En dannelsesreise


Skrevet av Maria Pedersen


Gjennom alle mine år på MF har jeg lært å tenke stort om begrepet misjon. Misjon er ikke lenger bare et kall til å reise ut. Misjon er her og nå. Misjon er kontekstuelt ungdomsarbeid. Misjon er å ta Jesu ord i misjonsbefalingen på alvor «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler». Jeg tror at i svært lang tid så har vestens kirker tolket misjonsbefalingen til å si «Gå derfor ut og gjør alle andre folkeslag til disipler», og vi har vært dyktige til akkurat det. Men jeg undres: Har vi glemt vår egen misjonsmark?

Å drive ungdomsarbeid i en menighet midt i Oslo sentrum, i en menighet som er over gjennomsnittet ressurssterk, kan by på utfordringer i måten man snakker om Jesus. Det kan også by på utfordringer i møtet med det flerkulturelle aspektet. Menigheten i seg selv er flinke til å ta inn våre nye landsmenn i fellesskapet, men jeg er usikker på i hvor stor grad det gjør noe med ungdommene. I teorien tror jeg at vi kan lære mye av hverandres trospraksiser, mye om Gudsbilder og relasjon til Jesus. Men i praksis tror jeg ikke at dette er noe som skjer. Kanskje er vi så opptatte av å få de til å føle seg hjemme hos oss at vi indoktrinerer dem i våre praksiser, istedenfor å la dem lære oss noe nytt?

I samarbeid med menighetsråd og barne- og ungdomsråd bestemte vi oss for å ta med oss en gruppe av våre ungdommer på besøk til menighetens vennskapsmenighet i Liberia, et lite land på Afrikas vestkyst, som fremdeles er sterkt preget av borgerkrigen som endte i 2003.

Det skjer noe spesielt i det øyeblikket du tar 15 norske ungdommer, stortsett fra Oslo vest, og plasserer dem i en kontekst som de ikke kjenner – som er så forskjellig fra alt de kjenner. En skulle gjerne tro at vi i denne sammenhengen hadde mye å lære til liberianerne, men det var ikke hensikten. Hensikten var å lære av liberianerne, bli kjent med hverandre og knytte bånd.

Og vi fikk virkelig kjenne på kroppen at det er vi som har mest å lære av dem. Vi ble møtt med en  varme, vennlighet, medmenneskelighet, uselviskhet og et Jesus-fokus som var ulikt noe annet vi noen gang hadde møtt. Alle «klasseskiller» ble visket ut, og vi kunne møtes på felles grunn – vår felles tro på at Jesus er Guds sønn.

I møtet med en annen kultur fikk våre ungdommer møte en frimodighet, et fokus og en urokkelig tro på Guds inngripen i hverdagen, som de ikke på noen arena i Norge hadde møtt tidligere. De fikk møte en kultur som er helt fri for individualisme.  De fikk møte mennesker som har så lite, men allikevel er så mye rikere enn oss. De fikk møte mennesker som bærer Jesus med seg i hverdagen, og ikke er redd for å vise det. Å møte en kultur som er gjennomsyret av tro på Gud, og tilbedelse av Ham i alle hverdagens små gjøremål, var kanskje den beste måten vi kunne drive misjon på. Der misjonens mål var våre egne ungdommer. Dette møtet berørte dem, og gjorde noe med dem. Og viktigst av alt, det gjorde noe med deres forhold til Jesus!

Selv om dette ikke nødvendigvis handler om flerkulturelt ungdomsarbeid i Norge i dag, så vil jeg  påpeke viktigheten av flerkulturelt arbeid. Vi har så mye å lære av hverandre – spesielt av hverandres trosutfoldelse og relasjon til Jesus. Og man trenger ikke dra helt til Afrika for å lære dette. Flerkulturelt arbeid er viktig. Vi har så mye å lære av hverandre hvis vi bare åpner opp for å bli påvirket, istedenfor å alltid være de som påvirker.

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.