Andakt: Motsetningenes Gud?


Skrevet av Christen Christensen


Prekentekst 1 Mosebok 22:1-14

En tid etter at dette hadde hendt, satte Gud Abraham på prøve. Han sa til ham: «Abraham!» Og han svarte: «Ja, her er jeg.»  2 Da sa han: «Ta din sønn, den eneste, Isak, han du elsker, og dra til landet Moria! Der skal du ofre ham som brennoffer på et av fjellene. Jeg skal fortelle deg hvilket.»

3 Og Abraham sto tidlig opp neste morgen, lesset på eselet sitt og tok med seg to av tjenesteguttene sine og Isak, sønnen sin. Han kløvde ved til brennofferet, og så ga han seg i vei til det stedet Gud hadde sagt ham.  4 Den tredje dagen så Abraham opp og fikk øye på stedet i det fjerne.  5 Da sa Abraham til tjenesteguttene: «Slå dere til her med eselet. Jeg og gutten vil gå bort dit og tilbe, og så kommer vi tilbake til dere.»  6 Abraham tok offerveden og la den på Isak, sønnen sin. Selv tok han ilden og kniven i hånden, og så gikk de sammen, de to.  7 Da sa Isak til sin far Abraham: «Du far!» Og han svarte: «Ja, sønnen min.» Han sa: «Se, her er ilden og veden, men hvor er brennofferlammet?»  8 Abraham svarte: «Gud vil selv se seg ut et brennofferlam, sønnen min.» Og så gikk de sammen, de to.
9 Da de kom til det stedet Gud hadde sagt, bygde Abraham et alter der og la veden til rette. Så bandt han Isak, sønnen sin, og la ham på alteret, oppå veden. 10 Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å slakte sønnen sin. 11 Men Herrens engel ropte til ham fra himmelen og sa: «Abraham, Abraham!» Og han svarte: «Ja, her er jeg!» 12 Han sa: «Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din eneste sønn for meg.» 13 Da Abraham så opp, fikk han øye på en vær som hang fast etter hornene i et kratt like bak ham. Abraham gikk bort, tok væren og ofret den som brennoffer i stedet for sønnen sin. 14 Abraham kalte dette stedet « Herren ser». Den dag i dag blir det sagt: «På fjellet hvor Herren lar seg se.»

Hvilken far eller mor kan ofre sitt eget barn? Og hvilken Gud kan kreve det av sin skapning? Hvordan skal vi forstå Gud etter å ha lest en slik fortelling? Hvem er Gud da? Tidligere i 1. Mosebok kan vi lese at Abraham og Sarah mot alle odds får en sønn på sine eldgamle dager. Et mirakel som er eneste mulighet for at løftet Gud har gitt Abraham om at han skulle få en tallrik slekt, skulle kunne gå i oppfyllelse. Hvordan kan han da be Abraham om dette?

Spørsmålet denne fortellingen bringer har kirken strevd med lenge. Hvordan skal vi forstå denne teksten i dag, i 2012? Fortellingen som dypest sett stiller oss spørsmålet: Hvem er Gud, egentlig – og hvordan kan vi forstå ham?

Del 1 – Det som griper i fortellingen

Det er særlig et sted i denne fortellingen jeg fester meg ved. Det er da Abraham svarer på sin sønns ganske berettigede spørsmål:

”Hva skal vi ofre? Hvorfor har vi bare ved og ild, men ikke et offerlam?” Abraham svarer ”Gud vil nok selv se seg ut et offerlam, gutten min.”

I fortellingen er dette vendepunktet. Her tror jeg Isak forstår noe av hva som er i gjære. Og Abrahams svar står som noe av det mest mystiske i fortellingen. Midt mellom utkallelsen i begynnelsen til å ofre sin sønn – og slutten hvor vi ser at Gud lar Isak leve i siste sekund, og selv sørger for offeret; midt mellom disse to punkter rommer Abrahams utsagn noe av det dypeste i menneskets tro. Abraham stoler på Gud, selv når det er dødens om råder.

Det er ikke lett å leve seg inn i de kampene Abraham må ha kjempet med seg selv i denne fortellingen. ”Skal jeg lytte til Guds kall og gjøre dette, eller skal jeg la være?” Hvordan kan jeg i det hele tatt tenke på å gjøre det?” Abraham har hørt kallet fra Gud før – om å dra på Guds befaling. Vi kan lese i 1. Mosebok kapittel 12 at Abraham får beskjeden fra Gud om å: ”Dra bort fra ditt land og din slekt og din fars hus til det landet som jeg vil vise deg!”. Selv om gjenklangen fra den gang nok lyder for Abraham – er det et annet alvor som preger denne utkallelsen. Denne gangen er det offeret av sin eneste sønn som er oppgaven han skal fullføre. Det er døden som lurer i kulissene. Døden som vil føre til det åpenbare brudd på Guds løfter. Nettopp løftet om at Abrahams ætt vil bli like tallrik som stjernene. Om ikke Isak overlever, hvordan skulle løftet da gå i oppfyllelse? Abraham var tross alt 100 år da Isak ble født, og Sarah ingen ungfole hun heller akkurat. Sjansen for enda et barn var midt sagt dårlige.

Hvor vondt må det ikke ha vært for Abraham å sette ut på reisen til fjellene i Moria-landet? Med ved og ild, med kniv og tau. Jeg tror Abraham kjempet mellom sin tillit til Gud og sin mistillit. På dette tidspunktet var Gud en motsetningenes Gud.

Del 2 – Motsetningenes Gud

Har ikke også vi opplevd Gud som en motsetningenes Gud? Som ulogisk, uforståelig. Kanskje til og med urettferdig? Når livets harde slag rammer oss: Død og sykdom, ensomhet, stress, eksamensnerver, uvennskap og familieproblemer – eller en hverdag som ikke lengre er grå, men fullstendig mørklagt. I alt vi strever med i våre liv, i våre kamper der Gud ikke gir mening – Hvem er Gud da?

Del 3 – Å tro som Abraham

Ofte stiller vi oss spørsmålet: Hva er det viktigste i denne teksten? Er det å tro som Abraham? Det er i hvert fall et ideal, men hvem klarer vel å matche Abraham? Han som blir portrettert som et trosforbilde av Paulus i NT. Jeg er ikke som ham, kan vi tenke.

Tvert imot tror jeg ikke det viktigste i teksten er at vi skal ha hans tro som forbilde, for det er mye mer å lære av å se hvordan Abraham forsto Gud. Hvem var Gud for Abraham? Går vi dypere enn selve handlingen hans, ser vi at Abraham visste (i hvert fall) én ting om Gud. Én ting som stakk dypere enn all verdens sorger, all verdens sjelekvaler og all verdens motløshet – én ting som gjorde at han faktisk kunne, ja klarte, å stole på Gud i dette forferdelige scenarioet som spiller seg ut i vår fortelling. Den ene tingen var at Gud alltid trofast sørget for ham, selv i prøvelsens time – da Gud ikke virket som annet enn selvmotsigende, ulogisk og motsetningsfylt, visste Abraham hvem Gud er. Gud er Gud, som tross vår menneskelige logikk og forståelse, har gitt løfter om at han gir liv, selv der døden råder. Der Abraham frykter for at sin eneste sønn skal dø, der gir Gud liv til slutt.

”Gud vil nok selv se seg ut et offerlam, gutten min.” – Abrahams svar til Isak ble med ett åpnet: Gud sørget for offerlammet. Det var Gud, ikke Abraham som til slutt gav offeret.

Avslutning – Det endelige offer

I Lukasevangeliet står det et sted ”Dette er deres time, nå er det mørket som rår.”(Luk 22:53). Det er Jesus som sier disse ordene når han blir arrestert i Getsemane. Mørket rår. Prøvelsens time i hagen er nettopp overstått for Jesus. Han vet hva han har i vente. Offerveden som ble lagt på Isaks skuldre, ble til et kors lagt på Jesu rygg. Tau og kniv ble til nagler og spyd i Jesu kropp. Men denne gangen roper ingen Gud ut i fra himmelen og stanser det som skjer. Denne gangen er det Guds sønn som blir offeret.

”Gud vil nok selv se seg ut et offerlam, gutten min”. Abraham fikk rett. Gud sørget selv for offeret som var nødvendig. Gud lot det ikke ramme oss, ikke Isak, men seg selv og sin eneste sønn som han var så glad i.

Da disiplene så Jesus dø, trodde de at løftene Gud hadde gitt om en frelser og Messias ikke gikk i oppfyllelse. Han døde jo, det var ikke sånn de hadde sett det for seg.

Men de hadde kanskje ikke forstått den ene tingen Abraham hadde forstått når det gjelder hvem Gud er. For der disiplene trodde død og mørke rådet, der rådet Guds løfter til liv. Oppstandelsesmorgen ble disiplenes opplevelse lik den Abraham hadde på fjellet. De forsto én ting om hvem Gud er..

Dette gjelder også for våre liv. I våre hverdagskamper, i våre kriser, og i vår tro – forteller denne fortellingen, deg og meg, oss i dag, i hvert fall én ting om hvem Gud er: At Gud er Gud, den som alltid trofast sørger for oss, selv i prøvelsens tid gjelder hans løfter om liv, helt inn i døden.

____________________________________
Foto: Inger Johanne Flatland Christensen

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.