Hvem er du?
Jeg er filmregissør og fotograf, og driver mitt eget filmselskap, Fenris Film, sammen med mannen og produsenten min, Tore Buvarp, og kollega og tidligere studiekamerat Per-Børre Kiserud. Vi hadde en drøm og ambisjon om å leve av å lage dokumentarfilm da vi avsluttet filmutdanningen ved høgskolen i Volda for 25 år siden, og det har vi klart! Vi lager dokumentarer fra ulike deler av norsk virkelighet, bare historien og karakterene er spennende nok. Jeg kommer opprinnelig fra Smøla, ei øy langt ute i havgapet på Nordvestlandet, og er datter av en fisker. Vi var tre søstre som lærte oss tidlig å jobbe, og være med på sjøen. Vi lærte å sette sjøbein når det stormet ute på havet, og de erfaringene har jeg tatt med meg inn i yrket som regissør og filmfotograf. Det gjelder å være rolig når du skal filme i kaotiske omgivelser, som virkeligheten ofte er.
Hva er du aktuell med?
Jeg er aktuell med dokumentarfilmen ”Brødre”, som handler om barndommen og oppveksten til mine to sønner, Markus og Lukas. Selv om det er en nær og personlig historie, så er den allikevel universell. Jeg har fulgt dem i en periode på 8 år, og filmen er blitt kalt ”dokumentarens Boyhood”. Filmene har til felles at tiden er et gjennomgangstema, og at den renner gjennom livene våre på en vakker, men samtidig vemodig måte. ”Brødre” vant Amanda for beste regi i 2015, og har siden blitt invitert til filmfestivaler over hele verden. Den har vunnet hovedpris i Toronto og i Taiwan, noe som forteller at den universelle fortellingen berører uavhengig hvor du bor, og lever i verden.
Du skal på UKT-konferansen og snakke om «Fortellingen om oss selv», kan du si kort hva det omhandler?
Vi lever i en tid der vi alle deler historier om oss selv på sosiale medier hele tiden. Samtidig tror jeg vi savner noen linjer i vår tid. Å se oss selv og våre liv i en kontekst, i en større sammenheng. Jeg vil fortelle om hvordan jeg har jobbet i filmprosessen med Brødre, hvilke utfordringer jeg har møtt som mor og filmskaper, og hvordan jeg har hatt anledning til å reflektere sammen med mine sønner i oppveksten, som en del av filmprosessen. I løpet av den åtte år lange opptaksprosessen, fra Lukas var 5 år og Markus var 8 år, har vi jevnlig hatt eksistensielle samtaler om de store spørsmålene i livet. I ettertid ser jeg at disse samtalene har betydd mer enn jeg trodde på forhånd, også utenom filmen. Vi har hatt anledning til å snakke sammen om hvem vi er, hvor vi kommer fra, hva familie betyr og meningen med det hele. Vi har hatt tid til å utforske Fortellingen om oss selv.
Hvilke forventninger har du til UKT-konferansen?
Jeg gleder meg til å treffe fine mennesker med gode historier. Kanskje få noen nye perspektiv, og gjerne bli utfordret på holdninger og tanker.
Aslaug