http://www.flickr.com/photos/egoes/4849344012/

Ungdom og sorgbearbeiding på nett 1


Skrevet av Jane Christin Siewartz Dahl


INNLEDNING

I min avhandling på teologistudiene, “Ungdom og sorgbearbeiding på nett – Hva kjennetegner ungdoms praksis med spontane minnesider på nett, og hvordan kan vi som kirke forholde oss til dette?”, så jeg på fenomenet ungdom og sorgbearbeiding på nett. Med denne problemstillingen som utgangspunkt, gjorde jeg rede for ulike teorier rundt ungdom og sorg, før jeg la frem hva jeg fant på minnesidene jeg har fulgt på Internett. Jeg trakk også fram ungdommenes egne oppfatninger av dette, og så deretter disse tre tingene i lys av hverandre, for å vurdere hvordan kirken kan møte dette.

Når et ungt menneske dør, får ungdommene rundt behov for å vise sin sorg og sin medfølelse. I de siste årene har minnesider på Internett blitt et stadig voksende fenomen, og i dag finnes tusenvis av minnesider for både unge og voksne. Jeg ønsket å se på bruken av spontane minnesider etter dødsfall der ungdom er involvert, og å se hvordan vi som kirke kan møte denne tendensen til å sørge på nettet. Det er vanskelig å si noe om hva som er riktig og galt i møte med ungdom som sørger på nett, både fordi sorg er veldig individuelt, og fordi sorg på Internett er et veldig nytt område forskningsmessig. Jeg har gjennom mitt arbeid med avhandlingen likevel gjort meg noen tanker om temaet.

I denne artikkelen vil du få gjengitt noen av hovedpoengene fra oppgaven. Avhandlingen i sin helhet finnes på http://brage.bibsys.no/mf/

 

NÅR UNGDOM DØR

Et dødsfall skjer, et ungt menneske omkommer. Bare timer etter dødsfallet dukker det opp en minneside på Internett. Ungdom strømmer til siden, skriver hilsener og kommentarer, deler bilder og historier, og sender tanker til pårørende og til avdøde. De deler villig sin sorg, sin smerte og sine tanker rundt det som har hendt.

I begynnelsen er pågangen stor. Ofte er flere hundre innom i løpet av de første dagene. I tida frem mot begravelsen er man stadig litt i sjokk over det som har hendt, og gir uttrykk for dette. Så kommer begravelsen, og hverdagen innhenter en. “Sørgehøytideligheten” er over, som det sies i dødsannonsene. Men sorgen er der fortsatt. Og minnesidene eksisterer.

Sidene er i de aller fleste tilfellene uten tilsyn av voksne, og de har en tendens til å være aktive svært lenge etter dødsfallet. De som skriver på disse sidene er ikke nødvendigvis bekjente av avdøde, det kan like gjerne være noen som bare har hørt om det som har hendt og ønsker å vise sin deltakelse. Det ser ellers også ut til å være liten begrensning for hva som kan og ikke kan skrives på slike sider, man er ofte svært åpne med sine tanker og følelser.

Jeg undrer meg på om dette er en problematisk praksis nettopp fordi den er såpass grenseløs. I motsetning til en minnestund der man møter opp, snakker sammen og så har en god avslutning på sørgestunden, varer disse sidene gjerne i uker, måneder og år. I tillegg er det sjelden noen som følger opp de ungdommene som uttrykker en sorg som kanskje er problematisk, da voksne svært sjelden er involvert i disse sidene. Alt dette tenker jeg etterspør at vi blir oss mer bevisst vårt forhold til mennesker som sørger på minnesider på nett.

I Den norske kirkes “Plan for trosopplæring” (2010) står det at et av formålene med trosopplæringen er å bidra til “kristen livstolkning og livsmestring” for alle døpte barn og unge. Forfatter og forsker innenfor feltet barn, ungdom og trosopplæring Birgitte Lerheim sier følgende om dette formålet: “Solidaritet og nærvær på fellesmenneskelege arenaer, også den digitale, er ufråkomeleg for ei kyrkje som vil vere berekraftig.”[i]

 

ET KORT BLIKK PÅ MINNESIDER SOM FENOMEN

I arbeidet med avhandlingen har jeg fulgt ti minnesider over flere år, samt intervjuet fire ungdommer om deres bruk av minnesider. Ut fra disse observasjonene har jeg reflektert rundt praksisen med minnesider på nett.

Jeg vil kort legge frem noen typiske trekk ved ungdoms bruk av minnesider på nett. For mer utdypende presentasjon av dette, vil jeg henvise til selve avhandlingen.

Minnesider på nett er sider der ungdom gir et ganske åpent innblikk i sin sorg og sine følelser, der minner deles og venner trøstes. De benyttes i lang tid etter dødsfallet, gjerne mange år, og oppleves som et sted der man kan komme med alle sine tanker. For mange blir også minnesidene et sted der den avdøde føles nærmere, mer levende. Det er blant annet svært vanlig å henvende seg til den avdøde som om denne fortsatt var i live. Følelsene som kommer til uttrykk er gjerne sterke og rå, men for ungdommene som skriver oppleves det som en god måte å finne støtte og trøst på.

Ungdoms praksis med å sørge på nett er ikke udelt positiv. Minnesidene er på mange måter godt etablert som ritualer, og spiller en stor rolle i ungdoms sorgprosess – men det er viktig å gå disse ritualene i møte med et kritisk blikk. På den positive side er minnesidene med på å skape åpne fellesskap der de sørgende får komme med alle sine følelser. Alle ungdommer klarer imidlertid ikke å sette sunne grenser for seg selv i møte med sorg og tap. I noen tilfeller kan det virke som om minnesidene blir en forsterkende faktor for sorgen og en eventuell utvikling til komplisert sorg. Nettsidene gjør sorgen lett tilgjengelig, også om en ikke egentlig kjente avdøde. Mange ungdom uttrykker nemlig også stor sorg rundt dødsfall til mennesker de ikke kjente eller hadde noen tilknytning til. I og med at den døde fortsatt “finnes” på nettet er det også lettere for den som ønsker det å la være å ta realiteten inn over seg. Sidene har få grenser, og det ser ut til å være lite tilsyn av voksne.

 

KIRKENS MØTE MED UNGDOM SOM SØRGER PÅ NETT

Jeg har dannet meg et bilde av minnesider på nett som noe som føles veldig naturlig for ungdommene, og som av dem oppleves som en god hjelp i sorgarbeidet. De har imidlertid sjelden det fulle og hele bildet av sine sorgreaksjoner. For å forebygge komplisert sorg bør det være trygge voksne til stede i de ulike sørgerommene, som kan hjelpe til med planlegging og organisering, fange opp de som sliter, og sørge for å skape gode rammer for den sorgbearbeidingen som pågår. Jeg tenker at denne nye arenaen for sorg umulig kan være kirken uvedkommende, men jeg tror vi trenger en diskusjon rundt hvordan vi skal nærme oss dette feltet. I det følgende vil jeg komme med noen tanker omkring dette som jeg ser som viktige.

Tidsbruk og arbeidsavklaring

I følge visjonen for trosopplæring skal kirken gi livshjelp og livstolkning til barn og unge, og skal vi gjøre det må vi også være til stede der de er. Dette er en utfordring i forhold til Internett, en må selv sette grenser for når en er til stede på nettet i embets medfør, og når man er der som privatperson.  Det er viktig å tenke gjennom hvordan en vil forholde seg til Internett når man er på jobb. Når er det i orden å bruke av arbeidsgivers tid til å sitte på Facebook, og når bør man være logget av? Og hva gjør man om man oppdager noe på kveldstid, når man egentlig har fri, skal man da ta kontakt som prest?

Proaktivt avventende

Voksne som vil hjelpe ungdom i sorg, bør være proaktivt avventende (Bugge og Røkholt 2009). Det kan være vanskelig å bearbeide sorg alene, og man oppfordres derfor til å gå aktivt inn og undersøke behovene til de sørgende, og å opprettholde denne kontakten eller de tilbudene man gir over tid. Barn og unge trenger å få snakke om tapet, om sorgen og minnene, for på den måten å arbeide seg gjennom sorgen og kanskje slippe senvirkninger av den. Dette sier oss noe om viktigheten av å arbeide også med ungdom som sørger på nett.

Bør vi som kirke være proaktivt avventende i forhold til disse ungdommene? Og i så fall, hvordan? Jeg tror at om kirken skal hjelpe folk å forstå og leve sitt liv i lys av sin kristne tro, må vi også være frimodige på å møte dem midt i dette livet. Vi må være klar over at mennesker kan trenge hjelp der de er, og at noen ganger kan det være vanskelig å skulle rekke ut en hånd og be om hjelp. Da tenker jeg at vi har et ansvar til selv å rekke ut den hånden, og vise at vi er der om vi trengs. Det er imidlertid viktig å holde en god balanse i dette. Vi skal ikke trenge oss på, men vi skal heller ikke være redd for å komme med et tilbud, og opprettholde og eventuelt gjenta dette etter en stund. Som kirke både kan og bør vi være proaktivt avventende i forhold til ungdom som skriver på minnesider. Men siden dette er et forholdsvis nytt område, er vi nødt til å gjøre oss noen tanker om hvordan vi skal gjøre dette.

Noe av det første som blir viktig om vi skal være proaktivt avventende, er jo nettopp å være til stede der ungdom sørger. Slik kan man følge med på det ungdommene gir uttrykk for, og tilby seg selv som samtalepartner rett etter dødsfallet – for deretter å også følge opp over en viss tid, og kanskje gjenta tilbudet ved en senere anledning. Både Dyregrov (2010) og Bugge og Røkholt (2009) fremhever viktigheten av voksnes tilstedeværelse ved spontanaltere (veialtere, blomstersamlinger ved dødssted og lignende), for å følge med og støtte opp om det som foregår, hjelpe til med planlegging, og ikke minst for å få et innblikk i ungdommenes tanker, følelser og reaksjoner. Tydelige voksne kan hindre at ungdommer må ta seg av venner med komplisert sorg, som de kanskje ikke har forutsetninger for å takle. I tillegg er det også en fare for at ungdommene graver seg ned i sorgen sammen, dersom to med komplisert sorg møtes og ikke klarer å heve seg opp fra sin egen problematiske tilnærming til sorgen. Voksnes tilstedeværelse kan være med på å identifisere og lette slike situasjoner.

Kirkens tilstedeværelse

Kan kirken være til stede på minnesider, slik den ofte er til stede på minnestunder? På nettsiden Kriser.no opplyses det om hvilken rolle de profesjonelle skal ha når de er til stede ved spontane ritualer, og det vektlegges at man skal være til stede og prøve å fange opp de ungdommene som sliter, og som trenger mer oppfølging. Kirken er i mange hensyn å regne som profesjonelle når det kommer til sorg- og krisearbeid, og jeg tenker derfor at det er naturlig at kirken møter opp på for eksempel spontane minnestunder. Når det nå ser ut til at en viktig del av de spontane ritualene foregår på nettet, tror jeg også at kirken har en plass der. Ungdommene har skapt seg et eget rom der deres sorg kan få fritt utløp. Minnesider på nett kan på mange måter sammenlignes med såkalte spontanaltere. Kirken er stadig oftere med på markeringer ved slike altere, og jeg tror at minnesider på nett er neste skritt å gå når det gjelder tilstedeværelse. Vi trenger ikke være de ledende. Vi trenger ikke gå inn og organisere. Vi trenger ikke tvinge i gang samtaler. Vi trenger ikke å snakke om Gud i denne settingen (før ungdommene eventuelt selv tar det opp). Men jeg tror at vi skal ta sjansen på å gå inn og være tydelige på at vi er der, i bakgrunnen, om det trengs. Og skal vi gjøre dette, har ungdommene også selv noen tanker om dette, noe mine intervjuer viste.

Thomas (navnene er fiktive) var ambivalent i forhold til at prester (eller andre kirkelig ansatte) skulle gi seg til kjenne på nettsidene. Han mente selv han ikke ville benyttet seg av det om en prest skrev en generell beskjed på en minneside om at han eller hun kunne kontaktes om det var noen som ønsket å snakke med noen. Han ga uttrykk for at han kanskje følte det var feil plattform å strekke ut en hånd på, men på den andre side trodde også at mange nok ville syntes det var positivt at noen stilte seg til rådighet, så han modererte skepsisen sin noe.

Sara var klar på at hun nok hadde syntes det var rart om en prest kommenterte det hun skrev, og for eksempel spurte om ting var vanskelig dersom hun ga uttrykk for sterke følelser. Samtidig mente hun at det kunne vært greit, om hun hadde det tøft ville hun jo synes det var hyggelig om noen brydde seg.

Maren var positiv til at en prest kunne stå frem på minnesidene, og sa at hun trodde det nok er lettere å ta kontakt med noen på nettet, fremfor å møte opp på et kontor. Ungdommene var også enige om at det kan være lettere å uttrykke sine følelser skriftlig, og dette tenker jeg kan være en god grunn til å våge å være synlig på minnesider på nett. Det er ikke lett å skulle be om hjelp når man har det vanskelig, men om man kan “skjule” seg bak en datamaskin, er kanskje det første skrittet litt lettere å ta for noen.

Det virker på meg som om ungdommene i utgangspunktet ikke føler de trenger noen voksne på nettsidene, men at de ser for seg at de som sliter med sorgen nok kan føle det godt at noen bryr seg. For meg taler dette om viktigheten av at man går varsomt frem, at man ikke skal stikke seg for mye ut, men at kirken likevel skal våge å ta steget inn på minnesidene – for de ungdommene som sliter sin skyld.

Informantene mine er imidlertid klare på én ting, og det er at det kan ikke være en hvem som helst som skriver på nettsidene at han eller hun er der om noen trenger noen å snakke med. De er tydelige på at det må være en som kjenner ungdommene eller avdøde på et vis, som for eksempel konfirmantpresten eller den som forrettet i gravferden.

Kirkens kall og tjeneste

Jeg tror at kirken er kalt til å være til stede i verden, der menneskene er. Når det gjelder sørgende ungdom, kan det virke som om mye av deres sorg er flyttet fra graven, via spontane minnealtere, til Internett. Og da må kanskje vi som kirke følge etter, og møte ungdommene på deres arena fremfor å vente til de kommer til vår. Det er tydelig at minnesider på nettet foregår i stor grad uten voksenkontakt, og at ungdommene i alle fall ikke er negative til at noen står frem med en samtalemulighet. Det må gjøres varsomt, men tydelig. Om de velger å ta tak i den eller ikke, er en annen sak. Men da er i alle fall tilbudet lagt frem.

Det er viktig at nettverket rundt barn og unge bedriver forebyggende arbeid for å minske sjansene for at sorgen utvikler seg til komplisert sorg, og en del av dette handler nettopp om å være til stede slik at man kan få snakket om sorgen med noen. Her kan kirken være en viktig tilbyder og samarbeidspartner.

I møte med uventede dødsfall blant ungdom, er det dessuten viktige at man får gitt ut informasjon til ungdommene, og at denne er riktig (Bugge og Røkholt 2009). Jeg tror det kan være en god idé å bruke Internett som arena for dette også, fordi man når ut til så mange. Ungdommene vil fort selv legge ut informasjon de får tak i, men det kan være godt å holde et øye med dette og sørge for at den informasjonen som deles er sann, og ikke basert på rykter.

En annen ting det er viktig å reflektere rundt, om det å være til stede på nett, er hvor fort en eventuelt skal gå aktivt inn og kommentere. Politiet har gått ut og bedt om at en venter minst ett døgn før en skriver om dødsfall på Internett. Men hva skal vi gjøre når minnesiden er opprettet allerede etter de første par timene? Dette er et stort spørsmål, som det er umulig å gi et enkelt svar på. Men jeg ønsker i alle fall å oppfordre til at man vurderer det nøye før en går inn og kommenterer noe på minnesider på nett det første døgnet, og forsøker å få en viss oversikt over situasjonen, fakta og rykter før en innlater seg på dette. Dersom situasjonen tilsier at en bør inn og kommentere eller opplyse om minnestund og lignende skal man gjøre det, men særlig i dette første døgnet skal man være klar over at det finnes mange potensielle farer og sårbare situasjoner.

Ungdommene jeg intervjuet, var tydelig på at om minnesidene forsvant, ville dødsfallet plutselig bli virkelig for dem. Minnesidene fungerer på denne måten som en buffer mot sorgen og smerten – og når denne vedvarer, tror jeg det gjør noe med sorgprosessen. Når en ikke tar tapet inn over seg, så vil en heller ikke kunne jobbe med sorgen. Ungdom kan trenge hjelp fra voksne til å avslutte minnemarkeringer (Dyregrov 2010). Jeg tror vi som kirke skal være forsiktige med å gå for hardt ut i forhold til å ta en avgjørelse på dette, men jeg tror òg at mye kan gjøres for å legge til rette for en god prosess med en avslutning som siktemål. Er man som prest eller ungdomsarbeider involvert i en situasjon der en minneside lages, tror jeg det kan være en god idé at man snakker litt med de etterlatte om denne situasjonen i en samtale der dette føles passende. Snakk om hva som er ønskelig i forhold til denne siden, informer om hvilke tanker du har gjort deg om denne måten å sørge på nett på, og gi eventuelt beskjed til ungdommene også om hva dere tenker dersom dere kommer frem til noe konkret. Er ungdommene forberedt, kan en avslutning av minnesidebruken føles mindre brutal når den eventuelt kommer. Jeg tenker at det i utgangspunktet er de nærmeste etterlatte som bør avgjøre om minnesiden skal legges ned, men da dette er et tema få har tenkt over, kan det hende vi må legge det frem som et forslag.

Avslutningsvis vil jeg understreke at i møte med ungdom og komplisert sorg, er det viktig at hver enkelt som møter ungdom vurderer sin kompetanse, og ikke er redd for å henvise videre til andre dersom en møter noe en ikke er kompetent til. Som kirkelig ansatte har vi som regel bare en begrenset opplæring innenfor sjelesorg og psykologi. Det er godt og viktig å kunne hjelpe, men man skal vite hvor ens egen kompetanse ligger. Da blir det også viktig å kjenne andres kompetanse, slik at en vet hvem en skal henvise til. Møter du ungdommer som har en så komplisert sorgutvikling at du ikke lenger vet hvordan du skal forholde deg til den, er det viktig å si fra om dette og oppfordre til at en går til noen som virkelig kan hjelpe. Følg gjerne opp ungdommen videre allikevel, men innenfor de premisser din kompetanse gir.

 

OPPSUMMERING

Minnesider på nett er et utbredt fenomen. De varer lenge, ungdommene skriver åpent om sine følelser der, og de danner seg egne fellesskaper der sorgen, savnet og minnene om avdøde står i fokus. Danbolt (2005) skriver at dersom minnesider åpner for større deltakelse ellers i avskjeden med de døde, er det grunn til å anta at de er nyttige og fungerer forløsende for ungdommens følelser. Ungdommene jeg har snakket med ser minnesidene som en viktig del av deres sorgarbeid, men jeg har sett at dersom praksisen skal være til hjelp, er det andre faktorer som også er viktige. Blant disse er voksnes tilstedeværelse, muligheten for å snakke ut om sine følelser, og helst at minnemarkeringene avsluttes etter en viss tid. Fordi dette ikke er tilfelle på de fleste minnesider på nett, er jeg noe forbeholden til disse.

Jeg ser at ungdommene får mye positivt ut av sidene, særlig i starten av sørgeperioden, med tanke på å få snakket om sine tanker og følelser. Sidene gjør det også lettere å motvirke ensomheten en ofte kan føle på i sorgen. En av ungdommene jeg intervjuet reflekterte rundt bruk av minnesider, og fortalte at han trodde nok minnesidene handlet mye om å vise at man bryr seg, og at det nok er ved merkedager han ville savnet de mest. Jeg tror at dette er et viktig poeng, og synes det er dette som skinner igjennom i mitt møte med minnesidene også: Deres hovedfunksjon er i utgangspunktet å skape et sted der ungdommene kan vise medfølelse med hverandre, og der de kan markere merkedager. Jeg tror at om minnesidene brukes på denne måten, omtrent som en digital gravstein, er det mindre grunn til å være negativ til minnesidene.

Imidlertid er det få grenser for det som skjer på nett, og få voksne til stede som kan hjelpe ungdommene som sliter. Det er når ungdommene ikke klarer å forholde seg til sidene på en fornuftig måte at det blir vanskelig, og at bruken av minnesider på nett blir mer problematisk. Som et resultat av dette tenker jeg at vi ikke trenger å arbeide imot opprettelsen av minnesider på nett etter dødsfall, men at vi bør være kritiske i møte med minnesider. Om mulig bør vi være med på å sette noen av de grensene som mangler, og som avhandlingen min har kastet lys over. Hensynet til “den svakeste part”, de ungdommene som ikke klarer å ha et sunt forhold til minnesidene, bør være toneangivende for dette.

Skal vi som kirke stille opp for de som har det vanskelig, og møte ungdom der de står i livet, må vi også stille opp der de er. Jeg tror det fort er sånn at de som har det tøffest, også synes det er vanskeligst å be om hjelp. Dersom vi skal fange opp de som sliter, må vi tørre å gå inn og være synlige på de arenaene der ungdommene samles – og per i dag ser det ut til at dette svært ofte er på Internett.

Det er mye å tenke gjennom i møte med ungdom og minnesider på nett. Min avhandling og denne artikkelen har bare kunnet gi et lite innblikk i en stor verden, og jeg håper det i fremtiden vil bli forsket mer på dette feltet. Slik det ser ut nå, er det sorg på Internett fremtidens teorier om ungdom og sorg i stor grad bør fokusere på. Vi må vite mer om ungdom og minnesider på nett om vi skal kunne stille opp for sørgende ungdom på best mulig måte.

LITTERATURLISTE

Bugge, K. E. og Røkholt, E. G., 2009, Barn og ungdom som sørger. (Bergen: Fagbokforlaget)

Dyregrov, A., 2010 Å ta avskjed: ritualer som hjelper barn gjennom sorg (Bergen: Fagbokforlaget)

Lerheim, B., 2011, “Å sørgje på internett: kyrkja og dei virtuelle sorgpraksisane” i: Simonsen, Asbjørn, Digital Trusopplæring. S. 159-173(Trondheim: Tapir akademisk forlag)

Psykososial oppfølging etter kriser og katastrofer 2012/19.juni. Ritualer.

http://www.kriser.no/ritualer

Den norske kirkes trosopplæringsplan 2012/19.juni. GUD GIR – VI DELER

http://www.kirken.no/?event=doLink&famID=38865

___________________________________________________
Foto: http://www.flickr.com/photos/egoes/4849344012/


[i]               Lerheim 2011: 171

Relaterte artikler


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Én tanke om “Ungdom og sorgbearbeiding på nett

  • MissYou.net

    Meget interessant artikkel Jane, om et viktig tema. Sorgbearbeiding på digitale flater blir mer å mer aktuelt. Vi utvikler for øyeblikket en tjeneste for nettopp dette. Se http://www.missyou.net . Vi ønsker å utvikle tjenesten videre for å møte brukernes reelle behov mest mulig. Oppfordrer derfor alle til å gi oss tilbakemeldinger på vår Facebook side: http://www.facebook.com/missyou.net