Skrevet av Kristian Nesbu Vatne

Boktittel: Jesus gikk videre: og menigheten står igjen
Forfatter: Carl-Henric Jaktlund

Litt tilfeldig snubla jeg denne sommeren over svenske Carl-Henric Jaktlunds bok «Jesus gikk videre – og menigheten står igjen». Det skulle vise seg å bli et spennende bekjentskap. Forfatterens problemstilling uttrykkes på mange måter i dette sitatet:

«Menigheten er ment å være et sted der en kan gå videre og vokse til, i troen og som menneske. Menigheten burde være det perfekte stedet for å vokse opp og vokse til. Men slik er det altså ikke. Mange vokser i stedet bort når de vokser opp.»

I ei kort og lettlest bok, stiller Jaktlund så mange gode og alvorlige spørsmål at det tar lengre tid å reflektere over boka enn å lese den.

La meg ta at kort steg til siden, og gi noen linjer om min egen inngang til bokas tematikk, før jeg sier noe mer om selve boka.

Siden jeg runda 20 har jeg stort sett alltid vært involvert i arbeid med studenter og unge voksne på en eller annen måte. For ca. 3 år siden satt jeg med en frustrasjon: Stadig vekk synes jeg og observere mennesker som, når de vokser seg ut av tenårene og livet blir annerledes, mer sammensatt, og enkelte ting ikke så sort hvit, fikk et stadig mer tilbakelent og ofte også distansert forhold til troa si. Jeg begynte å spørre: Hvordan ser trosbegeistring ut etter tenårene?

Å dele alle refleksjoner som er gjort siden den gang er det ikke plass til her. Men et av stedene jeg fant hjelp var hos Andy Crouch, som i sin bok Culture making åpner med å si:

The essence of childhood is innocence. The essence of youth is awareness. The essence of adulthood is responsibility.

Så beskriver han hvordan kirka i flere tiår har vært svært opptatt av ungdomsarbeid, og hvordan fokuset på å være kulturelt relevant har satt sitt preg på hele kirka. Før han sier:

«This book is for people and a Christian community on the treshold of cultural responsibility…What happens after youth ministry? What does it mean to be not just culturally aware but culturally responsible? Not just culture consumers or even just culture critics, but culture makers?»

For meg er dette blitt vesentlig: Målet vårt kan aldri være å forsøke å holde folk i «tenåringstroa» så lenge som mulig. Oppdraget må snarere være å hjelpe hverandre til å se troa vokse opp, modnes, og bli et utgangspunkt for å prege verden rundt oss. Bli kulturskapere, om du vil.

Så tilbake til boka. Den er født ut av mye av samme frustrasjonen: Etter mange år med ungdomsarbeid gikk Jaktlund trøtt av å se ungdommer som en gang hadde sterke opplevelser med Jesus forsvinne, ofte helt bort. Også Jaktlund tar til orde for at det naturlige er at ting forandrer seg, ikke at vi blir stående i tenårenes tro. Så hvordan kan vi hjelpe unge mennesker til å vokse opp – og ikke bort?

Med Bibelens beretning om Emmausvandrerne som følgesvenn, foreslår han fire momenter som er viktig, veldig stikkordsmessig antydet her:

* Utvidet perspektiv. Å vokse opp innebærer ofte at virkeligheten ser mer sammensatt ut, og ikke så svart hvitt som før. Unge mennesker bør få hjelp til å bygge en tro som har godt rom for spørsmål, og kan kombinere tydelighet og nyanser.

* Følelser. I tenårene er ofte opplevelser og følelser mer intense, også trosmessig. Med årene endrer dette seg gjerne. Unge mennesker bør få hjelp til å bygge en tro som tåler tider hvor følelsene ikke er så sterk, en tro som står på en annen grunn enn følelser.

* Generasjoner. Mye ungdomsarbeid er bygget rundt at «like barn leker best». Jevnaldrende får være sammen. I dette er det mye godt, men behovet for voksne, modne mennesker er skrikende. Det bør legges til rette for at unge kan få leve i nærheten av mennesker som har gått lengre på veien.

* Ny beslutning. Mange har levd tenårene, også trosmessig, med en sterk gruppeidentitet. Å få hjelp til å ta en slags andre beslutning som voksen, kan være til stor hjelp.

Jeg synes alle Jaktlunds punkter gir mening. Skal jeg sette to streker under et poeng jeg særlig kjenner igjen, og er opptatt av, så må det være kontakten mellom generasjonene. Det er tydeligere og tydeligere at unge mennesker ønsker kontakt med mennesker som har levd lengre. Vi trenger åndelige mødre og fedre! Og dette handler ofte vel så mye om å ville være tilstede sammen med noen, som å sitte på en hel masse kunnskap.Mitt inntrykk er at en del mangler frimodighet på hva de kan bety for mennesker som er yngre enn dem. La oss frimodiggjøre hverandre på det!

Enten du har lyst til å reflektere over din egen tro, eller hvordan vi kan hjelpe unge mennesker til å vokse opp og ikke bort, så er dette en god bok å lese. Den reiser viktige spørsmål, og gir deg ingen formler, men hjelp til å lete etter noen svar selv.

Har du noen tanker om disse spørsmålene? Legg gjerne igjen en kommentar her.

Om prosjektet Sunt og sant

Snakk om sex i kirken

Kristne ungdomsledere vil gjerne snakke med tenåringer om seksualitet, men vet ikke hvordan. Nå får de hjelp på suntogsant.no.

Hvorfor er det så vanskelig?

Ungdom har mange spørsmål om kropp og sex de ikke får svar på. Vi ungdomsledere mangler trening i å snakke om personlige temaer, og kan bli litt sjenerte når vi må snakke om sex. Da blir det flaut for ungdommene også. For å slippe å gå inn på de vanskelige spørsmålene, kan det være fristende å komme med lettvinte og klare svar. Da får ikke ungdommer tillit til at du vet hva du snakker om, og de finner informasjon andre steder. Hvis vi overlater til tenåringene å finne ut av alt selv, svikter vi.

Hva er seksualitet?

Seksualitet er ikke det samme som å ligge sammen eller å ha en kjæreste. Seksualitet er noe vi er, og ikke noe vi gjør. Denne innfallsvinkelen kan gjøre det lettere å komme i gang med praten om sex. Vi kan snakke om hva det betyr at vi er skapt med en kropp, hvorfor kropper er ulike, og hvordan kropper virker. Eller en kan snakke om hva det betyr å bli forelsket, hvordan det føles, og hvem man forelsker seg i. En annen innfallsvinkel er å snakke om den man er, om mangfold og om det å være annerledes. Andre aktuelle saker er hva en kan gjøre med uønsket seksuell oppmerksomhet over mobiltelefon, eller hva jevnaldrende ungdommer tenker om sex.

Hvordan snakke om sex?

Ved hjelp av enkle øvelser som igangsettere for en samtale, kan det skapes et trygt rom for å snakke om krevende temaer som rus, sexpress og abort. Og en kan snakke om hvor godt det er å bli tatt på av den man er glad i, og om tryggheten i et stabilt parforhold. Etter hvert vil ungdommene komme med sine vanskelige spørsmål. De kan få svar på en ærlig og skikkelig måte, uten at det trenger å bli ubehagelig personlig for noen.

Sunt og sant

Suntogsant.no vil gi konfirmantledere hjelp til å snakke relevant, sunt og sant om seksualitet med ungdom. Gode samtaler tar utgangspunkt i ungdommers egne erfaringer, livene de lever og et språk de forstår. Slik kan vi gi hjelp til refleksjon og bidra til å skape holdninger. Nysgjerrige tenåringer kan bli flinkere til å ivareta sine egne grenser og respektere andres. Når vi som kirke snakker godt om aktuelle temaer, bidrar vi også til å gjøre troen og kirkens budskap mer relevant. Så handler det ikke bare om sex.

• Hva kjennetegner aldersgruppen 18–30 år?
• Hva er unge voksnes behov og lengsler?
• På hvilken måte kan unge voksne i større grad utfordres til å være en ressurs i kirken?
• Hvordan kan aldersgruppen 18-30 erfare at kirken er relevant, livsnær og tilgjengelig gjennom relasjonsbygging, gode fellesskap og ord og sakrament?

I 2009 utfordret Kirkemøtet Den norske kirke på alle plan å fornye og videreutvikle arbeidet med aldersgruppa 18-30.

Nettstedet «Kirke 18-30» søker å bidra til at det utvikles gode strategier i menighetene og organisasjonene. Her blir det aktualisert temaer knyttet til unge voksne i kirken. Målet er at artikler og tips kan bidra til inspirasjon og refleksjon om hvordan være en livsnær og relevant kirke for og med unge voksne.

I tilegg til er det også en ressursside med lenker til organisasjoners nettsider som særlig har et unge voksne-fokus, og lenker til relevante artikler fra organisasjoner, institusjoner eller aviser, boktips og anmeldelser, facebookside der du kan drøfte erfaringer eller komme med gode innspill og informasjon om arrangement og konferanser.

Sjekk den ut her!

Via Twitter og @andreasgravdal kom jeg over en rapport om ungdom (PDF-versjon) fra McCann Worldgroup fra mai 2011. Tittelen ”The Truth About Youth” kan vel diskuteres, men rapporten inneholder en del spennende funn. De har spurt 7000 ungdommer fra flere land i verden (b.la. China, Spania, Brazil, USA, Storbritannia), om hva det er som motiverer dem. (De brukte både kvalitativ og kvantitativ metode.) Rapporten er nok i utgangspunktet ment for bedrifter som retter seg mot ungdom og den er meget pent visuelt utført.

Ungdommene ble gitt en serie av utsagn som de skulle rangere, og disse utsagnene hørte til 16 ulike typer motivasjonsfaktorer. De tre motivasjonene som ble rangert høyest i alle land var: Commune (behovet for forbindelser, relasjoner og fellesskap), Justice (nødvendigheten av sosial eller personlig rettferdighet, å gjøre hva som er rett, å være en aktivist) og Authenticity (nødvendigheten av å se ting som de er).

”Commune”, behovet for forbindelser og fellesskap, ble rangert som den viktigste motivasjonsfaktoren i alle land. Rapporten mener at ved å se på hva de unge svarer på spørsmålet om hvordan de ønsker å bli husket, så får man et bilde av hvor viktig relasjoner og fellesskap er for denne generasjonen. De vil bli husket som personer som var elsket av mange, som tok vare på familie og venner og endret verden til å bli et bedre sted. Utseende, makt og innflyteses rik er de minst viktige kvalitetene.

”Authenticity” handler om at ungdommene ønsker å være ekte og de verdsetter sannhet som den viktigste faktoren de søker hos venner. De er opptatt av sannhet hevder rapporten og viser til at på Internett finnes det en overflod av sann og usann informasjon om alt. Derfor må man jobbe med å finne det som er sant. I Chile sa noen ungdommer at det autentiske motiverer dem fordi i dag finnes det ikke originaler, alt er en kopi av en kopi av en kopi.

”Justice” kom rett bak ”commune” som den nest mest motiverende faktoren. 2011 har vært et år for sosial rettferdighet hevdes det, og det vises til hvordan unge og voksne i den arabiske verden demonstrerte og fikk kastet lederne i blant annet Tunisia og Egypt. Her spilte også sosiale medier en viktig rolle for organiseringen av demonstrasjonene. Rapporten sier at det er et komplekst forhold mellom disse to; sosiale medier og aktivisme. Vi vet også at sosiale medier spilte en viktig rolle i rose-markeringene etter 22/7. Den store markeringen på Rådhusplassen i Oslo var reslutat av en liten Facebook event som vokste seg meget stor.

Teknologi er en viktig faktor for alle punktene, for den knytter folk sammen. Ungdommene fikk en liste over forskjellige ting (kosmetikk, bil, passet deres, mobilen og luktesansen), og ble fortalt at hvis de bare kunne beholde to av tingene, hva ville de valgt? 53% av de mellom 16 og 22, og 48% av de mellom 23 og 30 ville gitt opp luktesansen for å beholde teknologitingene deres. Teknologi er blitt en integrert del av ungdommene – nesten som en av sansene, ifølge rapporten.

(Dette var et lite referat. Les rapporten selv her.)

Hvordan høres dette ut for dere som er ute i ungdommens hverdag? Stemmer disse funnene med norske ungdommers virkelighet?

Her er en oppsummering fra rapporten:

– Alle skal kjenne til feltpresten før de eventuelt blir oppsøkt med et dødsbudskap eller lignende, sier Tor Simen Olberg (57), garnisonsprest i Oslo som har virket som feltprest i flere avdelinger både her hjemme og i utlandet.

Korset på høyre side av brystkassa vitner om at dette er en person som skal ha tid til å høre på deg hvis du er menig soldat i Det norske forsvaret. Men Olbergs erfaring etter 16 år som feltprest, er at antall sjelesorgsamtaler synker.

– Jeg tror at flere samtaler med hverandre eller bruker sosiale medier til å få unna tanker og frustrasjoner, sier Olberg.

Noe annet har også endret seg: De som kommer til sjelesorg er mye mer åpne om livet sitt – så lenge de vet at feltprestene har fullstendig taushetsplikt.

– Unge mennesker har ikke noe problem med å snakke om det man før i tiden ville kalt privat, som for eksempel psykiske lidelser eller problemer i hjemmet.

Olberg tror det gjenspeiler en større åpenhet innen helsevesenet.

– Tidligere gikk man til presten fordi det var stigmatiserende å gå til psykolog. Slik er det ikke lenger. Samtidig kan det for noen være en fordel at presten ikke fører noen journaler. Ingenting av det som sies kan havne på «rullebladet» ditt, sier han.

– Vernepliktige soldater er hovedsakelig i aldersgruppen mellom 19 og 25 år. Hva betyr det for hvilke temaer som kommer fram i sjelesorg?

– Et av de vanligste temaene er «jeg mistrives». Men det handler også mye om krig og fred, rettferdighet og maktbruk. Et vanlig tema er handler om å oppleve noe fremmede, for eksempel å leve ut en militær livsstil der du hele tiden får beskjed om hva du skal gjøre, få opplæring i våpen eller virke i andre kulturer.

– Snakkes det om tro?

– Min erfaring er at det er få som kommer direkte til presten og vil ha hjelp til å tro. I uformelle settinger snakkes det mye om det. Men da handler det mer om å utfordre presten på dogmatiske eller etiske spørsmål.

Olberg synes han har en spennende menighet å forholde seg til.

– Vi lever sammen med menigheten og treffer dem 24 timer i døgnet. Vi må hele tiden være klare til å svare på innspill, anklager og spørsmål.

Hele døgnet
En vanlig hverdag som feltprest begynner gjerne med egen andakt, før det administrative livet legger bånd på noen timer. Feltpresten har ansvaret for etikkundervisning og det tar tid å forberede den. Innimellom er det sjelesorgsamtaler og oppsøkende virksomhet – hvis det er tid før arbeidsdagen er over.

På utenlandsoppdrag er det annerledes. Der er det ingen som jobber ni til fire. Dagene kan bli så lange som 18 timer.

– Det er alltid noe som skjer i en camp, og det er ikke sånn at feltpresten går hjem etter middag. Når vi er så mye rundt, blir vi synlige på en helt annen måte.

Feltpresten har også ansvar for soldatlag – et velferdstilbud til menige og korporaler som ofte inneholder gudstjeneste eller en andakt. Det er ofte her at feltpresten trer tydeligst fram som prest.

– Jeg tror de fleste feltprester ønsker at soldatlag skal være mer enn bare hyggeprat, men hvordan det utføres er forskjellig. Uansett skal det være lov å få en vaffel uten å få med salmesang på kjøpet, sier Olberg.

Legger til rette
Nesten alle de 60 feltprestene i Forsvaret er tilknyttet Den norske kirke.

Feltprestkorpset ledes av feltprosten, som igjen er under tilsyn av biskopen i Oslo. Selv om ingen feltprester er tilknyttet andre religioner enn den kristne, har de likevel ansvar for å legge til rette for at den enkelte soldat kan utøve sin religion eller livssyn.

– Vi sørger for at matforskrifter blir etterfulgt og at bønnefasiliteter er til stede. Vi kan ikke være liturger for soldater med en annen religion, men sjelesørgere kan vi være. Jeg har hørt muslimer si at de heller vil snakke med meg enn med imamen, for i motsetning til ham har jeg kunnskap om hvordan livet i Forsvaret og Norge er, sier Olberg.

– Hva er det vanskeligste ved å være feltprest?

– Å bringe nyheter om sykdom og død. Det har jeg gjort mange ganger. Den biten er faktisk mer traumatisk når du er hjemme enn i utlandet. Å reise alene hjem til en familie og fortelle at en far, mor, bror eller søster er død, er tungt. På utenlandsoppdrag deler du settingen med mange.

– Hvem går du til for å dele de tunge øyeblikkene?

– Det er til Gud og Jesus, da, sier Olberg, smiler og fortsetter:

– Det kan være en byrde å ha taushetsplikt – det kjenner andre prestekolleger til. For min egen del har jeg benyttet meg av sanitetspersonell. De jobber litt på samme måte.

Fra Tor Simen Olbergs feltpresttjeneste i Afghanistan.

Boktittel: Making sense of Generation Y: The world view of 15-25-year-olds
Forfattere: Sara Savage, Sylvia Collins-Mayo, Bob Mayo og Graham Cray
Forlag: Church House Publishing

Forfatterne har utført intervjuer med ungdom i den aktuelle aldersgruppen (15-25 år). De har spurt dem ut om hvordan de oppfatter ulike bilder, filmer, reklame osv, og deretter sett på hva dette har å si for deres oppfatning av hverdagen.

I forordet i boka står det noen lesetips for den som ønsker å gå rett på sak. Kapittel tre og syv fremheves som ”nøkkelkapitler” for den som vil ha matnyttig info. Hva svarer ungdommene, og hva slags verdenssyn gir de uttrykk for gjennom dette? Hvordan kan vi som kirke ta tak i dette? Men også de andre kapitlene er spennende lesning. Der får man mer innsyn i de konkrete svarene ungdommene gir.

For deg som jobber med ungdom i dag, og som synes det er vanskelig å få grep på hva som er aktuelt og ikke, og om de faktisk er opptatt av de tingene du tror de er opptatt av, er dette en god bok. For selv om den er basert på britisk ungdom, tror jeg mange av poengene som trekkes fram, er ganske universelle. I dagens nettbaserte samfunn er avstander som før var store, nå blitt veldig små, og kultur reiser raskt. Forskjellene på norsk og britisk ungdom er nok stadig mindre.

Kapitlene som tar for seg selve intervjuene, er full av spennende poenger. Hva tenker ungdommene om det de får se av filmer, musikkvideoer og bilder? Hvordan tolker de det de ser? For deg som er ungdomsleder, kan dette gi et innblikk i hvordan ungdommer oppfatter det media gir dem i dag, i et samfunn der det spys ut informasjon kontinuerlig.

Deretter kommer boka med noen kapitler der forfatterne tolker det de har funnet ut. Denne delen er litt tyngre, men allikevel god lesning dersom du ønsker å ta informasjonen et steg videre. Kan man bruke disse mediene til å nå ungdommene? Hvordan kan vi bruke deres verdenssyn? Og når vi føler vi står i to helt forskjellige “verdener”, hvordan kan man finne et nytt møtepunkt?

Jeg tenker at denne boka kan være nyttig lesning for ungdomsarbeidere, kanskje særlig for deg som føler at du ikke er helt “innenfor” ungdomskulturen. Så kan du velge om du bare vil lese intervjuene, og trekke dine egne slutninger, eller om du velger å lese hele boka for å få perspektivene til de som har undersøkt dette, og tips til hvordan du kan bruke informasjonen. Jeg tror du kan få noe ut av boka uansett hva du velger.

– Å sitte her og ta i mot det som kommer.

Sammen med Ivar Bu Larssen (32) har hun åpen dør for studenter alle hverdager i normal arbeidstid. I tillegg har de ansvar for Jakobmessen i Kulturkirken Jakob og gudstjenester i kapellet på Universitetet og i Slottskapellet.

Men før vi går videre vil de gjerne rydde unna en vanlig misforståelse om studentprester:

– Vi forsøker ikke å danne en studentmenighet som skal være et alternativ til organisasjoner som Studentforbundet, Laget og andre kirkelige trosfellesskap. Studentene klarer å organisere seg selv, sier Naterstad.

Hun forklarer at studentprestene er Kirkens svar på at noen mennesker midlertidig befinner seg utenfor «geografikirken» – altså den lokale menigheten. Gudstjenestene som studentprestene står for er ikke et forsøk på å erstatte denne.

– Det er for å serve folk som har sin tjeneste i kristne studentorganisasjoner. Her kan de bare komme og slippe å ta ansvar for noe, sier Naterstad.

Ikke klare råd

Samtaler med enkeltpersoner er den viktigste aktiviteten som foregår i de to rommene på hjørnekontoret. Samtalene handler i stor grad om det å begynne å ta egne valg. Det handler om alt fra abort, kjærestesnakk og seksualitet til hvordan vitenskapelige
metoder og ny kunnskap utfordrer troen.

– Jeg blir fortsatt, etter 20 år, forundret over hva som dukker opp, sier Naterstad.

– Identitet er overskriften her. Det handler om hvem man vil være i voksen alder, sier Larssen.

Studentprestene understreker at de ikke sitter på noen fasit på hvordan livet skal leves. De som kommer for å få klare råd om hva de bør gjøre, blir skuffet.

– Når folk spør om råd, blir jeg mest opptatt av hvorfor de spør meg, sier Naterstad.

– Noen kommer til oss for å få konkrete råd, og dermed slippe å ta ansvar for egne valg. Jeg tenker at det blir helt feil hvis vi skal fortelle folk hvordan de skal leve. Vi vil heller gi mennesker mot til å gjøre egne valg, og hjelp til å reflektere rundt verdier
og tro. På den måten kan de bli trygge på hvor de står, og ta valg ut fra det. Jeg tror  mye av Jesu prosjekt gikk ut på å myndiggjøre mennesker, sier Larssen.

– Hva er det som skiller dere fra studentpsykologene?

– Vi har ulik kompetanse i bunn. Dessuten stiller vi ingen diagnose og driver ikke terapi. Men folk vet hvor de går når de kommer hit. Noen kommer fordi de bare trenger noen å snakke med, men de fleste kommer fordi troen finnes her. Vi
samarbeider med helsetjenesten. Det er en del som trenger hjelp som vi ikke kan tilby, sier Naterstad.

Vant til mestringsfølelse

– Hva er det vanskeligste med å være studentprest?

– Å snakke med folk som har dårlige erfaringer med psykiatrien og har mye aggresjon og sinne er noe av det vanskeligste jeg gjør. Det er en spenning mellom å møte en person som trenger hjelp som vi ikke kan gi, og å møte ham eller henne som hele
mennesker, sier Larssen.

Naterstad peker på at selv om studentene ved Universitetet i Oslo har svært forskjellige bakgrunner og meninger, har de én ting til felles: De er flinke, har relativt gode karakterer og er vant til å mestre skolen. Det har betydning for hvordan prestene
møter dem.

– Det er et høyt refleksjonsnivå. Samtidig er mange slitne på grunn av eget og andres mestringspress. Det er nytt og vanskelig å bli målt opp mot de flinke fra andre stederi landet, og en tredjedel stryker en eller annen gang. Det er spesielt å sitte her i mai og
ta imot folk som må ha en prat før de kan ringe hjem og si i fra at de strøk.

Studentprestene er kanskje de kirkelige representantene som kommer tettest på unge voksne mellom 18 og 30 år – en aldersgruppe som er sterkt etterspurt i kirken. Deres erfaring er at man må være bevisst på hvem man snakker med.

– Det å tro at man kan forkynne det samme budskapet til folk fra søndagsskolen til eldresenteret er en illusjon. En ensidig satsning på barnetroen har ført til en idyllisering og romantisering som har vært usunn for kirken. 18-30-åringer kommer
kanskje i bryllup og begravelser, men det store flertallet opplever ikke at det er relevant å gå der oftere, sier Larssen.

Han mener også å ha opplevd en endring i hva slags tilhørighet studentene har til kristent arbeid. Det har gått fra å være en organisasjonskultur til å bli en festivalkultur.

– Korsvei, KRIK og Skjærgårds har kjempeoppslutning på sine festivaler. Jeg tror det henger sammen med en individualisering i samfunnet og i kirken. Man har sin tro som man pusler med på privatbasis og av og til samles man til en happening der man får
bekreftet en relasjon. Det er viktig å anerkjenne dette, men jeg tenker også at det er et ideal å ha et sted å høre til, sier Larssen.

Nytt religiøst landskap

Det religiøse landskapet i Norge har endret seg stort de siste tjue årene. Naterstad har vært studentprest like lenge. Har hennes rolle endret seg i takt med dette?

– Jeg er opptatt av enkeltmennesker, og det å ta i mot dem som banker på døra har ikke forandret seg. Men studentene er mer forskjellige enn før. Det var for eksempel ikke muslimer eller andre troende som banket på døra for tjue år siden.

Samtidig har det skjedd en endring i kunnskapen blant studentene.

– Den generasjonen som kommer hit nå kjenner bedre til det religiøse mangfoldet. De har en kompetanse fra KRL/RLE som vi som jobber for eller med dem har. Ofte har de gått i klasse med mennesker med mange ulike livssyn. Vi skal hilse den
kompetansen velkommen, sier Naterstad.

Studentprestene roser Universitetet i Oslo for å legge vekt på at tro og livssyn skal ha en like naturlig plass som treningsstudioer, mat og barnehage. Hver måned arrangerer studentprestene en dialoglunsj. Studenter fra alle trosretninger blir invitert til å snakke om hvordan de opplever det å være troende student.

– Det er studentene som står for pratingen. Vi låser opp døra og kjøper mat, sier Larssen.

Denne artikkelen ble først publisert i halvårig tidskrift for praktisk teologi 1/2010.

I. Innledning.

Jeg har foretatt en undersøkelse blant studentene på Høgskolen i Staffeldtsgate (HiS). Jeg ønsket å få mer og tydeligere innsikt i hvorfor de går/ikke går til høymesse eller andre tradisjonelle gudstjenester i den kirken de fleste tilhører, nemlig Den norske kirke (Dnk). Betegnelsen høymesse bruker jeg i litt vid forstand, slik at det omfatter den tradisjonelle hovedgudstjenesten i Dnk søndag formiddag. Jeg skiller for eksempel ikke mellom familiegudstjenester og gudstjenester med nattverd.

Hvorfor foreta en undersøkelse blant akkurat disse?
For det første: Dette er en gruppe ungdommer som burde anses som strategisk viktige for Dnk’fremtid. De aller fleste av Høgskolens studenter har en klar kristen bekjennelse. De er aktive, tjenestemotiverte og begavede på mange områder som de fleste kirker og menigheter etterspør. Disse studentene tar en utdannelse som skal gi en god forberedelse til heltidstjeneste i kirke/menighet.1 De fleste studentene er medlemmer i Dnk. Det burde være naturlig at de var til stede og gjerne i tjeneste når deres menighet samles.
For det andre: Studentene på HiS er en del av den generasjon som i mange år har vært omtalt som fraværende. En kirke der denne aldersgruppen er fraværende i det som er tenkt som hovedsamlingen, har et stort problem. Kirkerådet valgte derfor å lytte og handle da det fra Ungdommens kirkemøte i 2003 kom et notat der behovet for endringer i høymessen ble tydeliggjort. Ungdommens kirkemøte ville at høymessen skulle bli mer attraktiv for ungdom. Som kjent var dette hovedgrunnen til at det ble satt i gang et omfattende reformarbeid med gudstjenestene[2].

For det tredje: Jeg kjenner gruppen godt og har en forutoppfatning om deres erfaringer og meninger, og jeg mener at disse er interessante.[3] Derfor vil jeg ha dem bekreftet eller avkreftet. Hvordan tenker og handler engasjerte, kristne ungdommer som gjerne vil gå fast i en menighet og ha en tjeneste der? Mange ser ut til å lete etter et annet åndelig hjem – og finne det. Men hvorfor?
De svarene som måtte fremkomme av denne undersøkelsen burde være viktige innspill i vurderingen av den omfattende reformprosess som Dnk kirke er midt oppe i. Vil revisjonene møte de behov som min undersøkelse avdekker?

II. Presentasjon av undersøkelsen.

Mine 13 informanter er på ulike stadier enten i studieløp for Menighet, organisasjon og ledelse (MOL) eller Musikk, menighet og ledelse (MML). De er medlemmer i Dnk. Alle navn er fiktive, men alder og kjønn stemmer. Utvalget var tilfeldig, men jeg fikk bekreftet medlemskap i Dnk før jeg gikk videre i intervjuet. Jeg samtalte ca 1 klokketime med hver av dem. Jeg innledet samtalen med å si noe om at ifølge Dnk’s teologi og ordninger tilhører de menigheten og kirken på stedet der de bor og at menighetens hovedsamling, normalt høymessen, er for dem.
Hva spurte jeg om? Jeg foretok en enkel kartlegging: alder, om de regner seg som kristne, om de har hatt og har en tilhørighet til en menighet og om de ser det som naturlig for dem som kristne å høre til en menighet, gå der regelmessig og ha en tjeneste der. Jeg spurte også om de vet hvilken menighet de hører til på hjemstedet og på studiestedet, om de går der, og i tilfelle hvor ofte. Det var viktig å få utdypet kunnskap om hvordan informantene opplever en vanlig norsk høymesse, om de har hatt utbytte av å delta, og hva som gjorde at de fikk utbytte. Spørsmålene handlet også om deres forhold til liturgi generelt og til liturgien i høymessen mer spesielt. Deres oppfatning om og utbytte av preken/forkynnelsen de har hørt i Dnk blir de også spurt om.

Den siste spørsmålsrunden skulle avdekke hvordan de mener at gudstjenester skal være. Hva med ordninger og liturgi? Hvilke kvaliteter ved forkynnelsen er viktig? Dette ble linket opp mot spørsmål om hva det er som gjør at de går der de går og om valget er bevisst. Jeg har valgt å gjengi en del utsagn direkte og beholde den muntlige formen. Slik kommer informantenes synspunkter best fram og slik høres deres stemmer best.

III. Kartlegging av informantene. Hvem er de? Og går de til høymesse?

De svarer ja på spørsmålet om de regner seg som troende kristne. De (12 av 13) ser det som naturlig og viktig å gå fast i en menighet og tilhøre et fellesskap. Disse ønsker også å engasjere seg i ulike ulønnede tjenesteoppgaver. De sier at de ser det som en naturlig del av det å være kristen, det gir tilhørighet og de kan bidra og forme, Jan, 29 år. Dette oppleves å være både et ansvar og en berikelse. Noen uttrykker stor lojalitet og trofasthet i den frivillige tjenesten: da er det ikke bare å gå sin vei når det er kjipt, Anders, 23 år.
De fleste av disse studentene kommer fra en kristen bakgrunn. De har blitt tatt med på møter og gudstjenester, og de har deltatt i barne- og ungdomsarbeid.
Mange kjenner også den vanlige høymessen og er fortrolig med gangen og ordningen for den. Går de så til gudstjeneste der de bor? Opplever de tilhørighet til menigheten de etter Dnk’s ordning hører til i? Nei. Ingen går eller opplever tilhørighet til sin geografiske menighet i Osloområdet, selv om noen tenker det som en mulighet når de blir mer etablert.
Selv om alle visste hvilken kirke og menighet som de tilhørte på hjemstedet, oppsøkte de ikke kirken der de bor som studenter. De hadde ikke tenkt på det som et aktuelt alternativ, og de fleste hadde ikke tenkt over saken før jeg spurte. Noen få visste det og hadde oppsøkt kirken der de bor på grunn av gudstjenesteoppgaven jeg har nevnt. Men ingen valgte å fortsette å gå der. Unntaket er Andreas, 22: Jeg var fast bestemt på å gå i F kirke. Gikk i tre måneder. Jeg var usynlig. Liten menighet med høy snittalder. Jeg fikk ingen tilhørighet. Derfor sluttet jeg og gikk et annet sted. Samtidig hadde Andreas ikke full tillit til de teologiske standpunktene til presten og ledelsen i menigheten og vurderte disse som for liberale. Andreas forteller at han godt kan være med eldre mennesker. Men erfaringen av å ikke bli inkludert og snakket til gjorde at han gav opp.
Går de så til vanlig høymesse i det hele tatt? Nei, i svært liten grad. Denne undersøkelsen bekrefter det mine mer uhøytidelige sonderinger har vist. De går ikke der de geografisk sett skulle høre til, og de går ikke til vanlig høymesse i noen annen kirke heller.

IV. Høymessen; erfaringer og oppfatninger.

IV. 1. Hvordan oppfatter informantene vanlige gudstjenester eller høymesser i Dnk?

Jeg spurte først etter generelt inntrykk og opplevelse, før jeg gikk nærmere inn på liturgi og preken hver for seg.
Flere sier at de har hatt gode erfaringer og fått utbytte av å delta i en gudstjeneste. Det er forutsigbart og trygt, og noen ganger fint. Men slike erfaringer er unntakene og ikke det de vanligvis opplever. Ord som går igjen i samtalene er: fjernt, livsfjernt, kjedelig, noen sier veldig kjedelig, høytravende, avstand. Både preken og liturgi oppfattes som vanskelig. De hevder ar det brukes ord som mange ikke forstår, og derfor er det vanskelig å leve seg inn i det.
Jeg tar med et knippe uttalelser som jeg etter samtalene oppfatter som representative.
Jens, 21: Så hellig at du vet ikke hvor du skal gjøre av deg! Marianne, 20: Presten står litt høyere. På et annet plan. Føler ikke sammenheng i alt. Virker overnaturlig, fjernt. Kristin, 26: Hvorfor bruke masse ord som vi ikke bruker ellers? Jesus var så sinnsykt personlig!
Miriam, 24: Vant med det, trives. Likevel sier hun at det er en fremmed form for henne. Det blir litt tungt og tregt. Kari, 21: Det største problemet er avstanden mellom menigheten og ’det der oppe’ og uttrykksformen. Ikke rom for å utfolde oss med det en har. Andreas, 22: Kjedelig. Det virker for stivt til å være inderlig. Anders, 23: Litt uengasjert fra kirkens side. Presten og organisten gjør alt.
Noen nøler en stund, og uttrykker så en ambivalens, slik som Kristin, 26 år: Det er bra – og ikke bra, selv om det er de samme leddene. Bra å komme tilbake til sentrum, få gjort alle tingene. Trygt, men fjernt. Da jeg fikk et personlig forhold til Jesus, ble høymessen et ritual. Opplevde det veldig tomt. Mener jeg dette? Positiv til liturgi, men det kan bli livløst, bare munnen. Det berører ikke.
Flere nevner alderen på dem som går i til gudstjeneste. Lisa, 23: Foreldrene mine var de yngste + 10 eldre damer. Bjarne, 24: Legger seg til en helt annen aldersgruppe. Språk, rammer, innhold, preken: alt er beregnet på den eldre garde.
Oppfatningen er ikke bare at de fleste gudstjenestedeltagere er eldre, men at alt er lagt opp med tanke på dem, og at det er denne aldersgruppen som det blir tatt hensyn til.
De uttrykker at det er vanskelig å få dekket behovet for tilhørighet, relevans og fellesskap.

Det musikalske uttrykket og orgelmusikken oppleves også å være for folk i en annen alder og med annen smak enn de selv har. Anne, 22, sier at hun forbinder musikkstilen med det klassiske, og: det gjør at jeg ikke får noe ut av det. Jan, 29: Orgelet er så tungt og gammelmodig som det går an. Bjørn, 21, forteller fra sin hjemmemenighet at det var mer variasjon før kirken fikk et nytt, dyrt orgel. Orgelet ble da mer dominerende, det førte til valg av salmer som passet til orgel. Ikke lett å synge når melodien er ukjent og teksten er vanskelig. Gjør at jeg faller ut, sier han. Også Anders, 23, er svært skeptisk til utviklingen i kirken han nå hører til. Der ble det også brukt mange millioner på nytt orgel, noe som flyttet fokus og ressursbruk fra gudstjenesten til konsert- og kulturaktivitet.
Musikkstudentene nevner ofte surt orgel og kjedelige arrangementer. Det virker åpenbart ikke tiltrekkende.

IV.2. For liturgi, mot stivhet.

Ingen av dem jeg har snakket med er motstandere av liturgi, faste ledd og ordninger. De mener at det er godt, trygt og nødvendig. Flere nevner det gode ved at liturgien sikrer at en får med seg det viktigste og at ikke alt er avhengig av dagsformen..
Men samtidig uttrykker flere at de ofte har følelsen av at liturgien utføres fordi det står i boka, en må igjennom alt, og at det er ikke rom for Åndens spontanitet og for avvik. Informantene sier at de vil ha liturgi, men at presten må kunne forholde seg litt fritt til den. Men mange av informantene uttrykker ambivalens. Andreas, 22: Jeg er for liturgi, men mot stivhet, at vi må si det bare for å si det. Det er to grøfter. Enten: Alt spontant. Eller: Følge boka og bare bruke munnen.
At ordningen virker så forutbestemt at den er låst, synes å gi en opplevelse av tvangstrøye.

Flere uttrykker problemer med å med å involvere seg, bli engasjert, forstå hva som faktisk sies og legge mening og følelser i det. De sier at det går fort, det er kompakt, og det er for mye innhold å forholde seg til på kort tid. Derfor er det vanskelig å rekke å tenke over det og legge hjertet i det.
Oppfatningen av liturgien avhenger av om presten har en innlevelse som merkes. Hvis det virker som om presten ikke har hjerte for saken, blir det bare oppramsing, og de lurer på om presten mener det han sier.
Noen reagerer også på at utøverne har unaturlig stemme og tonefall: messende, sakte og høytidelig. Det bidrar til at gudstjenesten virker livsfjern.

Flere uttrykker at deres oppfatning av liturgien har forandret seg, som regel i positiv retning. Det som har øket utbyttet mest, er at de har lært om den, fortrinnsvis på HiS. Flere fremholder at det å forstå hva en gjør og hvorfor, gjør liturgien mer meningsfull. Det gjelder innhold i og mening med leddene, rekkefølgen, symbolhandlingene osv

IV.3. Forkynnelsen i gudstjenesten: snill og svevende!

Forkynnelsen er den enkeltfaktor som teller mest for flest i valg av gudstjenestetilhørighet. Forkynnelsen i de gudstjenestene de har vært med på er også en viktig grunn til at de ikke vil gå til vanlige gudstjenester. At de har tro på og får utbytte av forkynnelsen er viktigere enn moderne lovsang, jevnaldrende, geografisk nærhet osv.

Hva ønsker de positivt at forkynnelsen skal bety og gi?

Både innhold og form er viktig. Bibelen må være utgangspunkt og grunnvoll. Forkynnelsen skal stemme med Guds ord. Miriam, 24 sier det slik: Ville ikke gått et sted der de tolker ting på sin egen måte. Veldig skeptisk til det.
Flere er opptatt av at mange som kommer til gudstjenester, ikke er kristne. Anne, 22, sier: Hvorfor ikke gripe sjansen til å evangelisere? Gi sjansen til folk å ta i mot Jesus. Aldri opplevd det i en statskirke. Forkynne det sentrale: Jesus, korset, blodet, hele den pakka!

Lisa, 23, forteller om prekenen som hun hørte i en gudstjeneste der hun nå bor: Forkynnelsen var så snill og svevende. Ikke direkte forkynnelse om Jesus. Vi skal være snille og glade så blir verden bedre. Lisa gikk ikke dit igjen. Jan, 29, mener at inntrykket fra gudstjenesteforkynnelsen han har hørt, er at det er viktig å føle seg god. Det gjør ingen forskjell om du er kristen eller ikke. Han etterlyser bibelsk substans. Andreas, 22, sier også at han byttet menighet fordi forkynnelsen var for platt, for lite utfordrende, for bekreftende.

Utfordrende, livsnært, relevant er viktige stikkord som går igjen og som beskriver hva de etterspør. Forkynnelsen skal angå og gi noe for livet de lever, noe som hjelper dem til å leve som kristne i hverdagen, gi noe å tygge på, lære noe som tar dem videre i livet.
Forkynnelsen må være forståelig og engasjerende.  Flere opplever prestenes prekener som høytravende og lite livsnære, og ofte med lite innlevelse, mer som foredrag.
Jens, 22, sier: Kan ikke erindre en preken (i en gudstjeneste i Dnk. Min anm.) som har fått meg til å tenke. Han kunne godt huske det fra andre menigheter.
Lisa, 23, som har vært med foreldrene i kirke gjennom barndommen og noe utover i tenårene forteller: Da jeg var 13-14 år begynte jeg å få et mer bevisst forhold til Jesus og troen. Da ble det mer problematisk (å være med i kirken. Min anm.). Ville gjerne bygge noe i meg, men jeg fikk ikke noe. Da jeg var 16 år ble det ordentlig mitt valg (å være kristen. Min anm.). Da ble det enda verre. Jeg hadde fått så mye på leir for eksempel. Gudstjenesten gjorde meg skuffet og frustrert. ’Kan du ikke si noe?’ Skuffet over det presten sa og ikke sa.

IV.4. Hvordan bør forkynnelsen være?

Det jeg har skrevet om informantenes opplevelse av forkynnelsen i høymessen, sier også en del om hvordan de ønsker at forkynnelsen skal være

Utfordrende er et uttrykk som går igjen. I samtalene prøvde jeg å få det presisert. Det handler om å ta Bibelen på alvor, ikke bortforklare eller tilpasse budskapet slik at det blir akseptabelt for alle. For sin egen del ønsker de innsikt, konkrete eksempler, inspirasjon og motivasjon til å ta kristentroen på alvor og leve den ut i hverdagen. Noen etterlyser det å lære mer om hva Bibelen sier og få hjelp til å knytte det til livet her og nå. Anne, 22, sier at det tiltaler ikke å bare fortelle om Guds kjærlighet. Klar visjon og Jesus-forkynnelse tiltrekker.

Forkynnelsen må også engasjere og bruke ord og eksempler som er forståelige og livsnære. Kunstig stemme, vanskelig språk og lite bibelsk substans gjør forkynnelsen kjedelig. Dette nevnes som det negative ved Dnk. De søker noe annet og går der hvor dette blir møtt.

V. Andre faktorer som avgjør hvor de velger å gå.

Ikke alle uttrykker at de har valgt bevisst, de har gått med venner, eller innfunnet seg i forsamlinger de har hørt godt om, f eks Storsalen. Noen er ”på leit” og går forskjellige steder selv om de ønsker å finne sin menighet.[4]
Flere sier at det er viktig at menigheten har bruk for dem, at de får tjenester som de opplever seg utrustet til og som er meningsfull. Siden de anser det som naturlig og riktig å engasjere seg aktivt også i gudstjenestelivet, begynner de ofte å gå regelmessig der hvor de får en tjeneste. Gjennom tjenesten får de mye. Inntrykket de har fra Dnk, er at presten og organisten gjør alt, og at deres forslag om eventuelle forandringer ville bli møtt med skepsis. Noen har konkrete erfaringer med det.
At stilen ikke er stiv, upersonlig, for høytidelig og alderdommelig, er også viktig. Moderne lovsang preger alle de menighetene hvor informantene går. For flere er orgelmusikk og salmer i tradisjonelle, klassiske arrangementer en grunn til fremmedfølelse. Det gjelder musikkstilen, mer enn selve salmene.
Tidspunktet på dagen er ikke noe som fremheves i samtalene, men de fleste synes å forutsette at samlingen ikke er på formiddagen. De fleste går til gudstjeneste på ettermiddags- eller kveldstid. Søndag kl 11.00 er et tydeligvis et dårlig tidspunkt for denne aldersgruppen.

Hva betyr fellesskapet?  I samtalene kom det fram at det er naturlig å gå der de føler seg hjemme. ”Føle seg hjemme” handler om at stilen ikke er for stiv og unaturlig, at samværsformer er gjenkjennelige. De går gjerne der de treffer venner og/eller der folk er imøtekommende og tar kontakt. Flere har erfart at om de kommer ny til en høymesse, så er det ingen som bryr seg.

VI. Tolkning av undersøkelsen. Hvilket budskap kommer fram?

Undersøkelsen og samtalene med studentene har tydeliggjort flere forhold som jeg har valgt å systematisere noe.

Ingen gir uttrykk for at de går i kirken på grunn av vane, tradisjon eller forpliktelse Om dette er grunner som teller for eldre generasjoner, kan ikke Dnk regne med at unge voksne overtar disse begrunnelsene – selv om de er kristne og vil høre til i en menighet.

De søker engasjement, berøring og innlevelse. Denne ungdomsgruppen har erfart at gudstjenester og møter kan engasjere, berøre og utfordre slik at de lever med i det som skjer, og at det gjør noe med dem. De forventer mer enn å høre om hva Jesus gjorde en gang. De vil høre og erfare hva han gjør i dag, og hva han gjør med dem i deres liv og i deres hverdag.  Slik jeg oppfatter informantene, bærer de på en lengsel etter å oppleve Guds kjærlighet og glede og bli utrustet til å gi den videre til dem som ikke kjenner Jesus. Forkynnelse som de ikke kan se har betydning for livet, kan betegnes som ”bare teori”, noe livsfjernt.
Flere uttrykker en klar forventning om at budskapet som formidles, skal være sant, ha bibelsk substans og være utfordrende. Dette oppfattes ikke som en motsetning til engasjement, forpliktelse og følelsesmessig berøring, men heller som flere sider av samme sak. En gudstjeneste skal berøre hele personligheten.

Forkynnelsen i Dnk berører og engasjerer lite, ja, svært lite i følge flere. Den kritiseres for å være snill og svevende, og for å være bare bekreftende. Flere ga uttrykk for stor skuffelse over at prester ikke benyttet anledningen til å forkynne klart om Jesus og invitere ikke-kristne til å ta imot Jesus. Å våge å forkynne klassisk, kristen etikk i samlivsspørsmål ble også fremhevet av noen. Derfor vil de spørre etter prester og lederskap som i hovedsak står for det grunnlaget som de selv ser som avgjørende viktig. De som leder menigheten må også vise at de vil la det prege forkynnelse, veivalg og strategier.  Det er altså ikke postmodernitetens relativisme som tiltrekker, men mer tydelighet, engasjement og mot til å stå for noe. Dette ser ut til å holdes sammen med postmodernitetens vekt på individuell tilegnelse og personlig opplevelse.

Erfaringene med høymessen gir ikke forventninger om at behovene blir møtt der. Høymessen oppleves for upersonlig, stiv og fjern.

Men hvorfor? Hva skaper denne opplevelsen?

Språk og stemmebruk har betydning. Informantene forteller at både i liturgi og preken brukes ord som er vanskelig å forstå umiddelbart. Det de ikke oppfatter innholdet i, engasjerer og berører heller ikke. Ingen røpet noen forventning om å få utbytte senere – hvis de bare fortsatte å gå til gudstjeneste.
Stemmebruken virker kunstig og oppstyltet, noe som gir inntrykk av at budskapet ikke angår dem. De merker sjelden et synlig personlig engasjement og lurer på om presten tror på det han/hun sier.

For bundet til liturgien. Om informantene anser liturgi som noe godt og nødvendig, mener de at den er for bestemt, og menigheten må igjennom den, selv om mye skulle tale for å endre eller kutte noe. Dessuten er liturgien innholdsrik med mange sannheter som man ”går igjennom” på kort tid. Det er mer enn de greier å involvere seg i og legge hjertet i.  Og det som de ikke greier – eller rekker – å legge hjertet i, får ingen mening. Måten liturgien gjennomføres på gir heller ingen åpning for spontanitet eller at Den hellige ånd skulle kunne ha noe å si som bryter med det planlagte. Dette oppleves som en ufrihet som hindrer et levende møte med Gud. De vil ikke være uengasjerte tilskuere til noe de oppfatter som oppramsing av ubegripelige ord. Dette oppleves kjedelig, og ungdom, heller ikke kristen ungdom, søker til samlinger der de kjeder seg.

Atmosfæren preget av annerledeshet og høytidelighet. Høymessen foregår i en atmosfære som mange opplever som påtatt og hemmende. Selv om opplevelse av høytid for noen kan være selve grunnen til å oppsøke kirken, bekrefter informantene et generelt inntrykk: Det er svært få i alderen 20-40 som går fast til gudstjeneste for å oppleve dette.

Sang og musikkstil. Alle informantene som går regelmessig til gudstjeneste, går i menigheter som synger moderne lovsanger, for det meste med et populær-musikalsk preg.[5] Høymessens klassiske musikkuttrykk med orgelet som det dominerende og oftest enerådende instrumentet, er flere av informantene svært kritiske til. Musikk er viktig for yngre generasjoner, den er et språk og identitetsskaper. En stor del av høymessen består av musikk, og hvis dette bærende element oppleves fremmedgjørende, blir fremmedfølelsen stor.
Her er det også viktig å merke seg at moderne lovsang ofte handler om mer enn ulikt sangvalg eller andre instrumenter. I menigheter med moderne lovsang brukes det mer tid til å lovprise og tilbe Gud, og gjennom dette opplever mange en atmosfære av hengivelse og åpenhet for Guds Ånd og et rom for å gi og ta i mot Guds kjærlighet. Ingen informanter forteller at de har hatt slike erfaringer med salmesang.

Behov for fellesskap blir ikke møtt.

Samtalene har vist at unge voksne søker tilhørighet og har behov for kristent fellesskap og kristne venner som de kan dele noe av livet med. Men fellesskap mener de noe mer enn å oppholde seg i samme kirkerom en times tid og delta i en felles liturgi og lytte til samme preken. Fellesskap handler om å snakke sammen, bli kjent og styrke hverandre i tro og tjeneste. En salmebok i hånden og et smil møter ikke behovet for fellesskap.

Ønske om en tjeneste.

Mange av informantene sier at de ser det som naturlig og givende å ha en tjeneste i menigheten sin, også direkte i gudstjenestesammenheng.  De har samtidig et inntrykk av at i Dnk gjør presten og organisten alt. Deres tjeneste og forslag særlig når det gjelder nyere lovsang er ikke ønsket, og noen har erfart å bli avvist eller neglisjert. En tjeneste gir tilhørighet og øker forpliktelsen til å fortsette i menigheten også i vanskelige perioder. Flere forteller at de får mye selv gjennom f eks lovsangsledelse. Derfor begynner de å gå der det er bruk for dem og der de kan dele menighetens visjoner og målsetting.

VII. Utblikk: Vil gudstjenestereformen svare på utfordringene?

Det kan se ut som verdiene i gudstjenestereformarbeidet vil møte mange av de behov og forventninger som informantene har formidlet.[6]

Målet er en gudstjeneste for alle, og som berører og engasjerer, bla gjennom større lokal frihet og tilpasning og inkluderende, livsnært språk.[7] Engasjerte kristne ungdommer burde være strategiske og ettertraktede aktører i dette arbeidet.

Men det som er kommet fram i denne undersøkelsen, avdekker noen kollisjonspunkter som bør drøftes åpent.
Der gjelder særlig den folkekirkelige visjon, ideologi og praksis.[8] Vil ”folkekirkelig forkynnelse” kalle folk til omvendelse, til å ta et standpunkt og ta imot Jesus? Vil det bli mer bibelsk substans og tydeligere utfordring til kristent liv i hverdagen? Vil arbeidet med mer inkluderende språk og kjønnsnøytrale navn på personene i treenigheten skremme mer enn å tiltrekke dem som er opptatt av at Bibelen ikke omtolkes?

I folkekirken skal man også ivareta dem som kommer i forbindelse med livets store anledninger. De kommer med en forventning om en vakker seremoni, om høytid, annerledeshet og imøtekommenhet. Også for mange trofaste gudstjenestedeltagere er opplevelsen av høytid og hellighet viktig.

De av den etterlyste generasjon som vil gå til gudstjeneste jevnlig, søker ikke annerledeshet, men det gjenkjennelige mht form, musikk, språk, atmosfære. De søker troshjelp for hverdagen mer enn høytid for søndagen. De trenger inspirasjon, kraft, mot, utrustning og opplæring. Dette opplever antagelig de fleste gudstjenesteansvarlige som konkurrerende hensyn. Med en folkekirkelig strategi vinner høytids- og inkluderingshensynet.

Jeg mener å ha sett og påvist at det er alvorlige grunner til at de ungdommene som jeg refererer til, ikke engasjerer seg i Dnk. De har grunnleggende spørsmål som ligger under, selv om de ikke alltid uttrykkes direkte: Hva er en menighet? Er dåpen nok til å bli frelst? Blir alle frelst selv om de ikke tror på Jesus? Er det rom for nådegaver i gudstjenesten? Læres det ut fra Bibelen? Er det rom for ungdommens egne uttrykksmåter? Er ordningene og liturgien så viktig at det personlige og spontane må holdes tilbake? Er kristendom norsk kultur og tradisjon som skal bevares eller er det radikalt, levende livsfellesskap med Jesus?

Hvordan svarer lederskapet i Dnk på slike spørsmål fra mange av sine troende, engasjerte ungdommer?

En spissformulering til slutt: Ungdom som mine informanter representerer, ønsker kulturtilpassede, gjenkjennelige former og utfordring og hjelp til annerledes liv. Erfaringen med Dnk’s høymesser er at de der får det motsatte: kulturtilpasset, allment akseptert budskap i former som oppleves fremmede og utdaterte.

Referanser:

Høringsdokument. Reform av kirkens gudstjenesteliv. Eide Forlag 2008.

Skaar, Tove Rustan: Inn i tilbedelsen, Den moderne lovsangstradisjonen.  Verbum forlag 2007.

Den brutalt selvutleverende dokumentaren «Gunnar Goes God» kommer på kino 11. februar – med Den norske kirke på laget. Regissør Gunnar Hall Jensen håper at filmen kan starte samtaler om eksistensielle spørsmål i aldersgruppen 25 og 45 år.

– Dette er ofte voksne som er ferdig utdannet, og har funnet sin plass i middelklassen. Men så begynner de å mistenke at det er noe mer enn materialisme i dette livet, sier han.

Hall jensen ser på seg selv som en tviler som er tiltrukket av de mystiske sidene i kristendommen. Interessen for å jobbe med religion på film ble vekket da han jobbet sammen med den svenske journalisten og religionshistorikeren Sören Wibeck med dokumentaren «Å, Herregud». TV-serien ble vist på TV 2 i 2008, og handlet om at de bodde sammen med mennesker fra ulike religioner.

Et år senere fikk Hall Jensen en konvolutt i posten. Avsenderen var Wibeck. Konvolutten inneholdt en rekke svarthvitt-bilder av munker i det koptiske St. Anton-klosteret i Egypt. Hall Jensen merket seg noe i ansiktene deres. Jo mer han så på bildene, jo mer fascinert ble han.

– Man kan si hva man vil om kristendom, men da jeg så ansiktene på disse munkene, skjønte jeg at det funket. De har funnet det mange mennesker leter etter, nemlig fred og harmoni.

Sammen med et TV-team dro han til Egypt for å finne ut mer om gudsbegrepet. Resultatet ble filmen «Gunnar goes god» – et oppgjør med tanken på at det finnes en Gud utenfor oss selv. Men samtidig blir det også begynnelsen på et oppgjør med materialismen.

– Selv om jeg vender troen ryggen, så drar jeg til et kristent område og tror at de har mye å lære meg. I Skandinavia har sekulariseringsprosessen gått så langt at vi har kastet babyen ut med badevannet. Selv om det er bra med FNs menneskerettighetserklæring og sånne ting, så behøver vi åndelighet og spiritualitet.

– Kirken er den institusjonen som har tatt vare på åndeligheten for oss i hundrevis av år. Den har mye å lære oss, sier Hall Jensen.

Han forteller om sin egen oppvekst i det han kaller et «tungt indremisjonsmiljø» der han ble tvunget med på teltmøter. Etter han flyttet hjemmefra lovet han seg selv å aldri sette sine bein i et kristent hus igjen.

Hall Jensen flyttet etter hvert til Sverige og hadde ikke noe kontakt med kirken. Helt til en venn av ham mente han burde være med på «Allehelgonamässen» i en kirke i Stockholm. Vennen hadde heller ikke en tilhørighet til kirken, men mente at det var så fin stemning i dette gudshuset.

Da de kom dit, ble de møtt av et uventet syn: Det var kø for å komme inn, og inne var det helt fullt.

– Det var misbrukere og hippier og vanlige folk. Ikke den vanlige klisjeen med gamle damer som skal sikre seg før de dør. Det var musikk, og ikke tung liturgi, og presten var en tidligere alkoholiker. Underveis var det en sexmisbruker som gikk i terapi som delte sine tanker. Det hele var veldig aksepterende og jeg fikk en wow-følelse, sier han.

Hall Jensen fikk også med seg en bok som presten hadde skrevet: «Kristendom for ateister» av Olle Carlsson, en noe kontroversiell figur i det svenske kirkelandskapet.

– Det luktet noe helt annet enn jeg var vant til. Det luktet Jesus, kjærlighet og aksept.

Og det er her nøkkelen til å få mennesker i alderen 18-30 år – også omtalt som «the lost generation» i kirka – i tale, mener Hall Jensen.

– Nøkkelen må være å høre om det fra venner. Det blir en magnet i seg selv. At gudstjenesten ikke blir noe man må gå, men noe man har lyst til.

Han trekker linjene tilbake til da han som 16-åring så at foreldrene kom hjem fra møtene på bedehuset.
– Hadde jeg sett at de var glade og oppløftet når de kom hjem, ville jeg fått lyst til å gå selv for å sjekke ut hva det var for noe.