Hvordan havnet jeg her?: Refleksjon over rekruttering til Den norske kirke 1


Skrevet av Brage Molteberg Midtsund, menighetspedagog


Hvordan kan vi rekruttere flere til arbeid i Den norske kirke? Det satses på rekruttering og flere spennende prosjekter har fått økonomisk støtte fra kirkerådet. Behovet for denne satsningen er stor. Vi trenger flere medarbeidere.

Jeg har jobbet som menighetspedagog i Den norske kirke i snart ti år. I tillegg har jeg vært med som frivillig minst dobbelt så lenge. Selv om jeg ennå er ung og lovende (som en kjent langrennskommentator kalte meg på et venteværelse for litt siden) er jeg kommet dit at jeg begynner å se tilbake på eget liv og karriere. I denne teksten reflekterer jeg for det første litt over min vei inn i kirken, og for det andre hvordan vi som kirkelig ansatte og frivillige ledere kan arbeide med rekruttering. Disse to poengene henger nemlig sammen.

Som prestesønn står man i en unik posisjon når det gjelder det å bli invitert inn i kirken. Og jeg var nok over gjennomsnittet ofte til stede på gudstjenester, men på stedene vi bodde var ikke menighetsarbeidet for barn stort. Heldigvis fikk jeg være med på søndagsskole periodevis. Men jeg lærte fortellingene fra Bibelen ved å høre på tekstlesninger og prekener, og kanskje like mye ved å lese barnebibler. Relasjonen til kirken starter tidlig.

I barneskolealder bar det på leir. Tidlig som liten gutt på Haraset leirsted, og senere på Tron ungdomssenter oppe på Tylldalskjølen i Tynset kommune. Leir var fantastisk, og fellesskapet var unikt. Det var spennende å være alene borte fra familie. Spenningen var størst da vi på nettene stakk fra de kule ungdomslederne. De fulgte etter hvis de gadd. Først i voksen alder forstod jeg hvor dyktige og viktige de var, de som bare var noen få år eldre oss.

De voksne lederne glemmer jeg aldri. De var forbilder som delte av seg selv og sin tro i leirfellesskapet. Alltid i samme øyehøyde som oss barna. Jeg lærte mye da vi var på leir, men først og fremst lærte jeg å be. Jeg var langt borte fra foreldre, matsang, nattasang og gudstjenester for voksne. Jeg ble utfordret på å be selv. Ikke på en karismatisk måte, men jeg måtte åpne meg, folde hendene, og si ordene til Gud selv. Formulere mine egne bønner. Dele med Gud.

Jeg ble selv ungdomsleder, og var på mange leirer gjennom året. Først som hjelpeleder med enkle oppgaver, og så større oppgaver ettersom jeg vokste fysisk og mentalt. Mine første steg som leder startet med en oppgave, noe å gjøre, noe(n) å ha ansvar for. Hvorfor skulle jeg ellers være leder?

Etter at jeg ble student i Oslo ble det kjent i helli.da (ungdomsmenigheten i Storsalen tidlig på 2000-tallet) at jeg var lydtekniker. Den ferdigheten har også en rekrutterende effekt. Så da ble jeg satt til å styre lyd på ungdomsgudstjenester. Der satt jeg og lyttet til fantastisk formidling fra Knut Tveitereid, Bertel Hjortland, Kristin Brandsæter, og andre dyktige formidlere med glødende engasjement. Det gav meg utrolig mye selv om jeg den dag i dag ofte mister motet bare ved tanken på å forsøke å strekke meg mot dem. Som leder i ungdomsarbeidet helli.da lærte jeg om kommunikasjon. God forkynnelse er god kommunikasjon og alt det innebærer. Språk, relevans, stemmeleie og pedagogikk. Smått om senn fikk jeg prøve meg som formidler og forsøkene var gode og dårlige. Men tilliten jeg opplevde ved å få lov til å prøve var, og er, uvurderlig.

I studietiden ble det mer leirarbeid. Jeg var så heldig å bli trukket inn i organisasjonen som nå heter Hekta. Hekta lager konfirmantleirer for flere tusen konfirmanter i året. Det meste av fokuset i Hekta er selvfølgelig på leir, men aller mest er fokuset på Jesus. En av de store opplevelsene fra dette mangeårige engasjementet var et år da vi opplevde at mange ledere gav seg på grunn av konflikter. Vi var få igjen og savnet de som var borte. Men de få av oss sentrale lederne som var igjen satte oss sammen og bestemte at vårt fokus må alltid være mot Jesus. Det må skinne gjennom i alt vi gjør, og det må vi vise ungdomslederne. Gjennom to ukelange leirer på rad møtte vi mange utfordringer, men klarte alltid å peke mot Jesus. Det viste seg at mange helt konkrete utfordringer kunne løses godt, nettopp fordi fokuset vårt var mot noe mye større. Vi, og ungdomslederne, var mye mer løsningsorienterte, for vi hadde tross alt et større oppdrag: å peke mot Jesus.

Gjennom Hekta lærte jeg å peke mot Jesus. Og jeg lærte det sammen med Åse Mari Kessel og fantastiske unge ledere.

Studiene er selvfølgelig avgjørende for hvor en havner i arbeidslivet. Det var fremdeles ikke gitt at jeg skulle arbeide i kirken da jeg begynte å studere filosofi av alle ting. Men alle de rare samtalene med de rare filosofene var absolutt med på å utruste meg til menneskearbeid i Den norske kirke. Med den vellykkede masteravhandlingen i religionsfilosofi på MF kunne jeg fort havnet i en stipendiatstilling. Men jeg tapte heldigvis søknadsrundene mot mer interessante personer, og fant meg bedre til rette i felten. Etter studietiden var jeg klar til å gyve løs på arbeidslivet. Noen hørte at jeg trengte jobb. Ryktet gikk. Kort tid etter ringte kirkevergen i Ullensaker og ba meg søke. Trosopplærer ble jeg, og ledet an arbeidet med å utvikle en trosopplæringsplan for menighetene i Ullensaker.

Trosopplæring er et mangfoldig arbeid der du først og fremst møter mange barn og unge, samtidig som du skal samarbeide med prester, kantorer, organister, kateketer, diakoner, kirketjenere, kirkeverger og andre menighetspedagoger. Jeg kunne fortalt utrolig mye om hva jeg har lært av alle de fantastiske kollegaene mine. Men det jeg vil trekke frem er det siste året hvor jeg jobbet med en original prest som viste et engasjement, en fortellerglede og fortellerdyktighet jeg knapt hadde sett.

Jeg er kanskje litt rar, men jeg har en tendens til å miste motet og nærmest gi opp når jeg ser og hører folk som er dyktige i noe jeg også forsøker å være dyktig i. Forkynnere som formidler evangeliet glassklart, engasjerende og pedagogisk. Unge prester og andre kollegaer som når langt og brett på sosiale medier. Skribenter som skriver fantastisk smart og belysende i Vårt Land eller på blogger. Listen er lang. Denne presten var én jeg ønsket å bli like god som, akkurat som ungdomslederne da jeg var barn, Knut Tveitereid, Sunniva Gylver, Tore Thomassen, Morten Holmqvist, Vegard Husby, Stian Kilde Aarebrot, Åste Dokka, Trygve Skaug, og så videre. De kan få sagt det, og de når ut til folket. Jeg får lyst til å legge meg ned og gi opp. Hvilke storverk kan jeg gjøre for å nå disse kjempene opp til sokkelesten? Jeg fikk ærlig talt litt mismot da jeg så denne presten møte alt fra små barn til eldre mennesker og skape så stort engasjement og lytterglede til evangeliet. Men så gikk det opp for meg: var det én ting denne presten gjorde riktig så var det å være seg selv. Mennesker tar i mot når de blir møtt av ekte mennesker. I min jobb i kirken har jeg lært at jeg må være meg selv i møte med andre. Akkurat slik som sogneprest Steinar Tosterud.

Alle disse små fortellingene utgjør til sammen min vei frem til der jeg er nå. I tillegg til å føre meg inn i kirken har den også utrustet meg til kirkelig arbeid. Det finnes selvfølgelig mange veier inn til kirken, korte og lange. Alle vi som er medarbeidere har vår egen vei. Den veien vi går utruster oss med kunnskap og vilje til å ta del i kirkens arbeid. Jeg tror at det er en viktig øvelse for oss som allerede jobber i kirken å reflektere over vår egen vei, og hvordan det kan legges til rette for at nye medarbeidere kan gå den samme. Vi bør spørre oss selv: hvordan havnet jeg her? Og hvordan kan jeg som feltarbeider i førstelinjen rekruttere andre inn på denne veien? Sett i lys av mine erfaringer har jeg følgende påstander om god rekruttering:

  • Det er menneskene i felten som driver det største og viktigste rekrutteringsarbeidet i Den norske kirke/kristent arbeid. Merk deg «namedropingen» min. Ledere og kollegaer som går foran, ser en, gir oppgaver og viser tillit er avgjørende.
  • Vær deg selv og vis at du gleder deg over jobben din, det gjør den attraktiv også for andre. En sur og muggen menighetsleder virker neppe rekrutterende.
  • Å gjøre feil kan også være rekrutterende. Dette er ikke en prestasjonsjobb.
  • Gi barn og unge oppgaver. Jeg kunne skrevet i det uendelige om hvor viktig det er å få oppgaver som løfter en og som en evner å utføre. Så husker vi alltid på at noen ikke trenger oppgaver, men mest av alt bare trenger å henge.
  • Spør! Jeg har selv aldri fått et ja på noen av mine søknader om jobber, stipender, bokmanus eller lignende opp igjennom årene. Alt er resultat av at noen har spurt meg om å søke eller gitt meg oppdrag. Uten at noen spurte vet jeg ikke hvor jeg hadde vært den dag i dag. Kanskje hadde jeg vært tømmerhøgger.
  • Tenk rekruttering uansett hvem du møter. Hvem vet, rekrutteringen av en ny medarbeider starter kanskje allerede på søndagsskolen?
  • Skap begeistring rundt faget, liturgien, menneskemøtene og alt det andre vi jobber med. Slik kan vi rekruttere unge mennesker til å studere til kirkelig arbeid.
  • Men viktigst av alt: pek mot Jesus og del begeistringen om vårt felles oppdrag: å fortelle om Jesus.

Jeg håper dette kan være et godt innspill til diskusjon rundt rekruttering i Den norske kirke. Jeg tar sikkert helt feil på mye, men så er jeg bare meg.

Relaterte artikler


Legg igjen en kommentar til Berit Vetland Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Én tanke om “Hvordan havnet jeg her?: Refleksjon over rekruttering til Den norske kirke

  • Berit Vetland

    Fantastisk Brage! Du er god som gull akkurat slik du er og gjør! Lykke til i det viktige arbeidet du står i. Glad i deg. Klem Berit