Andakt: Veien, sannheten og livet 2


Skrevet av Christen Christensen


Illustrasjon Peter Madsen, “Menneskesønnen”, Det Norske Bibelselskap

Tekst: Johannes 14.1-7

”La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.» Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.»”Joh. 14,1-7

På samme tid som disse ordene kan oppleves så selvsagte, så enkle og så naturlige – så kan de oppleves så utrolig vanskelige. Vi lever i et samfunn som ikke godtar enkle svar. I et samfunn som ikke godtar ett enkelt svar på hva sannhet er.

Og vi mennesker er mennesker som søker etter geniunitet. Det ekte. Det som er originalt. Og det er ingen vi beundrer mer enn dem vi opplever som ekte mennesker. Mennesker som ikke lever med påsydde masker, men med åpne ansikter. Ansikter hvor livet syns, og ikke skjules. Og vi beundrer mennesker som er annerledes, som bergtar oss og tar oss med på steder vi aldri før har vært. Vi er også mennesker som søker en genuin tro. En ekte tro og en ekte religiøsitet. Og vi søker noe som bærer i livets krengninger.th

Tomas så noe ekte hos Jesus: noe så ekte, og noe så mye større enn ham selv at han nesten ikke våget å tro det! Han hørte hos Jesus noe enkelt og selvsagt, ja, det var nesten for godt til å tro. Tomas var ikke redd for å spørre etter veien, men han syntes det var vanskelig å godta Jesus sine ord. Men det er som vi skimter et håp i spørsmålene hans allikevel. Som Tomas tror jeg også vi søker svar.

De siste tiårene har et allerede økende religiøst marked blitt enda større og mer omfattende. Det interessante er at kravene til tradisjon og til ett sannhetsbegrep har skiftet i en mer og mer individualistisk tradisjon, til et religiøst mangfold som på mange måter speiler individets behov og nysgjerrighet.

I hvert fall en gang i året arrangeres det Alternativmesse i Oslo. I en enorm hall har hundrevis av ulike religiøse retninger samlet seg for å fronte sine overbevisninger. Det er healere, spådamer, krystallterapeuter, sjamaner og kornsirkel-overbeviste. Det er snakk om engleenergi og om å utvikle sin egen indre kraft. Det er snakk om ånder og forfedre, spøkesler, og meditasjon i hinduistisk tradisjon. Det er noe for enhver smak. Høsten 2008 var jeg på besøk der. Og det var en interessant og spesiell opplevelse å gå rundt og snakke med de som sto på stand og høre hva de hadde å si. Det var et marked i ordets rette betydning. For meg var dette et tydelig eksempel på hvordan mennesker i dag på mange måter velger sin egen tro. Man velger noe fra den ene kanten og kombinerer med noe annet, og krydrer med en tredje. Man bygger og setter sammen noe som gir en følelse av at man har et slags svar. Det er ikke lengre stuerent å snakke om én sannhet, eller ett svar. Mitt svar er ett svar, ditt svar er ett annet svar. Begge like gode.

Jeg tror vi som kristne på mange måter har vært litt for redde de siste årene. Det vil selvfølgelig variere, men allikevel vært redde for å fremholde én sannhet. I en kultur som aksepterer hverandre i hjel, tror jeg vi som kirke og kristne må være tro mot vårt eget budskap. I et religiøst Texas er vårt ansvar nettopp å være genuine. Å vise ekthet. Vise at vi våger å tro på én sannhet, hvor upopulært et slikt uttrykk enn måtte være i våre dager. Vise at vi tror på en himmel og et helvete. At vi tror på en Gud som ble menneske for vår skyld. At vi tror på en Gud som har frelst oss fra synden i og med Jesus Kristus, og som lever i oss ved Den Hellige Ånd.

Dette er selvfølgelig enkelt å si. Og det er ikke til å unngå at vi iblant møter oss selv i døra. Alt snakket om tro og sannhet, om religiøsitet – alle diskusjonene som dominerer både i kirken og i samfunnet, det kan rett og slett ta motet fra oss. Midt oppe i hele denne vanskelige virkeligheten hvor så få svar virker tydelige, blir de provoserende enkle ordene i vår tekst store å gape over: “Veien, Sannheten og Livet…”

Slik ble de også for disippelen Tomas. Løftet om en himmel, vår Fars hus. Et sted hvor vi skal være sammen med Ham? Er det rart Tomas ble fortvilet når Han som gav ham dette løftet døde foran øyne hans? Og når disiplene noen dager senere etterpå hevdet at han var levende igjen:

“Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.”

Det er nesten som vi smaker tårene og sorgen i Tomas sine ord. Og vi vakler alle, akkurat som Tomas, mellom det største av håp, og tvilen vi opplever i frykten for at det hele skal svikte oss og ikke bære oss. Tross i de enkle ordene vi hører i dagens tekst,  blir det så ofte en mer lettvint utvei å velge noe som ikke krever mer av oss en det vi legger i det. For vi selv har valgt det. Og det er ikke alt vi forstår eller kan begripe. Det er så mange faktorer som spiller inn i livene våre, og vi bærer så få og så ufullkomne svar i våre hender.

Men jeg tror svaret ikke bæres av oss, men at det blir båret i merkede hender.

Og det er ikke vi som har valgt Han, men Han har valgt oss.

Jeg tror Tomas forsto den dagen da Jesus lot ham kjenne sårene sine at det ikke dreide seg om svar eller om forklaringer på alt mulig – men om et håp og en tro og om noe han visste ville komme til å bære ham, om noe som var fysisk umulig. Det handler om en Gud som gjorde noe så annerledes sett i et religionshistorisk perspektiv at det mangler sitt sidestykke. Det var en annerledeshandling som brakk hele verdenshistorien i to. På oppstandelsens dag ble det skapt noe grunnleggende nytt.

Det er den fortellingen vi skal leve i tro til. Klynge oss til midt i vårt samfunn, og midt i vår tvil. Fordi å tro er ikke å tro at man tror, men barnslig å klynge seg fast til Guds Ord. Klynge oss fast til dette enkle, men ubegripelige store håpet om en himmel og en Gud som har vist oss Veien, Sannheten og Livet i og med Jesus Kristus.

I all sin enkelhet og i alt det koster oss kan vi si som Tomas: ”Min Herre, og min Gud…”

Relaterte artikler


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

2 tanker om “Andakt: Veien, sannheten og livet