Del 2 misjonstur: En opplevelse for livet


Skrevet av Marie Svendsen Nerheim


Et møte med Afrika

Vi dro fra Norge uten å vite hva vi kunne forvente. Allerede på flyplassen i Paris begynte gruppa å bli en helhet. Fra  være helt ukjente for hverandre, skulle det hele ende med en tårevåt avskjed ved reisens slutt. Men det tenkte vi ikke da, vi hadde hele reisen foran oss.

Timer i fly, og vi landet i Bamako. Alle snakket om hvordan det skulle bli å gå ut av flyet. ”Det er som å gå inn i en badstue. Man blir helt overveldet”. Jeg kjente hjertet hamret når jeg nærmet meg utgangen. Dette første møtet med Afrika. En fot utenfor, så en til. Ikke akkurat badstue, men det var i alle fall ikke minusgrader. Ikke kjempeimponert, men en ålreit start.

En natt i Bamako. Det var så rart å sitte i gjestehuset og virkelig være i Mali. Vi hadde ventet et halvt år, og nå var vi der. Morgen i Bamako. Strålende sol og første møte med Afrika i lyset. Kjøreturen startet mot Sevare. Nesa klistra mot vindusruta. Det tok noen timer før man klarte å fokusere på noe annet enn å sluke inntrykkene som fantes der på andre siden av glasset.

Folk virket så uforstyrret. Vi kjørte gjennom livene deres. Alle med hver sin historie og sine mål. Afrika føltes så fjernt, selv om det var så veldig nært.

12 timer og 70 mil senere, og det føltes som vi hadde kjent hverandre et par år. Latter, gleder og gode samtaler. Et par verdensproblemer løst, og flere på vei.  Noen sterke inntrykk. Hvordan to gutter nesten slår hverandre ned for en tom vannflaske. Virkeligheten slår deg rett i trynet, og du skjønner at du ikke lenger er i Norge.

Perspektiv

Dagene flyr videre. Jeg merker hvor nordmann jeg egentlig er, og kjenner på hvordan usikkerheten og redselen for afrikanere helt ubevist har brent seg i meg. Vi møter folk, er på gudstjeneste og marked. Vennligheten til folk. Holdningen. Den rake ryggen, stoltheten og åpenheten i øynene deres. Barna som tar på den hvite huden din, og folk som ser nysgjerrig på deg.

Følelsen du får når du sakte med sikkert forstår at menneskene ikke vil drepe deg eller ta alle pengene dine. Tryggheten og gleden du føler av å være rundt disse menneskene. Alt det materielle de mangler, men alt de likevel har.

Vi drar rundt. Er med to kvinnelige misjonærer på landsbybesøk i Doma. Plutselig får man et annet bilde på misjon. Det handler ikke om å trøkke Jesus opp i ansiktene deres, mens man nyter goden å være hvit i Afrika. Det handler om relasjoner, vennskap og lojalitet. Å få komme inn i stråhytta, prate om daglige ting og høre hvordan ting går. Hvordan de gleder seg over at vi er der. Gir deg et navn, i mitt tilfelle Mariama. Hvordan barna følger med deg rundt i landsbyen og du plutselig kjenner en liten barnehånd i din. Barnas glede når du drar fram et kamera, og ekstasen de viser når de får se bildet du tok av dem. Perspektiv, sa du?

Mali er et vakkert land. Man blir aldri helt ferdig med å se ut av vinduet i Land Curiseren. De flate, rette veiene og majestetiske fjellene som reiser seg opp fra ingenting.  Å dra til en sanddyne hvor sanda er som grillkrydder. Å leke, nyte og oppleve. Og hvor mye du setter pris på den kalde dusjen når du kommer hjem. En liten stråle pisslunka vann har aldri vært så god.

Ikke en gang nåla i veggen

Å sitte ute om kvelden. Luktene, lydene og stemningen. Hvordan du etter hvert kjører forbi eselkjerrer og kameler uten å lee et øyelokk. Man kjenner seg hjemme, og det er helt fantastisk. Tryggheten når du er på markedet. Den indre følelsen som har etablert seg, som forteller at dette er greit. At det ikke føles feil å haike med en moped tilbake til leiren. Fordi du veit de ikke vil deg noe vondt. Følelsen av å sitte bak en totalt fremmed på moped, og se landsbyen fare forbi. Hvordan han ler av engasjementet ditt, og nekter å ta imot betaling når han slipper deg av, selv om han sikkert ikke eier nåla i veggen.

Kulturen i Mali er utrolig. Det virker ikke som man har dårlig tid. Ting kommer som de kommer. Man lever med klokka istedenfor å leve mot. Det du ikke rekker i dag, kan man alltids gjøre i morgen.

Åpenheten folk viser. Vi er ute i landsbyen på kvelden. Et sted høres trommer, og vi går bort. Det er fest, og man ser folk danser og koser seg. Vi står litt på avstand og ser, og når de ser oss lyser de opp. Stoler hentes ingensteds fra og vi får sitte. Man skjønner ingen ord, men smilene og latteren er den samme. Vi må opp å danse. De ler av oss, og det er helt greit. Hvordan man kan føle seg så ett med noen man ikke forstår språket til. Tromma sendes rundt og vi må prøve. Her er det ikke snakk om å ta på seg en maske. Folk er seg selv, og det virker som om de tar seg selv veldig uhøytidlig. De ler og smiler – og du kan ikke annet enn å gjøre det samme.

Festen bryter opp, og vi går tilbake til asfaltveien. Du vet at du har opplevd noe du aldri kommer til å oppleve igjen, og det er så utrolig at man nesten føler for å gråte. Jeg kjenner at redselen og usikkerheten mot menneskene der nede viskes bort. De er ikke afrikanere, de er medmennesker. Akkurat som deg og meg.

En stor Gud

En kameltur ut i Sahara. Ligge på matter rundt et bål og synge lovsanger.. Å sovne foran bålet sammen med gode venner. Jeg våkner midt på natta. Lufta er iskald, og jeg krøller meg inn i soveposen. Trøtt og kald, og klar for å sove videre kaster jeg et blikk opp på himmelen, og plutselig er jeg helt våken. Et hav med millionvis av stjerner lyser ned på meg. Jeg må bare bli liggende. Trekke til meg synet av den fantastiske himmelen, og tanken på at du er skapt av den samme Guden som skapte noe så vakkert.

Turen begynner å nærme seg slutten. Vi kjører fra Douentza. Tankene om Norge begynner å komme. Hva vil folk lure på, og hva skal man svare? Kommer de noen gang til å forstå hva du har opplevd?

Jeg trodde jeg ville gråte meg gjennom hele Mali. Av å se fattigdommen, det møkkete vannet, enkelheten og deres uvitenhet om alt de går glipp av. Jeg gråt ikke. Det var rett og slett ingenting å gråte av. Folk er ikke triste, de smiler. Likevel opplever man kjipe ting. Det verste jeg opplevde i Mali var hjelpeløsheten. Min egen hjelpeløshet og følelsen av at det ikke er noe du kan gjøre. Når folk tigger penger, og jeg vet det ikke hjelper dem langsiktig hvis jeg gir. Den smertefulle erfaringen at hvis man skal gi, må man gi til alle. Å se vann så møkkete at jeg ikke ville vaska beina mine i det, og vite at folk både drikker og vasker klærne sine i det. Å se barn med fillete klær, og tenke på det overfulle klesskapet hjemme, med alle plaggene man aldri bruker fordi de ikke er kule nok. Å se søppelet flyte i gatene.

Mali har gitt meg mye. Et nytt syn på mennesker. At mennesker ikke skal dømmes via utseende og farge. Hvor mye man kan lære av hverandre. Jeg har fått et nytt syn på Afrika. Definisjonen av Afrika er ikke all den elendigheten du ser på tv. Mens media fremstiller et nitrist og deprisivt Afrika, har vi fått se et land med muligheter og ubrukte ressurser. Å møte en afrikansk 19åring som skal bli advokat. Som har mål og drømmer, selv om han ikke har det beste utgangspunktet. Som jobber mot det han vil. Det gir mening å være med å bygge opp et land som Mali. Mye er gjort, men det er fortsatt mye ugjort som står igjen. Det er bedre å gjøre noe enn ingenting, sier et ordtak.

Alle må ta en tur til Afrika. Dette har ikke vært min siste.

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.