Hvordan bygger man opp et kristent ungdomsarbeid fra bunnen av, for eksempel i menigheter hvor det er en stund siden noen har drevet med slikt? Jo, ungdomsarbeid begynner med babysang.
Å ha nådd ein viss alder gir både eit handicap og eit forsprang. I forhold til dagens virtuelle arena vil ein sterkt middelaldrande vere innvandrar i forhold til ein ungdom, som er innfødd på verdsveven.
”Vi må finne ut hva ungdommene trenger og har lyst til” – jeg tror ikke jeg vet om mange andre setninger som skaper mer glede eller mer uro i meg når det kommer til kristent ungdomsarbeid.
Er dette alt? Er det største målet for menneskene som kommer hit, at de skal finne seg til rette, trives og vokse her? Eller er det noe annet? Et sted i bakhodet begynte misjonsbefalingen å surre. Om å gå ut. Om å gjøre folk til disipler.