U! møter regissør Aslaug Holm rett før hun skal holde foredrag på UKT-konferansen. Hun er her for å snakke om filmen ”Brødre”. En dokumentar hvor vi følger hennes to sønner, Lukas og Markus, gjennom åtte år.
Hvilke tanker har du om at du som filmskaper skal holde foredrag på UKT-konferansen?
Jeg tenker at det handler om å fortelle historier. Denne filmen er en veldig personlig historie om mine to sønner. Samtidig er det en veldig universell historie. Den handler om barndom og oppvekst, hvem du er og hvem du blir. Røtter og tilhørighet.
Det er en ytre fortelling som er veldig enkel. Du følger guttenes oppvekst gjennom åtte år. Samtidig så har den flere lag i seg, mer klangbunn. Den er eksistensiell i forhold til det å være menneske. Filmen har derfor et åndelig plan i seg, og det kan være interessant å dele til en forsamling som jobber med barn og unge i trosopplæring. Jeg ønsker å tematisere ”spørsmålene”. Hvem er vi? Hvilke drømmer og lengsler har vi? Jeg kommer med mine erfaringer, og tenker at dette er en spennende møteplass. Så det er jo et veldig subjektivt ståsted fra min side, samtidig er det noe veldig generelt og universelt i det.
Hva er viktig med å stille spørsmål i trosopplæring og i ungdomsarbeid?
Det tenker jeg er nysgjerrigheten i seg selv, det å være nysgjerrig til barn og unge. Det å åpne for samtalen. Som filmskaper er det en erfaring jeg ønsker å dele. Særlig er det en erfaring ved dokumentarfilm. For da går du rundt i verden med et kamera og forsker. Du møter på overraskelser og ny innsikt. Jeg ønsker å åpne for de gode spørsmålene og de gode samtalene. Det er ikke sånn at jeg alltid sitter på svarene, det er veldig sjeldent, men jeg kan inspirere til å være åpen for hva barna tenker på. Det slo meg sterkt i dette prosjektet, at de var så filosofiske så tidlig. Fra Lukas var fem år så undret han seg sånn. Det var egentlig det som inspirerte meg til å lage filmen. Jeg føler at den undringer er lett å miste som voksen. Så det var veldig spennende for meg i dette prosjektet å starte helt på nytt, så verden helt på nytt. Gjennom guttenes øyne.
Merket du gjennom prosjektet at undringen var ulik i ulik alder?
Absolutt. Det var tydelige faser gjennom oppveksten. I femårsalderen virket de veldig åpne for verden. De tenkte veldig stort. ”Hva er evigheten?”, ”Hvor stor er tanken?”, ”Hva skjer med drømmene mine når jeg dør?”. Det er store eksistensielle tanker. Senere smalnes det inn. Tankene ble mer og mer konkrete etter hvert som de ble eldre. Gjennom de åtte årene jeg fulgte dem tok jeg opp samtaler på kvelden hvor vi snakket om alt. Store og små ting. Du kan høre på lyden at de blir eldre. Mot slutten, når det er gått åtte år og Lukas har blitt tretten og har begynt på ungdomsskolen, kommer han hjem en dag og forteller meg at han har lært et nytt ord. Åja, sier jeg, hva er det da? ”Eksistensialisme.” Det var artig. To dager etterpå tok jeg opp den siste samtalen, og da jeg skal til å begynne sier Lukas ”men mamma, vær så snill da, ikke still meg sånne eksistensielle spørsmål!” Da ble det tydelig at jeg har vært med på en reise, så det er inkludert i filmen.
Han ble bevisst sin egen undring?
Riktig. Han skjønte kanskje ikke helt hva det betydde, men allikevel. De eksistensielle spørsmålene, undringen, den har alltid vært der. Så plutselig har han fått et ord på det, og da begynte undringen å avgrenses noe.
Du jobbet i åtte år med denne filmen. Er du tålmodig som menneske?
Det er et veldig godt spørsmål. Som filmskaper er jeg veldig tålmodig, da tar jeg ett skritt tilbake og åpner opp for nysgjerrigheten. Jeg kan holde på i døgnvis. Som mor er jeg derimot veldig utålmodig, så det er sterke motsetninger i meg. Jeg lærer masse som mor gjennom å være filmskaper. Det å ta et skritt tilbake og ta ting innover meg før jeg handler.
Tenker du at kirka har noe å lære når det kommer til formidling?
Ja, jeg tenker det. Jeg har blitt mer bevisst det etter at jeg begynte med film. Før så bare godtok jeg presten som en autoritet, jeg tenkte ikke over formidlingsevnen. Nå merker jeg meg når presten burde gått dypere eller vært mer personlig.
Vi må utfordre formidlingen og fortellingen. Jesus var god til å formidle. Han hadde gode fortellinger. Jeg tenker det var slik han klarte å begeistre, gjennom fortellingene. I filmsammenheng har vi et begrep som heter ”dramaturgi”. Hvis det ikke er et fag i presteutdanningen, burde det bli det. Det handler om hvordan man bygger opp en fortelling og hvordan man begeistrer. Noen prester er gode på det, og da merkes det med en gang. Andre har ikke den bevisstheten og kunnskapen som gjør at man kan bevege et publikum eller en menighet.
Er tro et tema i filmen?
Tro er ikke en problemstilling i filmen, det er heller en åndelig dimensjon som ligger under. Guttene snakker om de store spørsmålene, hva som skjer etter døden. Særlig Lukas har en tro i seg fra han er liten som han ikke stiller spørsmål ved. Det er fascinerende å se hvor åndelige vesener vi er helt fra starten. Barn har mye mer nærvær. De sanser verden og er åpne for mysteriene. De er til stede i livet mye mer enn når det bare handler om å utrette en masse ting.
På den måten ligger den åndelige dimensjonen i filmen, uten at det diskuteres mye direkte om tro og tvil. Filmen prøver å ta tak i lengselen i oss. At vi lengter etter en større dimensjon, etter å være en del av en større sammenheng. Søken etter hvem vi er og vår plass i verden.
Hva tenker du om tema til UKT-konferansen? Det å velge, og det å være utvalgt. Tror du på at man kan være utvalgt?
Jeg syns det er farlig å si at man er utvalg, for da tror man at alt er forutbestemt. Men jeg opplever at jeg er åpen for noe større. Jeg tror at det er viktig å være tilstede i livet med en ydmykhet og en oppriktig nysgjerrighet, for vi vet ikke alt. Vi må på en eller annen måte avgrense vår verden og slå oss til ro med det. Samtidig som vi ikke skal legge grenser for hva vi kan utrette. Det unike med å være menneske er at du kan gå inn i verden og endre den gjennom din væremåte. Jeg ønsker derfor ikke definere det. Mange religiøse leter etter konkrete svar, men da mener jeg det fort blir for trangt.
Jeg tror på valgene. At vi tar et valg hver dag. Om vi vender blikket mot det lyse eller det mørke. Mot det gode eller det onde. Det er i valgene vi tar at vi er det frie mennesket. Der ligger det muligheter, tenker jeg. Det er spennende.