Skrevet av Sunniva Gylver
Jeg har vært prest i Gamle Oslo I ti år. Og lært nye ting om å være prest og være kirke. Kirken blir til som et synlig og usynlig, lokalt og globalt fellesskap rundt Ord og sakrament. Men det er ikke hele svaret. Konteksten er avgjørende. Hva betyr det å være en åpen, bekjennende, tjenende og misjonerende folkekirke på Grønland? Og ikke minst: Å være kirke for og med ungdommene der?
Dette var status da jeg kom dit i 2003: En tredjedel av befolkningen flyttet hvert år. Stor mobilitet, stort mangfold, annerledes tilhørighet. Godt under halvparten av befolkningen var medlem av Den norske kirke, og vi hadde mange frikirkelige fellesskap og 20 moskeer i nabolaget. Barneklubben og ungdomsklubben var dominert av muslimske barn og ungdom. På skolegudstjenesten før jul var 97% av elevene muslimer, noen sikher, noen buddhister, noen ateister, noen hinduer, noen katolikker, knapt medlemmer i Den norske kirke. I en befolkning på ca.11.500 mennesker hadde vi 0-3 konfirmanter i året. Når jeg kom ned til gudstjenesten julaften, duftet det karri og hvitløk i Grønlandsleiret som vanlig, og gata var full av hverdagskledde mennesker. I løpet av de første åtte årene var det bare ett av parene jeg hadde dåpssamtale med, som hadde planlagt å bli boende på Grønland. Antall gravferder var halvert på få år – og de gikk stort sett fra krematoriet, og ofte med familie utenfra. Vi ble en slags sjømannskirke uten sjø, hvor en god del kommer innom en begrenset stund, og hvor det beste vi kan gjøre er å bidra til å skape gode møteplasser for menneskers tro og liv der og da, som kan gjøre terskelen lavere for å oppsøke andre kirkerom dit de flytter og etablerer seg.
Det er utrolig mange hyggelige mennesker der. Mangfoldet er tydelig for alle sanser: Mange farger, meninger, lukter, smaker. På grunn av mobiliteten var det få tunge tradisjoner i menigheten; lite “slik gjør vi det hos oss.” Det stabile element var noen i stab og noen få menighetsrådsmedlemmer. Mange som var opptatt av å bygge midlertidig tilhørighet. Men ungdommene som bor der, har gjerne vokst opp der, og har en lokal identitet; særlig på Kampen og Vålerenga. Høyere bevissthet rundt tro hos noen, på grunn av mangfoldet rundt. Andre har i større grad den holdning at ”jeg tror ikke på Gud, men jeg konfirmerer meg i kirka, og kirka vår er en del av nærmiljøet mitt.”
Prestehverdagen var svært annerledes enn det jeg tidligere hadde opplevd – langt mer preget av sjelesorg, religionsdialogisk arbeid og diakonale oppgaver – i møte med barn, ungdom og voksne. Både fordi vi var en liten stab, sårbare når det gjaldt frivillighet, en bydel sterkt preget av diakonale behov, og fordi det var rom for en del annet enn de oppgaver jeg var pliktig til å skjøtte. Men selv om det var annerledes, var kirken også her et møtested, et helligsted og en tradisjonsbærer. En folkekirke. En kirke av det folket som samles med Gud og med hverandre rundt Ord og sakrament – og som går ut og ER kirke i andre møter (møteplasser) og fellesskap i Gamle Oslo. Men vi kan alltids spørre om folkekirken i Gamle Oslo er tilgjengelig nok, folkelig nok, opptatt nok av å nå alt folket med evangeliet?
Hva betyr det å være en åpen, bekjennende, tjenende og misjonerende kirke i Gamle Oslo?
En åpen kirke i den konteksten betyr for meg en kirke som er åpen for dialog og diapraksis med folk av ulik tro og kultur, folk med ulike og til dels store utfordringer i livet, og mange med fordommer mot institusjonalisert religion. Selv om vi er en bydel med stort etnisk-religiøst mangfold, finnes det på mange arenaer parallelle virkeligheter langs disse skillelinjene, og det trengs møteplasser. Dette gjelder også på ungdomssiden, selv om nok skole og idrettslag er større fellesarenaer enn oss. Det er krevende, spennende, slitsomt, berikende. Vi får ikke noe gratis, men må stadig legitimere vår plass i lokalmiljøet. Samtidig har mange en dobbel forventning til kirken – at den både skal være brobygger til andre troende OG være en tradisjonsbærer av ”norsk kulturarv».
En bekjennende kirke i Gamle Oslo, betyr for meg en kirke som er tydelig på sitt eget ståsted, sine egne erfaringer, sin teologi – og som ikke er redd for å lytte til andres. Flere av mine muslimske venner forteller at de aldri hadde kjent noen etniske nordmenn med en synlig praktiserende tro, før de kom i kontakt med oss. En bekjennende kirke må også være tydelig fordi vi følger folk over kort tid – både tro og livsdeling intensiveres :-).
Den britiske teologen og ungdomsarbeideren Steve Griffith skriver om Hit and Run-ministry, som en utfordring til den rådende tendensen med relasjonelt ungdomsarbeid. Sistnevnte går ut på å henge med ungdommene der de er og bygge nære og stabile relasjoner med dem forut for og til dels uavhengig av forkynnelsen. Hit and Run handler derimot om å gripe øyeblikket; tenke stort om muligheten for livsforvandlende enkeltmøter der evangeliet deles. Griffith peker på at Jesus stadig opererte slik. Jeg tror vi trenger begge deler – ikke minst når det gjelder ungdom i vår kontekst. Noen av dem møter vi kort og intensivt, og da må vi trå til – også fordi de møter veldig mye synlig og sterk annen tro. Samtidig er det mange ungdommer der med brutte relasjoner og tøffe tak hjemme – de trenger stabile trygge og omsorgsfulle voksne, som er der over tid.
En tjenende kirke I Gamle Oslo betyr for meg å bygge fellesskap der vi tar inn og tar inn over oss de store utfordringene som mange sliter med. Det handler om å kunne snakke ærlig om våre nederlag eller angster på kirkekaffen. Det handler om å ikke ta inngangspenger, men sette fram en kollektkurv, så folk kan gi etter evne – og alltid presisere at hvis noen får problemer med betaling av konfirmantleir eller annet, så må de ta kontakt og vi finner en løsning. Å være en tjenende kirke i Gamle Oslo handler om å ta på alvor at mange mangler stabile nettverk, og tilby både sjelesorg og ulike møteplasser mest mulig uten krav, terskler og fasade. Og skape muligheter for at mennesker kan få tjene hverandre – uten at de nødvendigvis har så mye å gå på, eller kan love at de er med i fire år framover. Frivillighet i Gamle Oslo-mobiliteten, der mange har lite lokalforankrede nettverk og bor kort, er krevende. Men det går an! Vi klarte sjelden å få folk på lister og med i team eller utvalg. Men når jeg sendte ut en SMS og spurte hvem som kunne tenke seg og være med og lage gudstjeneste på søndag, fikk jeg alltid noen positive svar. Vellykket ellers med “stuntete” lavterskel-møteplasser som babysang og kirketacos – der alle på sett og vis er ad hoc-frivillige.
Å være en misjonerende kirke i Gamle Oslo betyr for meg å frimodig dele tro, i ord og enda mer i handling. Gjerne handling med en synlig signatur – som en prestegenser eller en hettejakke det står “Grønland kirke” på. Være kirke i, med og blant venner, naboer, kollegaer, og fremmede i ens daglige liv. Min erfaring er at mange muslimer med minoritetsbakgrunn er opptatt av om storsamfunn OG kirke har en skjult, misjonerende agenda (for hhv det sekulære og for kristendommen). Samtidig er det lett å dele tro og annen ikke-religiøs overbevisning – for det gjør mange andre også. Men mange folkekirkemedlemmer, ikke minst ungdom, har få ord på troen sin, og blir tause i møte med andres religiøse overbevisning. De trenger å bli lyttet til, og få språk, når det gjelder tro.
Å være kirke i Gamle Oslo er å være kirke på et sted i stadig endring. Da jeg kom dit, var det helt annerledes enn det hadde vært noen år tidligere, og nå, med massiv utbygging og stigende boligpriser, er bydelen på vei inn i nye faser. Vi har vært heldige å ha studenter fra MF i praksis i mange år – og tilbakemeldingen fra lærerne er at det er ingen studenter som har så mye refleksjoner rundt hva det er å være kirke, menighet og ungdomsarbeider og hva det er å tro, som de som har vært hos oss. Det er vi stolte av, selv om vi vet at mange også synes det er et utfordrende sted å være kirke. Vi er et utforskende sted for kirken, og ønsker å være frimodige og stolte – og konstruktivt selvkritiske – i forhold til egen praksis.