Ikke vel bevart (bortsett fra mellom bena) 2


Artikkelen har tidligere vært publisert i 2006 «Rosa Prosa-om jenter og kåthet», Ida Roggen og Tonje Tornes (Redaktører), Gyldendal Forlag.

I can’t believe life’s so complex,

when I just wanna sit here and watch you undress.

(PJ Harvey)

Jeg er et lite traumatisert menneske til tross for historien jeg nå skal fortelle. Jeg har vokst opp i en kristen familie, vært mer eller mindre kristen selv hele livet, og som 15-åring skrev jeg under på en lapp i menigheten hvor jeg lovet å ikke ha sex før jeg giftet meg. Jepp, lille Ingvild, som knapt visste hva sex var. Jeg mener, jeg trodde sugejobb betydde å slurpe i seg det siste fra melkekartongen. På videregående, da venninnene mine begynte å kaste klærne, var jeg derfor en demning av ro og mild nedlatenhet, merkelig selvsikker når du tenker over hvor lite greie jeg hadde på det som begynte å skje med folk. Sannheten var at jeg lærte mer om sex av en tur på Baker Hansen i fritimen enn jeg har gjort noen gang siden. Hoi, de bertene kunne snakke om tingene. Vi kranglet, diskuterte, lo oss hese.

Etter jentepraten sto jeg like fullt beinhardt på mitt eget standpunkt. Jeg vasset rundt og ventet på drømmeprinsen, den mannen som bare skulle være min mann. Den mannen Gud skulle gi akkurat meg. Jeg gledet meg til å bli stor, til å finne ham, til å skulle høre sammen med noen jeg ikke visste noe om ennå. Og jeg var stolt over å være annerledes, stolt over at jeg hadde noe å tro på som ingen andre kunne forstå. Jeg skulle ønske jeg kunne si at den stoltheten har holdt seg.

For det har gått ti år. Og det begynner å bli frustrerende å være unormal. På den ene siden føler jeg meg helt i orden. På den andre siden er jeg etsende klar over at jeg kunne tjent penger på å stå i en monter på Astrup Fearnly-museet – ”siste gjenlevende jomfru på 25 år”. Ja, du hørte riktig. 25 år og jomfru.

Nå tenker du sikkert at ”hjelp, en ting er å være jomfru når du er femten, men å fortsatt være det ti år etterpå?!” Og at jeg umulig kan være riktig vel bevart. Noe jeg heller ikke er. Jeg vurderer å kline med den nærmeste buska til tider, for ikke å si den nærmeste buksa. Når man sitter på bussen en gjennomsnittlig mørk ettermiddag i november og regnet høljer ned og alt man har å komme hjem til er en illsint nabo, da røyner det på. Men jeg strammer meg opp. Det lovede land finnes et sted der ute, og det skal jo flyte av melk og honning … Hvilket i min kofferthjerne høres flottere og flottere ut.

Jeg vil jo ha sex som alle andre. Problemet er bare at jeg må gifte meg først, og det er enda vanskeligere enn det høres ut. Først av alt er det datingen, som er et spetakkel i seg selv. Nettopp fordi alt er innstilt på ekteskap i kristne sammenhenger, blir ting fort gyselig alvorlig, du kan omtrent ikke be ut noen før du er sikker på at dette er ”the man”.. I tillegg er det nesten dobbelt så mange jenter som gutter i de fleste menigheter, hvilket betyr at du må være blond sykepleier som er god til å synge hvis du skal ha noen sjangs på markedet. Ingenting selger som disse korjentene, du vil ikke tro det. Jeg, som bare kan skilte med å være en rødhåra amasone, havner fort i bakleksa. Ting begynner å tyde på at jeg må finne meg en hedning.

Men heller ikke det er problemfritt for en kristen møy, for en hedning vil ha null forståelse for hele vente-til-ekteskapet-greia. Jeg har, tro det eller ei, stor sympati med jentene i Sex og Singelliv. Det er vanskelig å finne en bra mann i en virkelighet full av idioti og kynisme. Forskjellen er de får ha det uanstendig gøy på venterommet.

For meg begynner derimot venterommet å bli en pest og en plage. For i tillegg til at jeg har lyst til å bli ropt opp og få leke doktor, jeg som andre folk, må jeg nemlig takle de alle dem som gir høylytt uttrykk for at jeg er klinke sprø. Den ene fløyen består av selvtilfredse medkristne som ikke synes det er nooooee problem å være avholdende, man må jo bare holde seg til Guds ord, jadda, d’e’ så greit så. Akkurat som om Bibelen overhodet tar opp hvordan det er å være femogtjue og ubrukt, alle damene i den boka ble jo gift som fjortiser. Den andre fløyen er mine ikke-kristne eller mer liberale kristne venner, som synes jeg drar dette jomfruløftet litt vel langt. Det er greit nok å være from, men det får være måte på. Tror jeg at bare fordi jeg ikke har sex, så er jeg et bedre menneske enn dem?

Og noen ganger blir jeg så innmari fristet. Å gå på byen er for eksempel ganske utfordrende for meg, enkelte gutter har nok følt at jeg har gitt begrepet ”luremus” en ny dimensjon. For det første kan jeg ikke reglene. Jeg aner ikke hvordan jeg kan snakke med noen og bare ha det hyggelig uten at de automatisk tror at jeg er klar for noe mer. For det andre skjer det altså at jeg blir revet med. Plutselig befinner jeg meg klinende i gangen, og fyren vil være med meg hjem. Da først kommer jeg på hva jeg driver med – FULL PANIKK – og må dikte opp kjærlighetssorg, akutt kvalme, syke katter, hva som helst for å unngå videre komplikasjoner. En gang klarte jeg ikke å bli kvitt fyren overhodet. Først kunne vi jo like gjerne dele en taxi siden vi skulle samme vei, så susser han iherdig på meg og insisterer på å komme opp på en kopp te siden han likevel er utenfor døra mi, og så blir han sur fordi jeg vil holde meg til teen. Fordi jeg bare vil kline og kline, bli holdt rundt, ikke noe mer.

Men jeg står på mitt. Jeg gjør alltid det når det kommer til hælingen. Selv om jeg egentlig er skikkelig klar.

Det er noe med behovet for å føle seg spesiell. Ettertraktet. Ønsket. Kjenne den fysiske spenningen, kjenne noens harde kropp inntil sin egen. Samtidig tenker jeg at å møte folk på den måten gjør meg alt annet enn, tja, spesiell. Så nå har jeg i alle fall lært meg å betale mine egne drinker.

Hvorfor jeg finner meg i alle disse absurde situasjonene, denne hemmende dritten? Hvorfor sier jeg ikke nok er nok – eg vil knulla!

Svaret er enkelt. Jeg tror. Og da ønsker jeg å ta konsekvensen av det. Tro handler mye om å se noe ingen andre ser, og derfor å basere valgene sine på noe som er usynlig for alle andre. Da blir man fort tatt for å være nettopp litt gal.

Men jeg er ikke gæærn (ikke mer enn folk flest i hvert fall). Jeg har en hjerne og et hjerte. Jeg har lært litt om livets realiteter siden jeg var femten, og har hatt nok med gutter og menn å gjøre til å se hva valget mitt innebærer. Verden er ikke lenger svart-hvit, enkel, uforstyrrelig. Og allikevel holder jeg fast på det jeg skrev under på, ung og lettlurt, selv om grunnene har forandret seg enormt mye.

Gjennom store deler av livet har jeg valgt å være uskyldig. Jeg har valgt å tro på at Gud finnes, at han bryr seg om meg, og at ting vil ordne seg. Jeg har pusset tennene, bedt mitt fadervår, og bevisst unngått å rote med mine egne og andres følelser. For når man blir veldig fysisk intim med noen man ikke kjenner spesielt godt, er det nettopp det som skjer. Man roter med følelser. Det er i hvert fall min erfaring. Og jeg tror det er en erfaring mange har, hvis de er helt, helt ærlige. Og det bør man jo være.

Jeg har hatt ett veldig seriøst forhold. Det ble fysisk nok, selv om jeg holdt meg til løftet om å vente med det mest intime. Og jo mer fysisk forholdet vårt ble, jo mer blind ble jeg for grunnene til at vi ikke passet sammen. Jeg ville at vi skulle passe sammen, fordi kroppen min fortalte meg at vi passet. Sex i et forhold fungerer som et lim, og det er en limtube jeg ikke vil tulle med. Jeg er fornøyd med at vi ikke lå med hverandre, fordi jeg likevel har nok såre følelser å drasse rundt på i etterkant. For meg henger sex og følelser i hop, og hvis jeg skulle skille dem ad ville det skje noe inni meg, noe jeg ikke kunne stå for. Jeg ville føle meg falsk, uekte, som når man sier man er helt med og likevel ikke er det. Jeg ønsker ikke å binde meg psykisk og fysisk til noen som jeg ikke har tenkt å være sammen med. Det er det ikke verdt.

I vår tid er det mye snakk om å prøve kjærligheten. Det er forståelig at mange ønsker å bo sammen en stund for å se om det ”fungerer”. Men for min egen del vil jeg finne ut om forholdet er verdt å satse på før det kommer til det punktet at vi lever sammen. Vi kan spørre hverandre om alt mellom himmel og jord, henge sammen i alle tenkelige og utenkelige situasjoner, dra på ferie sammen, være syke sammen, prøve å komme under huden på hverandre. Men jeg nekter å gi hele kroppen min, hele hverdagen min, sjelen min, hele meg, til en som kanskje ikke blir. For det å elske noen handler ikke bare om å være sikker, men også mye om å gutse. Våge å velge én ting fullt og helt, uforbeholdent og altomgripende.

Man kan tross alt aldri få full visshet, man må gamble den siste biten. Jeg antar det koker ned til at jeg foretrekker å gamble på en som har lovet meg noe, framfor en som ikke har det.

Så hva gjør jeg med alt dette begjæret i mellomtiden? Tja. Leser en bok, lakker neglene, baker en kake, venter på at det skal gå over? Jeg føler meg som Hansa-ølet, lagret lengst – verdt å vente på. Hælledussen, jeg kommer til å ha ”despo” stempla i panna snart.

Jeg er så lei av å være snill. Gud skulle være Løven av Juda, og vi har gjort han til en hersens hamster. Vi har gjort kristendommen til noe den ikke er. Jeg er skapt for rå lyst og ville eventyr. Det er ingenting galt i å lengte etter å bli revet med, etter å si at dette vil jeg ha. Men jeg vil ha det med én person, det er forskjellen.

Jeg vil ha en som er min. Ikke bare for en stund, men for evigheten.

Som Olaf Bull skriver i Metope – ”Deg vil deg ømt i rytmer nagle fast, deg vil jeg dypt og blivende bevare”. Jeg vil bevare deg. Jeg vil kjenne deg i dypet av meg, jeg vil kjenne deg i kroppen min, ryggmargen min, huden min, jeg vil ta deg med meg uten skjensel, uten å føle at du må etses ut igjen, at jeg ikke lenger kan ta vare på deg. Jeg vil være ett med deg, alltid alltid.

Jeg vil miste meg i deg, i den grådigheten som er ekte kjærlighet – å aldri få nok. Jeg vil kunne gjøre det uten å være flau, fordi jeg vet at jeg kan, fordi jeg vet at det er ingen hemninger, ingen begrensninger, ingen stup, fordi den personen tilhører meg, like mye som jeg tilhører ham. Full frihet, og full trygghet. Full nytelse.

Når det kommer til sex har jeg kanskje ikke så mye erfaring å skilte med. Men jeg er overbevist om at det er størrelsen det kommer an på. Og størst av alt er jo kjærligheten.

Skrevet av:
Ingvild Sandnes

Relaterte artikler


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

2 tanker om “Ikke vel bevart (bortsett fra mellom bena)