«Jeg tror jo at det er noe mer der ute, kanskje det er Gud…., men jeg tror på egentlig mest på vitenskapen..?»

Et slikt utsagn og lignende hører jeg stadig vekk når jeg har samtaler med unge folk i dag. Og i mine ører høres dette rart ut. Så rart at jeg måtte bruke litt tid for å forstå hva dette handler om. Først ble jeg overrasket over problemstillingen, at det er en konflikt mellom religiøs tro og vitenskap. Jeg trodde at en konflikt mellom tro og vitenskap var noe som tilhørte en annen tid mange år tilbake. Videre ble jeg overrasket over hvor utbredt dette synet er. For meg virker det som noe har skjedd siden jeg selv var ungdom. En mentalitetsendring som handler om at det rasjonelle er å ikke tro på Gud, og grunnen er fordi Gud ikke kan bevises vitenskapelig. Dette er bakteppet for denne korte refleksjonsteksten rundt problemstillingen om det er mulig å tro på Gud og vitenskap samtidig, eller om ungdom må velge mellom å tro på Gud eller vitenskap.

For å gi et klart og tydelig svar med en gang: ja, selvfølgelig er det mulig å tro, og det er ikke en konflikt å tro Gud og samtidig ha tillit til vitenskap som en kilde til ny viten. Ja takk, begge deler med andre ord. Dette er enkelt for meg å si, men for mange unge (og kanskje folk flest i dag) så er det flere utfordringer. Jeg har kalt disse utfordringene for motstridende logikker, altså at det er noen greier som bare virker veldig logiske, samtidig som disse logikkene kan være motstridende.

Første logikk: rasjonalitetslogikken. Dette handler om at det rasjonelle er å ikke tro på Gud, og at dette er en slags «default»-innstilling. Det naturlige, majoritetssynet, er en ikke-tro. Det rare, litt eksotiske og odde er de som tror på Gud. Innenfor denne rasjonalitetslogikken er det en opplagt konflikt mellom vitenskap og religion. Samtidig er det et spesielt vitenskapssyn innenfor denne logikken, nemlig det som vitenskapsteorien kaller for positivisme. Positivisme handler ikke om at du er veldig glad og positiv, men ordet betyr fremsette. På engelsk sier man «to posit» som betyr å få fram fakta. Viktig kjennetegn for positivismen er at vitenskap kun kan oppnås gjennom sanseerfaring og observasjon, og at dataene som finnes er objektive og verdinøytrale. Sann vitenskap handler om å finne årsakssammenhenger, og det er ikke noe forskjell mellom naturvitenskap og samfunnsvitenskap. Med andre ord så kan samme metode måle fisk og mennesker (veldig forenklet sagt). Kunnskap er kun gyldig når den kan måles og gjenskapes i et laboratorium.

Dette synet på vitenskap er noe som forundrer meg. Selvfølgelig er det kunnskap som kun kan forstås ut i fra et laboratorium, men det er sannelig mange fenomener som ikke kan måles i et laboratorium. For å sitere professor i sosialantroplogi (og for så vidt ateist) Thomas Hylland Eriksen: selv om ikke alle fenomener kan måles så betyr det ikke at de ikke er virkelige. Det er umulig å observere direkte fenomener som kjærlighet, vennskap, smerte (i hvertfall fantom-smerte), læring, og jeg vil slenge på Gud. Gud kan verken bevises matematisk eller mot-bevises. Der stiller alle likt, om du tror eller ikke.

I møtet med denne rasjonalitetslogikken så er det behov for (etter min mening) en skikkelig vitenskapsteoretisk folkeopplysning. Selvfølgelig er det mange vitenskapsfolk som ville være uenige med meg, men det er sannelig også mange vitenskapsfolk som ville være enige.

Den andre logikken kaller jeg for åndelig – ikke religiøs – logikk. Denne logikken står i kontrast til den første. Og min erfaring er at mange opererer innenfor begge. Folk flest er ikke så gjennomrasjonelle som de ofte vil framstå. Jeg har møtt ungdom som kan fremstå veldig lite religiøse, og sverge til at vitenskap er det eneste man kan tro på, og så i neste prat så er det ikke noe problem å være åndelig, tro litt på reinkarnasjon, sjelen eller gjerne ha opplevd noe overnaturlig. Men de er ikke religiøse, kun åndelige. Denne logikken føyer seg inn en stor trend som preger mye av det vestlige, sen-moderne samfunnet. Noen religionssosiologer snakker derfor om en form for åndelig revolusjon. Revolusjon er kanskje litt kraftig beskrivelse, men det åndelige har en helt annen aksept enn en god gammel Gudstro. Men her ligger det jo et spennende potensiale, tenker jeg. Jeg tror mange unge egentlig ønsker et åndelig liv i sin travle hverdag. Og selvfølgelig kan kristen tro være et åndelig liv, også for unge folk i dag.

Det er mange flere perspektiver som bør løftes fram i møte med denne problematikken, men i denne teksten så er spesielt to omdreiningspunkt jeg fokuserer på: utfordre et positivistisk vitenskapssyn, og bekrefte et åndelig liv innenfor kristen tro i dag. Hvordan skjer det? Det tenker jeg skjer i skjæringspunktet mellom dialog med unge folk, og i møte med kunnskap om kristen tro. Altså sammen skape en samtale rundt en flere tusen år gammel tro, hva ungdommene selv er opptatt av i dag.

Tema var «Post konf. Hva nå?»; Flesteparten av deltakere og ledere i ungdomsarbeid i kirke og organisasjon kom inn gjennom konfirmasjonstida. En stadig utfordring for oss er hvordan vi sikrer videreføring. Hva tilbyr vi? Hva tenker vi om den plassen ungdommene skal få? Er de ledere? Deltakere? Vårens tankesmie i regi av Ungdomsarbeid.no og Det teologiske Menighetsfakultet handler om begrepene “ledere/medarbeidere/deltakere” og rekruttering innad i ungdomsarbeid etter konfirmasjon, og i årene som følger.

Som innledning til samtale ble det presentert tre ulike innsteg til spørsmålet. Disse tre innledningene er nå tilgjengelig i videoen under. Medvirkende er kateket Sten Are Hanserud (Toten), kapellan Jorund Andersen (Ulleren) og, fra Kirkerådets seksjon for barn, unge og trosopplæring, Kjersti Kolbjørnsrud.

Teksten er skrevet av Christine Josephine Andreassen, student ved Ungdom, Kultur og Trosopplæring ved MF, og aktiv i KFUK-KFUM.

– Jeg er en Guds soldat, drep meg om du vil.

Ordene runger fortsatt i hodet mitt innimellom. Jeg var knapt 11 år da jeg ble sendt på Faderhusets sommerleir i Danmark. Storebror ble torturert, og jeg ble lært opp til å gjemme meg, ofre livet for saken og redde de som ble kidnappet.

Sommerleiren skulle forberede oss på endetiden og på å kjempe kampen for Jesus. Lederne var overbevist om at endetiden var nær. Vi måtte derfor trenes opp til å bli soldater. Jeg var i gruppen for de yngste. Midt på natten ble vi vekket med skrik og rop om at en av deltakerne hadde blitt kidnappet. Vi fikk ikke engang en lommelykt for vi alene ble sendt ut i skogen for å lete etter deltakeren som var blitt kidnappet.

Videre lærte vi hvordan vi skulle gjemme oss for å ikke bli sett av de som kom for å ”ta oss kristne”. På leiren ble jeg lært opp til en virkelighetsforståelse som sa at verden ville oss vondt.

En dag ble vi stilt opp på en linje. De autoritære lederne fortalte oss med sterke ord at hvis vi noen gang ble kidnappet, skulle vi dø for saken. Vi skulle dø for Jesus. ”Jeg er en Guds soldat, drep meg om du vil.” skulle vi si. Vi øvde på det sammen. Lederne spurte oss en etter en, og vi måtte svare med strak rydd. Jeg var klar. Som elleveåring var jeg klar for å dø for saken.

Litt senere kom pappa glad hjem fra Zambia. Han var gira og engasjert; demonutdrivelse sto på planen for Oslokirken. Mamma prøvde å få meg til å bli hjemme, sa jeg ikke kunne gå glipp av skole, men vi visste alle at to uker skole ikke betydde så mye for en skoleflink 7. Klassing.

Reisen var lang, og plutselig satt jeg alene på et rom med jordgulv og en afrikansk dame. Hun ba meg puste i avispapir rullet sammen som et kremmerhus. Jeg hørte skrik og jammer overalt, men gjorde som jeg ble fortalt. Jeg pustet og gråt. Jeg var redd. Jeg skalv. Da vi var ferdige krysset hun av på en liste med ulike demoner jeg hadde i meg, sjalusi var en av dem. Hun sa jeg måtte komme tilbake for flere demonutdrivelser. Mamma avverget det.

Da jeg gikk ut møtte jeg synet av en skrikende afrikansk dame som løp ut på plassen og rev av seg klærne. Da jeg gikk gjennom gangene så jeg mennesker jeg trodde jeg kjente fra Oslokirken oppføre seg som andre mennesker. De var voldelige, øynene rullet og de skrek.

En tid senere brøt jeg ut. Jeg hadde dratt til en av mine søsken for å være der en stund; jeg var for redd for pappa. Jeg ville ikke være med lenger. Jeg ville ikke bli drevet ut demoner av. Jeg ville ikke bli tvunget på møter og bønnemøter hver uke. Jeg var redd.

En kveld satt mamma ved siden av meg. Hun så at jeg aldri klarte å senke skuldrene; konstant anspent. Hun så på meg og sa «Christine, vil du at vi skal flytte?». Jeg kjente trykket lette og sa ja. I flere år etterpå våknet jeg av mareritt i kaldsvette. Jeg trodde jeg så demoner. Overalt. Jeg følte meg aldri trygg.

Det tok nesten tre år før jeg havnet på legevakten. Storebror mistenkte en punktert lunge, det viste seg å være et panikkangstanfall. Jeg forstod ikke hva som skjedde. Jeg klarte ikke puste, jeg hadde vondt og jeg var redd. Like før panikkangsten kom hadde jeg sett en afrikaner.

Det tok meg fire år før jeg sluttet å gå av bussen hver gang jeg så en person av afrikansk opprinnelse. Jeg var redd de skulle kaste forbannelser på meg. Redd de skulle angripe meg. Jeg hadde PTSD, også kjent som posttraumatisk stresslidelse. Jeg ble behandlet ved NKVTS, norsk kunnskapssenter for vold og traumatisk stress.

Jeg trodde ikke lenger. Jeg ville ikke tro. Jeg forstod ikke at Gud var kjærlighet. Jeg forstod ikke at kristendommen ikke omhandlet skam, synd, prestasjonsangst og lidelse. Jeg forstod ikke kjærlighetsperspektivet.

Sakte men sikkert begynte jeg å forstå. Jeg begynte i Ten Sing gjennom KFUK-KFUM og ble gitt muligheten til å utvikle meg som menneske uten å være redd for å tråkke feil. Jeg sang i kor. Jeg var med å lagde dramastykker. Jeg var kreativ. Jeg begynte å finne ut hvem denne Christine er. Og hvem denne Gud er.

I senere tid har jeg møtt mennesker som så menighetslivet jeg var en del av utenfra. De så meg på skolen og blant venner. De har sagt at de skjønte det som skjedde ikke var bra, og jeg er glad de forstod. Men hvorfor ble ingenting gjort? Hva skal til for at lærere, foreldre, venner, barnehagelærere, helsesøstre osv. i samfunnet vårt i dag faktisk skal si fra når de skjer noe de ikke tror er bra? Dette handler ikke kun om religion heller, dette er på en generell basis.

Vi er nødt til å lære oss å si fra.

Det er ikke greit at barn skal være redd for skyggen av skrivebordstolen på natten fordi pappa sa jeg så demoner. Det skal ikke skje. Vi må lære oss å tørre å bruke stemmen vår. Tørre å si fra. Jeg utfordrer skolen, politikere, imamer, pastorer, prester, diakoner, ungdomsarbeidere – lista er lang – til å tørre å si fra. Til heller å si fra en gang for mye enn en gang for lite.

Barn skal få lov til å være barn.

Min bror, Anders Torp, har gitt ut boken Jesussoldaten. Jeg har vært bidragsyter og stolt lillesøster. Jeg støtter han i det han har sagt og gjort, tro på avveide. Troen min står enda fast, på tross av alt som har skjedd. Jeg tror det handler om at jeg fant et miljø der jeg kunne lære om Gud på en ny måte. En Gud som rommer hele mennesket og som ikke baserer seg på skam eller frykt. Som barn var jeg redd for helvete, demoner og det å tråkke feil. Min far var mitt store forbilde, og føttene mine prøvde så godt de kunne å følge hans fotspor.

Jeg er takknemlig for at jeg i dag ikke følger hans fotspor. Jeg lager mine egne.

Nå går jeg andre året på en bachelor i Ungdom, Kultur og Trosopplæring på Det teologiske Menighetsfakultet. Jeg skal bli prest i Den norske Kirke. Jeg skal skape trygge rom for mennesker til å vokse. Jeg skal vise kjærlighet og omsorg. Jeg skal ikke dømme andre til helvete, få dem til å skamme seg eller tvinge dem under meg. Jeg vil vise andre at på tross av en oppvekst i ekstremt karismatisk kristendom kan man finne en vei til en sunn tro senere.

En sunn teologi basert på åpenhet og forståelse.

Nettkonfirmant ble startet opp av Sjømannskirken og Nettkirken i 1998 primært med tanke på alle norske konfirmanter i utlandet. Ikke alle bodde i nærheten av en sjømannskirke, og da var nettet en god måte å kunne gjennomføre konfirmantundervisning på norsk. Konfirmanten ble fulgt opp av en Sjømannsprest, som kom på besøk, og og invitert inn til en konfirmantsamling på en av stasjonene i utlandet. I 2015 har nettkonfirmant gjennomgått en revidering og har fått sin egen plattform på nettkonfirmant.no.

Etter hvert så man at det også var mange konfirmanter i Norge som av ulike grunner ikke hadde mulighet til å følge konfirmantopplegget som deres lokale menighet la opp til, men som likefullt ønsket å konfirmere seg. Slik ble også nettkonfirmant en løsning for mange her hjemme i Norge. I dag er det over 800 konfirmanter totalt som følger undervisningen på nett, og over 600 av disse er i Norge.

Nettkonfirmant.no er lagt opp slik at konfirmanten blir knyttet opp til en nettlærer. Konfirmanten skal gjennom 10 leksjoner. Hver leksjon har en liten film, noen sider å lese i (eller høre lest fra) en e-bok med påfølgende spørsmål som skal besvares og sendes inn til nettlæreren.  Når en leksjonen er fullført åpnes neste leksjon for konfirmanten. Hele veien kan konfirmanten ha en dialog med sin nettlærer uavhengig av hvor konfirmanten er i leksjonen.

Nettkonfirmant.no skaper et privat rom mellom konfirmanten og nettlæreren som er trygt og sikkert. Det sørger for refleksjon i trygge rammer og sørger for at basiskunnskap om kristendommen blir formidlet til konfirmanten og skaper grunnlag for egne tanker. Nettkonfirmant.no skaper kun et fellesskap mellom konfirmant og nettlærer, men har som intensjon å legge til rette for at konfirmanten kan ha en større forståelse for, og trygghet i møte, med det kristne fellesskapet, og vår symbolbruk og liturgi.

Denne forståelsen og tryggheten som vi legger til rette for i nettkonfirmant.no er også basert på at konfirmanten gjennom konfirmanttiden har møteplasser i sin lokale menighet. Enten den er i nabolaget eller en flyreise unna. Det er også lagt opp til at konfirmanten og dennes foresatte skal kunne ha samtaler om de store spørsmålene og på den måten skape en relasjon og refleksjon om disse tingene for tenåringen fremover. På denne måten vil slike samtaler, og det å ta kontakt med en kirke når man har muligheten til det, gi et grunnlag. For konfirmanter som bor i Norge ser vi at nettkonfirmant.no gir menighetene større mulighet til å drive samlinger som i sitt fulle og hele er tilegnet fellesskap, opplevelser og aktivitet. Undervisning i skoleform, som tidligere ofte har vært praktisert i menighetene, trenger nå ikke ta opp tiden i fellesskapet. På den måten kan konfirmantene i konfirmasjonstiden i større grad bli inkludert i menighetens fellesskap og på den måten kjenne at det er et sted hvor man hører hjemme selv når man ikke lenger er konfirmant.

For mer info se: www.nettkonfirmant.no

Info for menigheter som ønsker å bruke opplegget: se HER

Info om konfirmasjon i Sjømannskirken: se HER

Bakgrunn

IKO har utviklet et nytt konfirmantopplegg som heter Delta Konfirmant. En nyere spørreundersøkelse rettet mot prester, trosopplærere og kateketer(heretter konfirmantlærere) avdekket et behov for et nytt og mer fleksibelt opplegg. I denne spørreundersøkelsen var IKO først og fremst ute etter hva konfirmantlæreren vil ha. Mange ønsket seg et ferdig opplegg en kan følge fast, mens andre ønsket seg et fleksibelt opplegg som kan tilpasses lokalt. Vi spurte også etter hvilken type materiell konfirmantlærerne ønsket seg. Der fikk fikk vi mange svar. Noen trengte bilder, filmklipp og ferdige powerpointer. Andre ønsket seg et opplegg en kunne bruke uten denne typen hjelpemidler. Mange ønsket seg en billig konfirmantbok som menigheten kunne dele ut til konfirmantene. IKO har forsøkt å imøtekomme alle disse ønskene.

Oppbygning

20 Undervisningssamlinger (20-30 timer): Hver undervisningssamling består av ni faste moduler: Inngang, Film, Samtalespørsmål, Aktivitet, Bibelfortelling, Undervisning, logging i konfirmantboken Konflogg, Salme og Delta(trospraksis). Konfirmantlæreren kan bruke de modulene hun eller han selv ønsker og de kan selv velge rekkefølge.

Oppdrag konfirmant (ca. 20 timer): Konfirmantene deltar i menighetens arbeid og får fem ulike oppdrag: gudstjenestemedhjelper, sykehjemsbesøk med prest eller diakon, lage grillfest for svakerestilte, være leder i trosopplæringen, og besøk bestemor/bestefar. De logger fra oppdragene i Konflogg.

Gudstjenestedeltakelse (ca 8 timer): Konfirmantene deltar på 8 gudstjenester. De logger fra gudstjenestene i Konflogg.

Leir (ca. 20 timer): Ressurser og tips til bruk på leir.

Delta hjemme: Samtaleopplegg i hjemmet der familien deler tro og livserfaringer. Det legges opp til at konfirmanten selv kan lede samtalen.

Bønnefaddertjeneste: Ressurser til de som har bønnefaddertjeneste for konfirmantene.

Pedagogikk

Vi har hentet innspill til vår pedagogikk fra Morten Holmqvists arbeid ved Det teologiske Menighetsfakultet. Hans tese er at konfirmantene best lærer gjennom deltakelse i menighetens praksiser.

I undervisningssamlingene handler det i stor grad om klassisk kognitiv læring med hovedvekt på kunnskaping. Vi legger opp til et variert opplegg der konfirmantene møter visuelle elementer og deltar i aktiviteter, samtaler, logging og trospraksis. Undervisningssamlingene skal være annerledes enn timene på skolen. Vi anbefaler å ha undervisningen(eller deler av den) i kirkerommet der en selv velger om en vil ta i bruk vårt digitale presentasjonsverktøy.

Det er læringen som foregår utenfor undervisningssamlingene som virkelig tar i seg deltakelse som pedagogisk grep. Morten Holmqvist konkluderer slik i en artikkel:

«This study suggests that practice should be at the forefront in religious learning, but the participants should be part of the practice, not removed to other sites.»^[1]

Læringen bør hovedsakelig skje ved deltakelse, som del av den praktiserende menigheten. I Delta Konfirmant konkretiserer vi dette ved å bruke mange timer på oppdrag og logging fra gudstjenester.

Vårt mest konkrete pedagogiske grep er konfirmantboken Konflogg der konfirmantene er med på å skape språk og identitet i tilknytning til kristen tro gjennom logging.

Innhold

En konfirmantundersøkelse i (2009) viste at ungdommer er mer interessert i å snakke om venner, familie, sex og rus enn i å snakke om Gud. Senere undersøkelser har også vist at ungdommer er blitt mer interessert i å snakke om Gud.

Vi har valgt å ta opp temaer som vennskap, familie, identitet, selvbilde, sex og lignende i tilknytning til trosopplæringens tre aspekter: Livstolkning og livsmestring; Kristen tro og tradisjon; og Kristen tro i praksis. Vi forholder oss i all hovedsak til Trosopplæringsplanens hovedmål for konfirmanttiden.

Materiell:

Delta Konflogg er en konfirmantbok som er:

• Et memento: en gjenstand som hjelper konfirmantene til å huske kjerneinnholdet og erfaringer fra konfirmantundervisningen.
• En logg: Konfirmantene utfordres til å sette ord på egne tanker om troen og livet gjennom logging fra undervisningssamlinger og deltakelse i menighetslivet.
• En minnebok: I fremtiden kan de ta fram igjen boka for å huske hva de lærte om og logget i konfirmanttiden.

Delta Presentasjon er et digitalt undervisningsverktøy som konfirmantlæreren kan ta i bruk hvis en ønsker visuelle hjelpemidler. Verktøyet inneholder alle undervisningssamlingene og hver samling visualiserer de ni faste modulene. Verktøyet er på en minnepenn, fullt manus finnes i lærerveiledningen.

Delta Lærerveiledning inneholder alle ressursene i Delta Konfirmant og er en veiledning til å bruke disse. Boken er også en ressursbank for den som vil tilpasse Delta lokalt eller bare trenger inspirasjon og nye ideer.

Veien videre

IKO skal utvikle et medarbeiderkurs som henger sammen med Delta Konfirmant. Dette vil følge opp med innholdet i Delta Konfirmant og ha et like høyt fokus på deltakelse. Men ett nytt element vil komme inn: dele. Ungdommene på medarbeiderkurset skal lære og praktisere å dele tro og kjærlighet. En medarbeider trenger ikke være en ungdomsleder i klassisk forstand, der en har lederansvar overfor andre ungdommer. Like gjerne kan medarbeideren ha praktiske oppgaver som er med på å bygge og drive menighetsarbeidet.

Før dette kommer, samarbeider vi med leir-organisasjonen Hekta om å utvikle et gruppeopplegg til hvert tema i Delta Konfirmant. Konfirmantene som er på Hektaleir (over 3000 i året) vil få Konflogg i starten av sin konfirmanttid. På leir brukes flere av samlingene fra Delta Konfirmant, menighetene kan så bruke resten av undervisningssamlingene i sin lokale konfirmantundervisning. Gruppeopplegget ledes av ungdomsledere (16-18år), disse vil få egne kurs og et eget veiledningshefte. Vi ønsker at en også skal kunne bruke dette gruppeopplegget i den lokale menighetens undervisning.

^[1]Vi henviser til artikkelen «The Material Logics of Confirmation», se: 26 International Journal of Actor- Network Theory and Technological Innovation, 6(4), 26–37, October–December 2014

Media har den siste tiden satt søkelys på lederkulturer i ivrige kristne ungdomsorganisasjoner. I serien ”Frelst” på VGTV har Rut Helen Gjæverts fortalt om sine erfaringer som soldat og leder i Jesus Revolution Army på 90-tallet. I den påfølgende debatten har flere fortalt om liknende erfaringer også i andre ivrige sammenhenger.

I avhandlingsarbeidet mitt har jeg vært interessert i sammenhengen mellom teologi, organisasjonsstrategi og språkbruk knyttet til disippelskap og etterfølgelse. Jeg har ikke studert Jesus Revolution, men 10 andre kristne ungdomsorganisasjoner. Noe av det jeg har funnet og lært har klare paralleller til VGTV-serien: det er ikke alltid sunt det som skjer i dynamiske, ivrige, varme, visjonære fellesskap av unge mennesker, med ledere som vil mye – og som ikke har tid til kritisk selvrefleksjon og andre heftelser.

Som et apropos til både disippelskap og VGTV vil jeg nå, ved inngangen til påsken, minne om hvordan rollelisten i Jesusfortellingen nettopp endrer seg i påsken: De 12 disiplene skrives ut av fortellingen en etter en. Mens inn kommer det nye perifere personer og tar over de sentrale rollene i fortellingen:

Når Jesus drar opp til Jerusalem for siste gang legger han veien om Betania, slik han pleide. Der bor søskenflokken Marta, Maria og Lasarus. De har nemlig et stort hus med god overnattingsplass. Denne søskenflokken var disipler av Jesus, men ikke blant dem som hadde solgt alt de eide og gitt til de fattige. På grunn av dette, kunne de nå huse Jesus. (Joh 12)

Når Jesus skal feire påskemåltid, sender han to disipler inn i Jerusalem for å finne et passende sted. De følger en som bærer på en vannkrukke, og får låne hele andreetasjen hans. Dette blir ikke bare bespisningssted denne ene kvelden, men et fast møtested for urmenigheten. De som eide dette huset ble snart disipler av Jesus, og etter hvert helt sentrale menighetsledere i urmenigheten (Mark 14 og Apg 4).

Når Jesus tas til fange, dømmes og piskes, er de fleste disiplene forsvunnet som dugg for solen. Når Jesus korsfestes er det bare en disippel tilbake – pluss en rekke kvinner: blant annet hans mor. Hun var den første disippelen, den første som visste hvem han egentlig var, men hadde holdt seg på avstand. Men nå når det gjelder som mest, er det hun og hennes venninner som står der. Og de står der støtt.

Når Jesu kropp skal ned fra korset er det ingen av de 12 som er der. Men Josef fra Arimatea dukker opp. Og Nikodemus hjelper til. Dette var disipler av Jesus, men av den typen som ikke hadde sagt opp sine fine jobber i sentraladministrasjonen. Og i frykt for represalier hadde de holdt sin tro skjult. Nå var det disse som tok tak (Joh 19).

Når Jesus påskemorgen sprenger døden er en gruppe perifere kvinner de første til åstedet. Og rollen som primærvitne til oppstandelsen – historiens vendepunkt – går til Maria Magdalena. Hun hadde nok vært en disippel av Jesus hele tiden, men hadde slitt med et diskutabelt rykte (Joh 20).

Alle vi som ivrer for et kristent ungdomsarbeid, enten i form av revolusjon, disippelskap eller noe annet, må ta inn over oss denne delen av Jesusfortellingen. Det er ikke sterke ledere og visjonære disippelkulturer som bærer Guds rike. Erkjennelsen av nederlag, vedkjennelsen av synd og anerkjennelse av kritisk refleksjon truer aldri Guds rikes framgang. Det er motsatt: først når vi selv er i berøring med dette kan vi lede andre på en god måte. Det henger tross alt ikke på oss, dette her.

Nøkler til livet er KFUK-KFUMs nye bok med opplegg for over 50 timers samlinger med ungdommer, utviklet med støtte fra Størst av alt – Trosopplæring i Den norske kirke.

Boka tar utgangspunkt i konfirmasjonsundersøkelsene til KUN og KIFO i 2007/2008 og 2012/2013. Disse fant at konfirmanter helst vil lære om «vennskap» og «meningen med livet», mens konfirmantansvarlige har mest fokus på klassisk dogmatikk. Videre fant undersøkelsene, tross mye positiv evaluering av konfirmasjonstiden, en avstand mellom ungdommenes hverdag og det de møter i kirke og menighet. I 2006/2007 sa 38 % at «Det vi lærte om i konfirmasjonsundervisningen har lite å gjøre med mitt vanlige liv». I 2012/2013 var dette økt til 44 %.

Nøkler til livet er laget for å svare på disse utfordringene, særlig ved hjelp av to grep. Det ene grepet handler om å relatere samlingene med konfirmanter eller andre ungdommer tydeligere til deltakernes liv. Samlingene i Nøkler til livet knytter bibeltekster, salmer, ritualer og kirkerommet til deltakernes hverdag: «Hvordan kan denne fortellingen hjelpe deg å skape mening i livet?» «Hvilket av budene er mest nyttig i din hverdag?» «Hvordan kan denne øvelsen si oss noe om vennskap?» I alle samlingene hentes det eksplisitt inn erfaringer og inntrykk fra deltakernes hverdag, og deltakerne utfordres til å tenke om hvordan redskaper fra kristen tro kan være nyttige i eget liv.

Det andre grepet handler om en pedagogikk for involvering og medtolkning. Pedagogikken i Nøkler til livet er inspirert av de siste års forskning på læring i kirken, ved blant annet Morten Holmqvist og Geir Afdal ved Menighetsfakultetet og Elisabeth Tveito Johnsen ved Det praktisk-teologiske seminar. Nøkler til livet er med bakgrunn i denne forskningen laget ikke for at deltakerne skal tilegne seg fakta eller påstander som kan gjengis skriftlig eller muntlig, men for at de skal skape ny mening og kunnskap ut fra møte mellom redskaper (på fagspråket omtalt som «medierende artefakter») og eget liv. Læring handler i denne tenkningen om å ta i bruk nye redskaper for å tolke både eget liv og verden. Kristen tro er full av redskaper som mennesker bruker for å tolke livet sitt. Det handler om bibelfortellinger, ikoner, ritualer, kirkerom, symboler osv. For at læring skal kunne skje, må deltakerne få anledning til å være med på å tolke og skape mening rundt disse redskapene. I samlingene i Nøkler til livet brukes derfor minst mulig tid på å introdusere de konkrete redskapene og mest mulig tid på gruppeprosesser hvor deltakerne får anvende disse på egen hverdag. Slik skal deltakerne få «nøkler» (konkrete og brukbare redskaper) «til livet» (den hverdagen de møter når de går hjem fra samlingene i menigheten).

Målet ved Nøkler til livet er at deltakerne skal oppleve at kristen tro og tradisjon blir ressurser i egen hverdag – hjelp til å tolke livet og til å leve det. KFUK-KFUM vil med dette opplegget bidra til at ungdom opplever at salmer kan brukes i ulike livssituasjoner, og at fortellinger fra Bibelen blir redskaper for å forstå seg selv. Vi vil bidra til at kirkerommet blir et rom som ungdom kan bruke på sin måte. VI ønsker at lystenning, kneling, korstegning og bønn skal bli verktøy for ungdom i dag.

En slik tenkning tror vi samtidig gir størst sjanse for at ungdom fortsetter å være aktive i menigheten. Jo mer relevante kirken klarer å være i konfirmasjonstiden og ungdomsarbeidet, jo større er sjansen for at ungdom tenker: «Her vil jeg være, for her får jeg noe som er til hjelp i livet mitt».

For mer info og ressursmateriell, se mer på bokas nettsider.

Nøkler til livet selges i KFUK-KFUMs nettbutikk.

Disse spørsmålene, og mange flere, håper vi å kunne se på i månedene fremover. Forhåpentligvis finner vi noen svar, uansett ønsker vi å løfte debatten og kunnskapen rundt ungdomsarbeid for ungdom i aldersgruppen 15-18. Tiden mellom konfirmasjonen og de avsluttende eksamener i 3. Klasse på videregående. En tid med store omveltninger. En tid med følelser og utvikling, med spenning, kriser, søken etter aksept og identitet, og ikke minst en tid med aktivitet. Mye aktivitet! Det er ikke umulig at dagens 15-18-åringer generelt er mer aktive enn noen gang. Kveldene fylles fort av venner, fester, idrett, kultur, underholdning, osv.

Hva er det kristne ungdomsarbeid i kirker og organisasjoner tilbyr ungdom? En hjelp til tro? Jesus? Et sted å være? Omsorg? Noen som ser og hører? Noen å være sammen med?

Forhåpentligvis alle de ovennevnte. Men om målet kanskje er tilnærmet det samme for alle ungdomsarbeid, så er midlene utrolig forskjellige. Ledertrening, kor, klubbkvelder, villmarksgrupper, idrettslag, mekkegrupper, ungdomsgudstjenester, smågrupper, osv – tilbudet rundt omkring i landet er mildt sagt variert.

På Ungdomsarbeid.no begynner vi der hvor vi opplever at utfordringen med denne aldersgruppen begynner – i konfirmasjonstiden. I ukene fremover skal vi presentere flere av de nyeste konfirmantoppleggene lansert, eller relansert, i 2015. 29. April endrer vi fokus noe og avholder tankesmie på Det teologiske Menighetsfakultet hvor vi løfter opp spørsmålet om hva vi ungdommene skal være etter konfirmasjonen: Ledere? Deltagere? Medarbeidere?

Samtidig ønsker vi å fokusere så bredt som mulig på et tema vi ser som kjernen i det vi brenner for: kristent ungdomsarbeid i kirke og organisasjoner. Kanskje kan vi lære av hverandre ved å dele historier? Kanskje kan faglig input rundt ungdomstida være til hjelp? Kanskje kan vi løfte opp aktuelle utfordringer og diskutere mulige løsninger?

Vi håper at dere blir med oss på reisen, og at dere spiller inn ønsker og utfordringer, kommentarer og bidrag fra deres egen erfaring og kontekst.