Rusforebygging


Tips rundt temaet ungdom, rus og forebygging

Dette er et omfattende tema, og en kort nettartikkel vil selvfølgelig ikke favne alle deler av tematikken. Vi må også huske på at dette er et tema med ulike innfallsvinkler, noe som gjør at ikke alle vil være enige i det som skrives i denne artikkelen.

Rusforebygging – kun for eksperter?

Hva er rusforebygging? For mange er rusforebygging noe vanskelig – noe vi må ha eksperter for å gjøre. Vårt hovedpoeng er at dette ikke er riktig. Rusforebygging er å legge til rette for at ungdom bruker mindre rusmidler (alkohol og narkotika)  i fremtiden. Økt selvtillit virker rusforebyggende, fordi de som har tro på seg selv bruker mindre rusmidler enn andre. Når vi gir ungdom mulighet til å mestre noe, driver vi faktisk med rusforebyggende arbeid. Vi vet at ungdom som er med i organiserte fritidsaktiviteter drikker mindre alkohol enn andre. Det betyr at et aktivt kristent ungdomsmiljø er rusforebyggende i seg selv. Vi må heller ikke glemme at den kristne troen gir en mening med livet og et fremtidshåp. Dette er også rusforebyggende.

Som dere forstår – mye av det som er normal aktivitet i et ungdomsarbeid i en menighet/organisasjon virker faktisk rusforebyggende. Lykkes vi med å øke mestringsevne, gi livsinnhold og tilby organiserte aktiviteter, så gjør vi sannsynligvis et rusforebyggende arbeid som innleide foredragsholdere og andre eksperter ikke kan matche. Ungdommene selv vil ikke oppfatte dette som rusforebyggende arbeid, og vi kan derfor kalle det for ”skjult rusforebygging”. Selv om den skjulte rusforebyggingen sannsynligvis er den mest effektive, tror vi at ungdom også trenger ”åpen rusforebygging”. Bruk av rusmidler har etter hvert blitt en så sentral del av ungdomskulturen, for ikke å si samfunnet som helhet, at ungdom har behov for å ta opp tematikken. De trenger å få snakke om egne opplevde problemstillinger, men de trenger også litt input utenfra – fra voksengenerasjonen.

 

Rusforebygging – mulige fallgruver

Forskning levner liten ære i det som tradisjonelt har vært den vanlige måten å ta opp rusproblematikk på. Formidling av faktainformasjon oppleves ikke som relevant, fordi det tas opp temaer som ungdommene ikke kjenner seg igjen i. Ungdom skremmes ikke av å høre om mulige leverskader om tredve år, på samme måte som de ikke skremmes fra å røyke ved å høre om økt sannsynlighet for lungekreft i fremtiden.

I mange sammenhenger har det vært vanlig å ta med seg tidligere rusmisbrukere inn på skoler, ungdomsklubber, menigheter m.m. Disse personene har da fortalt hjerteskjærende historier fra sin tid som rusmisbrukere, og ender opp med en klar oppfordring til ungdommene om å ikke gjøre samme feilene som de har gjort. I følge mange forskere kan dette oppleves som dobbeltkommunikasjon. Personen sier at ungdommene ikke skal gjøre som dem, fordi de hadde det så fælt. Samtidig virker denne personen ofte både frisk og ressurssterk etter endt rehabilitering. Kanskje det ikke er så ille likevel? – kan derfor være budskapet som når frem til ungdommen. En slik formidling har som utgangspunkt at folk skal skremmes til å ikke begynne å bruke rusmidler. Dette fungerer bra på personer som allerede har bestemt seg for å ikke bruke rusmidler. Flere forskere påpeker imidlertid at de som står i faresonen kan oppfatte skremselsbudskapet som tiltrekkende. Det virker spennende. Dette betyr at vi må være bevisste på hvilke signaler vi gir ut når vi bruker tidligere rusmisbrukere i det kristne ungdomsarbeidet. Vi må også huske på at vi her snakker om rusforebygging og ikke formidling av det kristne budskapet. Som et ledd i en evangeliseringskampanje kan ”frelste rusmisbrukere” selvfølgelig ha en viktig funksjon.

 

Rusforebygging – hva kan vi gjøre?

Hva skal vi så gjøre? Vi tror mer på samtale enn forelesninger når vi skal snakke med ungdom om rusmidler. Vi må samtale om opplevde konsekvenser ved rusbruk, og vi må få ungdommene til å reflektere over de valgene de tar. Slike refleksjoner kan gjøres i fellesskap, i samtalegrupper eller gjennom rollespill. Blå Kors har gjennom ROK (Rus- oppvekst- kirke, et samarbeid mellom Kirkerådet, IKO- pedagogisk senter og Blå Kors) utviklet materiell som skal legge til rette for slik refleksjon (se annen artikkel på www.ungdomsarbeid.no for oversikt over materiellet).

Når vi skal snakke om konsekvenser ved bruk av rusmidler, kommer vi ikke utenom den fyllekulturen som preger norske drikkeskikker. På bakgrunn av dette har Willy Pedersen, en av våre fremste forskere på ungdom og rusmidler, uttalt at følgende tre områder er aktuelle når vi skal snakke med ungdom om konsekvenser ved rusbruk. Alle områdene er knyttet til hva som oppleves her og nå – ikke om 30 år:

* Ulykker (fall, trafikkulykker m.m.)
* Vold (gutter)
* Seksuelle krenkelser (jenter)

 

Rusforebygging – lederrolle/forbilde

En viktig del av rusforebyggende arbeid overfor ungdom er bevisste og reflekterte ledere. Dersom lederne selv har et ukritisk forhold til rusmidler, er det stor sannsynlighet for at mange i ungdomsgruppa vil ta etter sine ledere. Dette til tross for at lederne kan ha satt i gang gode rusforebyggende tiltak blant ungdommene. Bakgrunnen for denne påstanden er at vi vet at vi blir påvirket av personer som står oss nær og/eller som vi ser opp til. Mange ungdommer kommer i nære relasjoner til en eller flere ungdomsledere, og disse lederne vil da være forbilder for ungdommene. Dette gir lederne et stort ansvar, men også en stor mulighet til å formidle positive verdier og holdninger.

 

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.