Når tilhørighet er alt


Skrevet av Kristin Morken Hogganvik


Kontekstualisering er viktig for alle typer kristent arbeid. Det vil si at man må sette seg inn i nærmiljøet, lokalkultur og sammenhengen man driver kirke i. Som Engelskviken skriver i sin artikkel om Misjon og kultur¹, må man tilpasse forkynnelsen til omgivelsene sine. Menigheten jeg jobbet i, er typisk for det sentrale London. Få av dem som går på gudstjeneste bor i sognet. Sognet inneholder derimot flere Colleger, kontorbygg, kaféer, hoteller, to sykehus og flere høyblokker og kommunale estates – områder med høyblokker fra 70 -tallet, som leies ut kommunalt.  Man kan gå rundt sognet på en time, og det bor 10 000 mennesker der. Med andre ord; folk bor trangt. De fleste som bor der er av utenlands opprinnelse, 90% fra Bangladesh, og de aller fleste er muslimer. Ungdommer i det sentrale London preges av lokale gjengmiljøer der tilhørighet og tillit er alt, og kriminalitet og politi er en del av hverdagen. Så med utgangspunkt i dette, måtte vi spørre oss; Hva trenger ungdommene her?

Det handlet mye om et sted å være, og å ha noe å gjøre der. Og å få møte stødige voksenpersoner med tid. Vi hadde ungdomsklubb på torsdager, men etter hvert begynte de å komme på søndagsskolen også. Det førte til ny søndagsskolegruppe for de eldste. Her ba vi og hadde samtaler om relasjoner, familie, viktige verdier i livet, valg og konsekvenser. Dette var viktig for å starte refleksjon rundt gjengmentaliteten og respekt overfor foreldre og kultur. Hvis noen bestemte seg for å bli kristne, kunne det holde at Jesus visste det. Selv om de fleste ungdommene var fra familier som var kulturelle muslimer, visste vi lite om hvordan familien ville reagere, dersom noen av dem konverterte.

 

Tydelig og troverdig

Agne Nordlander skriver i sin artikkel Misjon og Integritet² at for å kunne forkynne evangeliet på en måte som berører andre, må man leve evangeliet selv. Man må elske, tjene slik som Jesus gjorde. En av grunntankene i kirkas arbeid, var at for dem som bodde i sognet, var vi deres bilde på Jesus. Deres referanser til Jesus, kristendommen, og kirka, handlet mye om deres forhold til oss. Nordlander skriver at troverdigheten i arbeidet vårt er avgjørende. Vi dro på besøk til barna som kom i kirka, med info om den kommende uka. I møte med foreldrene var det viktig at vi var tydelige på hva som hadde kristen undervisning, og hva som var lek og moro.  Dette tror jeg var viktig for tilliten foreldrene hadde til oss. Noen fikk lov å komme på alt, noen kun på lek og moro.

 

Tilhørighet

Når Muhammed er første assosiasjon med profeter, og halalburgere står på menyen, er kanskje tanken om et kristent ungdomsarbeid langt unna. Men åpenhet og tillit gjorde at tilhørighet til en annen religion ikke ble en hindring. På tross av press fra lokale gjenger, klarte vi å skape et fristed for ungdommene. Vi fikk se at ungdommene selv følte tilhørighet til kirka. De hørte naturlig hjemme, som kanskje en mer utradisjonell del av menigheten.

 

Kilder;
Berentsen m.fl: Missiologi i dag. Universitetsforlaget, Oslo, 2004.


¹Engelskviken i Berentsen m.fl, 2004: 242

² Nordlander i Berentsen m.fl, 2004: 356

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.