Menighet i NT 1


Skrevet av Hanne Birgitte Sødal Tveito


Den aller første ”menigheten” vi hører om i Det nye testamentet, er den flokken som samler seg om sin mester, Jesus. Både de som reiste rundt med ham, og de som flokket seg om ham når han var i nærheten av der de bodde.

Dette er kirken i et nøtteskall: Mennesker som samles rundt Jesus for å preges av ham, motta Guds gode gaver og utfordres og utrustes til et liv i tjeneste for Gud og mennesker.

Og så kan vi tenke: Det må ha vært noe helt spesielt, det å vandre i Mesterens fotspor, sånn helt fysisk. Og det har det utvilsom vært. Og de som gjorde det, ble preget for livet. Men Jesus sier faktisk ifølge Johannesevangeliet: Det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere. Men går jeg bort, kan jeg sende ham til dere (Joh 16,7).

Neste fase, Åndens tid, kirkens tid er altså ikke noen sekundærløsning, noe nest best. For nå kan Jesus ved sin Ånd være nærværende alle steder på en gang. Slik var det ikke da han vandret omkring i sine sandaler. Hvis vi tar en lupe og zoomer inn på de første kristne etter Jesu oppstandelse og Åndens komme, hva ser vi da? Gjennom tekstene i Apostlenes gjerninger får vi noen glimt. Vi ser mennesker preget av begeistring og glede (de spiste sammen med oppriktig og inderlig glede Apg 2,46), gjensidig omtanke (ingen av dem led nød . . . for enhver fikk tildelt det han trengte Apg 4,34-35) og iver etter å vitne (vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt Apg 4,20). De samlet seg på tempelområdet (hver dag samlet de seg trofast på tempelplassen Apg 2,46) og i private hjem (i hjemmene brøt de brødet Apg 2,46). De ber (Apg 2,42; 4,24ff) og lovpriser Gud (Apg 2,47), og vi hører om under ved apostlenes hender (2,43; 3,1ff). Vi kan ta for gitt at de også gransker skriftene for å forstå og tolke det store de har opplevd (jf. 17,11).

Selvsagt har det vært en spesiell tid, denne første yre ”vårstemnings”-tiden. De erfarte at den oppstandne var levende og var nær hos dem, og de begynte å forstå dybdene i frelseshendelsene. Jeg kan la meg inspirere av deres begeistring og overbevisning.

Men NTs bilde av de første tiårenes menigheter er mye mer sammensatt enn det forholdsvis idylliske bildet vi får i starten av Apostlenes gjerninger. Ikke alt er tro, begeistring og idyll. Også på NTs tid var det splittelser (1 Kor 1,10ff), misunnelse og konkurransementalitet (1 Kor 3,3, jf. også Paulus’ veiledning om nådegavene i 1 Kor 12-14). Også da var det uenigheter om strategi og veivalg (Det ble så skarp strid mellom dem at de skilte lag Apg 15,39). Også da var personer i konflikt (Kom til enighet som kristne! Fil 4,2) Selv Paulus og Peter er ved en anledning i heftig debatt (da . . sa jeg ham imot like opp i ansiktet, Gal 2,11). Også da var det tretthet og motløshet (Tenk på ham som holdt ut en slik motstand fra syndere, så dere ikke blir trette og motløse, Hebr 12,3). Også da var mennesker kjent med tvil (Jud 1,22: Mot dem som tviler, skal dere være barmhjertige). Og: Også da var det mennesker som var med i randsonen av menighetene; det er en illusjon å tro at alle kristne på den tiden var helhjertede og hengivne. Altså: Heller ikke da var menighetene fullkomne. Og slik vil det være så lenge vi lever i denne verden. (Og: I menighetens landskap kreves ikke bare fromhet, men også både klokskap, nøkternhet og god vurderingsevne.)

Allikevel flyter en som Paulus over av store ord om hva kirken/menigheten (samme ord på gresk: ekklesia) dypest sett er. Gang på gang minner han de små, ferske menighetene om deres identitet: De er Guds folk (også de av dem som ikke er jøder), og som Guds folk er de hellige (= satt til side for Gud), utvalgte, elsket. De er Guds familie, og skal tenke om hverandre som søsken. Og ikke minst: De er Kristi kropp (Dere er Kristi kropp, og hver enkelt er dere hans lemmer, 1 Kor 12,27). Han sier ikke: Kirken kan sammenlignes med en kropp, men: Kirken er Kristi kropp! Og da snakket han ikke bare om kirken sånn generelt, men om hver enkelt menighet. Kristi kropp i verden!

Et hovedkjennetegn ved Jesus Kristus var at han inntok tjenerrollen: For heller ikke Menneskesønnen er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange (Mark 10,45). Vi kan se for oss Jesus der han tar den skitne jobben med å vaske føttene på elevene sine, eller der han i påsken går den aller tyngste veien.

Slik jeg ser det, er den mest ”kristne” selvforståelsen en menighet kan ha, det å være et tjenende fellesskap: Med Guds hjelp og kraft skal vi tjene hverandre, menneskene omkring oss og den verden vi er satt i. Med kjærlighet, etter Jesu forbilde. I handling og ord. Det er sann gudstjeneste.

Og midt i menighetens fellesskap står prekestol og nattverdsbord, og vi får motta den treenige Guds gaver til tro og liv. Fra våre benker eller stoler får vi be og bekjenne og lovprise. Før vi går ut.

Ikke lever vi i Galilea rundt år 30, ikke er vi en del av den yre første Jesus-bevegelsen. Men vi har et løfte om Jesu nærvær når vi samles: For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem, Matt 18,20. Det er dette som er menighet.

Så altså, til alle oss individualister: Tenk stort om det kristne fellesskapet! Tenk stort om den skrøpelige menigheten du hører til i og kanskje har en tjeneste i!

Relaterte artikler


Legg igjen en kommentar til Terje Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Én tanke om “Menighet i NT