud som god og som en som passer på, mens deres forhold til Gud var at Gud straffet og hadde tunge krav til dem. Dette hadde med erfaringen av godhet og den grunnleggende tilliten å gjøre. Vi må bruke hele formidlings-begrepet hvis vi vil skape disse trygge rommene, og erfaringen av trygge relasjoner. I siste artikkel i boka Trygge rom står det at «Gjennomsiktige rom er trygge rom».[35] Gjennomsiktige rom er der hvor alt synes, både det gode og det vonde. Det er de konkrete og de abstrakte rommene, det er kontoret/klasserommet og følelsen av å være fanget eller frie i en relasjon. Hvis vi tenker og handler etter at “det jeg gjør og sier nå, kan alle se”, vil vi skape trygge rom. Vi må, når vi forkynner, gjøre dette i gode, trygge, abstrakte og konkrete gjennomsiktige rom.

En Gud for de overgrepsutsatte barna også?

I denne artikkelen har vi sett at barn mellom 7 og 10 år tenker konkret, men trenger visuell støtte for å forstå begreper. Barnas religiøse utvikling preges av antropomorfisme, menneskelig egenskaper overføres på ikke-mennesker. Vi så at de som utsettes for overgrep blir påført en destruktiv skam, som gjør at de føler seg feil og uelskelige. For at overgrepsutsatte skal gå fra grunnleggende mistillit til grunnleggende tillit, må det oppleve en langvarig og trygg relasjon. Når vi skal formidle Gud, må vi gjøre dette i trygge rom. I denne artikkelen har vi sett på tre forskjellige gudsbilder: Gud som tillit, Gud som frihet/håp og Gud som kjønn. De må formidles med forskjellige metaforer, og det må være en åpen og trygg dialog mellom barna og lederen.

[1] «Brukere» er de som er overgrepsutsatt, og som har vært innom et av støttesentrene og svart på undersøkelsen.
[2]               BUF-direktoratet: Rapportering fra sentrene mot incest og seksuelle overgrep 2012:16
[3]               Elevens verden av Imsen 2005:237-240
[4]               Halle og Hegerstrøm 2000:12
[5]               Halle og Hegerstrøm 2000:13
[6]               Halle og Hegerstrøm 2000:13
[7]               Farstad 2013:104-106
[8]               Boe og Christie 1991:50
[9]               Boe og Christie 1991:50
[10]             Follesø 2003:110
[11]             Follesø 2003:120
[12]             Farstad 2011:191
[13]             Farstad 2011:193
[14]             Farstad 2011:193
[15]             Farstad 2011:200-201
[16]             Horsfjord 1999:178
[17]             Arnevik 2007
[18]             Horsfjord 1999:178
[19]             Horsfjord 1999:182
[20]             Bibelen: Matt 6,9; Matt 5,45; Matt 23,9
[21]             Bibelen: Joh 1,12; Mark 1,1; 2 Kor 1,19
[22]             Arnevik 2007:86
[23]             Arnevik 2007:87
[24]             Hovland 2003:47
[25]             Horsfjord 1999:182
[26]             Horsfjord 1999:182
[27]             Horsfjord 1999:184
[28]             F.eks: Rom 2,5-10
[29]             Arnevik 2007:88
[30]             Hovland 2003:44
[31]             Arnevik 2007:92
[32]             Arnevik 2007:93
[33]             I Elevens verden nevnes et forsøk Piaget brukte for å bevise at 2–7-åringer ikke kan se flere sider av samme sak. Barna ble spurt: «Hva er verst? Å knuse sju kopper ved et uhell, eller en kopp med vilje?» Barna ville svart at det var verre å knuse sju kopper.
[34]             Luk 15,4ff
[35]             Brækken og Torp 2013:327

 

 

Litteraturliste

Arnevik, Annhild Tofte. 2007. Gud – skammens eller verdighetens speil?: en kvalitativ studie av skam og religiøsitet. Universitetet i Oslo.

Barne-, ungdoms og familiedirektoratet (BUF-direktoratet). 2012. Rapportering fra sentrene mot incest og seksuelle overgrep. Utført av Sentio Reseach Norge. Oslo: Barne-, ungdoms og familiedirektoratet.

Bibelen: Den hellige skrift: Det gamle- og det nye testamentet. 2011. Oslo: Bibelselskapet

Boe, Toril Ursin og Helen Johnsen Christie. 1991. «Incest som psykologisk skade – en modell for forståelse», i Incest: Psykologisk forståelse og behandling. Oslo: Universitetsforlaget.

Engedal, Leif Gunnar. 2013. «I begynnelsen er relasjonen», i Leif Gunnar Engedal, B. Lennart Persson, Elisabeth Torp (red.): Trygge rom: Trosopplæring i møte med sårbare og overgrepsutsatte barn og unge. Oslo: Verbum.

Farstad, Marie. 2011. Skammens spor: Avtrykk i identitet og relasjoner. Oslo: Conflux.

Farstad, Marie. 2013. «Skam, skyldfølelse og ensomhet», i Leif Gunnar Engedal, B. Lennart Persson, Elisabeth Torp (red.): Trygge rom: Trosopplæring i møte med sårbare og overgrepsutsatte barn og unge. Oslo: Verbum.

Follesø, Gry Stålsett. 2003. «Skam og skyld», i Fra skam til verdighet: Teologisk og psykologisk arbeid med vold og seksuelle overgrep. Oslo: Universitetsforlaget.

Brækken, Gaute og Elisabeth Torp. 2013. «Vi vil skape trygge rom», i Leif Gunnar Engedal, B. Lennart Persson, Elisabeth Torp (red.): Trygge rom: Trosopplæring i møte med sårbare og overgrepsutsatte barn og unge. Oslo: Verbum.

Horsfjord, Helene. 1999. «Når sannheten ikke er sann: seksuelle overgrep som kontekst for formidling om Gud», i Tidsskrift for sjelesorg 19(4), s. 175–185.

Horsfjord, Helene. 2001. «Religiøsitet og seksuelle overgrep: Skadede gudsbilder og muligheter for gjenoppretting», i Kirke og Kultur 106(5/6), s. 511–527

Hovland, Beate Indrebø. 2003. «Du med nåden, jeg med skammen – å, hvor vi dog passer sammen», i Trine Anstorp, Beate Indrebø Hovland og Elisabeth Torp (red.): Fra skam til verdighet: Teologisk og psykologisk arbeid med vold og seksuelle overgrep. Oslo: Universitetsforlaget.

Thomassen, Merete. 2008. «Gud og det vanskelige familiespråket», i Elisabeth Torp m.fl.: Hva kan vi gjør for barna: Viktige perspektiver til kirkens trosopplæring. Oslo: Stiftelsen Kirkens Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep.

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *