Andakt: Å vente på Guds fred


Skrevet av Kristian Nesbu Vatne


Jeg har en julekrybbe jeg er veldig glad i. Den er ikke så vakker og flott, men den viser det samme motivet som alle andre julekrybber. Det er en stall med to sauer, en okse, en gjeter, tre visemenn med gaver, to stolte foreldre og i krybben ligger Jesusbarnet. Det som er spesielt med min julekrybbe er at den er laget i Nigeria og at alle personene er afrikanere.

Tiden er igjen kommet. Tiden hvor vi venter på at jula skal komme over oss. Denne tiden som heter advent. Hva er advent? Vi lærer barna at det er noe med venting – det ligger jo i ordet. Advent handler om å vente på Herrens ankomst. Vi venter på at vi igjen skal få feire at skaperen av alle stjerner og galakser sendte sin egen Sønn hit ned til jord. Tenk Gud selv ble menneske! Født i en skitten stall, med to unge og usikre foreldre og en gjeng gjetere som var nederst på rangstigen i samfunnet. Slik kom vår Herren inn i vår verden. Han var ikke en alien eller en fremmed. Nei, han var et lite sårbart menneskebarn helt og holdent avhengig av sine foreldre.

I mange kirkesamfunn har advent vært (og er) en tid for faste og refleksjon mot det som venter. Dette står ikke like sterkt i Norge i dag. Vi er mer opptatt av å kjøpe og konsumere. Vi er opptatt av å kjøpe gaver. Kjøpe julepynt. Kjøpe julemat. Spise julemat. Få med oss alle juleavslutningene. Delta på julebord. Advent og jul i Norge er den tiden av året da vi bruker mest penger. Det skal sies at dette ikke bare gjelder Norge og Vesten. Kristne i Kamerun, hvor jeg vokste opp som barn, bruker også mye penger før jul. Det skal handles nye klær, god mat til julemiddagene og gaver til familien. Det er menneskelig å fokusere på det materielle. Det er flott at vi gir hverandre gaver for å vise at vi setter pris på hverandre, og det er flott at vi tar vare på alle juletradisjonene. Men jeg tror det går an å gjøre det litt enklere og likevel ha en flott julefeiring som fokuserer på det viktigste.

Jesus kom med fred til vår jord. Ikke en fred som kun er fravær av krig og konflikt, eller den fred som verden gir, men en fred som overgår all forstand. En fred som strekker seg fra dette livet og får sin fulle og hele oppfyllelse i det evige. Det er en fred som vi kan kjenne på nå i dag. En fred som kan hjelpe oss å ta inn over oss julemysteriet. En fred som kan gi oss fokus nå i adventstiden. Fokuset på at Gud ble liten for oss. Thomas Kingo har skrevet en flott julesalme som kanskje ikke er så kjent, «Upp gledjest alle, gledjest no». Jeg hørte den på Sissel Kyrkjebø og Odd Nordstoga sin juleplate som kom i 2009. Språket er litt gammeldags, men innholdet er holdbart for evigheten. Her er siste verset:

Gud, lat din Fred, som høgre er,
Enn Hug og Vit kann fata her,
Vaart Hjarta vel faa vara
I Kristus Jesus, at me maa
So stor ei Jolegleda faa,
Som aldri burt maa fara!

Julekrybben min minner meg om det fantastiske som skjedde da Jesus kom til vår jord. Men den minner meg også på at dette fantastiske budskapet gjelder alle mennesker! Og at budskapet allerede er spredt og har slått rot i mange kulturer og folkeslag. I Nigeria har Jesus blitt en av dem. For dem ser han ut som en afrikaner. For oss er Jesus blitt norsk og vi tenker på han som en som likner oss i utseende. Og en dag skal alle troende stå sammen for Guds trone og bli med i englenes lovsang: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!»

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.