Bibelen – mer enn myter 2


Skrevet av Bjørn Are Davidsen


Er Det nye testamentet kun en tilfeldig samling skrifter?

I kjølvannet av superbestselgeren Da Vinci koden, hører lærere ofte at det egentlig var 80 evangelier som ble vurdert. Det var på kirkemøtet i Nikea i år 325 at man valgte skriftene som passet kirken best. Man utelot de som ”omtalte Kristi menneskelige trekk, og forherliget de evangeliene der han ble beskrevet som guddommelig. De tidligere evangeliene ble forbudt, samlet inn og brent”.

Hadde det vært en litt annen sammensetning av deltakere på kirkemøtet, ville Det nye testamentet (NT) – og verdenshistorien – vært helt annerledes. Da hadde vi visst sannheten om Jesus og hatt en tolerant og livsbejaende kirke.

Fraværet av historiske kilder som støtter Brown, legger ingen demper på påstandene.

I sin enkleste form kan Browns syn summeres i to poenger: Fordi Jesus ikke kan være Guds Sønn, kan følgelig heller ikke de eldste skriftene beskrive ham som dette. Og fordi det må ha vært et maktovergrep å velge kun de fire vi har i Det nye testamentet, må dette følgelig ha skjedd under «maktkirken» som startet med Konstantin på 300-tallet. Siden ingen av disse ”følgelighetene” stemmer, rakner regnestykket.

Selv om forskere stadig vurderer hva som kan være kildene bak evangeliene i NT, er alle enige om Paulus sine brev fra 50-tallet er de eldste kildene vi har bevart. Og det er like bred enighet om at Konstantin ikke bestemte Bibelen. Det finnes heller ikke kilder til at alternative skrifter systematisk ble samlet inn og brent. Det som skjedde var i stedet at man laget lister over hvilke skrifter som kunne brukes på gudstjenestene. De som ikke ble brukt var det lite interesse for å kopiere og dermed bevare.

Avgrensningen av NT skjedde lenge før Konstantin. Prinsippet var enkelt: Skrifter fra det første århundre, som man mente var skrevet av apostler eller deres medarbeidere, ble regnet som troverdige. Andre skrifter eller brev kom ikke med. Selv om de skulle støtte de nytestamentlige i innhold, slik vi ser i fromme kristne viderediktninger på 100-tallet.

Blant skriftene som tilhører de såkalte Nag Hammadi-tekstene, funnet i Egypt i 1945, er det tre som kan kalles evangelier. Selv om samlingen er kopier fra midten av 300-tallet, stammer evangeliene tidligst fra 100-tallet. Og de forteller ikke om Jesus som menneskelig og guddommelig. I stedet beskrives han utelukkende som guddommelig.

Det er typisk for alternative evangelier fra denne at de fornekter Jesus som menneske, i motsetning til de fire i Det nye testamente. Mens kirken så på Jesus som både sann Gud og sant menneske, fremstiller Nag Hammadi-tekstene ham som rent guddommelig. Mens Jesus i NT blir sint og trøtt, spiser og sover, trøster, helbreder og skaper glede over livet her og nå, ser vi ikke spor av dette i alternative evangelier. Noe slikt ville avslørt at Jesus ikke var herre over materien. Noen kunne da til og med mistenke at vi levde i et verdifullt skaperverk og var kalt til å elske hverandre og skape en enda bedre verden.

Forholdet er som så ofte stikk motsatt av Browns diktning.

Kort oppsummert er skriftene i NT de eldste vi har. Det er bred enighet om at de stort sett stammer fra det første århundre og mens det ennå var noen i live av generasjonen som levde på Jesu tid. De er omtalt, sitert og betegnet som hellige allerede på 100-tallet. Og det er der vi finner de livsbejaende tekstene.

Leste de kristne Bibelen bokstavelig før Darwin?

Det er også vanlig å høre at kristne i dag er litt vel ivrige etter å kalle bibeltekster for billedtale. Mens kristne før Darwin la fram evolusjonslæren leste alt bokstavelig.

I realiteten er historien nærmest motsatt. Vi finner metaforiske bibeltolkninger allerede i NT. Og hovedtyngden av ren bokstavelig lesning tilhører perioden etter Opplysningstiden.

Senantikkens mest kjente kirkefader, Augustin, var rundt år 400 overbevist om at vi kunne bruke fornuft til å finne sannhet, både i Bibelen og i naturen. Dette førte til at han la vekt på at vi ikke måtte tolke Bibelen på måter som gjorde at man – for å si det litt moderne – ble sittende igjen med skjegget i postkassa. ”På områder som er uklare og for langt unna til at vi kan se dem, til og med når dette er behandlet i Den Hellige Skrift, er noen ganger forskjellige tolkninger mulige uten at det blir til skade for den tro vi har mottatt. I møte med et slikt tilfelle, bør vi ikke styrte frem og så sterkt stille oss på én side at vi, hvis man med rette underminerer denne posisjonen når man gjør ytterligere fremskritt i søkningen for sannheten, faller med den”.

Thomas Aquinas (1225-1274), antagelig middelalderens største filosof, henviser i Summa Theologica ikke uventet til Augustin når han skal vurdere om himmelhvelvingen i 1. Mosebok ble skapt på dag to.

”Augustin lærer at vi må ha to tanker i hodet når vi skal løse slike spørsmål. For det første må vi stå fast på at Skriftens sannhet er urokkelig. For det andre, når det finnes flere måter å forklare et skriftsted, må vi ikke stå så fast på en bestemt tolkning at noen fortsatt skulle insistere på at det er den definitive betydningen av teksten, selv om overbevisende argumenter skulle vise at den er feil. Gjør vi det vil ikke-troende latterliggjøre den Hellige Skrift, og veien til troen bli stengt for dem”.

Vi ser samme holdning hos Luther på 1500-tallet. Nå er det ingen tvil om at han tolket Bibelen enkelt og bokstavelig så lenge han så gode grunner for det. Men han ga også andre fag rett til å beskrive virkeligheten. Luther følger opp tradisjonen fra Augustin i hans forelesninger om 1. Mosebok ved å si at ”en astronom er i sin fulle rett i å bruke begreper som ’sfærer’, ’apsider’ og ’episykler’. Disse tilhører hans profesjon og gjør det enklere for ham å undervise. I motsetning til dette vet Den hellige ånd og De hellige skrifter ingen ting om slike ting og kaller hele området over oss for ’himmelen’. Og det er ingen grunn til at astronomer skulle finne noe galt i dette. La hver av de to fag bruke sin egen terminologi”.

Også andre reformatorer skilte mellom vitenskapelige og bibelske beskrivelser. Kalvin lot med den største selvfølgelighet de vitenskapelige ha forrang, hvis man skulle snakke om hvordan tingene egentlig var. Men som mange andre både før og etter la han vekt på at Bibelen benyttet vanlig dagligtale og et folkelig perspektiv. Målet var ikke vitenskapelig presisjon, men avgjørende livssannheter.

I hans kommentar til 1. Mosebok peker Kalvin dermed på at hvis man skal ta uttalelsen om at solen og månen er de to største lysene på himmelen som vitenskap, er det feil fordi ”Saturn, som på grunn av sin store avstand, synes å være det minste av alle, er større enn månen”. Han fortsetter med å si at det som er ”beskrevet her, handler kun om hvordan verden ser ut til å være. Den som vil lære seg noe om astronomi, og andre vanskelige kunster, må gå andre steder”. For ”Moses taler ikke med filosofisk presisjon om skjulte mysterier, men forholder seg til de tingene alle, selv de uten skolegang, kan se overalt, og som vi bruker i dagligtale”.

Bibelen må leses som den er ment. Det blir rett og slett ikke bare feil, det blir en ufrivillig parodi hvis man bruker den for å lære noe om astronomi, botanikk eller biologi.

Er Bibelen tøv fordi den inneholder opplagt vitenskapelige feil?

Utsagnet om at ”Bibelen ikke er noen lærebok i naturvitenskap”, har lange tradisjoner. Det kommer ikke av at man har fått kalde føtter etter evolusjonslæren, selv om vi finner mange som hevder at middelalderen hadde Det gamle testamentet (GT) som astronomisk modell. I realiteten har Bibelens fysiske verdensbilde vært lite interessant for noen før i moderne tid. Det har rett og slett ikke hatt særlig betydning før utviklingsoptimister på 1800-tallet begynte å dikte opp fortellinger om krigen mellom kirken og vitenskapen. Ser vi på noe så kjedelig som kilder, oppdager vi imidlertid at jødene ikke var spesielt opptatt av verdensbilder, og kirken fulgte det greske.

I historien har de fleste teologer forstått at Bibelen ikke er laget i går eller skrevet til meg personlig. Det er blant annet derfor de har lagt så stor vekt på bibelkommentarer. Selv om Gud taler til oss gjennom Bibelen, er det viktig å vite at den dels bygger på andre tenkesett og talemåter enn de naturvitenskapelige. I tillegg er Bibelen en samling skrifter fra ulike tider, i forskjellige sjangere og litterære virkemidler. Det bærer galt av sted å lese salmene på samme måte som Apostlenes gjerninger, eller Salomos Høysang som om det var Romerbrevet.

Men det finnes også andre forskjeller. Etter den naturvitenskapelige revolusjon oppfatter vi på mange området verden annerledes enn før. Ikke minst har det gitt seg utslag i at vi benytter andre begreper og kategorier, enten vi snakker om biologi eller poesi.

Ett av eksemplene som kan dukke opp bygger på renhetsforskriftene i 3. Mosebok 11. Her ser vi bl.a. at haren og fjellgrevlingen beskrives som drøvtyggere, og flaggermusen kalles for en fugl. Det er til og med forbudt å spise vingede vesener med fire føtter – noe som er ganske lett fordi slike vesener ikke finnes.

Noen har vært fristet til å bruke dette til å si at Gud dermed stryker i biologi. I realiteten antyder det nok heller at man selv ligger tynt an i hebraisk. Det vitner rett og slett om fordommer mot fortidens kulturer generelt, og hebreerne spesielt, å kritisere GT for ikke å følge dagens definisjoner. Hva som rent faktisk er ”drøvtyggere” avhenger av hva man legger i ordet .Vår type klassifisering, blant annet knyttet til hva som foregår i dyrenes mager, var ukjent den gangen. Ser vi bare på hvordan dyrene tygger, slik man i stor grad gjorde for noen tusen år siden, er det ikke unaturlig å si at harer og fjellgrevlinger ”tygger drøv”. For hebreerne var målet å gjenkjenne dyrene, ikke å foregripe zoologifaget. Det er en slags kulturimperialisme å bruke vår kategorisering til å si at hebreerne kategoriserte feil, bare fordi de kategoriserte annerledes.

Det samme gjelder flaggermusen. Den er selvsagt ingen fugl i vår moderne klassifisering, men på hebraisk brukes uttrykket «innehaver av en vinge», ‘owph, som stammer fra et ord som bl.a. betyr å fly. Ettersom hebraisk har et såpass begrenset ordforråd at mange ord må dekke flere ting, omfatter kategorien ‘owph’ fugler, flaggermus og noen typer insekter. Dermed er det naturlig å lete i innsektsriket etter ”vingede vesener med fire føtter». Når 3. Mosebok 11,21 også legger til at man på disse vesenene bare må spise det som «ovenfor føttene har leggbein til å hoppe på marken med», ser vi at det handler om «fire føtter» pluss «leggbein» – altså seks bein. Antagelig er det rett og slett gresshopper som er omtalt.

Bibelen bruker ikke bare andre begreper enn oss, noe er også ment som poetiske beskrivelser. Når Forkynneren 1,5 sier at «Solen går opp, og solen går ned, så skynder den seg tilbake til stedet der den går opp», kan det ikke tas som tegn på at jødene mente at solen har en vilje, for ikke å si av og til hastverk. Dette er ikke ment som naturvitenskap. Ingen i kirkehistorien, heller ikke i den mye baktalte middelalderen, har ment at sola beveget seg fortere om natten.

Selv om beskrivelser som i 1. Samuelsbok 2,8 om at «For jordens søyler hører Herren til, han bygde verden opp på dem» sikkert kunne tas bokstavelig av hebreerne, var det nok viktigere for dem å se dette som trøst, rett og slett at jorden er i trygge hender. For datidens lesere handlet dette mindre om fotografiske beskrivelser, enn om funksjonelle. Spørsmålet var hva som var den dypere meningen med fenomenet, ikke hvordan det skulle tegnes i et kosmologisk kart. Målet var ikke å gi astronomiske detaljer, men å formidle at det finnes en Gud som står bak universet.  At dette også mer opplagt brukes rent poetisk, ser vi i Job 26,11 der det heter at søylene vakler og er «som lamslått».

Selv om det kan oppleves beleilig for enkelte å bruke slike vers til å kritisere Bibelen for dårlig vitenskap, er det nok heller et uttrykk for at man selv da bedriver mindre god forskning.

Mytene om Bibelen bygger selv på myter. Kanskje kan denne artikkelen inspirere deg til å se nærmere å slike? Og lese Bibelen mer som den er ment.

Relaterte artikler


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

2 tanker om “Bibelen – mer enn myter