Svovelandakt om flyktninger 1


Skrevet av Solvor Mjøberg Lauritzen, førsteamanuensis i pedagogikk ved MF


Jeg tror aldri jeg har vært så sint som jeg var 10. september 2019. Jeg var så sint at jeg skrek. Og fortsatt kan jeg begynne å gråte når jeg snakker om det.

Jeg var i Märsta i Sverige. Utenfor forvaret. Der mennesker fengsles i påvente av deportasjon. Kvelden før hadde jeg sittet på kjøkkengulvet sammen med Hashem og malt «AMNESTI» på en banner. Og et stort rosa hjerte.

10. september var en spesiell dag. Et helt fly skulle flys direkte til Kabul.

Vi sto i mange timer og ventet. Ingen ville si når deportasjonen var planlagt. Politiet sperret oss demonstranter inne på et lite område med sperrebånd. Det ble mer og mer politi. Til slutt var det nesten én politi per demonstrant. Bussene kom, og vi så hvordan den ene etter den andre ble tvunget inn på bussene av vaktene. Med hendene i håndjern foran seg. På flyet sitter de med en vakt på hver side. Noen blir selvfølgelig urolige av dette traumet. Da blir noen dopet ned med beroligende sprøyter. Andre får sekk over hodet så de ikke ser noe. På noen deportasjoner har det blitt meldt om vold fra vakter.

Migrasjonsfeltet byr på mange utfordrende spørsmål. Men det er også noen spørsmål som er forbløffende lette. Og et av de letteste spørsmålene for meg er dette: Afghanske barn som har flyktet alene gjennom verden, kjempet seg frem til Norge eller Sverige, bodd her i flere år, gått på skole og lært seg språk –  det er en selvfølge at de skal få bli.

Det er en selvfølge at vi ikke skal la ungdommer som er ressurser i lokalmiljøene våre gå til grunne som papirløse i Göteborg, som uteliggere under broene i Paris, eller som krigsofre i Kabul. Det er en selvfølge at vi ikke skal risikere unge liv ved å deportere dem til et av verdens farligste land, et land mange ikke en gang har vært i fordi de har vokst opp som papirløse flyktninger i Iran. Og når vi hører fra frivillige på Lesbos at det stadig oftere kommer ungdommer i land fra de overfylte gummibåtene som snakker flytende norsk og svensk. Fordi de deporterte legger ut på den farlige flukten på nytt. Da burde alle forstå.

Fordi urettferdigheten i dette er så åpenbar ble det nesten for mye å stå på bare noen meters avstand og se det skje. Uten å kunne gripe inn. Uten å kunne redde en eneste en. Men det var derfor vi sto der. Fordi noen av oss må være vitner. De som utfører politikken må vite at noen ser dem. Og de som blir slept om bord i bussene må vite at det i det minste er noen som bryr seg nok til å male på en banner og stå og se at det skjer.

Når bussene hadde kjørt besvimte den ene afghanske gutten som sto der sammen med oss. Først sto han og ropte noe som ble mer og mer utydelig i megafonen mens noen prøvde å holde ham på beina. Så ble han borte. Han vet nemlig noe om hva som venter ungdommene i den andre enden.

10. september 2019. Jeg var så sint. Jeg var så sint at jeg både skrek og gråt. Og da jeg kom hjem tenkte jeg: Jeg skulle ønske jeg hadde hatt Bibelen der med meg. For mine egne ord strakk ikke til.

Jeg skulle ønske jeg hadde hatt med meg Jakob og lest: «Og nå, dere rike! Gråt og klag over all den ulykke som skal komme over dere! Rikdommen deres råtner, og klærne blir møllspist, gullet og sølvet ruster bort, og rusten skal vitne mot dere og fortære kroppen deres som ild.» (5, 1-3)

Jeg skulle hatt med meg Salomos ordspråk og lest: «Den som undertrykker den svake, håner hans skaper, den som hjelper den fattige, gir Gud ære.» (14, 31)

Og jeg skulle lest fra Tredje Mosebok: «Når en fremmed bor hos dere i deres land, da skal dere ikke undertrykke ham. Den fremmede som bor hos dere, skal regnes som en innfødt blant dere, og du skal elske ham som deg selv.» (19, 33-34)

Og fra Matteusevangeliet: «Så skal han si til dem på venstre side: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og englene hans. For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat. Jeg var tørst, og dere ga meg ikke å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg. Jeg var naken, og dere kledde meg ikke. Jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg. Da skal de svare ham, også de, og si: Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel, og tjente deg ikke? Da skal han svare dem og si: Sannelig sier jeg dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, det har dere heller ikke gjort mot meg.» (35, 31-46).

Og sånn kunne jeg fortsatt. For Bibelen gir språk til dette som jeg selv ikke har ord for. Denne opplagte grusomme urettferdigheten. Som hender rett foran øynene våre. Og alle disse versene burde ikke stå som en kontrast til livene vi lever. De burde endre oss.

Relaterte artikler


Legg igjen en kommentar til Astrid Elin Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Én tanke om “Svovelandakt om flyktninger