Denne teksten er en bearbeidelse av en oppgave som først ble levert som en semesteroppgave ved Luther Seminary, våren 2014. Oversatt til norsk for Ung Teologi med hjelp av Magnus H. Vesteraas.

I sin bok Hurting with God skriver Glenn Pemberton at vi alle lever på havet.[1] I Bibelen er vannet en metafor for kaos som blir brukt fra perm til perm, fra 1. Mosebok 1 til Johannes’ åpenbaring, og metaforen er tydelig til stede også i Salmenes bok (for eksempel Sal 88,7). Pemberton bruker metaforen for å benevne den allmennmenneskelige sannheten at før eller senere vil vi alle møte motgang og kaos i våre egne liv. I lys av dette undres han over hvorfor vi fortsetter å synge lovsanger i møtet med motgangen, og advarer om at klagesangen har mistet sin plass i vår tro og tilbedelse.[2] På bakgrunn av en studie om klagens plass i nåtidige protestantiske salmebøker, foretatt av T. Austin Holt IV, konkluderer han med at vi har erstattet klagen med sanger om tillit og takk.[3]

Hvorfor har det blitt slik? Er det vår måte å motsette oss verdens realiteter, og insistere på at Guds vilje skjer, på tross av våre utfordringer?[4] I boka The Message of the Psalms påstår Walter Brueggeman at dette fenomenet bærer større preg av benektelse enn protest. Det stammer ikke fra tro, men heller fra frykt for det han kaller «the disorientation of life». Han påstår at vi har sensurert vekk mørkets stemme på grunn av vårt ønske om å gå «fra styrke til styrke». Med dette, påstår Brueggeman, har vi ikke bare ignorert salmenes trosspråk; vi har konstruert et trosspråk som i lys av våre erfaringer forteller en løgn.[5]

Som alle andre, har også jeg opplevd noen bølger i mitt liv. Det vanskeligste møtet med vannet jeg har opplevd varte fra jeg var 17 til jeg var 22. Det som startet som en vanlig lungebetennelse ble etter hvert til en langvarig og ekstrem utmattelse. Jeg fikk diagnosen ME (også kjent som kronisk utmattelsessyndrom), og utmattelsen tok fra meg både fysisk energi og konsentrasjonsevne. Den fysiske utmattelsen bandt meg, noen ganger til en seng eller en stol, og selv på mitt beste måtte jeg veie hvert skritt med omhu. Ved tapet av konsentrasjonsevnen mistet jeg også en del av identiteten min: Jeg pleide å elske å lære – nå var det vanskelig å få ord og setninger til å passe sammen og gi mening. Vannet slo mot meg; trakk meg under.

I skrivende stund ligger imidlertid denne sykdomsperioden i fortiden. Temaet for denne artikkelen ble inspirert av et mer nylig, om enn lignende, møte med havet. Vårsemesteret 2014 dro jeg til Luther Seminary i St. Paul, Minnesota, som utvekslingsstudent. Allerede etter noen få uker fikk jeg det som først virket som en helt normal, men kraftig forkjølelse. Etter omtrent to uker var forkjølelsen erstattet med nye symptomer, skremmende like de jeg kjente så alt for godt fra min kamp med ME. Jeg var et helt atlanterhav hjemmefra, med en forvirrende reiseforsikring hvor hver legetime måtte godkjennes og dokumenteres, og jeg satt igjen med en lammende frykt for at de neste årene skulle tilbringes alene i et mørkt rom.

Gjennom denne sykdommen var Salmenes bok viktig for meg, og jeg lærte mye av salmistenes tro. Denne artikkelen er derfor et forsøk på å lese salmene ut fra min spesifikke situasjon og utfordring, og å dele mine erfaringer. Det er ikke noe forsøk på en universell eller strengt akademisk lesning, men en refleksjon som vokser ut fra min opplevelse her og nå. Calvin fant i salmene en «sjelens anatomi».[6] Salmene er alt for komplekse til å bli fanget av en enkel artikkel eller en enkelt bok. Om en uke eller måned vil jeg lese dem annerledes, og en annen tid og et annet sted ville fordret en helt annerledes artikkel.

Likevel er klagesang, slik vi finner det i salmene, et strukturert språk. Jeg har anvendt denne strukturen på denne artikkelen, slik at de resterende delene er strukturert rundt fem sentrale og vanlige elementer i bibelsk klage: Tiltale til Gud, klage, bønn, motivasjon og tillit til Gud (og tilbedelse).[7] Få av klagesalmene følger denne formelen eksakt, og jeg har derfor følt meg fri til å endre rekkefølgen mellom motivasjon og bønn.[8]

Tiltale

«Til deg, Herre, roper jeg. Min klippe, vær ikke taus og vend deg ikke fra meg!» (Sal 28,1a)

Fortellingen som danner bakgrunn for denne artikkelen starter noen uker før mitt andre møte med utmattelsen, da jeg forberedte meg til vårsemesteret ved Luther Seminary, og leste Pemberton og Brueggemans fortolkninger av klagesalmene. Jeg følte meg truffet av argumentasjonen deres. Gjennom alle mine møter med vannet har jeg foretrukket å synge lovsanger fremfor å våge å klage. Nå ble jeg utfordret av salmistenes ærlige tro. I stedet for å dekke til sannheten våger salmenes forfattere å uttrykke hvordan virkeligheten virkelig er.[9] Og, viktigere, troen de vitner om tør inkludere alle livets aspekter i gudsforholdet deres. Salmistene vet at «everything must be brought to speech, and everything brought to speech must be addressed to God, who is the final reference for all of life.»[10] De lider med Gud, ikke uten ham.[11]

Inspirert av salmistenes tro, ønsket jeg å gjenvinne klagen som språk for å ha som en livline om jeg igjen skulle bli kastet på sjøen. Vår teologi blir påvirket av sangene vi synger, påstår Pemberton.[12] Med den tanken i bakhodet, tenkte jeg at kanskje nettopp øvelse var det som trengtes for å få tilbake klagen i mitt teologiske vokabular. Jeg begynte å be salmene daglig, og håpet at nettopp det å be salmene kunne lære meg å be.[13] Jeg har selvsagt bedt salmene før – jeg har alltid vært glad i dem. Men jeg har alltid vært mye mer komfortabel med det Brueggeman kaller de «fine» salmene. Han advarer likevel mot å være selektiv i liturgisk bruk av salmene, fordi det reduserer bredden i møtet mellom Israel og Gud. Han påstår at hver enkelt salmes fulle verdi kun oppdages i konteksten av hele Salmenes bok.[14] Denne gangen ønsket jeg derfor å be alle salmene – og alle deler av alle salmene – i stedet for å velge ut de som var «godkjente».[15]

Men livet er ikke så enkelt som vi kunne ønske, og lot meg ikke fullføre “forberedelsene” mine før jeg på nytt ble kastet på havet. Det tok mindre enn en uke fra jeg bestemte meg for å be salmene, til jeg atter en gang ble dratt ned av en alt for velkjent bølge. «Min Gud, min Gud! Hvorfor[…]?» (Fra Sal 22,2)

Hvorfor skjedde dette? Selvsagt visste og vet jeg at god helse ikke er noe hverken jeg eller andre kan ta for gitt. Men det føltes likevel urettferdig. Jeg hadde hatt ME før, og fått mer enn min dose av utmattelse. Jeg var også klar over at ting kunne ha vært verre. For eksempel kunne jeg ha vært der alene.  I stedet hadde jeg med meg en omsorgsfull støttespiller, som bar meg i både konkret og overført betydning. Jeg var derfor takknemlig, men også sint og forvirret. «Jeg trodde du ville jeg skulle dra til Luther Seminary, Gud. Hvorfor gjør du det så vanskelig for meg?»

Klage

«Hvorfor, Herre, er du så langt borte, hvorfor skjuler du deg når folk er i nød?» (Sal 10,1)

Forsiktig begynte jeg å ta i bruk det nye ordforrådet jeg fant i klagesalmene. Jeg forsøkte å si til Gud at jeg var sint. Men i stedet for frigjørende føltes det falskt. Det føltes som et slags tankeeksperiment, som et pliktoppfyllende forsøk på å lide «riktig». Pemberton beskriver måten vi takler problemer på i en vestlig kultur: Vi ønsker å «komme oss gjennom det», og gjenvinne kontrollen.[16] Han påstår at vi har et valg: Stormen kommer ikke til å forsvinne, så vi kan enten prøve å kontrollere den, eller lære oss å leve i regnet. Forsøk på å ta kontroll over våre kriser kan være vel og bra, men noen ganger er stormen helt ukontrollerbar. Da kan forsøk på kontroll kan være atter en måte å tilsløre realitetene, i motsetning til den ærlige lidelsen som salmene vitner om. Jeg begynte å lure på om mitt forsøk på å gjenvinne klagen var tenkt som et slags redskap for selv å takle og kontrollere situasjonen, snarere enn en bønn om at Gud må ta kontroll, slik vi finner det i Salmenes bok.

En del av meg ønsket å lære av vennene til Job, og forsøke å finne en feil hos meg selv som forårsaket smerten. For selvsagt er jeg en synder som alle andre. «Dersom du, Herre, vil gjemme på synder, Herre, hvem kan da bli stående?» (Sal 130,3). Jeg har hverken fri- eller hovmodigheten til å si som salmisten: «Du finner ikke noe skammelig hos meg. Min munn synder ikke» (Sal 17,3b). Men Job protesterte kraftig mot vennenes påstand om at lidelse er en konsekvens av synd. Gang på gang har en slik løsning på gåten om hvorfor mennesker lider vist seg å være utilstrekkelig, og nå protesterte også jeg mot den. Likevel var spørsmålet om hva jeg hadde gjort galt smertefullt nok i seg selv. Det opplevdes som en fiende.

Indre fiender

«For det er ikke sannhet i deres munn […] Strupen er en åpen grav» (Sal 5,10)

I 60 av salmene finner vi en omtale av fiendene. De som er en kilde (eller selve kilden) til uro for salmisten. Noen ganger blir fienden identifisert (den babylonske hæren [Sal 74 m.fl.] eller en svikefull venn [Sal 55 m.fl.]), men som regel forblir fienden anonym og tvetydig. Pemberton anser dette som intensjonelt: Den tvetydige og anonyme fienden forblir åpen for fortolkning, slik at den kan leses inn i ens egen situasjon.[17] Heldig som jeg er har jeg ingen personer i mitt liv som passer til salmistenes språk om fienden. Om jeg imidlertid tillater meg å bruke flertydigheten til å fortolke fiendene inn i min egen situasjon (på en måte som kanskje ikke kan forsvares av ren eksegese), ser jeg at salmistenes beskrivelser av fienden noen ganger er gode beskrivelser av mine egne «indre fiender». For eksempel har jeg, som den perfeksjonisten jeg er, alltid en stemme i hodet som forteller meg at alt jeg driver med burde gjøres bedre. Jeg har dessuten en tendens til å bli stresset og nervøs, og opplever angstens stemme som like giftig som stemmen til dem som «tenker ut onde planer» i salme 140.

Å forklare sykdom som en konsekvens av synd, er derfor noe jeg best beskriver som en tanke gitt meg av mine indre fiender. For ikke bare gjør disse tankene meg selv skyld i sykdommen, men viktigere: De forvrenger mitt gudsbilde. De tegner et bilde av Gud som en hevngjerrig og sint Gud, og ikke som Herren som er «en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede, rik på miskunn og sannhet» (Sal 86,15). Dette skal ikke undergrave at det finnes et bibelsk grunnlag for å påstå at Guds velsignelse og forbannelse kommer som en følge av ens handlinger, en tanke som finnes både i visdomstekster (som Ordsp 3,33) og i deuteronomiske tekster.[18] Likevel er mange bibelske forfattere smertefullt klare over at det ikke er slik verden fungerer, og forfatteren av salme 73 går til og med så langt som å være sjalu på de onde, da det går dem bedre enn ham selv. Han blir fristet til å følge deres eksempel – for det er tydelig at det virker![19] Jeg vil ikke gå nærmere inn her på spørsmålet om det ondes opphav eller det ondes problem. For denne tvilen rundt Guds karakter som jeg beskriver her stammer ikke fra en rasjonell drøfting, men en gnagende frykt for at Guds godhet og nåde ikke gjelder for meg, men kun for andre – bedre – mennesker.

Herre, led meg i din rettferd
så fienden ikke når meg.
Gjør veien din jevn for meg!
For det er ikke sannhet i deres munn,
deres indre er fordervet. (Sal 5,8-9a)

Motivasjon

«Herre, vend deg hit og fri meg ut, frels meg i din miskunn!» (Sal 6,5).

I bekjennelsen fra Salme 86, hvor det sies at Gud er «en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede, rik på miskunn og sannhet», fant jeg en hjelp mot angrep fra mine indre fiender. Brueggeman påstår at lovprisningene i denne salmen tilhører en gruppe stiliserte doksologier, som stammer fra 2 Mos 34,6f. Slike faste formler, hevder Brueggeman, fyller en viktig funksjon for personer i vansker. I Israel kunne bekjennelser og kateketiske formler anvendes i nødssituasjoner, nettopp fordi Herren er en Gud som er kjent for å ha en spesiell tilknytning til tider med desorientering.[20] I disse situasjonene stolte Israel på formuleringene som hadde vist seg å tåle tidens tann. Å be, og klamre seg til disse nådeordene kan derfor være en måte å forsterke og bekrefte sannheten om Guds karakter, og dermed motstå angrepene fra mine indre fiender.

Dette er også det nærmeste jeg har kommet en slags motivasjon i bønnene mine. Salmistene har et ærlig språk og er frimodige nok til å gi Gud gode begrunnelser for hvorfor deres bønn bør bli hørt. Brueggeman har funnet syv vanlige motivasjoner for at Gud skal gripe inn. En av disse er (slik Pemberton formulerer den) samsvar med Guds tidligere handlinger.[21] I noen klagebønner kan det å minne Gud om hvem han er, være en form for motivasjon.[22] «Herre, hvor er din miskunn som du viste oss før?» (Sal 89,50a).

«Når [hun] kaller på meg, svarer jeg, jeg er med [henne] i nøden» (Sal 91,15). Jeg leste dette løftet som et løfte til meg selv, og ba Gud om å være den Gud han har lovet å være for dem som ber ham.

Bønn

«Herre, forlat meg ikke!
Min Gud, vær ikke langt borte fra meg!
Skynd deg og hjelp meg, Herre, min frelse!» (Sal 38,22-23)

Nettopp det å stole på Guds karakter som nådig og trofast, leder til det som grep meg mest av alt i mine studier av klagesalmene. Brueggeman påstår at vi nøler med å klage fordi vi tror at det å innse og innrømme det negative i livet er synonymt med vantro.[23] Jeg gjenkjente min egen underbevisste tankegang i denne påstanden: Å stille spørsmål ved at livet er godt oppleves fort som å stille spørsmål ved at Gud selv er god. Men etter å ha blitt konfrontert med klagesalmene på en ny måte ser jeg nå hvor problematisk denne tankegangen er: Å la være å stille spørsmål ved det vonde er ikke å underkaste seg Gud, eller å på ett eller annet vis «beskytte» hans godhet. Det er snarere symptomatisk for en mangel på tillit. Som Pemberton sier: Hvis vi aldri stiller Gud de vanskelige spørsmålene er det vel kanskje fordi vi aldri blir skuffet? Og hvis vi aldri blir skuffet, ventet vi da noe fra Gud i utgangspunktet?[24] Salmistene viser oss et paktsforhold med Gud og utfordrer oss: Tør vi å stole på Guds ord, og dermed si i fra når Gud ikke holder pakten?[25] Dette er utfordrende, men også frigjørende. Det frigjør oss til å tro på løftene til paktens Gud, og til å slippe å trekke konklusjonen at det nødvendigvis er vår feil hvis løftet ikke blir innfridd. Det frigjør oss til å tro at Gud i sannhet regjerer, og at han bryr seg.[26] Samtidig er det i sannhet underkastelse. Det er underkastelse i den forstand at det er å innrømme egen utilstrekkelighet: Gud regjerer, og jeg er avhengig av hans hjelp og støtte.[27] For meg gir det frimodighet til å si: «Vær meg nådig, Herre, for jeg er svak. Helbred meg, Herre, kroppen skjelver av redsel» (Sal 6,3).

Tillit og tilbedelse

«Jeg opphøyer deg, Herre, for du dro meg opp,
du lot ikke fienden fryde seg over meg.
Herre, min Gud, jeg ropte til deg,
og du helbredet meg.» (Sal 31,2-3)

Gud har hørt min bønn. Jeg er på helbredelsens vei. Jeg føler meg enda ikke frisk nok til å danse (Sal 30,12), men å være i stand til å gå er ikke så verst det heller. Livet er sakte men sikkert på vei tilbake til normalt, men det er likevel vanskelig å kvitte seg med frykten for tilbakefall. Å komme ut av prøvelsen og desorienteringen, er ikke det samme som å gå tilbake til det gamle.[28] Jeg kommer ut av prøvelsen med en ny takknemlighet. Når jeg er frisk er det lett å glemme å være hvilken velsignelse det er å kunne gå en tur en solskinnsdag. Som Pemberton sier stammer takksigelse fra klage.[29] Salmistene holdt Gud ansvarlig i kriser. Og på samme måte anså de alltid redningen som Guds verk. Derfor er, i følge Pemberton, å miste klagen, også å miste den sanne takksigelsen.[30] I salmistens tro er Gud både den som klages til, og den som takkes og lovprises når han handler.

Velsignet er Herre, for han hører min bønn! (Sal 28,6).

Men takksigelse er ikke bare å returnere til lovprisningen, som om ingenting hadde skjedd.[31] For min del er sykdommen jeg har opplevd både en del av min historie, og noe som vil forme fremtiden. Jeg er nødt til å innse at utmattelse ikke var et engangstilfelle for meg, og at det fort kan komme tilbake på nytt. Og om det gjør det er jeg overbevist om at det vil være like smertefullt, skremmende og forvirrende. Jeg har intet ønske om å lure meg selv til å tro at jeg vil være forberedt på det. Men jeg tør å stole på at, som en av mine favorittsalmer sier:

Han gjemmer meg i sin hytte
på den onde dagen.
Han skjuler meg i sitt telt
og løfter meg opp på klippen. (Sal 27,5)

Vi lever alle på havet. Derfor velger jeg å sette min lit til ham som «skapte himmel og jord, havet og alt som er i dem.» (Sal 146, 6).

Halleluja, Lovsyng Herren min sjel! (Sal 146,1)

Etterord

Vannet er lunefullt. I månedene som har gått siden jeg skrev denne artikkelen, har jeg opplevd sannheten i noe av det som står i den. Jeg har opplevd at min redsel for tilbakefall dessverre var velbegrunnet. Det var sant at det var smertefullt og forvirrende. Det var sant at Gud var tilstede for å gjemme meg «på den onde dagen», og det var også sant at han kjentes langt borte – samtidig. Jeg setter stadig større pris på salmenes evne til å vitne om denne motstridende opplevelsen, til å sette den intense opplevelsen av gudsforlatthet i salme 22 ved siden av nærheten som blir kommunisert i salme 23. Det er også sant at i en annen tid og et annet sted ville jeg skrevet en helt annerledes artikkel. Det egentlige temaet for artikkelen er hvordan Salmenes bok kan gi inspirasjon i livets større og mindre kriser, men artikkelen er ment mer som et eksempel enn som en allmenngyldig lesning. For noen måneder siden var det slik jeg fant trøst i Salmene, nå – som jeg nok en gang er på bedringens vei – ville jeg lagt vekten et helt annet sted. Jeg håper andre kan få inspirasjon til å lete.

Litteratur

Brueggeman, Walter. The Message of the Psalms: a Theological Commentary. Minneapolis: Augsburg, 1984.

Pemberton, Glenn. Hurting with God: Learning to Lament with the Psalms. Abilene: Abilene Christian University Press, 2012.

[1] Pemberton 2012: 15-21.

[2] Pemberton 2012: 25.

[3] Pemberton 2012: 37.

[4] Brueggeman 1984: 51-53.

[5] Brueggeman 1984: 11.

[6] Brueggeman 1984: 17.

[7] Pemberton 2012: 65.

[8] Pemberton 2012: 74.

[9] Brueggeman 1984: 51-52.

[10] Brueggeman 1984: 52. Kursiv i original.

[11] Pemberton 2012: 75.

[12] Pemberton 2012: 40.

[13] Pemberton 2012: 206.

[14] Brueggeman 1984: 16.

[15] Pemberton 2012: 139-140.

[16] Pemberton 2012: 22-23.

[17] Pemberton 2012: 119-121.

[18] Brueggeman 1984: 169.

[19] Brueggeman 1984: 118.

[20] Brueggeman1984: 61.

[21] Pemberton 2012: 70.

[22] Brueggeman 1984: 61.

[23] Brueggeman 1984: 52.

[24] Pemberton 2012: 172.

[25] Pemberton 2012: 160.

[26] Pemberton 2012: 91-93; 102.

[27] Pemberton 2012: 171-172.

[28] Brueggeman 1984: 124.

[29] Pemberton 2012: 178.

[30] Pemberton 2012: 26.

[31] Pemberton 2012: 178.»

Gry Stålsett

Skrevet av Andreas S. Iversen

I forbindelse med høstens første tema sjelesorg har vi fått intervjue Gry Stålsett om et tema vi synes er viktig: ungdom og sorg.
Gry er ansatt som førsteamanuensis innen religionspsykologi ved Det teologiske Menighetsfakultet og er tilknyttet Modum Bad som spesialpsykolog.

Hva slags type sorg møter du oftest oftest hos ungdom?

Mange unge sørger over foreldres skilsmisse. Ellers er det oftest når en mister noen, i møte med døden. Ungdom reagerer ulikt på sorg. Boken Ung Sorg viser det, her beskrives en bredde i normalreaksjoner ved sorg. Mange blir ensomme i sorgen og får en slags ”inni en boble”-følelse i forhold til venner, de kan føle at de ikke blir forstått eller sett på skolen, kan de miste motivasjon og konsentrasjon og få problemer med søvn. Mange føler seg også ensomme innad i familien der kanskje flere også sørger. Det at andre kan føle seg klønete i møte med sorgen gjør det ikke enkelt. Mange kjenner ubehag ved å vise tristhet og følelser og ikke være på ”topp” i vår kultur hvor det å være ”lykkelig” er en del av prestasjonskulturen.

Hvordan skal vi som voksne og ungdomsledere møte ungdom i sorg?

For det første er det viktig å ha kunnskap om det. Er det en emosjonell førstehjelp som kan gis helt i starten for eksempel? Det er viktig å redusere alenefølelsen så mye som en kan og vise at personen ikke er alene – gjerne rett og slett ved å si det høyt at en ikke er det. Dernest bekrefte at alle følelser er naturlige, også å være nummen og ikke kjenne på sorg en stund, eller være sint eller lettet. Deretter redusere skyldfølelse og skam. Å lytte til fortellingen om det som har skjedd kan være en hjelp. Samtidig hjelpe den unge til at sorgen ikke fyller alle rom, formidle at det også er lov å ha litt pauser i sorgen.

Å møte mennesker i sorg det handler om varme, nærvær og respekt. Man må tåle at mennesker reagerer ulikt, og at til og med kan bli avvisende. Det er samtidig viktig å ikke være invaderende, og huske på at det er forskjell på omsorg og empati. Til slutt er det et poeng at det handler om å stille opp ikke bare i begynnelsen, men være en støtte i bearbeiding av sorgen over tid.

Hvis det er slik sorgen er knyttet til en akutt traumatisk hendelse, for eksempel bilulykke, vold eller lignende snakker vi om at det er ett 6 timers vindu før det lagrer seg i langtidshukommelsen. Ny forskning viser at man det første døgnet ikke skal gå for detaljert inn på sanseinntrykk og følelser, men heller avhektes med å se en film, spille spill eller noe annet. Dette er ikke fortrenging, da dette skjer før traumet er lagret i minnet. En skal ikke gi sovetabletter, eller anbefale søvn, eller  aktiviteter som får opp adrenalinet: det øker lagringshastigheten i langtidsminnet. Etter ett døgn kan en snakke mer om det som har skjedd, utover kun rekkefølgen i hendelsesforløpet.

Hvordan kan oppfatningen av Gud hjelpe eller forverre sorgen?

Et gudsbilde er psykologisk dannet av tidlige relasjonserfaringer og preget av foreldrebildene. Sorg kan endre gudsbildet, en kan føle seg forlatt av Gud, det kan bli krise i troen. Hvis det er en av foreldrene man opplever å miste vil det ha betydelig innvirkning. Uansett vil meningsløsheten, sinne og fortvilelse også gjerne rettes mot  Gud. Noen finner da trøst i troen, i bønn, i ritualer, mens andre igjen føler at verden er blitt kald og tom og ingenting hjelper, heller ikke Gud.  

Et rigid og unyansert gudsbilde, kan forverre sorgen – spesielt hvis det innenfor troen ikke er rom for følelser som sinne og raseri for eksempel.  Et gudsbilde som tror at Gud styrer alt, har en hensikt med alt og det er nok en mening med alt vil forverres av sorg og kriser. Slik forkynnelse vil kunne virke negativt.

Derimot vil et mer nyansert, romslig gudsbilde, der alle følelser er ”lovlige” kunne virke positivt. Et gudsbilde som er preget av tillitt og ikke oppleves ”straffende” vil være en støtte i sorgen. I den sammenheng handler det om skape aksept for alle følelsene som kommer også i troens rom, i forhold til Gud, både de positive og de negative.

Hvordan blir man kjent med sin egen sorg?

Det trengs allmenn undervisning om sorg. Det trengs kompetanse på følelser. Det er viktig at man generelt som ung blir kjent med de grunnleggende følelsene sine: hvordan de kjennes i kroppen, hvilken informasjon de bærer, hvordan de kan leses og uttrykkes, osv. Når en da møter sorg, står en mye sterkere. Med tanke på egen sorg kan sorggrupper, som er likemannsgrupper og ikke terapi, være til god hjelp,. Generelt er det godt å ha noen å snakke med uavhengig om det er venner, familie, sjelesørger eller terapeut. Det å få hjelp til å utrykke sorgen – med ritualer, ord, farger, tegninger eller på annen måte – vil være til god hjelp. Til slutt er det viktig å motarbeidet tabuet og frykten for å gråte. Det å få vite at det er sunt å gråte, at det er grunnleggende helende, at det vasker hjernen og lindrer dypt – bare en tillater den å komme –det kan være helt uvurderlig.

Hvordan endrer sosiale medier ungdommers adferd i forholdet til hverandre? Hva er voksnes rolle i møte med unges mobbing og krenkelser på nett?

Hva gjør du når du via samtaler med noen unge jenter skjønner at det er et miljø av eldre gutter som snapchatter med disse jentene og spør om de kan sende dem bilder av seg selv nakne? Jeg har vært på et seminar om Menigheten og sosiale medier arrangert av Stiftelsen Kirkelig Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep og Norges Kristne Råd. Her hørte jeg på Mariann S. Lindtjørn, som er leder av den diakonale ungdomssatsningen 13-20 i Bærum i regi av Den norske kirke. Utgangspunktet for seminaret til Mariann var nettopp denne problemstillingen.

Disse jentene og guttene var knyttet til en ungdomsskole, så en kontakt med denne skolen var på sin plass. Mariann og hennes kollegaer tok kontakt med sosiallærer. Det viste seg at skolen ikke visste om dette, og de ville gjerne samarbeide med 13-20. Hva kunne 13-20 bidra med? «For oss ble det viktig at dette ble tatt skikkelig tak i, og at det er en utfordring som omhandler alle», sier Mariann. Tilbudet fra 13-20 til skolen var derfor å ha jente- og guttegrupper med alle elevene. Dagens unge har fått mye informasjon om nettvett, så dette kan de. Men kunnskap om hvordan sette dette ut i livet, også på medium der ting skjer raskt (som Snapchat f.eks.) er ikke alltid tilstede.

Skolen sa ja, og da var det bare for 13-20 å starte. Det var viktig for 13-20 å være to ledere i møte med jente- og guttegruppene. Dette ga dem muligheten til at en av de voksne tok mer en observerende rolle, og dermed kunne få med seg hva som skjedde mellom ungdommene. Den andre ledet opplegget og samtalen. Innholdet i gruppene var i hovedsak som følger: det var viktig å starte gruppen med hvilke regler som gjelder. For at gruppen skal være trygg er det viktig med tydelige rammer. Et sentralt element i dette er at hva som blir snakket om i gruppen, blir i gruppen. De unge måtte ikke snakke om hva som skjedde i gruppen til folk utenfor gruppen. Mariann ble overrasket, for når nye grupper med jenter eller gutter kom inn visste de ingenting om hva som skulle skje. De hadde spurt medlemmer i de tidligere gruppene, men de hadde ikke fortalt noe. De unge kunne virkelig holde tett.

I hovedsak var temaene for samlingen makt, og grensefulle og grenseløse arenaer. Dette er temaer de har hentet fra opplegget  Grenser som skaper: Hvordan møte utsatte og sårbare ungdommer i trosopplæringen utarbeidet av Kirkelig Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep. Hva er makt? Hvem har makt? Hva er ulike former for makt? Dette var spørsmål de stilte jentene og guttene. Vi kan dele makt inn i posisjonsbasert- og egenbasert makt. Her hadde de unge mange spennende refleksjoner. Budskapet fra 13-20: Ingen har mer makt over deg, enn du gir dem. Mariann spurte så de unge: Har den/de i klassen som er gode i matte makt? Dette hadde de færreste tenkt på, men de kunne alle si noe om at dette var en makt de fleste som var gode i matte brukte positivt og hjalp de andre med matte.

Hva så med grensefulle- og grenseløse rom? Hvilke rom er preget av hva? Klasserommet er grensefullt, men internett er trolig det største grenseløse rommet.  «Grensefulle og grenseløse rom på nett, og spesielt sosiale medier, ligner på situasjoner knyttet til fest der drikke- og eventuelt sexpress dukker opp. Her må kunnskapen ungdommene har aktiveres raskt, og de må selv sette grensene de ønsker. Dette er refleksjoner vi voksne må snakke med våre unge om. Vi må problematisere og ansvarliggjøre dem», sier Mariann.

«Hva har så skjedd med disse guttene og jentene?», spør en av seminarets deltagere.  «Dette er en stor utfordring», sier Mariann, «jentene har absolutt lært noe og vil trolig endre adferd på nett, men guttene har tilsynelatende bare skiftet marked. De henvender seg til andre jenter. Hva vi skal gjøre med dette, er en utfordring som vi ikke har svaret på», fortsetter Mariann. «Men foreldrene må inn på banen på en eller annen måte. Foreldrenes rolle er viktig. Det ser ut som de noen ganger har abdisert som foreldre. Kanskje gjelder dette mest i forhold til sønner/gutter og deres syn på kvinnesyn, sex og kropp?»

Hvor mange barn har du møtt på søndagsskolen, på Tårnagent eller på Lys Våken? Hvor mange har du lekt med, sunget med eller forkynt for? I en gruppe på 30 barn er det 5 stykker som er, eller står i fare for å bli utsatt for overgrep før de fyller 18 år.

I «Rapporten fra incestsentrene mot seksuelle overgrep» ble 39 % av brukerne[1] utsatt første gang da de var under 7 år, og 35 % ble utsatt første gang mellom 7 og 12-årsalderen.[2] Det er barn og unge som kommer innom vår kirke, og som er med på kirkas trosopplæring hver uke eller en gang i blant. Vi kan ikke se på barna og vite om de har blitt utsatt eller ikke, de er alt fra de sjenerte til de mest utagerende.

Våren 2014 skrev jeg bachelor-oppgave med problemstillingen: «Hvordan kan vi formidle en sann Gud til overgrepsutsatte barn mellom 7 til 10 år?». I denne artikkelen skal jeg dele det jeg tror er viktig å ha i bakhodet når vi skal forkynne for overgrepsutsatte barn mellom 7 og 10 år.

Barn mellom 7 og 10 år forstår konkret

Gunn Imsen skriver i sin bok Elevens verden om at barn mellom 7 og 10 år er i den konkret-operasjonelle perioden. De forstår det konkrete, og at det som står foran og bak et likhetstegn har lik verdi. Men de trenger visuell støtte, som handlinger eller bilder. Barna leter etter mening og sammenheng i den verden de lever i.[3]

Den religiøse utviklingen hos disse barna har et konkret innhold hentet fra barnets erfaringsverden.[4] Gudsforestillingene de har, er preget av antropomorfisme, menneskelige egenskaper overført på ikke-mennesker. Et vanlig eksempel er at Gud blir framstilt som en gammel mann med hvitt skjegg sittende på en sky. Da forstår barna det konkret, og har vanskelig for å forstå det abstrakte.[5] Halle og Hegerstrøm skriver at det er viktig for de som skal forkynne om Gud, å vise at Gud ikke er et menneske, men mye mer. Barn i denne alderen trenger konkrete og realistiske framstillinger, men også få se på abstrakte symboler og bilder.[6]

Skam hos overgrepsutsatte

Skam er noe de fleste mennesker kjenner på, og det er nødvendig for at vi skal leve sammen. I boka Skam, skyldfølelse og ensomhet skriver Farstad om Den destruktive skammen. Sunn skam hjelper med å respektere egne og andres grenser. Den destruktive skammen er større og mer omfattende enn normal skam. Den kan føre til at hele individet føler seg mindreverdig, møkkete, feil, dum og/eller uelskelig.

Farstad skriver om den interpersonlige bro, som et bilde på en betydningsfull relasjon mellom to mennesker. Hvis det skjer et overgrep vil den interpersonlige broen bli brutt, og få en skade. Den kan rettes opp igjen hvis overgriperen tar ansvar og søker gjenopprettelse. Men hvis dette ikke skjer, er det en tendens at barnet søker «et selv» som er tilpasset å overleve i en situasjon som er preget av stress og frykt. Farstad skriver: «Der en annen utøver ondskap i mangel på sunn skam, blir offeret bærer av destruktiv skam.»[7]

Den destruktive skammen blir med videre i livet

Boe og Christie skriver at et overgrep vil føre til «selvutslettelse og en selvfornedrende væremåte», som gjør at barnet ikke motsetter seg nye overgrep.[8] De skriver videre at fordi barnet har vært et objekt og en ting som skulle oppfylle den andres behov, har ikke barnet blitt sett som en egen person.[9] Barnet har blitt objektivisert, og opplever seg selv som en ting som kan brukes, en gjenstand for andre. Barnet har ikke lært sin egen identitet å kjenne, og har ikke fått mulighet til å utvikle den sunne skammen som hjelper med å sette grenser.

Follesø skriver at å stadig oppleve vonde ting og være redd for at vonde ting kan skje, gjør det vanskelig å ha et bilde av at andre mennesker kan være gode.[10] Det at overgrepsutsatte stadig går i frykt for at nye overgrep kan skje, og ikke har gode bilder av andre mennesker, har mye å si på hvordan de ser på seg selv. Follesø skriver at det er viktig å finne ut hva som er skam og hva som er skyld hos den overgrepsutsatte.[11] De kan ofte feiltolke sin skam som skyld, og da må skylden plasseres riktig, og skammen jobbes med.

Skam og tillit

I boka Skammens spor skriver Farstad om at skammen og tilliten har mye med hva som har skjedd i tidligere relasjoner.[12] Hun skriver at tillit er noe vi er helt avhengig av for å leve, noe som holder og er tilstrekkelig. Ved et overgrep eller traume, vil den grunnleggende tilliten, som knytter individ og samfunn sammen, bli ødelagt. Farstad skriver at skammen og mistilliten kan føre til at personen ikke inngår i nære relasjoner, i frykt for å bli retraumatisert.[13] Et annet utfall kan være at personen gjør alt for å bli elsket, og viser ingen mistillit – noe som kan føre til retraumatisering. For at en person skal komme fra grunnleggende mistillit til grunnleggende tillit, skriver Farstad, at «det krever gode og trygge relasjoner over tid.»[14]

Skam og frihet

Farstad skriver at mange barn som har levd i overgrep og frykt, drømmer om den dagen de blir store nok eller voksne – så de kan rømme og bli frie. Hun skriver at de største utfordringene til at en overgrepsutsatt kan få denne friheten, er at de grunnleggende erfaringene fra barndommen vil prege relasjonene resten av livet. Den destruktive skammen gjør at mange føler seg skitne og uelskelige. De kan være redde for at nye overgrep skjer hvis de inngår i en nær relasjon, men de kan også føle at det er skremmende å gå bort fra det kjente, nemlig overgrepene. Farstad skriver at «grensetropper» i personens indre sørger for at forsvaret holdes oppe, og ikke slipper noen andre inn. Men at lengselen etter å slippe gode gjester inn, også er stor. Det er ambivalensen mellom å ville ha det godt og samtidig ikke våge å slippe noen inn som gjør friheten vanskelig å oppnå.[15]

Gudsbilder og overgrepsutsatte

Bibelen beskriver Gud ved å bruke metaforer, som skal hjelpe oss med å forstå noe vi ikke kjenner fullt og helt. Når metaforer blir forstått som noe konkret, avgrenser det Gud. Relasjonen mellom et menneske og Gud blir sammenlignet med og påvirkes av relasjoner dette mennesket har i sine egne forhold. Gud blir ikke oppfattet som bare det teoretiske ytre, skriver Horsfjord, men mye ut fra hvilket forhold Gud har til mennesket personlig: «Liker Gud meg?», «Har jeg noe å si for Gud?», «Hva tenker Gud om meg?».[16]

Et ambivalent gudsbilde

Horsfjord og Arnevik[17] har begge skrevet en kvalitativ analyse om overgrepsutsatte og deres gudsbilder. Begge opplevde at de overgrepsutsatte hadde et ambivalent forhold til Gud. På den ene siden forklarte de at Gud var god, mens da de skulle beskrive deres eget forhold til Gud var det annerledes. En av informantene sa: «Gud ville at jeg skulle utsettes for overgrepene» og «dersom han (Gud) forholdt seg til meg, var det via bud og krav – alt jeg måtte gjøre for å unngå fortapelse.»[18] De vet at Gud er god og passer på, men denne kjærligheten tilhører ikke den overgrepsutsatte. Det at Gud beskrives som en som tar vare på alle er altså forståelig, men dette bilde mister mening ved at dette ikke blir erfart i det virkelige liv. Dette ambivalente forholdet til Gud oppstår når den farlige og vonde virkeligheten ikke samsvarer med den gode, trygge og nære Gud som blir forkynt.[19]

Gud som nær

Metaforer på Gud kan være far, mor eller andre nære familiære relasjoner. Gud blir ofte framstilt som Far i Det nye testamentet: «Vår Far», «barn av deres Far i himmelen» og «for én er deres Far».[20] Vi blir kalt Guds barn, og Jesus blir kalt Guds sønn.[21] Gud blir beskrevet som nær slekt med oss, Gud Skaper som vår Far og Jesus som vår bror. Menigheten og kirka blir også beskrevet som «én kropp», og at vi er søstre og brødre for hverandre.

En av Arneviks informanter beskriver forholdet mellom hennes far og Gud slik: «Fordi jeg følte meg forlatt av far, så følte jeg meg forlatt av Gud også.»[22] En annen informant skrev: «Jeg … tenkte at Gud var som mor og far, som ikke ønsket å høre om mine problemer.»[23] Når utsatte barn ikke opplever kjærlighet, nåde og barmhjertighet fra sine nærmeste, kan det være vanskelig å ha noe forhold til disse begrepene. Når Gud forkynnes som nær og en som bryr seg, kan det bli ekstra sårt når dette ikke blir erfart. Hovland skriver at kristne overgrepsutsatte ofte vet at Gud er kjærlig, men at de ikke kjenner seg elsket. Hun skriver videre at de ikke føler seg «verdige den kjærligheten eller tilgivelsen som forkynnes.»[24]

Gud som kjønn

En av Horsfjords informanter skriver: «Forkynnelsen for Guds nærvær, som Gud som kjærlig, som en som elsker meg, gjør at jeg får en ekkel følelse av å bli invadert, omringet og gjort krav på.»[25] En Gud som stadig er nærværende kan minne om de vonde følelsene i overgrepet. At Gud ikke er nær, kan derimot virke tryggere og mindre overskridende. Hun skriver om Guds annerledeshet, både i forhold til relasjoner og kjønn. Det at Gud blir beskrevet som mann/kvinne gjorde at de overgrepsutsatte knyttet det sammen med den autoriteten og makten overgriperen hadde.[26] En informant beskriver vanskeligheten med Jesus og hans kjønn slik: «Jeg … tenker lite på Jesus. Jeg tror kanskje det har å gjøre med at han er for konkret? Mann og kropp. Og Gud? Det høres ekkelt og skremmende ut.»[27] Det at Gud blir beskrevet med kjønn, og Jesus som konkret, kan virke invaderende og skremmende for overgrepsutsatte.

Gud som dommer

I flere bibeltekster kan vi finne metaforer på at Gud er en dommer, som har myndighet til å straffe.[28] En av Arneviks informanter beskriver sammenhengen mellom Gud som dommer/straffer og overgrepene slik: «Hver kveld … tenkte jeg på at Gud kom til å straffe meg, at han ville dømme meg til helvete.»[29] For et overgrepsutsatt barn kan overgrepene oppleves som straff fra Gud, for at de ikke gjorde etter Guds vilje. Hovland skriver i sin artikkel om «Gud og mennesker i møte med overgrepserfaringer – et teologisk bidrag» at mange av de utsatte opplever Gud som en motstander som straffer.[30] På den andre siden kan «Gud som straffer» også være en trygghet, en som vil dømme rett. En av Arneviks informanter skriver: «Det er bare jeg og Gud som vet hvor vanskelig jeg hadde det.»[31] Arnevik forklarer det som at Gud er et «sannhetsvitne» som kan hjelpe med å plassere feilen utenfor den utsatte selv.[32]

Formidle en sann Gud til overgrepsutsatte barn mellom 7 til 10 år

En Gud for de overgrepsutsatte barna også?

Hvis vi kan finne sanne gudsbilder, som kan brukes i gode og onde dager, i samsvar med det overgrepsutsatte barnets virkelighet – da kan vi se hvordan dette kan formidles til barn i alderen 7–10 år. Kriteriet jeg setter for et godt og sant gudsbilde er: Det må holde i gode og onde dager og det må kunne formidles til 7–10-åringen.

Gud som tillitsrelasjon

Vi har sett at vi påvirkes av våre relasjonserfaringer, og at det farger vårt gudsbilde. Er relasjonene våre gode, og tilliten til mor/far god, vil Gud som tillitsrelasjon gi mening. For å skape et konkret bilde, kan vi sammenligne Gud med en barna har god tillit til. Dette kan være utfordrende hvis barna vi møter ikke har gode relasjonserfaringer, og tilliten er brutt. Da har den interpersonlige broen, som Farstad skrev om, blitt brutt, og barnet blir bærer av den destruktive skammen. Hvordan kan vi da fortelle at Gud er annerledes, noe som ikke bryter tilliten? Hva kan vi sammenligne Gud med, og hvilke illustrasjoner har vi på at Gud er tilliten verdig? Hvis Gud er en tillitsrelasjon, betyr det da at «Gud hører på meg» og at «Gud ikke sier ting videre?»

Som vi har sett blir Gud ofte framstilt som en familierelasjon, ofte som at Gud er en far. Skam gjør at overgrepsutsatte ikke inngår i nære relasjoner i frykt for nye overgrep, eller at de viser ingen mistillit og det er fare for å bli retraumatisert og sveket. Farstad skrev at det krevde gode og trygge relasjoner over tid, for å gjenvinne den grunnleggende tilliten. Som en av informantene forklarte det: «Jeg oppfattet hans (Guds) kjærlighet som et resultat av alt jeg gjorde for å fortjene å bli elsket.» Det er ikke sikkert barna vet hva begrepet tillit er, men de har erfaringen av det i kroppen. Hvilket bilde har vi på tillit, hvis vi ikke har en god relasjon å vise til? Selv om det for mange overgrepsutsatte er vanskelig å forholde seg til Gud som noe personlig og nært, var det flere som likevel fant trøst i at Gud hadde en spesiell relasjon til dem. For noen føltes Gud skummel, invaderende og en som stilte strenge krav hvis Gud var for nær. For andre var det vondt å føle seg forlatt av Gud, og Guds nærhet var en lengsel.

Formidling: Barna er opptatt av mening og sammenheng, derfor kan vi fortelle sammenhengen at fordi Gud har skapt jorda har Gud også et spesielt forhold til oss. Gud er til stede uten at vi kanskje ser eller merker det, og vi velger selv å ta kontakt. Vi kan illustrere dette ved at for eksempel en bamse er tilstede, selv om vi gjemmer den under et teppe. Da kan barnet lære at det selv kan velge å nærme seg Gud. Fallgruven er at Gud blir begrenset og mindre handlende – det kan oppfattes som at barnet selv må gå til Gud for å få hjelp, eller at «Gud vil at jeg skal utsettes for overgrep». For å illustrere hva Gud som tillit er, kan vi forklare hva Gud ikke er – han er en som ikke krenker og ikke vil det onde – og/eller beskrive hva en god far er – en som respekterer andres grenser, passer på og beskytter. Og ved å si at selv om Gud ikke vil det vonde, så kan det skje vonde ting. Jeg tror det vil bidra til mindre skam å gjøre det åpent og ufarlig for barna å beskrive de gode og de vonde tingene.

Gud som frihet/håp

I gode dager kan kanskje barna kjenne seg igjen i en frihetsfølelse, godhet, håp og muligheter. Hva utfordrer tanken om at Gud gir frihet? Flere av de overgrepsutsatte følte seg fanget av overgriperens makt, og var fanget av den destruktive skammen med tanker som: «Det er noe feil med meg, jeg kan ikke si noe videre.» Under «skam og frihet» så vi at mange overgrepsutsatte drømte om å rømme og bli frie. Den destruktive skammen gjør at de er redde for det gode og ukjente: «Vil noen elske meg?» Det kjente ved overgrepene føles trygt. Det er et ambivalent forhold mellom å ville bli fri, og det trygge i å være fanget. Barnet har blitt objektivisert og har ikke blitt sett på som et selvstendig menneske.

Som vi har sett var de minste barna egosentriske, og klarte ikke å se flere sider av samme sak, som i koppe-eksempelet til Piaget.[33] Vi må passer på å gjøre det tydelig at Gud setter fri fra alle vonde følelser, og ikke blande inn skyld-spørsmål, men at Gud gir frihet betingelsesløst. Men hva med de barna som ikke får frihet? Utsagnet til Fairbairn: «Det er bedre å være en synder i en verden styrt av Gud, enn å leve i ‘helvete’», beskriver hvordan barn heller velger å være den onde, enn å leve i en ond verden. Kanskje guden som beskrives som styrende i dette utsagnet, kan oppfattes som en motpol til det vonde – et håp om at Gud er god og annerledes?

Den destruktive skammen førte til at de overgrepsutsatte følte seg ueskelige, og at de ikke våget å gå inn i nære relasjoner. Kan Gud være et bilde på en frihet, og kan Gud gi frihet? En av Arneviks informanter skrev at hun følte en trygghet i at Gud visste om hvor vanskelig hun hadde det, og at Gud kunne være et sannhetsvitne. Det at Gud visste, kan være en vei bort fra skammen. Det at noen visste og eier sannheten, legitimerer også at det var noe feil som skjedde. Som vi så under overskriften «skam», var det viktig å plassere skyld, for å «bli fri fra skammen.» Kan Gud bli beskrevet som en som vet hva som er sant, og dermed også være til hjelp med å plassere skammen der den hører hjemme?

Forkynne: For å bevisstgjøre barna på hva som er frihet, og hva som er fangenskap, kan det illustreres med lignelsen om «sauen som ble funnet igjen»,[34] og sammenlignes med et bilde av en sau som blir holdt fast. Sauene er frie til å gå hvor de vil, men blir passet på. Det går an å spørre om hvilke følelser barna tror at sauene har og hvilke følelse barna tror den som er fanget har. Så går det an å spørre videre om hva annet som kan skape de samme følelsene. Tar vi i betraktning skammen som gjør at barna ikke vil fortelle, vil jeg tro at jo mer alminnelig og ufarlig vi gjør samtalen, jo mer tør barnet å åpne seg. Ved å spørre om dette, kan det hende at barna forteller altfor mye eller for personlige ting. Vi ønsker at denne samtalen skal komme, men ikke i plenum. Da kan barnet bli mer sårbart, og de andre barna bli skremt eller reagere på en måte som gjør det vanskelig for det overgrepsutsatte barnet. Åpner vi for en slik samtale, kan vi som trosopplærere veilede i hvor personlig barna kan være, og veilede i hva som er frihet og hva som er fangenskap. Hvis det kommer opp vonde erfaringer eller du får en magefølelse på at «her er det noe», så er vi nødt til å snakke med dette barnet etterpå.

Gud som kjønn

Hvis Gud blir framstilt som far/mor, eller annen autoritetsperson vil barna, som forstår konkret og med deres antropomorfisme, overføre denne personens egenskaper på Gud. Men hvis Gud blir beskrevet som «noe annerledes», vil kanskje ikke dette heller være heldig. For hva er annerledes? Skal dette formidles til de som har en god familie også, må «en annerledes far» ikke bli framstilt som det motsatte av en god far. Flere av Horsfjords informanter skrev at det var tryggere å ha en ukjønnet Gud, og en Gud som var overalt, men ikke nødvendigvis handlet. Vi kan formidle at Gud er annerledes, Gud har skapt hele verden, men støtter ikke alt som blir gjort i verden. Gud er over verden, og vil det gode. Det kan være nødvendig, for at alle barna skal forstå, å spørre hva de tenker om «det gode». Hva gir gode følelser? Vi kan for eksempel fortelle at det er forskjell på gode «bursdags-hemmeligheter» og vonde hemmeligheter. Hvis vi kun betegnet Gud som Far eller Jesus, gir det ikke et sant gudsbilde. Når vi formidler Gud, kan vi bruke flere betegnelser på Gud: Gud som et stødig fjell, hyrde, lys, kjærlighet eller Skaper.

Trygge rom

Vi som trosopplærere må bruke hele formidlingsbegrepet. Vi må sørge for at relasjonen mellom oss og barna er trygg. Men hvordan skal vi skape disse trygge rommene, som kan være den nødvendige langvarige og trygge relasjon mellom oss og barna? Vi har sett på at overgrepsutsatte har et ambivalent forhold til Gud, at beskrivelsen og opplevelsen av Gud ikke samsvarer med hverandre. De beskrev Gud som god og som en som passer på, mens deres forhold til Gud var at Gud straffet og hadde tunge krav til dem. Dette hadde med erfaringen av godhet og den grunnleggende tilliten å gjøre. Vi må bruke hele formidlings-begrepet hvis vi vil skape disse trygge rommene, og erfaringen av trygge relasjoner. I siste artikkel i boka Trygge rom står det at «Gjennomsiktige rom er trygge rom».[35] Gjennomsiktige rom er der hvor alt synes, både det gode og det vonde. Det er de konkrete og de abstrakte rommene, det er kontoret/klasserommet og følelsen av å være fanget eller frie i en relasjon. Hvis vi tenker og handler etter at «det jeg gjør og sier nå, kan alle se», vil vi skape trygge rom. Vi må, når vi forkynner, gjøre dette i gode, trygge, abstrakte og konkrete gjennomsiktige rom.

En Gud for de overgrepsutsatte barna også?

I denne artikkelen har vi sett at barn mellom 7 og 10 år tenker konkret, men trenger visuell støtte for å forstå begreper. Barnas religiøse utvikling preges av antropomorfisme, menneskelig egenskaper overføres på ikke-mennesker. Vi så at de som utsettes for overgrep blir påført en destruktiv skam, som gjør at de føler seg feil og uelskelige. For at overgrepsutsatte skal gå fra grunnleggende mistillit til grunnleggende tillit, må det oppleve en langvarig og trygg relasjon. Når vi skal formidle Gud, må vi gjøre dette i trygge rom. I denne artikkelen har vi sett på tre forskjellige gudsbilder: Gud som tillit, Gud som frihet/håp og Gud som kjønn. De må formidles med forskjellige metaforer, og det må være en åpen og trygg dialog mellom barna og lederen.

[1] «Brukere» er de som er overgrepsutsatt, og som har vært innom et av støttesentrene og svart på undersøkelsen.
[2]               BUF-direktoratet: Rapportering fra sentrene mot incest og seksuelle overgrep 2012:16
[3]               Elevens verden av Imsen 2005:237-240
[4]               Halle og Hegerstrøm 2000:12
[5]               Halle og Hegerstrøm 2000:13
[6]               Halle og Hegerstrøm 2000:13
[7]               Farstad 2013:104-106
[8]               Boe og Christie 1991:50
[9]               Boe og Christie 1991:50
[10]             Follesø 2003:110
[11]             Follesø 2003:120
[12]             Farstad 2011:191
[13]             Farstad 2011:193
[14]             Farstad 2011:193
[15]             Farstad 2011:200-201
[16]             Horsfjord 1999:178
[17]             Arnevik 2007
[18]             Horsfjord 1999:178
[19]             Horsfjord 1999:182
[20]             Bibelen: Matt 6,9; Matt 5,45; Matt 23,9
[21]             Bibelen: Joh 1,12; Mark 1,1; 2 Kor 1,19
[22]             Arnevik 2007:86
[23]             Arnevik 2007:87
[24]             Hovland 2003:47
[25]             Horsfjord 1999:182
[26]             Horsfjord 1999:182
[27]             Horsfjord 1999:184
[28]             F.eks: Rom 2,5-10
[29]             Arnevik 2007:88
[30]             Hovland 2003:44
[31]             Arnevik 2007:92
[32]             Arnevik 2007:93
[33]             I Elevens verden nevnes et forsøk Piaget brukte for å bevise at 2–7-åringer ikke kan se flere sider av samme sak. Barna ble spurt: «Hva er verst? Å knuse sju kopper ved et uhell, eller en kopp med vilje?» Barna ville svart at det var verre å knuse sju kopper.
[34]             Luk 15,4ff
[35]             Brækken og Torp 2013:327

Litteraturliste

Arnevik, Annhild Tofte. 2007. Gud – skammens eller verdighetens speil?: en kvalitativ studie av skam og religiøsitet. Universitetet i Oslo.

Barne-, ungdoms og familiedirektoratet (BUF-direktoratet). 2012. Rapportering fra sentrene mot incest og seksuelle overgrep. Utført av Sentio Reseach Norge. Oslo: Barne-, ungdoms og familiedirektoratet.

Bibelen: Den hellige skrift: Det gamle- og det nye testamentet. 2011. Oslo: Bibelselskapet

Boe, Toril Ursin og Helen Johnsen Christie. 1991. «Incest som psykologisk skade – en modell for forståelse», i Incest: Psykologisk forståelse og behandling. Oslo: Universitetsforlaget.

Engedal, Leif Gunnar. 2013. «I begynnelsen er relasjonen», i Leif Gunnar Engedal, B. Lennart Persson, Elisabeth Torp (red.): Trygge rom: Trosopplæring i møte med sårbare og overgrepsutsatte barn og unge. Oslo: Verbum.

Farstad, Marie. 2011. Skammens spor: Avtrykk i identitet og relasjoner. Oslo: Conflux.

Farstad, Marie. 2013. «Skam, skyldfølelse og ensomhet», i Leif Gunnar Engedal, B. Lennart Persson, Elisabeth Torp (red.): Trygge rom: Trosopplæring i møte med sårbare og overgrepsutsatte barn og unge. Oslo: Verbum.

Follesø, Gry Stålsett. 2003. «Skam og skyld», i Fra skam til verdighet: Teologisk og psykologisk arbeid med vold og seksuelle overgrep. Oslo: Universitetsforlaget.

Brækken, Gaute og Elisabeth Torp. 2013. «Vi vil skape trygge rom», i Leif Gunnar Engedal, B. Lennart Persson, Elisabeth Torp (red.): Trygge rom: Trosopplæring i møte med sårbare og overgrepsutsatte barn og unge. Oslo: Verbum.

Horsfjord, Helene. 1999. «Når sannheten ikke er sann: seksuelle overgrep som kontekst for formidling om Gud», i Tidsskrift for sjelesorg 19(4), s. 175–185.

Horsfjord, Helene. 2001. «Religiøsitet og seksuelle overgrep: Skadede gudsbilder og muligheter for gjenoppretting», i Kirke og Kultur 106(5/6), s. 511–527

Hovland, Beate Indrebø. 2003. «Du med nåden, jeg med skammen – å, hvor vi dog passer sammen», i Trine Anstorp, Beate Indrebø Hovland og Elisabeth Torp (red.): Fra skam til verdighet: Teologisk og psykologisk arbeid med vold og seksuelle overgrep. Oslo: Universitetsforlaget.

Thomassen, Merete. 2008. «Gud og det vanskelige familiespråket», i Elisabeth Torp m.fl.: Hva kan vi gjør for barna: Viktige perspektiver til kirkens trosopplæring. Oslo: Stiftelsen Kirkens Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep.

Kristent ungdomsarbeid legger til rette for en rekke ulike arenaer å møtes på. Noen av disse arenaene åpner på en særlig måte for fortrolighet og samtale. Derfor har det betydning at ledere i ungdomsarbeid har en viss kompetanse på det å ivareta slike fortrolige situasjoner. Når kirkelig ansatte lærer om dette kalles det gjerne for sjelesorg. Hva kjennetegner en trygg og god samtalepartner eller sjelesørger? Nedenfor har jeg skissert noen egenskaper eller ferdigheter det går an å strekke seg mot.

En trofast medvandrer

Vennskap rangeres som en av de mest avgjørende verdiene i ungdoms liv. Men vennskap er også sårbart og mange ungdommer har gjort dype erfaringer av å bli sviktet eller avvist. En sjelesørger er ikke det samme som en venn. Likevel kan en ungdomsleder tilby en relasjon som er preget av trofasthet og som man ikke behøver å kjempe for å gjøre seg fortjent til. Å være medvandrer betyr at du følger et annet menneske et stykke av livsveien og gir den andre muligheten til å erfare trygghet og varighet i en relasjon. På denne måten øver man på å få tillitt til andre og dermed også tillitt til Gud.

En stabil «container»

Når noe som er vanskelig skal deles, kan man bli i tvil om den andre vil tåle å høre det. Mange ungdommer lever med en sterk sensur på hva som går an å fortelle til et annet menneske. Det samme gjelder hvilke følelser det er tillatt å vise, ikke minst i miljøer som er preget av mye lovsang og trosglede. En god samtalepartner vil kunne ta imot både vanskelige fortellinger og vanskelige følelser, uten å bli forskrekket eller satt ut. Det å romme et annet menneskes sterke følelser og fortellinger, kalles i fagspråket for å være en «container». Blir man tålt av et medmenneske, er det også lettere å tro at man er tålt av Gud.

En interessert tolkningspartner

Noen ganger trenger vi et annet menneskes blikk på og refleksjon over det vi selv opplever. Det kan godt hende at ungdom synes de får mer enn nok av gode og velmente råd, både fra foreldre, lærere og venner. Men det å ha en sjelesørger som tolkningspartner, handler ikke så mye om rådgivning. Det er mer som en samtale der man prøver å forstå og bli klar over hvordan og hvorfor ting er som de er, uten et sterkt krav om å løse problemer. Ofte vil en sjelesørger bidra med andre perspektiver som kan være nyttige, særlig hvis man har kjørt seg fast i én bestemt måte å tenke eller tro på.

En rettferdig aktør

Vanligvis har ikke en sjelesørger eller samtalepartner ansvaret for å handle på vegne av den man snakker med. Tvert i mot er det et godt ideal at ungdommen selv må ta sine valg og eie ansvaret for disse. Men noen ganger kan det behøves handling som svar på betroelser, særlig der det er liv og helse som står på spill. Kirken og ungdomsorganisasjonene har retningslinjer for hva ledere skal gjøre hvis de får innsikt i overgrep eller trusler som ungdom har blitt utsatt for. Det er viktig å avklare hvilke forpliktelser man har som leder i ungdomsarbeidet, både med tanke på taushetsplikt og avvergeplikt. Det beste er alltid å arbeide for at den som er utsatt gir samtykke til at viktige bekymringer kan bringes videre, slik at man får den hjelp man trenger.

Vi hadde med oss flere dyktige folk til å snakke om tema og delta i en samtale rundt utfordringer, tanker og tips. I dag legger vi ut video av det som var «innledning til samtale» av studentprest ved BI, Bjørn Eirik Bjerkreim-Bentzen. Her forteller Bjørn om sine erfaringer med sjelesorg som studentprest.

Videoen begynner litt sent, midt i Bjørns introdusering av seg selv og oppgaven som studentprest på BI:

Sjelesorg er omsorg for sjelen. Det er et litt gammeldagsord som stammer fra tysk. Det er ikke et selvforklarende ord, og kanskje burde vi funnet et annet. Men, ingen andre ord beskriver fullgodt hva sjelesorg virkelig er. Det er mer enn omsorg, mer en samtale, mer enn oppfølging og veiledning, mer en ransaking, mer enn å dele gode og vanskelig ting, mer enn å møtes ansikt til ansikt, mer enn å møtes i Guds nærvær.

Sjelesorg kan ta mange former, men i all hovedsak handler det om å samtale om spørsmål, problemer eller utfordringer i livet. Sjelesorgen er forankret i den kristne teologien, men tema for samtalen kan være så mangt. Den kan like gjerne handle om forholdet til Gud som forholdet til mor og far. Allikevel vil troen alltid være ramme rundt sjelesorgen. Sjelesorg er ikke terapi og skiller seg fra psykologi og psykiatri i den forstand at sjelesørgeren ikke nødvendigvis søker å finne svar og gjøre frisk – men heller å sammen med den andre gå dypere inn og utforske det som tynger.

Sjelesorg skjer som oftest i rammen av en avtalt samtale på tomannshånd, men jeg tror at vi som driver med ungdomsarbeid opplever sjelesorg som en del av hverdagen. Plutselig befinner vi oss i en situasjon hvor en ungdom åpner seg for oss; På gresset ved siden av volleyballbanen, litt bortenfor de andre, forteller hun plutselig om hvor ensom hun er – etter å hå fått forbønn i gymsalen etter gudstjenesten forteller han åpent om livet som skilsmissebarn – i lunsjen, etter at de andre ved bordet har gått, forteller hun hvordan hun synes det er vanskelig å være kristen og samtidig henge med de vennene hun har hjemme.

Sjelesorg handler om å lytte, om å være sammen og om å rette fokuset mot Gud. Som kirke er det viktig at vi tør å ta tak i det som er utfordrende og vanskelig – også på det personlige plan, og sjelesorgen kan være en arena for dette. En arena for å støtte, heie fram og utfordre.

I tiden som kommer ønsker vi på ungdomsarbeid.no å utforske så mange sider som mulig ved sjelesorgen. Vi ønsker å løfte frem ulike former for sjelesorg, ulike innfallsvinkler og metoder, ulike problemstillinger, tips og muligheter. Med dette håper vi å oppmuntre og utfordre til større fokus på sjelesorg i kristne ungdomsarbeid. Selv om sjelesorg som begrep kan være vanskelig og fjernt, er sjelesorg som fenomen nært og gjenkjennelig. Det er som når to mennesker slår følge et stykke på vei, sammen med hverandre og sammen med Gud.