Last ned som PDF her: Å lede forandringsprosesser

Etter innledningen var det en samtale om dette temaet hvor alle i salen kunne bidra. Dette er ikke med på filmen. Du måtte være der for å få det med deg.

Se filmen her eller på vår YouTube kanal.

Dag-Håkon Eriksen arbeider i kirkerådet, og holdt seminar om «Når forandring ikke fryder» sammen med Jorund Andersen (Studentprest på Diakonhjemmet) under UKT-konferansen på MF 20.-22. oktober 2010.

Last ned essayet som PDF her: Endringsledelse og menighetsutvikling.

Utdrag av foredrag holdt på MF den 21.oktober 2010.

I. I går og i dag den samme, ja til evig tid … ?

Teologi for forandring. Slik er altså vårt tema formulert. Hva betyr det? Hvordan henger ‘teologi’ og ‘forandring’ sammen?

I en tid som vår med så mange og så raske forandringer kunne det ligge nær å tenke omtrent slik: Teologiens oppgave er nettopp å formulere og formidle det som står fast. Det som ikke forandrer seg. Det som er og blir det samme gjennom alle tider. Teologiens sentrum og hjerteslag er jo ‘talen om Gud’. Og sier ikke Bibelen at Herren vår Gud er en evig Gud. Hos han finnes det ikke forandring eller skiftende skygge(Jak1) Er ikke da teologiens og kirkens oppgave å gi oss et fast holdepunkt, et eksistensielt fundament som står fast. Som nettopp ikke forandrer seg. En Gud, ett Evangelium, en Frelser.

Og samtidig: Teologien er jo til for menneskers skyld, for vår og verdens skyld. Og for vår og verdens vedkommende er det ingen tvil: Vi er alltid og over alt innvevd i prosesser av forandring. Vi lever under forandringens lov. Både i den store historien om verden og i den lille historien om mitt eget liv. Bevegelse, endring, oppbrudd er livets pulsslag. Fra det første fødselsskrik til det siste sukk går over våre lepper veves livet inn i prosesser av endring: Kroppen forandres, relasjonene forandres, sosiale nettverk forandres, selvbilde forandres. Livet kaster på oss nye erfaringer i nye livsfaser med nye utfordringer.

Hva betyr ‘teologi for forandring’ i dette perspektivet? Ender vi opp med ulik teologi for ulike livsfaser? En barneteologi, en ungdomsteologi, en tidlig voksenteologi, en midtlivsteologi, en eldreteologi? Det høres strevsomt og ikke særlig fristende ut.

Samtidig kan vi ikke unnslå at en gudstro som vil være livnær og forme våre hverdager – og en teologi som vil ta menneskers faktiske livsvirkelighet på alvor – må forholde seg til de endringsprosessene som former våre liv. Slik sett er det opplagt at en teologi som vil være eksistensielt meningsfull, utfordrende og livsnær – må være en ‘teologi for forandring’. For forandringene som former oss er ikke (bare) utvendige og tilfeldige, heller ikke i forhold til vår tro. De er inngripende, på flere måter vesentlige.

Paulus formulerer det pregnant og utfordrende når han sier: Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige…(1Kor13,11). Og hvis du ser etter, er i grunnen dette et gjennomgangstema i den paulinske forkynnelse og undervisning: I dåpen skapes et nytt liv. Dette livet skal modnes og vokse. Og modning og vekst handler om forandring. En form for vokster i innsikt og forstand, men mest av alt i kjærlighetens gjerninger og troens tillitsfulle overgivelse til Gud.

Tenk på den vakre pilegrims- eller dåpssalmen: Med Jesus vil eg fara. Siste verset: “Du til di grein med sette/alt i min fyrste vår/med livsens dogg med vætte/ga sol og signa år/ du vil og vokster gjeva/ alt til min siste slutt/ lat meg i deg få leve/i deg få anda ut… Så hvor går veien her? Hvilket innhold har en ‘teologi for forandring’?

II. Første innsteg: “Guds urolige hjerte“

Et bilde. En situasjon å se for seg: En eldre mann sitter bøyd over en bok. Ettertenksom, mediterende. Mannen heter Abraham Heschl. Jødisk teolog og filosof, en av det 20.århundres fremste. Boka han leser er en av kristenhetens mest kjent og leste: Augustins selvbiografi Confessiones, Bekjennelser.

Setningen som har fanget oppmerksomheten hører med til de mest kjente i Augustins bok: “Menneskets hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg, o Gud”. Formuleringer åpner store perspektiver i den jødiske teologens ettertanker: Folkets lange historie. Festene, Loven, Frafallet , Guds dom. Men framfor alle ting: Guds uoppslitelige trofasthet og barmhjertighet.

Derfor åpner det seg et nytt og større perspektiv. Heschel sier: Ja, det er sant at menneskets hjerte er urolig. Men det er en dypere og sterkere sannhet at Guds hjerte er urolig. For Gud er kjærlighet. Og kjærligheten setter Gud i bevegelse. Han kommer, og Han slutter aldri å komme.

“Guds urolige hjerte” Hva skjer når uroen i menneskets hjerte møter Gud urolige hjerte ?

Kanskje kan vi si det slik: Det finnes en bevegelse i Gud.

Et hjerte som banker i evig barmhjertighet mot verden. Derfor finnes det en bevegelse som utgår fra Gud, og som griper med begge hender omkring den verden han har skapt. En bevegelse som gløder av liv i møte med den menneskehet som bærer Guds bilde.

En bevegelse i Gud. En bevegelse som utgår fra Gud. Og julenatt treffer den jordkloden og merker den med krybbe og kors for alltid. Inkarnasjonen. En bevegelse i Gud. En forandring som aldri tar slutt. Guds Rike som skaper nye virkeligheter på jord. En kraft som setter undertrykte fri. Reiser nedbøyde opp. Det skjer over alt. Det er en bevegelse som ikke kan stanses. Det er Guds urolige hjerte som banker i verden.

Og her sitter vi. Store Ting har skjedd. Bevegelsen i Gud og fra Gud har gått ut i all verden. Den lever på alle kontinenter. Der mennesker samles i Jesus navn der rører vi ved Guds Rikes forandrings-dynamikk.

Derfor er dette mitt grunnleggende perspektiv i en “teologi for forandring”. Det handler til sist om en bevegelse i Gud. Om Den treenig Guds initiativ. Hans gjerning. Hans uoppslitelige barmhjertighet i møte med en såret jord og en menneskeslekt som Han aldri slipper.

III. Andre innsteg: Forandringens ansikter

Det finnes så mange slags forandringer. Noen er frydefulle, berikende. Vi teller dem blant vårt livs største velsignelser. Andre er ødeleggende. Så tunge og byrdefulle at de kan knekke oss. De kan slite oss ut over år, eller de kan komme kastet på oss og forandre alt fra et øyeblikk til et annet.

Det som skal oppta oss i fortsettelsen er de forandringer som ofte kommer i langsommere tempo. De som hører med til livets og troens vanlige vekstvilkår. De som avtegner seg i kropp og sjel langs den mangfoldige veien som er min egen livsvei, min historie fra barn mot voksen alder.

Et vesentlig perspektiv – men ikke det eneste – kan her tegnes som følger:

Fra vår første levedag er vi i bevegelse. Livet er utvikling og forandring. Underveis i denne prosessen lever vi aldri alene. Vårt liv veves sammen med andres. Ansikt møter ansikt, hud berører hud, språket åpner seg i samtalen. Og alt veves inn i en kompleks vev av følelser og fantasier og forventninger. Slik bygges fellesskap og tilhørighet gjennom tanker, ord og gjerninger. På godt og vondt blir vi en del av hverandres liv. Vår individuelle eksistens blir vevd inn i fellesskapets sosiale og kulturelle livsmønstre.

I denne prosessen danner vi oss gradvis mer sammensatte og differensierte bilder av oss selv og det liv vi deler med andre. Vi vinner innsikt og forståelse. Kropp og sjel utvikles og forandres. Vi danner oss mer eller mindre bevisste forestillinger om hva som er verdifullt og viktig i livet. Vi utvikler forestillinger om hvem vi selv er, hva et godt liv handler om. Vi utvikler forestillinger om rett og galt, godt og vondt. Vi danner oss bevisste og ubevisste forestillinger om hvem Gud er og hva han synes om oss og våre liv.

Tenker vi etter tror jeg det går an for alle å gjenkjenne og identifisere viktige sider ved disse prosessen i eget liv. Vi vet noe om hvilke erfaringer som har formet vår historie. Hvordan vi har endret oss underveis. Hva som har preget forholdet til mennesker som står oss nær. Hvordan det sosiale, kulturelle og religiøse miljø vi har vokst opp i har vært. Hvem som var idealer. Hvem vi så opp til og gjerne ville likne. Vi kjenner det i kropp og sjel, og vi vet at det har formet oss.

Men samtidig erfarer mange også noe annet: Gjennom møte med nye mennesker, nye erfaringer og nye innsikter – gjennom opplevelser av glede og sorg, av kriser og nederlag – utfordres fastlagte mønstre i vår livstolkning og selvforståelse. Det selvsagte kan plutselig slå sprekker og vakle. Det som ga trygghet og hjelp til å mestre livet, viser seg ikke å fungere i møte med nye og fremmede erfaringer.

Slik blir det synlig at vårt liv er uferdig, bevegelig, foranderlig. Vi er underveis. Mennesket er Homo Viator, en veifarende mellom fødsel og død. Livet er Being and Becoming samtidig. Vi er aldri helt framme. Så lenge vi lever er vi i det ennå-ikke-fullførte. Derfor er også vårt eksistensielle revir åpent. Framover: Mot en framtid vi ikke kjenner. Og innover: Mot dybder i vårt eget liv som er skjult for oss.

Hva betyr dette med tanke på vår tro og vår teologi ? Hvordan utfordrer alle disse forandringene oss?

IV. Tredje innsteg: Forandringens arenaer

Utgangspunkt:

Jeg vil peke på noen områder i vår erfaring som jeg mener er særlig viktige med tanke på å møte vesentlige forandringer. Her spiller allmenn-menneskelige ( psyko-eksistensielle ) faktorer hele tiden sammen med viktige teologiske anliggender. Jeg prøver å tegn ut noen skisser og innspill. Antydende og kortfattet, men åpent for videre bearbeiding med sikte på kristen praksis.

4.1 Person-utvikling: retningsviser mot større modenhet

Den første arenaen for forandring gjelder “selvet”, eller mitt forhold til meg selv. Altså de forestillinger og følelser, de bilder og tanker og erfaringer som fyller og preger mitt samliv med meg selv. Jeg vil peke på fem mulige retningsvisere mot større innsikt og modenhet. Fem viktige arenaer for øvelse og forandring. Alle fem interagerer med hverandre og henger slik organisk sammen.

(1)Å utvikle en vital relasjon til meg selv:

Være i kontakt med sin egen virkelighet / ikke være bortreist “hjemmefra” – uten bevissthet om og språk for hvordan det står til “der hjemme”.

Augustin: “Gud er alltid hos mennesket, men mennesket er ofte ikke hjemme hos seg selv. Dermed mangler forutsetningen for et møte”

Bearbeide splittelsen mellom ‘det sanne selv’ og ‘det falske selv’. Våge å møte seg selv og tale sant om det liv som er mitt.

Dette er grunnleggende utfordringer som kristent ungdomsarbeid og ungdomsledere må forholde seg til og ta på alvor.

“You have to be somebody to meet somebody !”

(2)Å bli berørt og engasjert av “den andre”:

Å øve det blikket som ser den andres virkelighet. Empatisk innlevelse + handling/praksis. Empati uten handling degenererer fort til sentimentalitet og apati.

Å finne former for praksis der unge kan engasjeres konkret for å hjelpe andre som er i en eller annen form for nød, er avgjørende viktig. Det er et diakonalt kall og ansvar. Men det er også helt vesentlig m.h.t. identitetsutvikling og personlig modning.

(3)Å tåle å være alene:

“The capacity to be alone”. Uten tv/mobil/iphone/internett/aviser. Å øve seg i å lytte til de stemmer som taler når alt annet tier ! Altså lytte til den indre dialogen som jeg lever i til meg selv.

Det er et enormt “trøkk” mot selvet i vår kultur og livsform. Det er fra en side sett en problematiske side ved en ekstremt individualistisk kultur, og representerer på den måten noe som kristent ungdomsarbeid må skape mot-kulturer til. Men det skjer ikke ved å lukke øyne og ører for det sterke fokus på selv-forholdet. Heller ikke her er det god strategi å begrave hodet i sanden. Vi er jo barn av vår egen kultur, og kommer ikke unna at det er slik vår eksistensielle arena er formet.

Derfor må vi møte dette. Og ungdomsarbeidet møter unge mennesker i en fase i livet der dette er særlig påtrengende og viktig: Hvem er jeg? Hva duger jeg til? Hva gir meg verdi? Hvem kan jeg stole på?

Her kommer vi ikke unna alle “selv” – ordene: Selvrelasjon/selvbilde/selvtillit/selvkontroll/ selvfølelse/selvforakt etc. etc..
Vi må våge å spørre – med mye klokskap og varsomhet og varme:

Hva lyder i din tause tale med deg selv: I følelser/tanker/bilder/drømmer/språk.

Vi vet at det her er finnes mye destruktiv tale. Mange nådeløse budskap. Mye selvforakt. Mye skam. Å finne språk for dette – og oppsøke arenaer med åpenhet og trygghet nok til å bearbeide dette – er vesentlige endringsprosesser for alle. Det er en sammenheng mellom hvordan jeg lever i min relasjon til meg selv og hvordan jeg evner å møte andre.

(4)Å møte og leve med det motsetningsfylte:

Vi møter det hos oss selv – hos andre – og i troen. De enkle sort-hvitt-bldene duger ikke. Før eller siden slår det sprekke, og livet møter oss i sin store komplektitet og mind sine uutryddelige motsetninger:

Allmakt/avmakt; kjærlighet/ondskap; engasjement/likegyldighet etc. “There is a crack in everything; that’s how the light gets in “.

Korset og inkarnasjonen stiller ‘det motsetningsfylte’ i sentrum for vår tro. Dåpsteologien gjør det samme: Å vokse dypere inn i livet gjennom å dø og oppstå med Kristus. Den som vil vinne sitt liv, skal miste det…..

(5)Å erkjenne og leve i avhengighet:

Her dreier det seg om bevegelsen fra umodne til mer modne former for avhengighet. Alltid person-i-relasjon. Ungdomsarbeidet kan framby en arena der mennesker kan få hjelp til å avsløre den falske motsetningen mellom ‘selvstendighet’ og ‘avhengighet’. Forpliktelsen – slik den møter oss i relasjon til andre, i forhold til verdier og livsmål, i relasjonen til Gud – er ikke en trussel mot friheten, men Frihetens forutsetning.

Her trengs det kloke og modne ungdomsledere som gjennom det de framviser for andre med sin praksis, kan gestalte utfordrende og fruktbare veier inn i avhengighet og ut i frihet.

4.2 Gudsbilder i endring: en Gud til å leve med og vokse hos?

Det er jo dette som er utgangspunkt og målsetting: At den Gud som har vist oss sitt ansikt i Jesus Kristus er en Gud til å leve med og vokse hos. En Gud som utfordrer og setter fri. En Gud som elsker levende og engasjerte mennesker.

“The Glory of God is Human beings fully alive ! “ ( Ireneus).

Utvilsomt er det slik. Utvilsomt finnes det mange unge og mange ungdomsledere som lever i åpne, nåderike, styrkende og utfordrende relasjoner til Gud. Men det finnes også så mange andre virkeligheter i de indre gudsbildenes verden.

Det finnes gudsbilder og gudsrelasjoner som reiser opp og setter fri. Men det finnes også gudsbilder som holder nede – i ufrihet eller i umodenhet eller i utrygghet eller i angst.Det finnes gudsbilder som ikke er til å leve med, men til å dø av. Noen ganger må “gud” dø for at livet skal bli levelig.

Hva tenker jeg på? Jeg tenker på den side av vår gudserfaring som ikke primært styres av ‘god teologi’, klare begreper og kognitive forestillinger om hvem Gud er. Men som styres av dypere behov og lengsler, halvt bevisste og ubevisste affektive mønster og erfaringer. Det finnes hos oss alle, og det setter spor hos oss alle. Noen ganger åpne og tilgjengelige, oftest kanskje skjult i utkanten av det vår bevissthet kan komme til klarhet over.

Denne “indre guden” opptrer i så mange skikkelser. Jeg vil kort nevne 4 utgaver, men mange flere kunne vært nevnt.

– “Den beskyttende problemløser i himmelen”:

‘The Big Daddy Above’-guden. Han som beskytter sine barn mot alt ondt. Han som sørger for sine og gir dem god helse og velstand og framgang. Han som ordner opp når livet blir vanskelig og som vet løsningen på alle problemer. Tryggare kan ingen vara, enn Guds lille barnaskara…” Men så skjer ulykken. Så rives tryggheten vekk. Så var det ingen beskyttelse å hente når den trengtes aller mest. Hva da ?

Det finnes mennesker rndt omkring som mistet troen fordi de aldri fikk hjelp til å nyansere, utforske, bearbeide og endre på alt for idylliske, harmoniske og unyanserte indre gudsforestillinger.

– “Big Brother Watch You”-guden:

Han kan også godt kalles “Bokholderi-guden”. Kontrollfreaken som fører nøye regnskap, og som har sin lyst og glede i å notere feil og mangler hos små menneskebarn. “Vær forsiktig lille hånd hva du gjør….. For vår Fader over der han ser ned på jorden her……”

Det er ikke vanskelig å ‘avsløre’ og kritisere slike moralistiske gudsbilder teologisk og tankemessig. Det er bare det at slike indre gudsbilder er så sørgelig resistente mot fornuftige overveielser og begrepsmessige klargjøringer. Det biter ikke. Det skaper ikke endring. Forandringer krever andre arenaer: relasjoner av åpenhet og fortrolighet og tillit der følelser, minner og erfaringer kan språkliggjøres i møte med mennesker som har tid til å lytte.

– “Den nådeløse domsguden”:“The SuperEgo God”

Han som huserer i min samvittighet. Den fjerne og kalde himmelske domsmann . Han som stadig holder meg nede i skyld og skam. Den guden Freud avslørte i sine analyser av sjelens irrasjonelle bevegelser. Han som venter ved veis ende med det endelig oppgjøret over mine feil og mangler, og som viser veien videre til fortapelsen.

– “Alltid-på-mitt-parti-guden”:

Noen vil ene at denne “guden” har utbredt sitt virke over store områder i vår ettergivende og ‘tolerante’ kultur. I alle fall: det dreier seg om en amøbisk gud uten vilje og uten motstand. En gud som likner til forveksling på mine egne prioriteringer. En kosmisk forstørrelse av mine egne narsissistiske behov. En motstandsløs gud duller-og-daller med min selvopptatthet, som legitimerer mine egne innfall og min egen lyst.

Flere “gudebilder” kunne vært nevnt. Mitt viktigste poeng er dette: Det er på høy tid at vi begynner å snakke med større alvor og med større innsikt om forholdet mellom Gud og våre (indre) gudsbilder. Jeg tror det er et nøkkeltema både i ungdomsarbeidet og for ungdomsarbeidere.

Det betyr slett ikke at vi skal begynne å drive en eller annen form for “terapi” på hverandre eller jakte på en form for fortrolighet og åpenhet som fort bikker over og blir destruktiv og klam. May God forbid! Men det betyr at vi må øve oss i å gi rom for det vesentlige i våre samtaler med hverandre. At vi må legge til rette for samtaler om hvilke erfaringer som har formet oss, også når det gjelder vårt forhold til den Gud som Evangeliet vitner om. Vi trenger å speile våre private og personlige gudsbilder mot en større virkelighet i møte med den Gud som kirken lovpriser i sin bekjennelse.

Deus semper Major! Gud er alltid større. Større enn våre barnslige tanker. Større og annerledes enn våre følelser og fantasier. Større og mer enn det våre behov roper om og våre lengsler drar oss mot.

Så hva gjør vi da? Hvordan kan vår livserfaring tre i dialog med en Gud som alltid er større ?

4.3 Livserfaring og gudsrelasjon

Med bakgrunn i det jeg har pekt på ovenfor vil jeg kort skissere noen utfordringer som jeg oppfatter som sentrale. Her er “øvelse” ( jfr. gr. “askese”) sentralt:

(1)Å øve seg i å ta imot seg selv som gave fra Gud

Ikke slik jeg burde være. Men slik jeg faktisk er. Med alt det livet rommer. Å stå for Gud og øve seg i å ta imot barmhjertighet og nåde. Slik vi møter det og ‘øver’ oss i det i vår gudstjeneste :

– Velsignelsen: Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herre løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.

– Syndsforlatelsen: Etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling tilsier jeg deg alle dine synders nådige forlatelse – i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn.

– Tjenesten: Gå i ferd. Tjen Herren med glede.

(2) Å stå sammen med fellesskapet i avhengighet av hverandre

Feire gudstjeneste. Hvile i sakramentenes nåde. Ta imot hverandre slik Kristus har tatt imot oss ( Rom 15,7). Ikke gå aleine, men gå sammen. Ordtaket fra Tanzania: “Vil du gå fort, gå alene. Vil du nå langt, gå sammen”.

Rastløsheten og hastverket må ikke rive oss vekk fra hverandre. Vi trenger personer som står stille. Vi trenger relasjoner som varer. Vi trenger mennesker som blir når andre skygger banen og trekker seg unna. “Sacred Companions”. “Anam Cara”: You never walk alone. To og to sendte han dem.

(3) Å øve seg i å se og handle ‘nedover’ og ‘utover’

Guds kall møter oss “der ute”. I møte med menneskers liv og skaperverkets tause tale vil Gud nå oss med sitt kall. Gud er antakelig på langt nær så “åndelig” som vi er tilbøyelige til å tro! Guds blikk er vendt ‘nedover’ mot den verden han har skapt. Mennesker roper på rettferdighet og barmhjertighet, Moder Jord gjør det samme. I dette roper taler Gud. Her er Han å finne.

V. Fjerde innsteg: Teologiens vei i møte med forandringer

Teologien bedrives i fellesskap, den er alles ansvar. Den etterspør dialog, samtaler om erfaringer, felles studium av Guds ord, samliv og fellesskap i bønn. Hvordan kan det skje? Jeg vil avslutningsvis peke på tre momenter.

5.1 Lydhørhet:

Teologien tar ofte form som en snakkesalig øvelse. Jeg tror at en teologi for forandring må være en teologi som først øver seg i å tie og å lytte.

Ordrikdommen – De snakkesaliges lidelse – kan fort vende seg mot oss og frarøve oss et rom som trenges for fruktbart teologisk arbeid.

Å legge øret til og lytte: til medmenneskers liv og erfaringer, til det egne livets gleder og smerter: vokster og stagnasjon, til Gud: øvelsen i Ordet (lectio Divina) og bønnen.

Kan vi tale troverdig om Gud hvis vi aldri tier hos Gud? Puster ut og inn i bønnen og det lyttende hjertets lesning av Hans ord. Samtalen med hverandre.

5.2 Bevegelighet

Teologi for forandring er en teologi for veifarende folk. Ikke en teologi for de som har nådd fram og er ved veis ende. Men en teologi for folk på vandring – en pilegrimsteologi.

Der mennesker øver seg i å se nedover og lytte oppmerksomt og lenge nok – både til Guds tale og menneskers nød – der skapes det bevegelse, der styrkes beredskapen for oppbrudd. Slik har det alltid vært i det folk som er døpt inn i den nye Gudsrike-sammenhengen.

5.3 Sannhet

En teologi for forandring – pilegrimens teologi – er altså ikke monolittisk fastlagt. Den hviler uavbrutt og alltid i sakramentenes nåde. Den kjenner bare Ett Navn som gir frelse. Derfor har den sin identitet som kirkelig forankret teologi. Den henter sin kritiske kraft fra den bevegelse og det oppbrudd som heter “Kristi etterfølgelse”.

Derfor fanges pilegrimens teologi ikke av opportunistiske fristelser og selger sin sjel i troløst samboskap med tidsånden. I kirkens fellesskap søker den Han som er Sannheten, og der øver den seg i Sannferdighet. Å tale sannferdig om det som er vårt, og sannferdig om Han som har gitt oss dette merkelige, deilige, vanskelige og utfordrende livet.

VI. Epilog: Det urolige hjerte – og veien ‘nedover’

Til slutt: En spurte: Hvor bor Gud i verden? Hva er hans addresse? En klok kvinne svarte: Guds adresse er “nederst”. Derfor gjelder det alltid: Den som søker den høyeste Gud må øve seg i å se nedover. Mot det som er nedbøyd. Mot de som blir oversett. Mot de som presses ut av fellesskapet. Der det skjer kan Store Ting skje. Livet kan forandres. Kanskje også teologien.

Det er ikke alltid like lett å se hvilke store ting som skjer i et ungdomsarbeid. I den forbindelse har jeg tatt et dypdykk i ungdomsarbeidet i Spydeberg, med den tanke å finne de små ting som blir store.

Spydeberg er et lite sted i Indre Østfold. Misjonssambandet har egen forsamling her, med det i denne forbindelse treffende navnet ”Ungdomssenteret”. Her samles store og små til ulike aktiviteter og møter igjennom uka. Ungdomsarbeidet har pågått i alle år, og innebærer per dags dato ungdomskoret Spiren (som i tillegg til vanlig korøvelse med jevne mellomrom har ”Spiren ekstra”, der de finner på andre ting som har med musikk å gjøre, som for eksempel å lage musikkvideo), Bibelstudiemøtene ”Y-talk”, Nattcafé (rusfritt kafétilbud fredag kveld), Ungdomskveld (ungdomsmøter lørdag kveld), samt A’cross (fellesmøter for ungdom fra hele Indre Østfold). Antall deltakere varierer, men ca. 25-30 ungdommer kommer jevnlig på arrangementene.

Mathias Pettersen, som er med som en av lederne på Spiren ekstra, og som har vært med i ungdomsarbeidet både som deltaker og leder i mange år, forteller at det ikke er skjedd de helt store endringene i arbeidet, men at man hele tiden gjør små endringer innenfor rammene man har, for å treffe målgruppen best mulig. A’cross, som ønsker å samle ungdom fra de ulike småstedene i Indre Østfold, er nok den største endringen, med en mye videre målgruppe. I tillegg ser han en endring i at man er mer bevisst på et ønske om å nå de som ikke er ”oppvokst” på Ungdomssenteret.

Å drive ungdomsarbeid på et lite sted, bringer også med seg noen større utfordringer. I perioder er det svært mange av ungdommene som flytter andre steder for å gå på videregående, noe som jo fører til et stort innhogg i antall ungdommer som deltar på møter og aktiviteter. Mathias forteller at det er ikke alltid like lett å holde arbeidet i gang, men at de har gjort noen grep for å motvirke de største svingningene. Det er forholdsvis små endringer, men de fører til større ting, sier han. De fokuserer på å sette de unge på banen. Dersom man har et styre der det er ungdommer i alle alderstrinn, blir man mindre sårbare om et kull forsvinner. Man må prøve å få inn noen nye unge hvert år, som delvis kan ta over. Da slipper man at man må starte på nytt om og om igjen. Videre forteller han at de har vært heldige i Spydeberg, fordi det stort sett har vært en god gjeng som er der hvert år. Men de årene hvor mange drar, blir man ekstra sårbare, og det blir en stor utfordring for de som er igjen. Det er fort gjort at det er de samme personene som gjør alt arbeidet, slik at det blir lite variasjon i deres arbeid, og veldig mye arbeid på dem, ikke minst. I dag føler han de har en del unge å spille på, som er engasjerte og fulle av ideer. På spørsmål om hvorfor han tror det er sånn, svarer han at de har fått en veldig sammensveiset gjeng, som ser hverandre og drar hverandre med. På den måten føler han at ungdomsarbeidet er bedre enn på lenge – miljøet legger vekt på at alle skal føle seg sett.

Det er nettopp det siste Mathias trekker fram som det essensielle i et godt ungdomsarbeid, uansett hvor mange man er. Man må SE hverandre. Hver enkelt må føle seg sett, og alle må se hverandre. I ungdomsmiljøer blir det lett en ødeleggende gjengmentalitet. Jeg tror vi har klart å motvirke noe av dette når alle føler seg sett, forklarer han. Om man føler seg sett, blir det mer lystbetont å komme på arrangementer, og da får man også lyst til å bidra mer, til å gjøre opplegget enda bedre og fellesskapet sterkere. Det er mye morsommere å være med på noe hvis du føler at det du gjør, gjør en forskjell, og at folk setter pris på det du gjør, sier han, og oppsummerer: Det viktigste er samhold, og å se hver enkelt! Det er ikke mye som skal til, men en liten endring i fokus. mot disse tingene, kan skape store endringer i folks syn på arbeidet de står i.

I Spydeberg har de ulike måter å se hverandre på. En viktig del er å ha et variert program, sier Mathias, for folk har forskjellige interesser vi kan møte og spille på, og via interessegrupper man kan møte nye mennesker man har noe felles med. Inndeling i grupper er en annen viktig del av det, varierte grupper som gjør at man møter mange forskjellige. I ungdomslaget hos oss har man for eksempel Y-talk der man deles inn i grupper og dermed blir kjent med noen, så kommer man i koret og synger samme stemmen som andre enn de, på Nattcafeen blir man sittende på bord med en annen gjeng igjen. Et variert program er ikke bare positivt for fellesskapet, det fanger også ulike mennesker. Det er ikke alle som liker å synge, men som gjerne vil være med et kristent fellesskap allikevel. Da kan Nattcafeen være et godt tilskudd, der man bare kan henge og møte andre kristne, eller man kan være med på bibelstudier i y-talk istedenfor. Variasjonen hjelper oss å fange opp flere folk som ønsker å delta, og dermed står vi sterkere når noen flytter – vi er flere å spille på jevnt over, forklarer han.

Ungdomsarbeid er spennende å stå i. Det er i stadig endring. Vi ønsker alle at store ting skal skje, og i en hektisk hverdag der utfordringene lett virker for store, er det lett å glemme at små endringer kan være som steiner i vannet, og få store ringvirkninger. I Spydeberg prøver de å leve med dette, og gjør stadig små justeringer for å fremkalle store og små positive resultater.

Boktittel: Almost Christian: What the faith of our teenagers is telling the American Church
Forfatter: Kenda Creasy Dean

Kenda Creasy Dean er metodist, pastor og Professor of Youth, Church and Culture på Princeton Theological Seminary. I sin siste bok “Almost Christian. What the faith of our teenagers is telling the American Church” tar hun for seg den amerikanske undersøkelsen “National Study of Youth and Religion” og hvilke utfordringer resultatene av denne undersøkelsen gir kirken. Undersøkelsen viser at selv om en stor andel av amerikansk ungdom går regelmessig i kirken, er under 10 % engasjerte kristne i den forstand at kristen tro har en vesentlig betydning for ungdommenes liv, identitet og handlinger. Mange har et forhold til Gud som kan karakteriseres som ”therapeutic deism”. Det vil i korte trekk si at man er snill og oppfører seg bra, og at Gud stort sett reduseres til noe som er kjekt å ha i nødstilfelle. Dean karakteriserer denne holdningen til livet og Gud som ”nesten kristen”. Denne formen for tro er stort sett fratrukket et misjonalt aspekt og budskapet om Guds radikale og utfordrende kjærlighet i Jesus.

Bokens første del omhandler funnene i undersøkelsen, som er interessante i seg selv. Bokens andre del er en respons til undersøkelsen. Dean mener, i likhet med mange andre, at ungdoms tro i betydelig grad er avhengig av hva de lærer og erfarer hjemme og i menighetene sine. Det budskapet de får presentert der vil være avgjørende for hva de tror og hvordan de tror. Derfor ligger det et stort ansvar på den som skal gi det kristne budskapet videre til ungdom. Hvordan kan man gi videre en tro som er mer enn ”nesten kristen”? En tro som engasjerer ungdom i en helhetlig, ekte og sann relasjon til Gud? Deans svar på dette spørsmålet er tredelt. For det første må evangeliet oversettes og gjøres forståelig for ungdom. Dette handler ikke primært om kulturelle uttrykk og språk (selv om det også er viktig), men om forbilder hjemme og i menigheten som selv lever troen og dermed gjør troen levende for ungdom. For det andre må ungdom settes i stand til å sette ord på troen sin. De må være i et miljø der troen snakkes om og vises i praksis, og der de selv får mulighet til å verbalisere, uttrykke og praktisere sin egen tro. For det tredje er det behov for å finne steder som fungerer som spesielt trosstyrkende. Det kan være leir, misjonsturer eller andre turer til steder der ungdom tas ut av hverdagen og gis en spesiell mulighet til å erfare Gud.

”Almost Christian” har et spenstig språk, og det er merkbart at forfatteren er drevet av et sterkt engasjement. Det er på mange måter en krevende bok som det er vanskelig å presentere kort. Dette er ikke en bok som gir lette løsninger og enkle metoder for å drive et bedre ungdomsarbeid. Boken utfordrer på det aller dypeste. Hva gir vi ungdom – og hva slags tro sitter de igjen med? Presenterer vi en nærværende og levende Gud som går gjennom liv og død for et radikalt fellesskap med hvert enkelt menneske? Eller gir vi ungdom en ”nesten kristen” tro med en gud som de kan falle tilbake på når livet blir vanskelig, men som ikke betyr noe særlig i hverdagen? Lever vi selv i en dyp og smittende relasjon med Gud, snakker vi om troen, lever vi det kristne livet, og tar vi ungdom med til steder der de kan få en spesielt nær erfaring av Gud? Et ærlig svar på disse spørsmålene vil antagelig gi de aller fleste av oss en mulighet til en justering av kursen videre. Det er godt at noen tør å utfordre, og at noen setter i gang vanskelige og langsomme tanker og prosesser. Nettopp dette gjør Kenda Creasy Dean i denne boken. Herved er den varmt anbefalt.

Tips: Kenda Creasy Deans hjemmeside: http://kendadean.com/. Her finner du blant annet gode tips til bruk av boken i samtalegrupper eller lignende. Du kan også følge Kenda Creasy Dean på facebook.