Om unge homofile i våre felleskap 3


Skrevet av Marita Sørheim


”Folk snakker som om homofile lever så utsvevende liv. Som om vi lever farlig spennende, umoralsk og promiskuøst. Jeg personlig tror at livet mitt bare er litt mer kjedelig. Jeg er 22 år og ukyssa. Jeg har ikke en gang holdt en annen mann i hånda, på den måten.”

Gutten som uttalte seg slik er kristen, en tenkende og søkende ung mann med mye kunnskap om både Gud og mennesker. Han er en ressurs for sin menighet, men en utfordring for seg selv til tider. Hvordan skal han leve livet sitt? Han visste det ikke da, og er kanskje ikke helt sikker ennå.

I denne artikkelen vil jeg ta frem noen helt enkle poeng. Det handler om hvordan vi som kirke møter homofile, og i særdeleshet hvordan vi møter unge homofile i våre fellesskap.

Jeg har selv gått en lang vei med Gud og mennesker og lever nå i partnerskap. Jeg har likevel møtt mye godhet fra flere miljøer i kirke-Norge som ikke umiddelbart ønsker meg velkommen med mitt liv. For langt på vei er det i disse miljøene jeg er vokst opp og har lært Gud å kjenne. Denne lille artikkelen søker å si noe om hva jeg tenker dere som ledere med fordel kan tenke gjennom når dere møter deres ungdommer. Selvsagt har jeg mer på hjertet enn bare slike allmennmenneskelige betraktninger, men de store teologiske debattene skal ikke berøres her.

Kirka og kirkas folk har i lange tider diskutert homofili. Heller ikke ungdomsklubben, konfirmantgruppa eller koret har styrt unna de store debattene. Det er naturlig og positivt at ungdom engasjerer seg i en så viktig sak, men mange har sikkert erfart at slike samtaler kan ta helt av. Diskusjonen går høyt, meningene er mange og sterke. Spørsmålet er da hvilken rolle ungdomslederen inntar. Lederens teologiske ståsted vil åpenbart prege hennes eller hans tilnærming, men enkelte grunntanker skulle vi kunne være enige om i alle tilfelle:

Det handler om folks liv

Det handler om folks liv. Det finnes ingen homofilidebatt som er nøytral, som ikke handler om enkeltmenneskers liv. Det finnes ingen prinsipiell diskusjon som ikke umiddelbart speiler noens virkelighet, noens drømmer, noens fortvilelse, håp, glede, skam, frykt og lengsel. Det betyr ikke at vi ikke kan snakke sammen, men det betyr at vi skal uttale oss med respekt og varsomhet. Det betyr ikke at det er ulovlig å mene noe, men det er viktig at vi forstår at for Knut handler diskusjonen også rent faktisk om hvorvidt han skal få lov til å finne seg en kjæreste. For Mari handler det om hvorvidt det er rom for akkurat henne og hennes liv i denne ungdomsklubben. Mens enkelte snakker om tolkning av bibeltekster og om samfunnsmoral, snakker andre i tillegg om seg selv. Du kan kanskje gå ut i sommerkvelden etter samtalen og drømme videre om ham eller henne som du er betatt av, men hva tar Mari og Knut med seg ut i sommerkvelden?

Det finnes ingen lukkede rom.

Det kan være frustrerende til tider, å oppdage at det er sånn. Det finnes ingen lukkede rom, ikke noe sted kan vi snakke rett fra levra, slippe å tenke når vi uttaler oss. Det finnes ingen lukkede rom, hvor bare ”vi” snakker sammen. ”Vi” vet nemlig aldri helt hvem ”vi” er og hvem ”vi” snakker med. Midt i Lagets ledergruppe eller sentralt i lovsangsteamet, finner vi kanskje nettopp Knut eller Mari. De ”ser” muligens ikke ”homofile ut”, de er kanskje slett ikke noen ”liberalere”. Homofile er de likevel, og de er del av våre kristne fellesskap. Vi kan aldri snakke som om ingen homofile er til stede, eller barn av homofile, eller venner av homofile. Homofile er ikke bare utenfor, men også i kirka. Sånn er det bare. Det er ingen grunn til å tro at vi vet alt om hverandre, særlig ikke hvis dette ”alt” også innebærer å snakke om noe som er skamfullt, problematisert eller latterliggjort i gruppa.

Hvem er det morsomt for?

I kjølvann av dette følger også humoren. Jeg har oppdaget at vi ledere ikke alltid er like flinke til å slå ned på språk og humor som kan være krenkende. Hva gjør det med Knut eller Mari å høre at det fortelles vitser om homofile og lesbiske, eller at ”homo” og ”lesbe” brukes som skjellsord på dem selv eller andre, uten at ungdomslederen griper inn? Kanskje er ungdomslederen selv med på dette, uten å tenke over det?

Alt det jeg hittil har sagt handler egentlig om mye mer enn om det å møte homofile i våre fellesskap. Det handler om hvordan vi møter hverandre generelt, hvordan vi snakker sammen. Vi må alltid ta høyde for at det vi sier blir hørt av en som selv er muslim, eller har et handikap, eller er av utenlandsk opprinnelse eller har en alkoholisert mor, skilsmisseforeldre, et hus i Holmenkollåsen eller en far som er lærer. Våre ord skal alltid tåle å høres av de som ordene handler om. Og så må vi vite at konsekvensene av våre ord er enda mer alvorlige om vi snakker nedsettende om mennesker som tilhører en utsatt minoritet. Vi skal vokte oss spesielt når vi snakker om for eksempel innvandrere eller homofile. Vi som er ungdomsledere må gå foran som gode eksempler, vokte våre egne ord og sørge for at våre fellesskap blir trygge rom for andre. Det kan faktisk bli ganske spennende, hvis nettopp våre fellesskap kan være steder hvor ungdommer tør å møte hverandre med åpenhet, hvor det går an å snakke sant sammen, om både Gud og livet. For det er her tro skapes, i møtet mellom Guds evige ord og våre sårbare liv.

Som ungdomsleder er det også viktig å være klar over at ungdomstida er en svært krevende tid for mange homofile. Noen ganger, uten av vi vet det kanskje, er det akkurat vi som er med på å gjøre livet levelig eller nesten umulig for dem vi møter.

Ikke bare sex

Det er rart det der, at homofili så fort handler om sex. Sex er selvfølgelig en del av bildet. Men bildet er større. Hvis du skulle beskrive en du var betatt av, ville du neppe legge vekt på hvordan du eventuelt kunne se for deg at dere skulle kunne ha sex, hvis det ble dere to? Det samme gjelder selvsagt homofile. En 14 år gammel jente som er forelska i en annen jente, drømmer på samme måte som om hun var forelska i en gutt, omtrent. Det handler om blikk som møtes, om et hjerte som slår fortere. Hun håper at de treffes utenfor kirka i kveld, så hun får veksla noen ord med henne før korøvelsen begynner. Hun synes hun er søt, at hun er så pen når hun smiler. Hun liker å høre henne snakke. Sammen med henne oppdager hun ”den gode samtalen”. Hun synes verden blir større når de er sammen.

For denne jenta kan det være fjernt å lytte til diskusjoner om ”homofili”, for eksempel etter korøvelsen. Det er ikke en gang sikkert at hun orker å relatere det til seg selv, fordi samtalen er så teknisk. Enten handler det om sex, og da er det gjerne ekkelt eller stygt, eller veldig fremmed for den som snakker. Eller det er veldig prinsipielt: Er det riktig, er det galt – å føle slik som ”disse” gjør? For vår 14-åring, for Mari, handler det om en fascinasjon, å være betatt av, å drømme, kanskje lengte og håpe om noe mer. Men kanskje tør hun ikke en gang håpe…

Fryktelig hemmelig

Det kan likevel hende at Mari relaterer det til sitt eget liv. Og da er det store sjanser for at hun har én tanke i hodet: Dette må ingen få vite. Derfor er det bare nesten som om hun hadde vært forelska i en gutt. For hun tør nok ikke skrible navnet til den hun liker på avisen når hun snakker i telefonen. Og mens de andre snakker om de kjekke guttene, er det ganske sannsynlig at hun tier helt stille og håper at ingen ber om hennes bidrag til samtalen. Eller hun prater om gutter hun også. Om en som er pen å se på kanskje, eller hyggelig; om en hun skulle ønske hun kunne vært forelska i kanskje. Det er nemlig ganske sannsynlig at Mari får panikk med tanke på at noen skal få vite hva hun tenker og føler. Derfor er livet hennes muligens som for gutten jeg innleda med å sitere, en del kjedeligere, men også mye nifsere, enn for de andre i gruppa. Det blir ingen fortrolige venninneprater om forelskelse og drømmer og håp, for hvem kan Mari stole på? Det blir ingen forsøk på å sjekke opp den hun er forelska i, for det mest skremmende av alt ville vel være om nettopp hun skulle få vite det? Da ville hun sikkert synes Mari var ekkel, tenker Mari kanskje, selv om det jo virker som om de har en spesiell kontakt… Det er livsnødvendig at dette forblir hemmelig. Det er dødsens alvor.

22 år og ukyssa

Selvfølgelig er ikke alle homofile ukyssa når de passerer 22. Det er ikke det jeg sier. Jeg vil bare røske litt tak i enkelte forestillinger. For det er faktisk sånn, at de aller fleste unge kristne homofile jeg kjenner, er mye eldre enn andre når de debuterer. Og da snakker jeg ikke om seksuell debut i tradisjonell forstand, men om det å holde en de er forelska i hånda, for eksempel. At det er slik handler ofte om frykt i ulike varianter; frykten for å bli oppdaga av andre, frykten for å bli avvist eller latterliggjort av den man ønsker å nærme seg, frykten for å være annerledes, frykten for et liv man ikke kan forestille seg hvordan vil se ut, som ”homofil”. Kanskje har Mari og Knut ingen rollemodeller? Kanskje er rollemodellene de vet om slett ikke mennesker de identifiserer seg med? Kanskje ønsker både Mari og Knut en kjæreste de kan be sammen med, engasjere seg i menigheten sammen med? De ønsker helt sikkert å kunne ta med seg kjæresten hjem, og så skal mamma og pappa bli glade. Men hvordan er det mulig, når de er forelska i en av samme kjønn? Kanskje er det ikke så vanskelig, men det vet de ofte ikke, ikke når de er 14 eller 16.

Ung og alvorlig

Men om det skulle skje… Om Mari eller Knut skulle våge seg til å oppsøke en sammenheng hvor de kunne møte likesinnede… Om Mari eller Knut skulle våge å fortelle den i koret eller klubben som de er forelska i hva de føler… Om de skulle tørre å nærme seg en annen… Hva da? Ja, da kan det hende at lufta er ute av ballongen, at alt kjennes bedre, at håpet begynner å komme – om at livet er mulig, sammen med både Gud og mennesker. Men det er slett ikke sikkert at det er det som skjer.

Jeg vil våge en påstand.

Jeg tror at unge kristne homofile er blant dem i våre sammenhenger som med størst alvor legger sine liv og sin kjærlighet, sin framtid og uro, ned for Gud, med bønn om at Han skal skape og gjenskape og forandre og gjøre livet til det Han ville det skulle være. Hvor mange har ikke bedt Gud gjøre dem villige og sterke nok til å leve i sølibat? Hvor mange har ikke bedt i årevis, om at Gud skal forandre deres lengsler og drømmer, selv om det er smertefullt og bønnesvaret uteblir, selv om de står ensomme og hjemløse tilbake? Det er sterkt, det er fantastisk, og det er ikke sjelden, å møte denne viljen hos unge kristne homofile, til å ”gi Gud alt”. Jeg har noen ganger tenkt at det er en slags velsignelse som følger disse tunge prosessene; at Gud blir så stor, og at livet blir satt i perspektiv.

Men noen ganger blir denne ydmykheten direkte destruktiv. Den holder kanskje Mari eller Knut fast i usannhet, i angst og i handlingslammelse. Det er flott å få knele ned og møte den allmektige Gud, for så å få reise seg igjen i glede og frimodighet. Det er jo nådens og helliggjørelsens mirakel. Men hva om det oppleves helt umulig å skulle reise seg igjen?

Det er kanskje ikke så rart at mange kjenner det sånn. Hvis du vokste opp og lærte – eller daglig møtte stemmer i media eller på skolen som fortalte deg – at Gud ikke har skapt deg som du er, men at du må forandre deg… Hvis du stadig møtte mennesker som formidla at dine følelser var feil og såra Gud, eller til og med skilte deg fra Gud… Hvis du bare ”skjønte” at din tjeneste i kirka ville være over hvis du fikk en kjæreste… Hvordan ville det være?

Jeg kan ikke foreskrive hvordan du som leder skal møte disse ungdommene. Ditt teologiske standpunkt vil selvsagt prege bildet. Men jeg ber deg om å møte Mari og Knut med oppriktig respekt og varsomhet. Jeg ber deg om å møte dem slik de er, ikke slik du har sett for deg at de skulle være, eller slik jeg har beskrevet dem. Tro på deres tro, på deres lengsel etter å leve i Guds plan, og be for dem. Og jeg vil utfordre deg til å be en bønn i tillit til Gud; ikke om at Han skal veilede Mari eller Knut til å leve slik du eller jeg mener er riktig, men om at Han skal gi dem mot og trygghet til å leve livet slik Han har skapt dem til å være. Ingen bønn kan vel være tryggere enn denne.

Relaterte artikler


Legg igjen en kommentar til Ragnar Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

3 tanker om “Om unge homofile i våre felleskap