Andakt: Å bli kalt ved navn


Skrevet av Christen Christensen


Jesaja 43:1-7

1 Og nå, så sier Herren, som skapte deg, Jakob, som formet deg, Israel: Vær ikke redd! Jeg har løst deg ut, jeg har kalt deg ved navn, du er min. 2 Går du gjennom vann, er jeg med deg, gjennom elver, skal de ikke flomme over deg. Går du gjennom ild, skal du ikke svi deg, og flammen skal ikke brenne deg. 3 For jeg er Herren din Gud, Israels Hellige, som frelser deg. Jeg gir Egypt som løsepenge for deg, Kusj og Seba i stedet for deg. 4 Fordi du er dyrebar i mine øyne, høyt aktet og jeg elsker deg, gir jeg mennesker i stedet for deg og folkeslag for ditt liv. 5 Vær ikke redd, for jeg er med deg! Fra øst vil jeg hente din ætt, og fra vest vil jeg samle deg. 6 Jeg sier til nord: «Gi fra deg!» og til sør: «Hold ikke tilbake!» Hent mine sønner fra det fjerne, mine døtre fra jordens ende, 7 alle som er kalt med mitt navn, dem jeg har skapt til min ære, formet og laget.

Hva betyr det at Gud kaller oss ved navn? Det er flere steder i Bibelen som vi kan se at det legges særlig vekt på nettopp dette med navn. Hvorfor er det slik?

Teksten vi leste er fra Jesaja, en bok som blant annet handler om hvordan Israelsfolket i Det gamle testamentet skal bli befridd fra eksilet i Babylon. Denne teksten forteller oss i hvert fall to ting om hva det vil si å være kalt av Gud ved navn.

Det første er:

”Vær ikke redd. Jeg har løst deg ut, jeg har kalt deg ved navn, du er min.”

– og videre kan vi lese fra flere steder i teksten:

”Fordi du er dyrebar i mine øyne, høyt aktet og jeg elsker deg. (…) Vær ikke redd, for jeg er med deg!”

Dette sier noe om hvordan Gud ser på oss. Vi er dyrebare, høyt aktet, elsket. Vi trenger ikke å være redde, fordi Gud er med oss. Vi er skapt, formet og laget til hans ære. Gud ønsker å ha noe med oss å gjøre. Han kaller oss ved navn og sier: Du er min.

Det andre teksten kan si om hva det vil si å være kalt ved navn av Gud er:

”Går du gjennom vann, er jeg med deg, gjennom elver, skal de ikke flomme over deg. (…)For jeg er Herren din Gud, Israels Hellige, som frelser deg.”

– og videre:

”Fra øst vil jeg hente din ætt, og fra vest vil jeg samle deg. Jeg sier til nord: Gi fra deg, og til sør: Hold ikke tilbake. Hent mine sønner fra det fjerne, mine døtre fra jordens ende, alle som er kalt med mitt navn, dem har jeg skapt til min ære, formet og laget.”

Dette er sagt til mennesker som lever i eksil, borte fra sine hjem, borte fra sine gårder, hus og sitt land. Det andre teksten kan si om hva det vil si å være kalt av Gud er, at det gir fremtidshåp. De skal bli befridd fra eksilet. Gud sier: Jeg skal løse deg ut, jeg skal gå med deg gjennom vann og ild, jeg skal hente mine sønner og mine døtre fra jordens ender og kalle dem med mitt navn.

Guds kall til oss ved vårt navn, betyr at vi er Gud sine, høyt aktet og elsket. Guds kall til oss ved vårt navn rommer også fremtidshåp. Disse to tingene kan vi se av teksten vi har lest.

Også flere andre steder i Bibelen er kallelsen ved navn viktig. En særlig vakker tekst i Det nye testamentet er Johannes 20. Den handler om Maria ved Jesu grav. Jesus har blitt korsfestet, han er død og de sørger over ham. Men da hun har kommet til graven, så viser det seg at graven er tom. Hva har skjedd?

La oss lese litt derfra:

11 Men Maria sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. 12 Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. 13 «Hvorfor gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt Herren min bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» 14 I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. 15 «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» 16 «Maria», sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. 17 Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.»

Det var først når Jesus kalte Maria ved hennes navn, at hun virkelig forsto hvem det var som sto foran henne. Det var ikke gartneren, det var Jesus. ”Maria” sier han til henne, og i det samme gjenkjenner hun ham. Det var Jesus som ikke lengre var død, men levende.

For Israelsfolket ble kallet ved navn både en bekreftelse av hvordan Gud så på dem, men også et kall til frihet fra eksil og fangenskap.

For oss blir Guds kall ved vårt navn det samme. Når Jesus kaller Maria utenfor graven forstår hun to ting: At hun er høyt aktet og elsket, men også at Jesu oppstandelse fra de døde gir et fremtidshåp som er sterkere enn noe annet. Det er et himmelhåp som overstiger dødens krefter, fordi Jesus har gått gjennom liv og død for meg og deg.

I Johannes 3.16 kan vi lese:

”For så høyt har Gud elsket verden, at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt men ha evig liv.”

Gud kaller oss ved navn, slik han kalte Israelsfolket, og slik Jesus kalte Maria. Guds kall ved vårt navn betyr at vi er Gud sine, høyt aktet og elsket. Og at Guds kall til oss ved vårt navn rommer et fremtidshåp i og med Jesus Kristus.

________________________
Foto: Christen Christensen.

 

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.