http://www.flickr.com/photos/mortimer/221051561/

Hvordan skape mønstre for livet? Om verdien av trospraksiser som er innvevd i hverdagslivet.


Under UKT-konferansen 2012 holdt Tone Stangeland Kaufman seminar om «Hvordan skape mønster for livet? Om verdien av trospraksiser som er innvevd i hverdagslivet». Her har vi lagt ut manuset som ble brukt.

Kunnskap som sitter i kroppen – tre eksempler

Hvordan kan et ungdomsarbeid bidra til å skape mønstre for livet? Dette spørsmålet er tema for dette seminaret. Mønstre for livet handler blant annet om den kunnskapen som får slå rot i kroppen vår. Den kroppslige kunnskapen.

Jason Bourne

Vi skal nå se et lite klipp fra filmen The Bourne Identity. Jeg antar at mange av dere kjenner den, men for dere som ikke gjør det, så er hovedpersonen Jason Bourne en ettersøkt CIA-agent med humkommelsestap. Etter en mislykket aksjon blir han plukket opp av en skute på havet, og han oppdager at han har et bankkontonummer til en sveitsisk bankkonto operert inn i hoften. I filmen forsøker Jason Bourne å finne ut hvem han er. (Vi skal ikke se det klippet der han får uventet besøk av en annen CIA-agent som er sendt for å eliminere Bourne mens han befinner seg i leiligheten sin i Paris. Da jeg så den på kino, fikk vi som publikum øye på denne andre agenten sekundet før Jason Bourne, og jeg klarer å brøle ut i kinosalen: ”Pass deg!” Det skjedde virkelig på autopilot, og mannen min forsøkte liksom å signalisere til folk rundt oss: ”Altså, jeg kjenner ikke henne!!!”) I det klippet vi nå skal se er Jason på vei til Paris sammen med Marie som han tilfeldig har støtt på, og som han betaler for å kjøre ham dit hvor han håper å finne ut mer om sin egen bakgrunn. På en kafè reflekterer han over noen observasjoner han har gjort seg om seg selv.

Vise utdrag fra the Bourne Identity? 33.00

For Jason Bourne sitter visse ferdigheter i kroppen tross hukommelsestap. Dette er trolig kunnskap og ferdigheter, ja mønstre, som har blitt drillet inn gjennom nitidig øving og repetisjon. Dette er viktig for militære som må kunne fungere og bruke sin kunnskap og sine ferdigheter under ekstremt press. Det må gå automatisk. Dreyfus og Dreyfus hevder at ”With expertise comes fluid performance (Dreyfus and Dreyfus 1986:32).” Å være eksepert i en praksis betyr å kunne reagere og tenke intuitivt.

Vår Far i himmelen

Vi skal nå over til et annet eksempel som nok er mer nærliggende for de fleste av oss, nemlig til Fader vår eller Vår far. Vi skal sammen si frem den nye versjonen av den bønnen Jesus lærte oss å be.

Vår Far i himmelen.

La navnet ditt helliges.

La riket ditt komme.

La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.

Gi oss i dag vårt daglige brød.

Og tilgi oss vår skyld slik også vi tilgir våre skyldnere.

Og la oss ikke komme i fristelse,

Men frels oss fra det onde.

For riket er ditt, og makten og æren

I evighet. Amen.

Og så sier vi frem Fader vår. Den gamle versjonen.

Fader vår, du som er i himmelen.

La ditt navn holdes hellig.

La ditt rike komme.

La din vilje skje på jorden så som i himmelen.

Gi oss i dag vårt daglige brød

Forlat oss vår skyld som vi også forlater våre skyldnere.

Led oss ikke inn i fristelse,

Men frels oss fra det onde.

For riket er ditt og makten og æren

I evighet. Amen.

Hvordan kjentes det å si frem Fader vår i hhv ny og gammel versjon?

Jeg ble oppmerksom på forskjellen da jeg to dager på rad var i sammenhenger der vi skulle be Fader vår. På møte i UFUNG brukte vi den nye versjonen, mens vi på stabsmøte i Holmlia menighet brukte den gamle. Vi har vært litt treige med å ta i bruk den nye der fordi vi har holdt på med så mye annet nytt i fht gudstjenestereformen. For meg var det slik at jeg på UFUNG-møtet satt og konsentrerte meg og måtte jobbe for å huske den riktig. Og så merket jeg at jeg mot slutten, som jo er lik, begynte å slappe av. På stabsmøtet i Holmlia kjente jeg at den gamle versjonen sitter i kroppen, og at den går sånn noen lunde på autopiloten (selv om dette begynner å utfordres av den nye).  For en del eldre mennesker som begynner å glemme både det ene og det andre, kan Fader vår være noe av det lille de faktisk husker, noe som sitter i kroppen.

Når bønn blir et bruksredskap – Marit i Alpha

Et tredje eksempel på kroppslig kunnskap. For tida er jeg med i det forskningsprosjektet ved MF som heter LETRA, og som mange av dere har støtt på i ulike sammenhenger. LETRA står for Learning Trajectories in Congregations, eller læringsbaner i menigheter. Også jeg er visst begynt å bli LETRAfisert. Det jeg konkret ser på er hvordan seksåringer lærer. Foreløpig har jeg bare observert en dåpsskole i en av de tre LETRA-menighetene, som vi har kalt Alpha. Der opplevde jeg en episode som illustrerer den kroppslige kunnskapen og de mønstrene som sitter i ryggmargsrefleksen.

Mot slutten av dåpsskolesamlingen skal barna samles rundt lysgloben for å tenne lys. De stormer ned til lysgloben. Alle vil være først. Plutselig høres et skrik fordi en av guttene har fått stearin i øyet. Sammen med mora går han på toalettet for å forsøke å få det bort. (NB! Digresjon: Dette er en av fordelene med lave barneglober!) Marit, en av lederne på dåpsskolen ringer legevakten. Johanna, den andre lederen virker litt usikker på hvordan hun skal takle denne situasjonen, men så kommer plutselig Marit tilbake igjen. Hun forklarer rolig barna hva som har skjedd med Samuel og at han og moren nå er på vei til legen. Plutselig sier Marit spontant: ”Vi kan be til Jesus for Samuel, at øyet skal bli helt bra igjen.” Hun setter seg ned med Johanna og barna og ber ”Kjære Jesus, pass på Samuel og la ham bli helt bra igjen. (Og så med høy og forventningsfullt konkluderende stemme) AMEN!” (Feltnotat Alpha, pseudonymer).

Min umiddelbare fortolkning av Marits bønn er at det var en spontan handling som hun helt intuitivt gjorde. Det var ryggmargsrefleksen. Jeg vil tro det er det Marit gjør når noe uventet skjer, og hun eller andre trenger hjelp. Da henvender hun seg til Gud. Bønn er for henne et redskap hun kan bruke, og som hun er fortrolig med å bruke. Den spontane bønnen om helbredelse er en del av hennes repertoar.  Jeg undres på hvor mye barna fikk med seg av denne spontane trospraksisen. Dette var ikke regissert, men spontant. De fikk se et menneskes spontane trosliv i praksis. Da jeg nevnte min fortolkning for henne etterpå, bekreftet hun den.

Habitus: Det automatiserte landskapet

PP Habitus. Denne kunnskapen som sitter i kroppen er av noen teoretikere, bl.a antropologen Pierre Bourdieu og teologene Ballard og Pritchard, blitt kalt habitus. Dette begrepet betegner ryggmargsrefleksen, vår andre natur, våre livsmønstre. Det handler både om identitet og væremåte samt om praksis og handling. Habitus er noe vi gjør uten å tenke, og som har blitt oppøvd gjennom lang trening og utallige repetisjoner. For Bourdieu er dette begrepet en del av en større og mer kompleks teori, som jeg ikke skal gå inn på nå. Mitt poeng var bare dette med den kunnskapen som sitter i kroppen og som har blitt en del av oss. Teologene Ballard og Pritchard har lånt begrepet av Ed Farley og skriver at det har den grunnleggende meningen til ”habit” (vane), men legger i tillegg sin egen betydning i begrepet. For dem handler det også om utviklingen av gudsrelasjonen, av en kristen habitus eller karakter: PP sitat B&P “Habitus is a way of being before God and with others such that the responses of Christian discipleship are made holistically and wisely.” (B&P 2006[1996]:177).” Slik de bruker habitus-begrepet rommer det også mulighet for endring. Det er altså et dynamisk begrep. Og det ligger tett opp til praksisbegrepet, som vi skal se nærmere på i dette seminaret.

Hvordan skape mønstre for livet?

Hvordan kan et ungdomsarbeid skape mønstre for livet? Hva gjør at ungdommer fra et gitt ungdomsarbeid 20 år senere fortsatt ønsker å følge Jesus og fordype sin tro? Dette seminaret lanserer følgende påstand: Et ungdomsarbeid som evner å veilede ungdom inn i trospraksiser som forankres i hverdagslivet bidrar til at troen deres flytter med dem inn i voksenlivet. Resten av dette seminaret er tredelt. Først skal beskriver jeg kort paradigmeskiftet innenfor ungdomsarbeid el YM internasjonalt. Type What’s the deal about practices? Deretter ønsker jeg å drøfte hvilken type praksiser det er snakk om her, og hvordan disse læres. Til sist skal vi ta for oss spørsmålet: Hvordan kan vi som ungdomsledere bidra til at ungdom får erfaring med slike trospraksiser som kan bli mønstre for livet?

Fra boller, brus og biljard til bønn, lovsang og nattverd – et paradigmeskifte innen ungdomsarbeid

Hva gjør at ungdommer fra et gitt ungdomsarbeid 20 år senere fortsatt ønsker å følge Jesus og fordype sin tro? Internasjonalt har det foregått og foregår fortsatt et paradigmeskifte innen ungdomsarbeid eller youth ministry, og en av disse bevegelsene er fra et aktivitets- og programbasert ungdomsarbeid til fokus på relasjoner og praksiser. Eller fra boller, brus og biljard til bønn, lovsang og evangelisering, som vi sa det på den ungdomsklubben der jeg selv kom til tro for omtrent 25 år siden. I dette paradigmet som jeg nevnte tidligere er en grunnleggende oppgave for ungdomsarbeid å fostre nettopp praksis- og disippelfellesskap der ulike trospraksiser kan prøves ut og læres. Og da handler ungdomsarbeid i grunnen om mye det samme som det å være kirke mer generelt. Hva vil det si å følge Jesus i vår tid, og hvordan kan dette leves i et praksisfellesskap, enten dette fellesskapet er et ungdomsmiljø, en menighet eller en bevegelse? Hvilke praksiser og mønstre skapes i det ungdomsmiljøet du er en del av, og kan dette bli mønstre for livet?

Bak dette paradigmeskiftet ligger det, som Bård skriver i boka Kan tru praktiserast?, en erkjennelse av at kirka har feilet. Ungdomsarbeidet har vært en oppbevaringsboks utenfor kirkas kjernevirksomhet der det underliggende målet har vært å skjerme ungdommene fra verdens farer. En har gitt show i stedet for sjeleføde, pizza i stedet for nattverd. Så langt Bård.

Min egen historie og ungdomstid gir på mange måter empirisk belegg til dette paradigmeskiftet. Vi så nok litt ned på andre kristne ungdomsklubber som var opptatt av boller, brus og biljard, for hos oss var det bønn, lovsang og evangelisering som gjaldt. Vi fikk stifte bekjentskap med en rekke kristne praksiser, som for eksempel daglig bibellesning og bønn, lovsang, gjestfrihet, givertjeneste, sjelesorg, delerunder, aktiv lytting, vitnesbyrd/deling av troshistorie, forbønn for andre, smågruppefellesskap osv. Poenget er at vi på Salem gjorde «de ordentlige tingene». Og noe av det som slår meg 20 år etter at jeg selv var aktiv i dette miljøet er å se hvor mine venner og bekjente fra den gang nå befinner seg i fht tro og disippelskap. For samtlige av dem jeg var mye sammen med og også de bekjente jeg har sporadisk kontakt med er det slik at troen og ønsket om å leve som disippel har flyttet med inn i voksenlivet. Jeg tror jeg tør å påstå at det er en frukt av at vi drev med trospraksiser og ikke bare boller, brus og biljard den gang. Det var riktignok absolutt pizza i stedet for nattverd (det skal innrømmes at vi ikke var så opptatt av nattverd og dåp), men ikke show i stedet for sjeleføde. Så langt der i fra!

Med livet som mønster

Hvilken type praksiser er det som kan bidra til å skape mønstre for livet hos ungdommer? Og hvordan kan disse læres? For å bli innenfor konferansetemaspråket, så tror jeg det er praksiser som har livet som mønster, som er de helt sentrale. Altså de praksisene som knytter an til det livet ungdommene faktisk lever og som tar deres livserfaringer på alvor. Det finnes ikke en uttømmelig liste av slike praksiser selv om det er mange å ta av i boka til Bård. Men likevel tror jeg det finnes visse mønstre. Og nå skal jeg ta en liten omvei innom LETRA-prosjektet og litt læringsteori. Innenfor enkelte sosiokulturell læringsteori har det blitt vanlig å skjelne mellom tre hovedmetaforer for læring. Disse baserer seg på en sentral artikkel fra Anna Sfard og videre på en artikkel fra finnene Paavola og Hakkarainen 2005 (de kalles ofte bare for finnene).

  1. Tilegnelse – læring som overføring av et budskap fra sender til mottaker. (Eks. Vise frem Bibel og bekjennelsesskriftene som en pakkeløsning som skal overleveres). Kristen tro som en pakkeløsning som du      kognitivt lærer og gir din tilslutning til. Dette er den tradisjonelle måten å forstå både læring og undervisning på. Her står trosinnholdet eller læresetningene i sentrum. Mye trosopplæring finnes innenfor dette paradigmet eller denne metaforen.
  2. Deltagelse – læring som deltagelse i et praksisfellesskap. Med disippelpedagogikken i PKT 1998 ble dette en sentral metafor for læring blant unge i Dnk. Her påpekes viktigheten av at læring ikke skjer utenfor en kontekst, men at læring alltid er situert i en gitt kontekst. Som Geir Afdal, har uttrykt det i en undervisningssituasjon (i følge mine notater): ”Praksisene er meningsfylte. Praksisene skaper mening med meg, og jeg skaper mening med dem. Jeg forandrer meg som et resultat av at jeg deltar i praksisen. Mange læringsmekanismer i sving ved å delta i en praksis. Jeg forandrer meg som msk og jeg lærer. Forandring skjer ved å delta i praksisen samt ved å reflektere over, tenke over, føle i praksisen. Det hjelper ikke bare å gjøre ting som ikke gir mening. Deltagelse er å være en deltager og å bidra til det aktiviteten er til for.” Hvis en litt sleivete skal karikere denne metaforen, så er det Kom som du er, og bli som oss. Bli en del av våre praksiser.
  3. Nyskaping – dette er finnenes kreative bidrag i denne debatten. I følge Geir Afdal, ses religion eller spiritualitet her som en verktøykasse med redskaper som vi kan ta i bruk. Her er det ikke full-pakke-løsning, men snarere å se på den kristne tradisjonen som en ressursbank som gir oss og ungdommer hjelp til å fortolke og leve våre liv i lys av Guds nåde. I møtet mellom ungdommers livserfaring og den kristne tradisjonen kan ny kunnskap oppstå. Det skjer en gjensidig kritisk samtale mellom to parter som forhandler. Her blir også eksisterende praksiser problematisert om de ikke oppleves som relevante redskaper. Jeg tror imidlertid praksiser som tar ungdommenes kontekst og livserfaringer på alvor kan bidra til å skape mønstre for livet. Innenfor sosiokulturell læringsteori forstås læring som å bli forandret. Altså å delta i praksiser som forandrer deg, og da må vi lære på en mer helhetlig måte enn bare kognitivt. Derfor er den kroppslige kunnskapen som læres gjennom deltagelse i praksiser sentral. Og derfor bør vi invitere ungdommer inn i den prosessen det er å kunnskape, å nyskape. Fra substantivet kunnskap til verbet å kunnskape.

Med livet som mønster: Ikke likegyldig hvilke praksiser. Hvilken teologi som er innbakt i eller ligger under disse praksisene. Eller hvordan disse praksisene til sammen utgjør en måte å leve på, eller a way of life, som det mer poetisk heter på engelsk. Livsstil blir ikke helt det samme. Å virkelig la seg utfordre av ungdommenes utgangspunkt. Sammen nyskape praksiser ved å gi ungdommene redskaper.

PP Bring everyday life … sitat. En pastor i en menighet i USA som hadde tatt noen grep i fht gudstjenestene, og som hadde lyktes med det, sa det slik: «Bring everyday life into worship, and worship will be brought into everyday life» (Eric Elnes i Butler Bass & Stewart-Sicking 2006), litt forkortet versjon). Jeg tror det samme kan sies om praksiser i ungdomsarbeid på den andre siden av Atlanteren. Jeg har tro på praksiser som evner å integrere ungdommers livserfaringer og dilemmaer og ta dem på alvor (eks ensomhet, skam, skilsmisse, selvskading, seksualitet, overgrep, forholdet til alkohol). Som bygger på «Med livet som mønster». Som kan skape reelle møtepunkter mellom ungdommers liv og kristne praksiser, og der ungdommenes livserfaringer faktisk også får utfordre kristen forkynnelse og praksis. Kanskje må noe justeres på bakgrunn av innspill fra de unge. Dersom de får bidra til å prege praksisfellesskapet.

Luthersk teologi er i utgangspunktet en erfaringsbasert teologi. De sentrale kjernepunktene, the non-negotiables i luthersk teologi er basert på Luthers egen eksistensielle søken etter en nådig Gud (kanskje med bakgrunn i hans strenge oppdragelse). Luther har helt klart tolket Skrift og tradisjon i lys av sin egen livserfaring og sine dilemmaer. Men jeg vil imidlertid påstå at mye av luthersk teologi etter Luther var mye mer opptatt av å forsvare og debattere de teologiske, materielle innsiktene Luther satte på dagsorden (type nåden alene, troen alene, skriften alene) enn det hermeneutiske, formale prinsippet om å ta utgangspunkt i erfaringen og la menneskelig erfaring tolkes i lys av den kristne tradisjon (eller ressursbank). Dermed har en del luthersk teologi kunnet fremstå som statisk og mer eller mindre livsfjern i og med at de færreste av oss erfarer eksistensielle utfordringer av samme type som Luther. Jeg vet ikke om det store brennende temaet for ungdommer i deres ungdomsarbeid er: ”Hvordan finner jeg en nådig Gud?” Men det de i stedet kan bale med er jo om det er rom for dem, om de er ønsket, om de har eksistensberettigelse. Dermed er skam en mer relevant problemstilling for mange av dem enn synd. Stephen Pattison har definert skam som ”toxic unwantedness”, og det er ganske treffende. Er jeg ønsket? Er jeg elsket? Er jeg velkommen? Dette er spørsmål ungdom er opptatt av. For de ungdommer som bor på institusjon er disse spørsmålene enda mer presserende, fordi de har erfart at foreldrene ikke har maktet å gi dem den ubetingede kjærligheten og omsorgen som et hvert barn trenger. Dermed bærer de ofte med seg en del ekstra sår i sjelen. Hvilke praksiser eller livsmønstre vil være frigjørende for ungdommer som strever med skamfølelse eller selvskading, for å ta to eksempler fra gårsdagens seminarer? Og hvilken underliggende teologi ønsker vi at de skal gjøre til sin? «Jeg er overbevist om at måten vi bader et barn på eller snakker sammen som familie viser hvem vår Gud er,» skriver Kathleen Norris. Oj, den er heftig. Da har mine barn i perioder opplevd Gud som Mase-Gud, for de kaller i blant meg for Mase-Mamma. Men overført til ungdomsarbeid. De erfaringene ungdommene gjør seg i ditt ungdomsmiljø, vil for dem si noe om hvilken Gud dere som er ledere tror på, og dermed også om denne Gud er verdt å gi livet sitt til. Jeg tror det de kroppslig og emosjonelt erfarer i et ungdomsmiljø ofte vil sitte dypere enn den verbale forkynnelsen. Mange har fortalt at de vet med forstanden at Gud elsker dem, men kroppen og følelsene nekter å tro det. Hvilke praksiser kan vi utvikle og delta i sammen med ungdommer for at de og vi skal få del i denne grunnleggende erfaringen av hvem Gud er og hvilken relasjon Gud ønsker å ha til oss?

Praksiser rotfestet i en Imago Dei-teologi/spiritualitet

For tida holder Astrid Sandsmark og jeg på med et forskningsprosjekt der vi ser på konfirmasjon for ungdom som bor på institusjon. Vi har intervjuet ansatte på institusjon og ansatte i de aktuelle menighetene samt observert konfirmasjonsundervisning i ett av tilfellene. En interessant observasjon er at samtlige prester vi foreløpig har intervjuet fremhever viktigheten av å formidle at ungdommene er skapt i Guds bilde, og at de er grunnleggende elsket av Gud akkurat slik de er. Disse prestene har ulik teologisk bakgrunn og ser ulikt på kirka. Likevel er de fullstendig samstemte i denne betoningen av en Imago Dei teologi og spiritualitet. Den vi har kalt Trosfellesskapspresten synger alltid ”Du vet vel om at du er verdifull” under konfirmasjonsgudstjenesten. Folkekirkepresten har en øvelse der han ber konfirmantene stille seg foran speilet hver dag og si til seg selv: ”Jeg er et enestående menneske!”

For å knytte det til trosopp… Det handler om skapelsen, altså hva vil det si å være menneske? Og det er èn setning jeg håper veldig mange konfirmanter, både fra Solheim og på STEDSNAVN husker etter meg, og det er: «Jeg er et enestående menneske.» Altså en måte å forstå å være skapt i Guds bilde. Det var … det var fint å øve på sammen med de ungdommene der … å si det. Gi dem i lekse at dette her skal dere si til dere selv i speilet hver morgen. Jeg tro faktisk at de syntes det var en god ting å høre (Folkekirkepresten).

Mens Frikirkepastoren også betoner dette budskapet eller denne teologiske innsikten.

Men vi kjører veldig på dette at vi alle er viktige og betydningsfulle, både overfor Gud og hverandre. Det poengterer vi veldig, veldig ofte (Frikirkepastoren).

Mens Frikirkepastoren søker å formidle dette verbalt til konfirmantene, benytter Trosfellesskapspresten seg også av den praksisen det er å synge for dem. Likevel blir det fra henne til dem, altså nokså enveis, monologisk, som knyttes til tilegnelses-metaforen (jfr. Sfard). Folkekirkepresten har valgt å la dem delta i en praksis, en øvelse som de gjøre sammen når de møtes, men som konfirmantene også skal øve seg på hjemme. Å se seg selv i speilet og si: ”Jeg er et enestående menneske!” I dette siste eksempelet blir konfirmanten en aktiv deltaker i en praksis, som leder og konfirmanter gjør sammen. Dessuten er praksisen kroppslig og materiell. Speilet blir det vi kaller en medierende artefakt, altså en ting som formidler noe, og det er trolig større sjanse for at dette blir en habitus, eller kunnskap som er forankret i kroppen enn når dette budskapet bare formidles verbalt. Dessuten springer praksisen ut av møtet mellom disse ungdommenes livsvirkelighet og manglende erfaringer av å være elsket og den kristne tradisjon som er forankret i den Gud som elsker. Dersom dette er livserfaringer og tema som dine ungdommer kjenner at ”Her brenner det!” Hvilke praksiser kan du se for deg som lar dem erfare og reflektere over dette?

Andy Root som hadde foredrag om skilsmisse i går (UKT-konferansen 2012), skriver i en artikkel om å «tvile med konfirmantene.» Han skriver. «But what if the objective of the confirmation teacher was not to work to pass on anything but was rather to be a partner and companion in doubt?» På Holmlia har vi nylig startet en Tweensklubb, som tweensa selv har døpt fredagsPower. Vi visste at de var ganske lei av å høre om Sakkeus eller den bortkomne sønn for n’te gang, så vi måtte finne på en vri. På første nå –lager-vi-klubb-sammen-samling, skulle vi også høre med dem om temaer de var opptatt av, og da kom virkelig de store eksistensielle spørsmålene opp. Jeg tenkte at vi skulle hatt Atle Søvik der, også kalt Mr. Evil, som kan ta det meste av slikt på strak arm. Nå er det jo ikke alle tweensarbeid som har en doktor i det ondes problem for hånden, men dersom vi i større grad er lyttende til det ungdommer og tweens er opptatt av, både når det gjelder tro og tvil og livsspørsmål (livsmestring fra TOP2010), så tror jeg vi sammen kan lære mye og både la oss utfordre og modnes. Kanskje blir vi som er voksne også nødt til å snu noen steiner og gå noen runder. Kanskje lærer vi også noe nytt og forandres.

Praksisen gjestfrihet.

Noen av dere hørte kanskje også Andy Roots på Trosopplæringskonferansen onsdag der han forstår synd som vår frykt for ensomhet, og at denne frykten resulterer i syndige handlinger av ymse slag. Ungdom er kanskje ekstra utsatt for denne frykten fordi ungdomstida er en spesielt sårbar tid. Ungdom som bor på institusjon er enda mer utsatt for den. De sliter med sosial angst på et annet plan. Under et intervju på en ungdomsinstitusjon fikk Astrid og jeg høre en historie som berørte. En av ungdommene fra institusjonen hadde bestemt seg for å forsøke å bli med det lokale konfirmantkullet på leir selv om ungdommene på institusjonen hadde egen undervisning med presten. Denne gutten var synlig nervøs, og miljøterapeuten vi intervjuet husker at denne konfirmanten nærmest dirret der han var på vei mot bussen. Da de kommer inn på bussen, hører han navnet sitt fra bak i bussen og en som roper: «Hei, Kåre! Det er plass her ved siden av meg!» Miljøterapeuten sa at han nærmest fysisk kunne se hvordan et tonn av byrder og bekymringer og angst nærmest ramlet av skuldrene på denne gutten. Innenfor det som kalles Actor-Network Theory (ANT), skjelner en ikke mellom menneskelige og ikke-menneskelige aktører på et analytisk plan, bare på det etiske planet. Innenfor dette paradigmet ville en kunne tillegge dette bussetet eller rommet på leir en aktørrolle fordi bussetet på en måte ”handler” i den forstand at det skaper en bestemt situasjon for samhandling, som kan ha stor betydning for hvordan konfirmanter som bor på institusjon lærer. Og det er slett ikke bare konfirmanter fra barnevernsinstitusjoner som er nervøse for å komme inn på en slik buss og finne ut hvor de skal sitte og hvem de skal sitte med eller hvem de skal dele rom med. Hvilke praksiser kan et ungdomsarbeid fremelske som imøtekommer vår frykt for ensomhet i konkrete situasjoner som dette? Hvordan kan ungdommene bidra til å utvikle og delta i slike praksiser? Et paraplybegrep kan være gjestfrihet, men hvordan slike praksiser evt ser ut rent konkret vil være avhengig av den lokale konteksten. Men at dette er en praksis som er alfa og omega for et ungdomsarbeid, det er jeg sikker på.

Deltagelse i narrativer

En av prestene vi intervjuet fortalte at han pleide å dra til selve institusjonen og ha undervisning der. Han var også med på noen de kalte prestelunsj sammen med ungdommene og ansatte på institusjonen. Dette er noe tilbake i tid og en institusjon som hadde såkalt ”atferdsungdom” på den tida. Denne presten måtte skape møtepunkter mellom ungdommenes livserfaringer og Bibelens fortellinger uten å moralisere. For ham ble fortellingene et viktig redskap, en viktig ressurs fra denne ressursbanken, og gjennom dem fikk ungdommene del i en narrativ praksis der deres liv ble speilet gjennom disse fortellingene. Det skapte gjenkjennelse og mulighet for livstolkning. Presten ble selv dypt utfordret, både pedagogisk og teologisk. Holdt teologien hans mål i denne konteksten ganske langt unna tradisjonell kirkelig praksis og i møte med ungdommer som hadde minimal erfaring med kristne praksiser? Denne narrative praksisen gjorde noe nytt med ham som teolog og pedagog. Og jeg tror ungdommene fikk delta i en praksis de kunne ta med seg videre. Noe som hadde potensiale til å bli et mønster for livet. Nettopp fordi livet selv var mønster for praksisen. Eks fortellingen om Josef. Midt i blinken for disse ungdommene. En far med flere koner og barnekull. Sjalusi. Vold. Anger. Sorg. Dramatikk.

Dersom et ungdomsarbeid skal evne å skape mønstre for livet, må vår forståelse av evangeliet være bredere enn en ferdig pakke som skal overleveres, der innholdet går ut på at Jesus døde for våre synder for at vi skal bli frelst og komme til himmelen en gang. Dette er hva en av mine tidligere studenter, Marie Kvalbein Olsen, kalte for ”venteromsteologi”. For da blir livet på jorda i bunn og grunn ikke noe mer enn et venterom for det egentlige, nemlig det å komme til himmelen. Jeg tror ikke venteromsteologi som formidling til ungdom evner å skape mønstre for livet for å si det slik. Jeg tror dessuten også på et liv før døden. Evangeliet er de gode nyhetene om at vi er skapt i Guds bilde og til å leve i en relasjon til Gud. Og skaperverket er Guds gode gaver som vi skal forvalte med visdom og ærefrykt for livet og alt det skapte. Hvis vi tror på inkarnasjonen, at Gud ble menneske, da er det også et ja til alt menneskelig, inkludert kroppen og praksiser som involverer både ånd, sjel og kropp. Med livet som mønster.

Hvordan skape mønstre for livet?

Etter en tid, kommer sikkert også den nye versjonen av Vår Far til å sitte i kroppen, for jeg har jo tenkt å lære meg den ved å delta i den praksisen det er å be Fader vår sammen med andre og alene. For at kroppslig kunnskap skal bli kroppslig kunnskap trengs det ofte øving og gjentatte repetisjoner. Ekstremeksempelet er Jason Bourne og andre militære som skal kunne utøve sine ferdigheter (for å bruke en eufemisme) i ekstremt pressede situasjoner. Fader vår er jo på et litt annet nivå. I doktoravhandlingen min intervjuet jeg en prest som fortalte at han hver morgen leste dagens tekst fra Bibelleseplanen og ba en kort bønn. Det hadde han gjort i over tjue år. Det var blitt en daglig praksis, en vane, et livsmønster som sitter i kroppen og som er dypt forankret i hans hverdagsliv. I senere tid har han også stiftet bekjentskap med ignatiansk spiritualitet og kontemplativ bønn. Og han beskriver en slik retreat i Wales som helt FANTASTISK! Jeg husker ikke hvor mange ganger det ordet dukket opp i den delen av intervjuet, men det var ikke få. Og samtidig sa han at han strevde med å få til å sitte stille i lyttende bønn i sin travle prestehverdag. Men han lengtet etter det. Dette var enda ikke blitt kroppslig kunnskap eller et livsmønster. Det krevdes fortsatt intensjonalitet og disiplin. Han måtte bevisst velge det.

Vise figur intensjonelle vs innvevde praksier på PP.I arbeidet med doktoravhandlingen min om presters spiritualitet oppdaget jeg betydningen av mønstre eller praksiser som er innvevd i våre kropper og hverdagsliv, og som er blitt mer eller mindre automatiserte. I avhandlingen skjelner jeg mellom praksiser som er innvevd i vårt dagligliv både privat og i tjenesten, og som dermed skjer mer eller mindre automatisk og praksiser som er lokalisert i utkanten av våre dagligliv, og som dermed må oppsøkes mer bevisst eller intensjonelt. Disse har jeg hhv kalt innvevde og intensjonelle praksiser. Men også de innvevde har en gang blitt våre. Vi har en gang lært å bruke de redskapene som finnes i den kristne tradisjonen. Jeg tror de begge bidrar til en bærekraftig spiritualitet, og at cluet er å se dem i sammenheng og ikke som en motsetning.

Ett av de temaene jeg var spesielt interessert i var bønn. Jeg ba de prestene jeg intervjuet om å fortelle meg om sitt bønneliv. Dette ble bevisst stilt som et åpent spørsmål. Det skulle være opp til dem å definere hva som var inkludert i dette. Jeg merket meg at flere ikke nevnte bordbønn eller aftenbønn med barna. Da jeg spurte en av dem om hun ba sammen med noen andre utenom jobbsammenheng, svarte hun først nei. Da jeg lurte på om hun kanskje ba sammen med sønnen sin, kom det:

Nina: Å ja… jo, han [sønnen] teller jo kanskje, ja.

T: Han teller.

Nina: Ja. Jeg ber jo… jeg ber jo, når han… altså, aftenbønnen med ham. Det er sant… takk. Det er jo så naturlig at jeg glemmer det.

Selv om jeg vanligvis redigerte sitatene noe for å lette lesingen og for å gjengi informantene som de reflekterende og velformulerte praktikerne de faktisk er, har jeg i dette sitatet beholdt noe av stotringen og gjentakelsene for å få frem at hun ble tatt litt på senga. Denne praksisen var tydeligvis så innvevd i hennes dagligliv at hun ikke en gang tenker over det: «Det er jo så naturlig at jeg glemmer det.» En annen av informantene, Christian, kaller dette for «det automatiserte landskapet». For Christian gjelder dette praksiser og mønstre som ofte blir usynlige og dermed lette å glemme og vanskelige å identifisere. Det tror jeg er betegnende for mye av den kunnskapen som sitter i kroppen og i ryggmargsrefleksen: Vi tar den for gitt, og derfor blir den ofte usynlig. Men samtidig er min påstand at disse mønstrene er avgjørende for vår identitet og vårt disippelskap. Dette trenger slett ikke handle om spektakulære eller ekstraordinære praksiser. Snarere tvert om, vil jeg si. Jeg vil gjerne slå et slag for de helt jordnære, hverdagslige trospraksisene som ofte er usynlige.

Kuttet (Annenrangs eller «the real thing»?)

Mens jeg drev på med å analysere intervjuene, ble jeg mer bevisst på praksiser eller mønstre som bordbønn og aftenbønn og ikke minst på viktigheten av dem. Det slo meg at enkelte informanter, men på langt nær flertallet, syntes å ha et slags hierarki for trospraksiser der de automatiserte og kanskje mer hverdagslige praksisene var plassert nederst i hierarkiet. De var litt mer annenrangs. Mens praksiser som krever at en setter av tid til dem og ofte en større grad av intensjonalitet, fikk plass høyere opp. Dette var «the real stuff»:

Jeg er vant med hjemmefra at vi synger bordvers eller ber bordbønn, men er ikke vant til at vi leser andakter (…) Men jeg var mye på besøk hos venninner som var flinkere til det [å uttrykke troen] og jeg alltid litt sånn misunnelig fordi de fikk til å lese en andakt sammen for eksempel, og syntes egentlig det var veldig all right (…) Kveldsbønn er viktig, og å fokusere på noe omkring et måltid, at man enten ber en bordbønn eller synger et bordvers og gjerne leser noe, eller at det skal være rom for at bønn er så vanlig at vi kan be midt på dagen – altså at det ikke blir knyttet bare til et rituale som til kveldsbønn eller når vi er i kirken (Annika).

For Annika er bønn så viktig at hun ikke ønsker at det «bare» skal være knyttet til et rituale som kveldsbønn eller til et bestemt sted (kirka). Dette blir tydeligvis sett på som litt annenrangs. Bønn skal være noe vi kan gjøre når som helst, og det kan synes som om hun også mener at fri bønn er det som teller, men dette er min tolkning.  Bordvers eller bordbønn og kveldsbønn er viktig, men det er enda bedre å kunne få til å lese en andakt sammen for eksempel. Også senere i intervjuet fremhever hun dette som et stort ideal, men som hun strever med å få til. David er av samme oppfatning:

Vi sang for maten, og vi ba aftenbønn. Det var ikke noen sånn personlig bønn eller personlig studium av Bibelen (…) Men det var liksom ikke noe sånt personlig levd liv som deles, men oppdragelseskristendom. Og så gikk vi vel på gudstjenestene jevnlig (…) Nei, det var kanskje på en måte litt sjenert kristendom (…) (David).

I dette sitatet konstaterer David kjapt at de ba bordbønn og aftenbønn, men han fortsetter umiddelbart med å fremheve hva de ikke gjorde. «Personlig» synes å være et sentralt punkt for ham, og han kontrasterer bordbønn og aftenbønn med personlig bønn og bibelstudium. Han kaller det «oppdragelseskristendom» og «litt sjenert kristendom» i motsetning til «personlig levd liv som deles». Både Annika og David har bakgrunn i de mer konservative misjonsorganisasjonene med røtter i pietismen, hvor den personlige relasjonen til Jesus og inderligheten i dette forholdet ble holdt frem som et ideal.

Det er også viktig å få frem at de fleste informantene verdsetter praksiser og mønstre innvevd i dagliglivet, slik for eksempel Nina som jeg tidligere siterte takker for at jeg minnet henne om at bønn med sønnen også «teller». Noen av informantene var nokså strenge i sin evaluering av seg selv og sitt åndelige liv, men så plutselig noe nytt mens de holdt på med å fortelle om hvor dårlig det stod til:

Jeg tenker at det [mitt bønneliv] ikke er så mye å rope hurra for. For jeg er ikke den som ber de lange bønnene. Men stort sett så ber jeg… Før gudstjeneste ber jeg for gudstjenesten. Før ting skal skje så ber jeg for det, stort sett. Og så kjenner jeg… altså, mitt bønneliv er mitt der og da (…) Det ligger nok veldig mye der, sånn, jeg tror nok det. Det er veldig få ting vi gjør her som ikke starter med en bønn (…) (Olav, utheving min).

For min del ble arbeidet med denne avhandlingen en aha-opplevelse på mange vis. Da jeg gikk i gang med avhandlingsprosjektet for 9 år siden, var jeg mest opptatt av trospraksiser som daglig bønn- og bibellesning, retreat, sjelesorg, åndelig veiledning, lesning av åndelig litteratur, praksiser knyttet til sosial rettferdighet osv. Jeg hadde slett ikke tenkt å fokusere på bordbønn og aftenbønn for å si det slik. Jeg var altså ikke så opptatt av det jeg senere har kalt en hverdagsspiritualitet og ikke tjenestespiritualitet, de trospraksisene som er direkte knyttet til prestetjenesten (eller til deres tjeneste blant barn og unge). Men jeg lot meg overraske. Og oppdaget nye ting. Og etter hvert begynte jeg å se med nye øyne på de trospraksiser som er dypt innvevd i våre hverdagsliv. Og det slo meg at disse er både viktige og bærende. Både for vår tro og for vår tjeneste. Og for meg ble det viktig å argumentere for at slike hverdagspraksiser i den private sfæren og også de trospraksisene som er knyttet til tjenesten vår er en viktig del av en bærekraftig spiritualitet. Både for oss som jobber i kirke og menighet og for barn og unge.))

På min gamle ungdomsklubb ble det utøvd mange praksiser som lærte oss å kommunisere med hverandre på et dypere plan, og som også la ned terskelen for å søke veiledning eller sjelesorg. Mange av oss var med i smågrupper der vi delte liv og tro med hverandre og ba for og med hverandre. Det ble også oppmuntret til å ha en mentor eller medvandrer som en kunne samtale med under fire øyne om liv og tro. Dette kunne enten være en venn, et symmetrisk forhold, eller en eldre ungdom/leder, en mer asymmetrisk mentor-relasjon. Mange av oss oppsøkte også mer erfarne kristne som sjelesørgere og veiledere. Nå, 20 år senere, slår det meg at ingen av mine venner fra den tid er skilt selv om mange av oss giftet oss i ganske ung alder. Når 40-årskrisene slår inn for fullt og andre rundt oss går fra hverandre, er dette litt bemerkelsesverdig. Og det er ikke det at det ikke har vært problemer, utfordringer og kriser også i disse relasjonene. Min hypotese er at vi har lært noen mønstre for livet når det gjelder kommunikasjon og lytting og ikke minst det at terskelen for å oppsøke parveiledning ikke er så høy, og at det kan være fruktbart og tjenelig selv om en ikke er på skilsmissens rand. Og jeg tror virkelig ungdomsarbeid har potensialet til å skape mønstre for livet. Gode mønstre for livet.

Noen refleksjonsspørsmål til slutt

–          Hvordan kan vi som ungdomsledere bidra til at ungdom får erfaring med slike trospraksiser som kan bli mønstre for livet?

–          Hvilke livsmønstre ønsker vi å legge til rette for i det ungdomsarbeidet vi står i?

–          Hvilke praksiser finnes i et ungdomsarbeid? Hvilke praksiser finnes i deres ungdomsmiljø?

–          Hvilke praksiser skulle du gjerne ønske fantes der?

–          Hvilke praksiser ønsker du å gi dine ungdommer med på livsveien (for å si det med en klisje)

 

Powerpointpresentasjonen brukt under dette foredraget finner du her: Tone S Kaufman Hvordan skape mønstre for livet PP UKT konf 2012

___________________________________________________
Foto: http://www.flickr.com/photos/mortimer/221051561/

Skrevet av:
Tone Stangeland Kaufman

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.