Hva skal vi gjøre for å forebygge at grenseoverskridende atferd skjer i våre sammenhenger? Gjennom undersøkelser har KA (Arbeidsgiverorganisasjonen for kirkelige virksomheter) funnet at det meldes inn flere saker angående grenseoverskridende atferd nå enn tidligere, og i rapporten kommer det fram at det er rapportert om en økning i antall overgrep begått av unge ledere mot yngre deltakere (Rapport fra KA). For et bredere perspektiv på vold og overgrep mot barn og unge generelt kan man lese NOVAs undersøkelse.

Hvorvidt det er en reell økning av grenseoverskridende atferd fra unge ledere, eller om det skyldes økt bevissthet om grenser og økt rapportering, er ikke det viktigste. Det viktigste er å forstå at overgrep skjer, og at vi må gjøre hva vi kan for å forhindre at overgrep skjer. KA og Kirkerådet oppfordrer til at unge ledere må få tydelige rammer og god opplæring, og i denne saken er det lagt ved både tips og linker til flere ressurser (KORT tekst, anbefales).

I 2017 ble det satt av trosopplæringsmidler til å behandle tematikken, og arbeidsgruppa besto av prosjektleder Silje Letmolie og Dina Willhemse (begge fra Kirkelig Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep), Lina Reisjø (KFUK-KFUM), Simon Torp (jusstudent), Kristine Aksøy (Kirkerådet), Birgit Wirgenes (Skøyen menighet), Espen Ingebrigtsen (Sjømannskirken). Arbeidsgruppa utarbeidet et forslag som inneholder: 1) en egenerklæring for ledere; 2) en veiledning til hvordan man innhenter politiattest; og 3) et undervisningsopplegg for unge ledere som kan brukes i forkant av leirer og festivaler (alle ressursene ligger her). Arbeidsgruppa ønsker seg tilbakemeldinger på hva som er bra og hva som er dårlig, og da kan man for eksempel ta utgangspunkt i disse spørsmålene:

Hva tenker du om dette opplegget? Er det for omfattende? Hvilke øvelser fungerer/fungerer ikke? Hvilke aldersgrupper passer opplegget til? Er noen øvelser bedre til noen aldersgrupper enn andre? Hvor lang tid brukte du/dere på opplegget? Hvis du brukte noen øvelser, men ikke alle: hva var begrunnelsen for dette? Hvordan kan man formidle viktigheten av å bruke et slikt opplegget? Hva skal til for at du blir (mer) engasjert i tematikken?

Det er viktig å snakke om grenseoverskridende atferd og grensesetting, og at vi deler råd og erfaringer for å være bedre rustet. Delvis for å lære av andre, og delvis for å minne seg selv om at dette dessverre er aktuell tematikk. Så kom gjerne med egne erfaringer som kan være nyttig for andre, eller forslag til hvordan vi kan bevisstgjøre hverandre på en god og effektiv måte. Grenseoverskridende atferd er så langt fra det budskapet vi ønsker å formidle til ungdommer, men likevel skjer det også i våre sammenhenger. Det er mulig vi aldri får stoppa alt, men vi skal operere med nullvisjon. Vi må ha åpne øyne, og ingen skal kunne si at vi lukka øynene fordi vi ikke ønsket å se.

Om prosjektet Sunt og sant

Snakk om sex i kirken

Kristne ungdomsledere vil gjerne snakke med tenåringer om seksualitet, men vet ikke hvordan. Nå får de hjelp på suntogsant.no.

Hvorfor er det så vanskelig?

Ungdom har mange spørsmål om kropp og sex de ikke får svar på. Vi ungdomsledere mangler trening i å snakke om personlige temaer, og kan bli litt sjenerte når vi må snakke om sex. Da blir det flaut for ungdommene også. For å slippe å gå inn på de vanskelige spørsmålene, kan det være fristende å komme med lettvinte og klare svar. Da får ikke ungdommer tillit til at du vet hva du snakker om, og de finner informasjon andre steder. Hvis vi overlater til tenåringene å finne ut av alt selv, svikter vi.

Hva er seksualitet?

Seksualitet er ikke det samme som å ligge sammen eller å ha en kjæreste. Seksualitet er noe vi er, og ikke noe vi gjør. Denne innfallsvinkelen kan gjøre det lettere å komme i gang med praten om sex. Vi kan snakke om hva det betyr at vi er skapt med en kropp, hvorfor kropper er ulike, og hvordan kropper virker. Eller en kan snakke om hva det betyr å bli forelsket, hvordan det føles, og hvem man forelsker seg i. En annen innfallsvinkel er å snakke om den man er, om mangfold og om det å være annerledes. Andre aktuelle saker er hva en kan gjøre med uønsket seksuell oppmerksomhet over mobiltelefon, eller hva jevnaldrende ungdommer tenker om sex.

Hvordan snakke om sex?

Ved hjelp av enkle øvelser som igangsettere for en samtale, kan det skapes et trygt rom for å snakke om krevende temaer som rus, sexpress og abort. Og en kan snakke om hvor godt det er å bli tatt på av den man er glad i, og om tryggheten i et stabilt parforhold. Etter hvert vil ungdommene komme med sine vanskelige spørsmål. De kan få svar på en ærlig og skikkelig måte, uten at det trenger å bli ubehagelig personlig for noen.

Sunt og sant

Suntogsant.no vil gi konfirmantledere hjelp til å snakke relevant, sunt og sant om seksualitet med ungdom. Gode samtaler tar utgangspunkt i ungdommers egne erfaringer, livene de lever og et språk de forstår. Slik kan vi gi hjelp til refleksjon og bidra til å skape holdninger. Nysgjerrige tenåringer kan bli flinkere til å ivareta sine egne grenser og respektere andres. Når vi som kirke snakker godt om aktuelle temaer, bidrar vi også til å gjøre troen og kirkens budskap mer relevant. Så handler det ikke bare om sex.

Boktittel: Grenser som skaper
Forfatter: Elisabeth Thorp og Gaute Brækken (red.)

”Ungdomstidens tre store temaer er identitet, vennskap og intimitet. Som trosopplærer for 15-18- åringer, som helst ikke vil snakke med foreldre om kropp, er du i en unik posisjon til å gi ungdom gode møteplasser der de kan kjenne, reflektere og lære seg å ta vare på og praktisere sin seksualitet, videre kan du være en avgjørende voksen når det gjelder utvikling av ledere med tydelige grenser, ledere som forebygger grenseoverskridelser og ledere som avdekker og håndterer overgrep.”

Disse ordene er skrevet av generalsekretær Adelheid Firing Hvambsal i KFUK-M, og er hentet fra forordet i boken ”Grenser som skaper”. Noen ganger kommer det viktige bøker. Bøker om temaer man kanskje helst vil slippe å ta i, men som man som ungdomsleder innerst inne vet at man må forholde seg til. I ”Grenser som skaper” kommer slike temaer på rekke og rad. Det handler blant annet om ungdom og skam, om seksualitet, makt, sårbarhet og grenser, om overgrep, om det å være trygge voksne, og ikke minst om det å ta på alvor at vi er hele mennesker – på godt og vondt. Boken er preget av stor faglig innsikt, men også av praktiske tilnærminger til temaene. Her finner du blant annet dramaøvelser og opplegg til vakre og sterke liturgiske samlinger. Som lesere utfordres vi til både refleksjon og handling. Boken er skrevet som en helhet, men de enkelte kapitlene står også godt hver for seg. Kapitlene er skrevet av ulike forfattere med mye og bred erfaring og kompetanse.

Noen temaer er vanskeligere enn andre. Derfor er det godt at noen setter ord på det som mange av oss synes det er komplisert å snakke om, slik at vi andre får en ekstra dytt. Boken ”Grenser som skaper” er forholdsvis lett å lese, men setter i gang mange tanker. Håpet må være at den også setter i gang gode prosesser hos flest mulig ungdomsledere, slik at vi blir i stand til å legge til rette for ”trosopplæring i gode og trygge rammer, hvor barn og ungdom blir sett med de ressurser og utfordringer den enkelte har, av trygge voksne”, slik forfatternes intensjon beskrives i innledningskapitlet.

I can’t believe life’s so complex,

when I just wanna sit here and watch you undress.

(PJ Harvey)

Jeg er et lite traumatisert menneske til tross for historien jeg nå skal fortelle. Jeg har vokst opp i en kristen familie, vært mer eller mindre kristen selv hele livet, og som 15-åring skrev jeg under på en lapp i menigheten hvor jeg lovet å ikke ha sex før jeg giftet meg. Jepp, lille Ingvild, som knapt visste hva sex var. Jeg mener, jeg trodde sugejobb betydde å slurpe i seg det siste fra melkekartongen. På videregående, da venninnene mine begynte å kaste klærne, var jeg derfor en demning av ro og mild nedlatenhet, merkelig selvsikker når du tenker over hvor lite greie jeg hadde på det som begynte å skje med folk. Sannheten var at jeg lærte mer om sex av en tur på Baker Hansen i fritimen enn jeg har gjort noen gang siden. Hoi, de bertene kunne snakke om tingene. Vi kranglet, diskuterte, lo oss hese.

Etter jentepraten sto jeg like fullt beinhardt på mitt eget standpunkt. Jeg vasset rundt og ventet på drømmeprinsen, den mannen som bare skulle være min mann. Den mannen Gud skulle gi akkurat meg. Jeg gledet meg til å bli stor, til å finne ham, til å skulle høre sammen med noen jeg ikke visste noe om ennå. Og jeg var stolt over å være annerledes, stolt over at jeg hadde noe å tro på som ingen andre kunne forstå. Jeg skulle ønske jeg kunne si at den stoltheten har holdt seg.

For det har gått ti år. Og det begynner å bli frustrerende å være unormal. På den ene siden føler jeg meg helt i orden. På den andre siden er jeg etsende klar over at jeg kunne tjent penger på å stå i en monter på Astrup Fearnly-museet – ”siste gjenlevende jomfru på 25 år”. Ja, du hørte riktig. 25 år og jomfru.

Nå tenker du sikkert at ”hjelp, en ting er å være jomfru når du er femten, men å fortsatt være det ti år etterpå?!” Og at jeg umulig kan være riktig vel bevart. Noe jeg heller ikke er. Jeg vurderer å kline med den nærmeste buska til tider, for ikke å si den nærmeste buksa. Når man sitter på bussen en gjennomsnittlig mørk ettermiddag i november og regnet høljer ned og alt man har å komme hjem til er en illsint nabo, da røyner det på. Men jeg strammer meg opp. Det lovede land finnes et sted der ute, og det skal jo flyte av melk og honning … Hvilket i min kofferthjerne høres flottere og flottere ut.

Jeg vil jo ha sex som alle andre. Problemet er bare at jeg må gifte meg først, og det er enda vanskeligere enn det høres ut. Først av alt er det datingen, som er et spetakkel i seg selv. Nettopp fordi alt er innstilt på ekteskap i kristne sammenhenger, blir ting fort gyselig alvorlig, du kan omtrent ikke be ut noen før du er sikker på at dette er ”the man”.. I tillegg er det nesten dobbelt så mange jenter som gutter i de fleste menigheter, hvilket betyr at du må være blond sykepleier som er god til å synge hvis du skal ha noen sjangs på markedet. Ingenting selger som disse korjentene, du vil ikke tro det. Jeg, som bare kan skilte med å være en rødhåra amasone, havner fort i bakleksa. Ting begynner å tyde på at jeg må finne meg en hedning.

Men heller ikke det er problemfritt for en kristen møy, for en hedning vil ha null forståelse for hele vente-til-ekteskapet-greia. Jeg har, tro det eller ei, stor sympati med jentene i Sex og Singelliv. Det er vanskelig å finne en bra mann i en virkelighet full av idioti og kynisme. Forskjellen er de får ha det uanstendig gøy på venterommet.

For meg begynner derimot venterommet å bli en pest og en plage. For i tillegg til at jeg har lyst til å bli ropt opp og få leke doktor, jeg som andre folk, må jeg nemlig takle de alle dem som gir høylytt uttrykk for at jeg er klinke sprø. Den ene fløyen består av selvtilfredse medkristne som ikke synes det er nooooee problem å være avholdende, man må jo bare holde seg til Guds ord, jadda, d’e’ så greit så. Akkurat som om Bibelen overhodet tar opp hvordan det er å være femogtjue og ubrukt, alle damene i den boka ble jo gift som fjortiser. Den andre fløyen er mine ikke-kristne eller mer liberale kristne venner, som synes jeg drar dette jomfruløftet litt vel langt. Det er greit nok å være from, men det får være måte på. Tror jeg at bare fordi jeg ikke har sex, så er jeg et bedre menneske enn dem?

Og noen ganger blir jeg så innmari fristet. Å gå på byen er for eksempel ganske utfordrende for meg, enkelte gutter har nok følt at jeg har gitt begrepet ”luremus” en ny dimensjon. For det første kan jeg ikke reglene. Jeg aner ikke hvordan jeg kan snakke med noen og bare ha det hyggelig uten at de automatisk tror at jeg er klar for noe mer. For det andre skjer det altså at jeg blir revet med. Plutselig befinner jeg meg klinende i gangen, og fyren vil være med meg hjem. Da først kommer jeg på hva jeg driver med – FULL PANIKK – og må dikte opp kjærlighetssorg, akutt kvalme, syke katter, hva som helst for å unngå videre komplikasjoner. En gang klarte jeg ikke å bli kvitt fyren overhodet. Først kunne vi jo like gjerne dele en taxi siden vi skulle samme vei, så susser han iherdig på meg og insisterer på å komme opp på en kopp te siden han likevel er utenfor døra mi, og så blir han sur fordi jeg vil holde meg til teen. Fordi jeg bare vil kline og kline, bli holdt rundt, ikke noe mer.

Men jeg står på mitt. Jeg gjør alltid det når det kommer til hælingen. Selv om jeg egentlig er skikkelig klar.

Det er noe med behovet for å føle seg spesiell. Ettertraktet. Ønsket. Kjenne den fysiske spenningen, kjenne noens harde kropp inntil sin egen. Samtidig tenker jeg at å møte folk på den måten gjør meg alt annet enn, tja, spesiell. Så nå har jeg i alle fall lært meg å betale mine egne drinker.

Hvorfor jeg finner meg i alle disse absurde situasjonene, denne hemmende dritten? Hvorfor sier jeg ikke nok er nok – eg vil knulla!

Svaret er enkelt. Jeg tror. Og da ønsker jeg å ta konsekvensen av det. Tro handler mye om å se noe ingen andre ser, og derfor å basere valgene sine på noe som er usynlig for alle andre. Da blir man fort tatt for å være nettopp litt gal.

Men jeg er ikke gæærn (ikke mer enn folk flest i hvert fall). Jeg har en hjerne og et hjerte. Jeg har lært litt om livets realiteter siden jeg var femten, og har hatt nok med gutter og menn å gjøre til å se hva valget mitt innebærer. Verden er ikke lenger svart-hvit, enkel, uforstyrrelig. Og allikevel holder jeg fast på det jeg skrev under på, ung og lettlurt, selv om grunnene har forandret seg enormt mye.

Gjennom store deler av livet har jeg valgt å være uskyldig. Jeg har valgt å tro på at Gud finnes, at han bryr seg om meg, og at ting vil ordne seg. Jeg har pusset tennene, bedt mitt fadervår, og bevisst unngått å rote med mine egne og andres følelser. For når man blir veldig fysisk intim med noen man ikke kjenner spesielt godt, er det nettopp det som skjer. Man roter med følelser. Det er i hvert fall min erfaring. Og jeg tror det er en erfaring mange har, hvis de er helt, helt ærlige. Og det bør man jo være.

Jeg har hatt ett veldig seriøst forhold. Det ble fysisk nok, selv om jeg holdt meg til løftet om å vente med det mest intime. Og jo mer fysisk forholdet vårt ble, jo mer blind ble jeg for grunnene til at vi ikke passet sammen. Jeg ville at vi skulle passe sammen, fordi kroppen min fortalte meg at vi passet. Sex i et forhold fungerer som et lim, og det er en limtube jeg ikke vil tulle med. Jeg er fornøyd med at vi ikke lå med hverandre, fordi jeg likevel har nok såre følelser å drasse rundt på i etterkant. For meg henger sex og følelser i hop, og hvis jeg skulle skille dem ad ville det skje noe inni meg, noe jeg ikke kunne stå for. Jeg ville føle meg falsk, uekte, som når man sier man er helt med og likevel ikke er det. Jeg ønsker ikke å binde meg psykisk og fysisk til noen som jeg ikke har tenkt å være sammen med. Det er det ikke verdt.

I vår tid er det mye snakk om å prøve kjærligheten. Det er forståelig at mange ønsker å bo sammen en stund for å se om det ”fungerer”. Men for min egen del vil jeg finne ut om forholdet er verdt å satse på før det kommer til det punktet at vi lever sammen. Vi kan spørre hverandre om alt mellom himmel og jord, henge sammen i alle tenkelige og utenkelige situasjoner, dra på ferie sammen, være syke sammen, prøve å komme under huden på hverandre. Men jeg nekter å gi hele kroppen min, hele hverdagen min, sjelen min, hele meg, til en som kanskje ikke blir. For det å elske noen handler ikke bare om å være sikker, men også mye om å gutse. Våge å velge én ting fullt og helt, uforbeholdent og altomgripende.

Man kan tross alt aldri få full visshet, man må gamble den siste biten. Jeg antar det koker ned til at jeg foretrekker å gamble på en som har lovet meg noe, framfor en som ikke har det.

Så hva gjør jeg med alt dette begjæret i mellomtiden? Tja. Leser en bok, lakker neglene, baker en kake, venter på at det skal gå over? Jeg føler meg som Hansa-ølet, lagret lengst – verdt å vente på. Hælledussen, jeg kommer til å ha ”despo” stempla i panna snart.

Jeg er så lei av å være snill. Gud skulle være Løven av Juda, og vi har gjort han til en hersens hamster. Vi har gjort kristendommen til noe den ikke er. Jeg er skapt for rå lyst og ville eventyr. Det er ingenting galt i å lengte etter å bli revet med, etter å si at dette vil jeg ha. Men jeg vil ha det med én person, det er forskjellen.

Jeg vil ha en som er min. Ikke bare for en stund, men for evigheten.

Som Olaf Bull skriver i Metope – ”Deg vil deg ømt i rytmer nagle fast, deg vil jeg dypt og blivende bevare”. Jeg vil bevare deg. Jeg vil kjenne deg i dypet av meg, jeg vil kjenne deg i kroppen min, ryggmargen min, huden min, jeg vil ta deg med meg uten skjensel, uten å føle at du må etses ut igjen, at jeg ikke lenger kan ta vare på deg. Jeg vil være ett med deg, alltid alltid.

Jeg vil miste meg i deg, i den grådigheten som er ekte kjærlighet – å aldri få nok. Jeg vil kunne gjøre det uten å være flau, fordi jeg vet at jeg kan, fordi jeg vet at det er ingen hemninger, ingen begrensninger, ingen stup, fordi den personen tilhører meg, like mye som jeg tilhører ham. Full frihet, og full trygghet. Full nytelse.

Når det kommer til sex har jeg kanskje ikke så mye erfaring å skilte med. Men jeg er overbevist om at det er størrelsen det kommer an på. Og størst av alt er jo kjærligheten.

Skrevet av:
Ingvild Sandnes

Avslørt

For noen år siden var pornografi forbeholdt trailersjåfører og menn med store frakker og mørke solbriller. I dag representerer nettporno et av de største tabuene i kristne kretser som få tør å snakke om. Man kunne jo bli avslørt!

Avisen Vårt Land har denne våren skrevet om og debattert temaet, og noen flere har forhåpentligvis sett at dette er et alminnelig problem langt inn i kristne kretser. Torbjørn Nordbø, samlivsspaltist og eldste i Frikirken, satt i gang debatten og selv om dette var prisverdig opplevde flere kristne ledere at veiledningen var litt lite konkret. Vi har derfor jobbet med noen konkrete råd både for dem som vil få hjelp med avhengighet og for helt vanlige nysgjerrige gutter og jenter i alle aldre.

La meg si det først som sist: Du er ikke alene! Porno på internett skaper problemer for svært mange fordi det er så tilgjengelig. Det er lett å tenke at ”det er vel bare meg som sliter med dette”, eller ”hadde folk bare visst”, men det er det ingen grunn til. Snarere tvert imot er det på tide at vi tar bladet fra munnen og snakker skikkelig sammen om hvordan vi skal forholde oss til nettporno.

Er egentlig porno så fryktelig galt?

Dette spørsmålet har jeg stilt meg selv flere ganger. Jeg har egentlig en intuitiv følelse av at det er synd, men det må begrunnes bedre enn som så. Det må dreie seg om noe mer enn bare en følelse av skittenhet og moralisme som like godt kan forklares ut fra psykoterapeutiske termer. Det er en enkel sak å forklare hvordan strenge moralske krav i en menighet eller et kristent fellesskap fører til en følelse av skam. Vi må kanskje lete et annet sted.

For det første er ikke spørsmålet om nettporno er galt eller ikke først og fremst et spørsmål om mine følelser, men om menneskesynet som formidles og de mange menneskene som rammes og krenkes på det groveste gjennom en av verdens mestselgende og skitneste industrier. Jeg tror vi trenger å løfte samtalen fra å dreie seg om kun forholdet til samvittigheten til å sette det inn i en større ramme. Hvis noen rammes av mitt begjær, er det da godt? Og dessuten gjør det noe med synet vårt på andre mennesker at de blir redusert kun til en ting som er til for å vekke lysten i oss selv. Kanskje dreier det seg om å se hver enkelt person som vår neste.

For det andre løsrives seksualiteten fra enhver naturlig ramme for godt samliv. Gjennom pornografien formidles et bilde av uproblematisk, lidenskapelig sex der alle aktører alltid er klare, og orgasmene kommer som på en snor. Eksperimenteringsevnen og viljen står det ingenting på, og det er ingenting som heter en dårlig dag, menstruasjonsperiode, problemer med potens, diskusjoner om oppvask, sårhet over å ikke bli sett, redsel, ensomhet og for ikke å snakke om varhet og ømhet. Kanskje er ømhet nøkkelordet her? Et lite ord som vi nesten har glemt hva betyr. Ømhet er forsiktig nærhet der den andres behov blir satt foran ens egne. Det er agapekjærligheten som utfoldes i ømheten; den kjærligheten som ikke krever noe tilbake.

Men tenker du kanskje, dette er vel og bra, men det hjelper ikke så mye når man har så innmari lyst?

Bruk av nettporno kan skape avhengighet, og for noen en sykelig avhengighet på linje med spillegalskap og alkoholmisbruk. For de flest dreier det seg om at man i perioder føler seg bundet til å se, bli kåt og bli tilfredsstilt gjennom det altfor tilgjenglige nettet. For kristne fører det ofte med seg en følelse av skittenhet, skam og det går på bekostning av selvbildet, og forholdet til Gud og andre mennesker.

På denne måten går skammen (ifølge psykiater Finn Skårderud ”smerten ved å se seg selv som en som ikke fortjener å bli elsket”), og det enorme behovet for tilfredsstillelse side ved side når vi begynner å analysere temaet nærmere. Og det er kanskje ikke så rart for det er nettopp begjæret som får Eva og Adam til å smake av den forbudte frukten, og skammen som gjør at de gjemmer seg bak det berømte fikenbladet. Det er en gammel historie om menneskets lengsler som er preget av syndefallet, og som gjør at vi flykter fra den eneste som dypest sett kan redde oss ut av klemmen, den kjærlige Gud selv.

Historien i Edens hage er også en historie om ensomhet. Mennesket blir revet ut fra det gode og intime fellesskapet med Gud og hverandre. Fra nå av lever mennesket i ensomhet. Denne ensomheten fører oss tilbake til ønsket om fellesskap og intimitet, og hvis vi ikke får det søker vi substitutter, altså erstatninger. Nettporno er en erstatning for intimitet. Det er en erstatning for fellesskap med et annet menneske som man kan oppfylle kjærlighetens mål sammen med. Ved å oppdage dette kan kanskje skammen reduseres noe, fordi begjæret i seg selv ikke er syndig, det er bare det at det kan rettes i så mange ulike retninger. Begjæret som reduserer mennesker til objekter for ens eget begjær er synd. Men begjær som søker å oppfylle det genuint menneskelige og åndelige fellesskap er av det gode. Hvordan kan vi så søke å styre begjæret i riktig retning?

For det første dreier det seg om å søke gode relasjoner der fellesskapet blir virkelig. Søken etter en god kone eller ektemann er god, og ”heldig er den som finner den gode kone” står det i Skriften. I et ekteskap kan seksualiteten utfoldes innenfor trygge rammer og det er rom for dårlige dager og prøving og feiling. I et kjæresteforhold gjelder det å finne balansen mellom å gi nok til at kjærligheten får feste, men samtidig ikke gi så mye av seg selv at sårene oppleves som ulegelige hvis forholdet tar slutt.

Jeg vil også nevne at en bekjennelse, en samtale og en bønn er ubeskrivelig vanskelig og godt på en gang for å møte vanskene som nettpornoen skaper. Finn et menneske du har tillitt til, og opplev den befriende følelsen av å få satt ord på vanskelige og kanskje skamfulle følelser. Hvis du opplever en umulig avhengighet kan du inngå en avtale med en du kjenner (en venn, sjelesørger eller til og med en ektefelle). Det fungerer slik at du må si ifra når du bruker nettporno eller til og med gi en utskrift av web-loggen. Det finnes program som sender beskjed automatisk hvis man bruker nettporno til vennens adresse (www.xxxchurch.com). Dette virker kanskje litt voldsomt, men noen finner hjelp i slike virkemidler. Å kutte internettforbindelsen i en periode kan også være et godt råd. For andre er det rett og slett og ikke bruke Internett på tider av døgnet da man vet at fristelsen er ekstra stor.

«Nettporno er en av vår generasjons største utfordringer. For å sitere en venn ”man får all verdens lekre damer inn i stua, og det er ikke bare bare”. Å leve ut en kristen livsstil her må kanskje skapes som en bønn i vårt hjerte, og så kan vi gradvis omformes i Hans bilde som gir oss alt det gode vi egentlig lengter etter.

Den katolske kirke har en egen bønn som kan brukes før en logger seg på nettet, lykke til!

«Allmektige evige Gud, Du som har skapt oss i Ditt bilde, og oppfordret oss til å søke det som er godt, sant og vakkert, spesielt i Din enbårne Sønns, vår Herres Jesu Kristi, guddommelige person. Vi ber at Du gjennom den hellige biskop og kirkelærer Isidors forbønn vil gjøre det slik at vi på våre reiser gjennom Internettet retter hender og øyne mot det Du finner velbehagelig, og at vi behandler alle vi møter med kjærlighet og tålmodighet. Ved Kristus vår Herre. Amen.»

”Folk snakker som om homofile lever så utsvevende liv. Som om vi lever farlig spennende, umoralsk og promiskuøst. Jeg personlig tror at livet mitt bare er litt mer kjedelig. Jeg er 22 år og ukyssa. Jeg har ikke en gang holdt en annen mann i hånda, på den måten.”

Gutten som uttalte seg slik er kristen, en tenkende og søkende ung mann med mye kunnskap om både Gud og mennesker. Han er en ressurs for sin menighet, men en utfordring for seg selv til tider. Hvordan skal han leve livet sitt? Han visste det ikke da, og er kanskje ikke helt sikker ennå.

I denne artikkelen vil jeg ta frem noen helt enkle poeng. Det handler om hvordan vi som kirke møter homofile, og i særdeleshet hvordan vi møter unge homofile i våre fellesskap.

Jeg har selv gått en lang vei med Gud og mennesker og lever nå i partnerskap. Jeg har likevel møtt mye godhet fra flere miljøer i kirke-Norge som ikke umiddelbart ønsker meg velkommen med mitt liv. For langt på vei er det i disse miljøene jeg er vokst opp og har lært Gud å kjenne. Denne lille artikkelen søker å si noe om hva jeg tenker dere som ledere med fordel kan tenke gjennom når dere møter deres ungdommer. Selvsagt har jeg mer på hjertet enn bare slike allmennmenneskelige betraktninger, men de store teologiske debattene skal ikke berøres her.

Kirka og kirkas folk har i lange tider diskutert homofili. Heller ikke ungdomsklubben, konfirmantgruppa eller koret har styrt unna de store debattene. Det er naturlig og positivt at ungdom engasjerer seg i en så viktig sak, men mange har sikkert erfart at slike samtaler kan ta helt av. Diskusjonen går høyt, meningene er mange og sterke. Spørsmålet er da hvilken rolle ungdomslederen inntar. Lederens teologiske ståsted vil åpenbart prege hennes eller hans tilnærming, men enkelte grunntanker skulle vi kunne være enige om i alle tilfelle:

Det handler om folks liv

Det handler om folks liv. Det finnes ingen homofilidebatt som er nøytral, som ikke handler om enkeltmenneskers liv. Det finnes ingen prinsipiell diskusjon som ikke umiddelbart speiler noens virkelighet, noens drømmer, noens fortvilelse, håp, glede, skam, frykt og lengsel. Det betyr ikke at vi ikke kan snakke sammen, men det betyr at vi skal uttale oss med respekt og varsomhet. Det betyr ikke at det er ulovlig å mene noe, men det er viktig at vi forstår at for Knut handler diskusjonen også rent faktisk om hvorvidt han skal få lov til å finne seg en kjæreste. For Mari handler det om hvorvidt det er rom for akkurat henne og hennes liv i denne ungdomsklubben. Mens enkelte snakker om tolkning av bibeltekster og om samfunnsmoral, snakker andre i tillegg om seg selv. Du kan kanskje gå ut i sommerkvelden etter samtalen og drømme videre om ham eller henne som du er betatt av, men hva tar Mari og Knut med seg ut i sommerkvelden?

Det finnes ingen lukkede rom.

Det kan være frustrerende til tider, å oppdage at det er sånn. Det finnes ingen lukkede rom, ikke noe sted kan vi snakke rett fra levra, slippe å tenke når vi uttaler oss. Det finnes ingen lukkede rom, hvor bare ”vi” snakker sammen. ”Vi” vet nemlig aldri helt hvem ”vi” er og hvem ”vi” snakker med. Midt i Lagets ledergruppe eller sentralt i lovsangsteamet, finner vi kanskje nettopp Knut eller Mari. De ”ser” muligens ikke ”homofile ut”, de er kanskje slett ikke noen ”liberalere”. Homofile er de likevel, og de er del av våre kristne fellesskap. Vi kan aldri snakke som om ingen homofile er til stede, eller barn av homofile, eller venner av homofile. Homofile er ikke bare utenfor, men også i kirka. Sånn er det bare. Det er ingen grunn til å tro at vi vet alt om hverandre, særlig ikke hvis dette ”alt” også innebærer å snakke om noe som er skamfullt, problematisert eller latterliggjort i gruppa.

Hvem er det morsomt for?

I kjølvann av dette følger også humoren. Jeg har oppdaget at vi ledere ikke alltid er like flinke til å slå ned på språk og humor som kan være krenkende. Hva gjør det med Knut eller Mari å høre at det fortelles vitser om homofile og lesbiske, eller at ”homo” og ”lesbe” brukes som skjellsord på dem selv eller andre, uten at ungdomslederen griper inn? Kanskje er ungdomslederen selv med på dette, uten å tenke over det?

Alt det jeg hittil har sagt handler egentlig om mye mer enn om det å møte homofile i våre fellesskap. Det handler om hvordan vi møter hverandre generelt, hvordan vi snakker sammen. Vi må alltid ta høyde for at det vi sier blir hørt av en som selv er muslim, eller har et handikap, eller er av utenlandsk opprinnelse eller har en alkoholisert mor, skilsmisseforeldre, et hus i Holmenkollåsen eller en far som er lærer. Våre ord skal alltid tåle å høres av de som ordene handler om. Og så må vi vite at konsekvensene av våre ord er enda mer alvorlige om vi snakker nedsettende om mennesker som tilhører en utsatt minoritet. Vi skal vokte oss spesielt når vi snakker om for eksempel innvandrere eller homofile. Vi som er ungdomsledere må gå foran som gode eksempler, vokte våre egne ord og sørge for at våre fellesskap blir trygge rom for andre. Det kan faktisk bli ganske spennende, hvis nettopp våre fellesskap kan være steder hvor ungdommer tør å møte hverandre med åpenhet, hvor det går an å snakke sant sammen, om både Gud og livet. For det er her tro skapes, i møtet mellom Guds evige ord og våre sårbare liv.

Som ungdomsleder er det også viktig å være klar over at ungdomstida er en svært krevende tid for mange homofile. Noen ganger, uten av vi vet det kanskje, er det akkurat vi som er med på å gjøre livet levelig eller nesten umulig for dem vi møter.

Ikke bare sex

Det er rart det der, at homofili så fort handler om sex. Sex er selvfølgelig en del av bildet. Men bildet er større. Hvis du skulle beskrive en du var betatt av, ville du neppe legge vekt på hvordan du eventuelt kunne se for deg at dere skulle kunne ha sex, hvis det ble dere to? Det samme gjelder selvsagt homofile. En 14 år gammel jente som er forelska i en annen jente, drømmer på samme måte som om hun var forelska i en gutt, omtrent. Det handler om blikk som møtes, om et hjerte som slår fortere. Hun håper at de treffes utenfor kirka i kveld, så hun får veksla noen ord med henne før korøvelsen begynner. Hun synes hun er søt, at hun er så pen når hun smiler. Hun liker å høre henne snakke. Sammen med henne oppdager hun ”den gode samtalen”. Hun synes verden blir større når de er sammen.

For denne jenta kan det være fjernt å lytte til diskusjoner om ”homofili”, for eksempel etter korøvelsen. Det er ikke en gang sikkert at hun orker å relatere det til seg selv, fordi samtalen er så teknisk. Enten handler det om sex, og da er det gjerne ekkelt eller stygt, eller veldig fremmed for den som snakker. Eller det er veldig prinsipielt: Er det riktig, er det galt – å føle slik som ”disse” gjør? For vår 14-åring, for Mari, handler det om en fascinasjon, å være betatt av, å drømme, kanskje lengte og håpe om noe mer. Men kanskje tør hun ikke en gang håpe…

Fryktelig hemmelig

Det kan likevel hende at Mari relaterer det til sitt eget liv. Og da er det store sjanser for at hun har én tanke i hodet: Dette må ingen få vite. Derfor er det bare nesten som om hun hadde vært forelska i en gutt. For hun tør nok ikke skrible navnet til den hun liker på avisen når hun snakker i telefonen. Og mens de andre snakker om de kjekke guttene, er det ganske sannsynlig at hun tier helt stille og håper at ingen ber om hennes bidrag til samtalen. Eller hun prater om gutter hun også. Om en som er pen å se på kanskje, eller hyggelig; om en hun skulle ønske hun kunne vært forelska i kanskje. Det er nemlig ganske sannsynlig at Mari får panikk med tanke på at noen skal få vite hva hun tenker og føler. Derfor er livet hennes muligens som for gutten jeg innleda med å sitere, en del kjedeligere, men også mye nifsere, enn for de andre i gruppa. Det blir ingen fortrolige venninneprater om forelskelse og drømmer og håp, for hvem kan Mari stole på? Det blir ingen forsøk på å sjekke opp den hun er forelska i, for det mest skremmende av alt ville vel være om nettopp hun skulle få vite det? Da ville hun sikkert synes Mari var ekkel, tenker Mari kanskje, selv om det jo virker som om de har en spesiell kontakt… Det er livsnødvendig at dette forblir hemmelig. Det er dødsens alvor.

22 år og ukyssa

Selvfølgelig er ikke alle homofile ukyssa når de passerer 22. Det er ikke det jeg sier. Jeg vil bare røske litt tak i enkelte forestillinger. For det er faktisk sånn, at de aller fleste unge kristne homofile jeg kjenner, er mye eldre enn andre når de debuterer. Og da snakker jeg ikke om seksuell debut i tradisjonell forstand, men om det å holde en de er forelska i hånda, for eksempel. At det er slik handler ofte om frykt i ulike varianter; frykten for å bli oppdaga av andre, frykten for å bli avvist eller latterliggjort av den man ønsker å nærme seg, frykten for å være annerledes, frykten for et liv man ikke kan forestille seg hvordan vil se ut, som ”homofil”. Kanskje har Mari og Knut ingen rollemodeller? Kanskje er rollemodellene de vet om slett ikke mennesker de identifiserer seg med? Kanskje ønsker både Mari og Knut en kjæreste de kan be sammen med, engasjere seg i menigheten sammen med? De ønsker helt sikkert å kunne ta med seg kjæresten hjem, og så skal mamma og pappa bli glade. Men hvordan er det mulig, når de er forelska i en av samme kjønn? Kanskje er det ikke så vanskelig, men det vet de ofte ikke, ikke når de er 14 eller 16.

Ung og alvorlig

Men om det skulle skje… Om Mari eller Knut skulle våge seg til å oppsøke en sammenheng hvor de kunne møte likesinnede… Om Mari eller Knut skulle våge å fortelle den i koret eller klubben som de er forelska i hva de føler… Om de skulle tørre å nærme seg en annen… Hva da? Ja, da kan det hende at lufta er ute av ballongen, at alt kjennes bedre, at håpet begynner å komme – om at livet er mulig, sammen med både Gud og mennesker. Men det er slett ikke sikkert at det er det som skjer.

Jeg vil våge en påstand.

Jeg tror at unge kristne homofile er blant dem i våre sammenhenger som med størst alvor legger sine liv og sin kjærlighet, sin framtid og uro, ned for Gud, med bønn om at Han skal skape og gjenskape og forandre og gjøre livet til det Han ville det skulle være. Hvor mange har ikke bedt Gud gjøre dem villige og sterke nok til å leve i sølibat? Hvor mange har ikke bedt i årevis, om at Gud skal forandre deres lengsler og drømmer, selv om det er smertefullt og bønnesvaret uteblir, selv om de står ensomme og hjemløse tilbake? Det er sterkt, det er fantastisk, og det er ikke sjelden, å møte denne viljen hos unge kristne homofile, til å ”gi Gud alt”. Jeg har noen ganger tenkt at det er en slags velsignelse som følger disse tunge prosessene; at Gud blir så stor, og at livet blir satt i perspektiv.

Men noen ganger blir denne ydmykheten direkte destruktiv. Den holder kanskje Mari eller Knut fast i usannhet, i angst og i handlingslammelse. Det er flott å få knele ned og møte den allmektige Gud, for så å få reise seg igjen i glede og frimodighet. Det er jo nådens og helliggjørelsens mirakel. Men hva om det oppleves helt umulig å skulle reise seg igjen?

Det er kanskje ikke så rart at mange kjenner det sånn. Hvis du vokste opp og lærte – eller daglig møtte stemmer i media eller på skolen som fortalte deg – at Gud ikke har skapt deg som du er, men at du må forandre deg… Hvis du stadig møtte mennesker som formidla at dine følelser var feil og såra Gud, eller til og med skilte deg fra Gud… Hvis du bare ”skjønte” at din tjeneste i kirka ville være over hvis du fikk en kjæreste… Hvordan ville det være?

Jeg kan ikke foreskrive hvordan du som leder skal møte disse ungdommene. Ditt teologiske standpunkt vil selvsagt prege bildet. Men jeg ber deg om å møte Mari og Knut med oppriktig respekt og varsomhet. Jeg ber deg om å møte dem slik de er, ikke slik du har sett for deg at de skulle være, eller slik jeg har beskrevet dem. Tro på deres tro, på deres lengsel etter å leve i Guds plan, og be for dem. Og jeg vil utfordre deg til å be en bønn i tillit til Gud; ikke om at Han skal veilede Mari eller Knut til å leve slik du eller jeg mener er riktig, men om at Han skal gi dem mot og trygghet til å leve livet slik Han har skapt dem til å være. Ingen bønn kan vel være tryggere enn denne.

Hvordan skal man formidle kristne verdier omkring seksualitet til kristne ungdommer? Diskutér temaet seksualitet i kommentarfeltet.

I. Introduksjon: Kroppen, rytmen og bildene
Vi lever i en visuell kultur. Sterke, påtrengende bilder dominerer vårt kulturelle fellesrom i alle medier og på alle gatehjørner. Det investeres enorme summer i å fange vårt blikk. Bildene roper på oss fra alle kanter, og vil eie vår oppmerksomhet. Og gjennom tusen repetisjoner og variasjoner preger bildene dype mønstre i våre forestillinger om oss selv og verden.

I ungdomskulturen er dette særdeles tydelig. Sterke ideologiske budskap forkynnes på magasinenes glansede papir , i populære TV-seriers dramatikk , og i livsstils-reklamens forførende bilder av det suksessrike og vellykkede ungdomsliv. Og det er ingen overdrivelse å si at i hele denne sammenhengen spiller bilder av erotikk og seksualitet en helt dominerende rolle. Ungdomskulturens bilder er gjennom-seksualisert. Portrettet av den normale ungdommens vellykkede liv tegnes med sterke erotiske og seksuelle farger. De deilige kroppenes begjær, de suggererende rytmenes forførende bevegelser viser veien til et spennende og meningsfylt liv.

I en slik kultur og omgitt av slike bilder, er det en meget utfordrende oppgave å skulle undervise og veilede unge mennesker i rammen av kristen tro. Det utfordrer oss når det gjelder den grunnleggende forståelsen av menneskets seksualitet i rammen av en kristen livstolkning. Og det utfordrer oss ikke mindre med tanke på den mer konkrete og livsnære rådgivning i møte med ungdommer som søker sosial tilhørighet og retning for sin egen tro og livspraksis i rammen av et kristent ungdomsarbeid.

Vi kan ikke uten videre repetere tidligere tiders fortolkninger. De siste tiårenes dyptgående sosiale og kulturelle endringer gjør en slik repetisjons-strategi irrelevant og virkningsløs for flertallet av de ungdommer som søker og trenger innsiktsfull veiledning. Men vi kan heller ikke på noen måte avfinne oss med og innrette oss etter de normerende bildene som en seksualfiksert ungdomskultur gir. Til det er det destruktive potensialet i disse bildene for stort, og konfliktene med en kristen livstolkning og etikk for dyptgående. Derfor er også klare mot-kulturelle strategier
etter min oppfatning nødvendige. Spørsmålet er hvordan slike motkulturelle bilder av
seksualiteten kan se ut, og hvordan de kan gjøres relevante og konkretiseres i møte med de utfordringer som ledere i kristen ungdomsarbeid stilles overfor.

Refleksjonene i det følgende er ment som et første skritt i arbeidet med disse spørsmålene. Jeg beveger meg i liten grad inn mot et nivå av konkretisering og praktisk rådgivning, men prøver i stedet å utvikle noen overordnede perspektiver
i en kristen fortolkning av menneskets seksualitet. Håpet er at det bildet som avtegner seg i disse refleksjonene kan gi utgangspunkt for et fruktbart arbeid med
noen av de konkrete utfordringer som det kristne ungdomsarbeidet møter. Mitt utgangspunkt fører meg omtrent så langt unna dagens ungdomskultur som det er mulig å komme, nemlig til en av Bibelens første og eldste skapelsesfortellinger.

II. Et ur-gammelt bilde
Vi leser om de første mennesker at Gud satte dem i Eden «til å dyrke og vokte hagen» ( 1 Mos 2,15). Hagens fruktbarhet og skjønnhet var Guds gave , gitt menneskene til glede, nytelse og kultivering. I denne gave lå også menneskets oppgave gjemt: å «dyrke» og «vokte» hagens rikdommer.

Det er interessant å merke seg at her sees det ene oppdraget under to ulike synsvinkler: For det første «jorddyrkingen»: Mennesket gis det privilegium og den oppgave å forvalte de gaver Gud gir. Det betyr : å ta vare på de muligheter jorden bærer, utforske sammenhengene i det skapte, dyrke hagens rikdommer og nyte skjønnheten og styrken i alt det Gud har skapt. Og for det andre – som del av det samme kultiverende åndedrett – «grensevakten»: Mennesket gis i oppdrag å vokte hagen mot ødeleggelse. Vokte grensene mot angrep utenfra, og føre vaktsomt tilsyn med sabotasje innenfra.

Et fascinerende og spenningsfyllt bilde på et av Bibelens første blader. Spørsmålet er nå: Kan kirkens veiledning om seksualitet plasseres inn i en slik sammenheng ? En sammenheng som framhever «dyrke» og «vokte» som uløselig sammenvevde dimensjoner i kirkens holdning til seksualiteten ? I fortsettelsen vil jeg utprøve en slik tankegang.

Foranledningen er dels alle tegn jeg mener vi ser i vår kultur på en økende tingliggjøring, forarmelse og destruksjon av seksualiteten. Men like mye den stadig gjentatte misere som ofte utfolder seg rundt kirkens forsøk på kommunikasjon med omverdenen – og ikke minst ungdomskulturen – in casu «seksualitet». Alt for ofte framstår og oppleves kirkens syn som en form for livsfjern og moraliserende opptatthet av grenser og regler. Den kristne seksualetikken tegnes i den engstelige «grensevaktens» bilde: Det gjelder å holde øye med fiendens bevegelser. Det gjelder framfor alt å markere klare grenser for hva som er forbudt og hvor langt det er lovlig å gå.

Jeg tror ikke dette bildet oppstår bare på grunn av en seksualfiksert og norm-oppløsende kulturs vrangvilje. Kirkelig veiledning og praksis bidrar sikkert nok med sitt. I en kultursituasjon der den normative basis for kirkens seksualetikk er under sterkt press, blir vår rådgivning raskt oppslukt av grensevaktens gjerninger: Vi ser farer, gir regler, markerer grenser. Som antydet foran, er jeg selv av den oppfatning at ”å markere grenser” er helt nødvendig. Poenget her er å få fram at fokuseringen på og drøftingen av spørsmål knyttet til ”grensene” er fundamentalt utilstrekkelig. For grensevaktens gjerninger kultiverer ikke jorda. Hagen blir liggende brakk. Den kirkelige veiledning gir ikke mennesker hjelp til å gjøre seg kjent med skjønnheten, kraften og avgrunnene i seksualiteten. I stedet blir seksualiteten langt på vei et stykke ubearbeidet natur, innegjerdet av regler og bud til bryllupsfeiring vel er overstått.

Slik kan den kirkelige veiledning på indirekte vis og stikk i strid med sitt eget anliggende, komme til å støtte opp under en forarming av seksualiteten. Ikke fordi grensesettingen var utidig eller uviktig, men fordi kultiveringen ble forsømt.

III. Seksualitet mellom «skapelse» og «synd» – tre perspektiver
Fra alle kanter lyder det: Det er så fint med sex. Det er så sundt og så velsignet alminnelig med sex. Soveromsmørket er borte. Skjermbrettene er trukket til side. De blyge ordenes tid er forbi. Alt ligger i lyset. Alt fremstilles og åpenbares. Sex er blitt så velgjørende naturlig i vår frisinnede og opplyste tid. Norske tenåringer sitter smilende foran TV-kamera og forteller det norske folk om sitt første samleie. Uten å nøle. Uten blyghet. For seksualitet er så naturlig. Det er jo slik vi er !

Mon tro det ? Utvilsomt er det godt at skammen og tausheten og falskneriet i mange henseender er brutt. Det er godt at mange mørke rom er opplyst. Men jeg er etter hvert overbevist om at opplysningsprofetenes småpratende «naturlighet» åpner skjebnesvangre fallgruver i vår omgang med sex. Den forløser ikke seksualiteten, men kan lett komme til å forarme og forvrenge den.

En kristen seksualetikk må derfor søke andre veier. Jeg vil antyde tre perspektiver som etter mitt skjønn er viktige byggesteiner i arbeidet på en slik vei. De henger nøye sammen, og kan uttrykkes i følgende setninger: (1)Seksualitet er ikke «naturlig»; (2) Sex har ingenting med synd å gjøre; (3) Det finnes ingen sex uten synd.

1.Seksualitet er ikke «naturlig»

I de naturalistiske opplysningsprofetene perspektiv framstår seksualiteten som det mest alminnelig og naturlige ved menneskets væremåte. Ingen blygsel, ingen mystikk. Men de nakne kroppenes vellystige lek i driftens, spenningens og tilfredsstillelsens tegn.

Som nevnt ovenfor har jeg sympati for visse sider ved dette seksualopplysnings-prosjekt. Men som uttrykk for en grunnholdning til seksualiteten, er den etter mitt skjønn både overfladisk og farlig. Jeg tror Stein Mehren taler mye sannere og mer innsiktsfullt om det voksne menneskets seksualitet når han sier : «Seksualiteten er det mest «unaturlige» ved oss, det minst dyriske ved alle våre organiske aktiviteter..»

Hva menes med dette ? Mitt anliggende kan formuleres slik: Man forvrenger egenarten i den menneskelige seksualitet på en skjebnesvanger måte når denne nedskrives til «ren natur». Der den seksuelle utfoldelse løses fra personlighetens helhet – der den fjernes fra «sjelens» fantasier og tabuer, fra intimitet og sårbarhet, fra dype drømmer og sterke lengsler – der perverteres seksualiteten i retning den avpersonaliserte, dyriske driftens bilde. Det seksuelle møtet blir ikke personenes lyst, hengivelse og forening, men et spørsmål om kjønnsorganenes funksjonelle effektivitet. En prestasjonsorientert utagering på et frilynt, men krevende kjønnsmarked : Jeg rettferdiggjør min (attraksjons-) verdi på (kjønns-)markedet under henvisning til min (seksuelle) dyktighet og prestasjonsevne.

En slik tilnærming til seksualiteten er i det lange løp ødeleggende, både for lysten og for livet. For seksualitetens virkelighetsområde kan ikke avgrenses til tekniske øvelser i rammen av «ren natur», men griper mye dypere og mer omfattende inn i vår livserfaring. I rammen av en moden seksualitet framstår det seksuelle fellesskap som natur og kultur samtidig. Integrasjonen av driftselementer og personforankring må være et sentralt mål i utviklingen av en frigjørende seksualitet. I det seksuelle møte blir «naturen» tatt opp i og forvandlet gjennom personenes sårbare søken etter «den andre» og seg selv. Den personlige hengivelsen, lengselen etter å bli møtt og bekreftet, forenes med begjæret og lysttilfredsstillelse i det samme, frigjørende åndedrett.

For tydningen av seksualiteten som menneskelig prosjekt, er det etter mitt skjønn grunnleggende viktig at man etablerer et slikt samsyn av natur og kultur – av kroppslig lyst og personlig hengivelse. Da åpnes også perspektivet mot den bibelske visjon av seksualiteten som grunntone i det menneskeliv som Gud i glede velsigner og ser er ”overmåte godt”( 1 Mos 1,31).

2. Seksualitet har ingenting med synd å gjøre

Allmenn livserfaring i store deler av vår kultur har – i alle fall inntil nylig – formidlet ganske sterke assosiasjoner mellom de to ordene «sex» og «synd». I faser av kirkens historie og i mange kristelige miljøer har «det seksuelle begjær» nærmest vært oppfattet som synonymt med «den syndige lyst». Grunnene til dette er nok mange. Kirken bærer heller ikke i denne sammenheng skylden alene. Men det er under alle omstendigheter stadig en betydelig oppgave for kirkelig veiledning å bryte ned assosiasjonsbaner som vever den seksuelle lyst inn i syndens dystre mønstre. For seksualitet er først og fremst og grunnleggende sett det teologien prøver å fange inn i begrepet «skapelse». Det betyr at den tilhører den virkelighet som den treenige Guds øye lyste mot da Skaperen så på det han hadde skapt, og se: Det var overmåte godt ! (1.Mos 1,31).

Å fastholde dette utgangspunktet som prinsipiell kirkelig lære og dermed som gitt utgangspunkt for kirkelig undervisning og veiledning, har sjeldent vært kontroversielt. Men det har ikke vært enkelt å ta med seg dette prinsipielle anliggende ned til og inn i møtet med konkrete uttrykk for menneskelig erotikk og seksualitet. For det skulle i tilfelle bl.a. innebære følgende:

I kroppenes lyst og personenes hengivelse – i den erotiske spenning og den seksuelle nytelse, i sansenes og rytmenes skjønnhet – der lever gjenskinnet av den hellige Guds lek og skaperglede. Seksualiteten får sine farger og sin kraft fra Guds åpne skaperhånd. Lukker Gud hånden, faller livet dødt til jorden. Homo errectus ( ’det oppreiste menneske’ ) mister sin kraft, og blir til støv igjen. På denne bakgrunn er det også klart at den som uten nærmere kvalifisering sier at sex er synd, avslører seg selv som vranglærer og gudsbespotter.

På en måte er som sagt dette synspunktet aldeles elementært. Det hører med til de obligatoriske, innledende «øvelsene» i all kirkelig omtale av seksualetiske spørsmål. Likevel undres jeg på om vi ikke forsømmer oss ganske grundig også her – kanskje ikke minst her. For en ting er å komme med en prinsipiell, teologisk bestemmelse. Noe helt annet å klargjøre på meningsgivende måte hva dette betyr i den kroppslige, sosiale og kulturelle kontekst som utgjør de konkrete rammene for f. eks. unge menneskers livserfaring . Etter mitt skjønn er det her det svikter mest i vår veiledning. Vi har ikke tatt forvalteroppdraget tilstrekkelig på alvor i vår omgang med seksualitetens fargelegging og dramatisering av våre relasjoner. Dette vil jeg komme tilbake til nedenfor.

3.Det finnes ingen seksualitet uten synd

At seksualitet teologisk sett tilhører kategorien «skapelse», betyr ikke at den utfolder seg i paradis. I få sammenhenger er våre liv så sårbart utlevert både til velsignelsen og forbannelsen som her. Seksualiteten er innhentet av og formet gjennom de grunnleggende motsigelser og konflikter som preger vår eksistens. Også i denne sammenhengen erfarer vi derfor stadig syndens virkninger , både i dens kollektive og individuelle dimensjoner: Slektenes forsømmelser, mødres og fedres misgjerninger, kulturens fremmedgjørende og perverterende kraft , min egen selviskhets subtile strategier, alt sammen bidrar til å forme seksualitetens faktiske vilkår. Som alle andre virkelighetsområder er den på denne måten rammet inne av den fundamentale motsigelse som ifølge kristen livstydning preger vår verden.

I dette perspektiv er det derfor nærliggende å hevde at seksualiteten slik den framtrer i vår erfaringen, aldri fullt ut er det den er. Annerledes sagt: Seksualiteten slik vi erfarer den er alltid «skapelse» og «synd» samtidig. Det finnes ingen seksuell utfoldelse som ikke bærer i seg ekkoet fra den urtidsvirkelighet der mennesket og slangen river skaperverket i stykker , og skjender det hellige livet som kommer fra Skaperens hånd.

I lys av dette blir det også tydelig hvorfor de to perspektivene «dyrke» og «vokte» hører sammen i vår forvaltning av seksualiteten som Guds skapergave. Det er nødvendig «å dyrke» slik at skapelsens skjønnhet og rikdommer kan komme til utfoldelse og virkeliggjøres etter Skaperens vilje. Forsømmes dette, er hagens liv truet av torner og tister’ , eller ørkenens snikende ufruktbarhet. Men det er også nødvendig «å vokte». For den syndige lyst kan lett ta tak i og forføre det seksuelle begjær. Da blir den seksuelle utfoldelse ikke forvalterens hengivelse til det andre menneske i nytelse av skapelsens goder, men snarere forbrukerens selvsentrerte rotasjon om egen behovstilfredsstillelse.

De tre perspektivene jeg nå har antydet, kan sammenfattes i følgende: I rammen av en kristen livstolkning er den meningsgivende sammenheng for seksuell utfoldelse menneskets søken etter personfellesskap og bekreftelse i møte med det andre mennesket . Dette personfellesskapet heter i kristen tradisjon kjærlighet , og gjenspeiler forholdet mellom Skaperen og hans skaperverk. I denne kjærlighetens bevegelse mot det andre mennesket, framtrer seksualiteten som en fundamental side av skapelsens evangelium ( R. Prenter ). Syndens makt viser seg også i denne sammenheng som ødeleggelse av skapelsens liv : Fellesskap rives i stykker, den gjensidige hengivelse forvandles til maktkamp, og «kjærligheten» blir skalkeskjul for selvsentrert tilfredsstillelse av egen lyst.

IV. Seksualiteten mellom menneskesyn og gudsbilde
Jeg vil i fortsettelsen videreføre og forsøke å tydeliggjøre noen elementer tankegangen ovenfor. Det gjelder for det første den innholdsmessige sammenheng som seksualiteten etter mitt skjønn må sees i når man søker livsorientering med basis i kristen tro. Dernest vil jeg også antyde noen utfordringer som jeg mener oppstår i møtet mellom en slik kristen livstolkning og aktuelle utfordringer i debatten om seksualitet. Ikke på noen punkter kan jeg gå i dybden på de tema som berøres. Jeg håper allikevel at framstillingen er tydelig nok til å vise i hvilke retninger mine refleksjoner går, og at disse kan gi utgangspunkt for videre drøftinger.

1. Seksualitet, selvinnsikt og gudserkjennelse

Av det som er sagt ovenfor framgår det at en kristen livstydning ser seksualiteten innfelt i tre fundamentale, sammenvevde dimensjoner. For det første framstår seksualiteten som en naturgitt, biologisk drift som sikrer slektens fortsatte eksistens («bios»). For det andre plasseres seksualiteten inn i menneskets fundamentale søken etter fellesskap med ‘det andre mennesket’ og seg selv («anthropos»). Og for det tredje framholdes det at seksualiteten i begge disse dimensjonene omfattes av og er innfelt i menneskets relasjon til Gud som tilværelsens skapende og livgivende makt («theos»).

På denne måten framkommer det altså en grunnleggende sammenheng mellom de tre størrelsene seksualitet, menneskesyn og gudsbilde. Med tanke på å utforme en troverdig og erfaringsnær tydning av seksualiteten, kan dette bl.a. innebære følgende synspunkt: Menneskets naturgitte seksualitet («bios») kan bare bestemmes rett i lys av en mer omfattende tolkning av menneskelivet («anthropos»). Og en slik helhetstolkning av menneskelivet fordrer på sin side at eksistensen settes i relasjon til «den ytterste virkelighet», d.e. til Gud («theos»).

En slik sammenheng er etter min vurdering ikke en tilfeldig systematisk «konstruksjon». Tvert imot kan gjenfinnes som et underliggende mønster i bibelske fortellinger der seksualiteten spiller en viktig rolle (jfr. David-Batseba-historien i 2 Sam 11 ff; Jesu undervisning i Matt 19; de paulinske formaninger i Rom 1; 1 Kor 6-7 m.fl. ). At f.eks. Davids handlinger mot Batseba ( og Urias ) ikke bare framstilles som herskerens vellystige «sidesprang», men tvert imot utløser en radikal krise både i kongens sosiale relasjoner og i hans gudsforhold, viser med all ønskelig tydelighet hvordan den seksuelle utfoldelse innenfor en bibelsk tydning alltid også impliserer «anthropos» og «theos». I det oppgjør David føres inn i , forenes erkjennelsen av den ødeleggende styrken i det seksuelle begjær med en utfordrende selvinnsikt og en fordypet gudserkjennelse.

2. Seksualitet og kjønnspolaritet

Bekjennelsen til den treenige Guds navn rommer også bekjennelsen til mennesket som skapt «i Guds bilde» . Annerledes sagt: I lyset fra Guds åsyn tydes også den grunnleggende egenarten i Adams og Evas ansiktstrekk. Dette har en rekke implikasjoner med tanke på vår fortolkning av menneskets livsvirkelighet.

For det første understreker det at mennesket som bærer av «Guds bilde» , dypest sett er og forblir et mysterium . Den siste og dypeste sannhet om mennesket er skjult hos den Gud som har skapt mennesket ”i sitt bilde”. Menneskets liv rommer dyp som forstand og fornuft ikke kan gjennomlyse. Den endelige og omfattende innsikt i menneskets liv, er forbeholdt Gud. Vår eksistens er bærer av et tegn, en henvisning til noe mer og større – noe vi ikke ser, og noe som ennå ikke er.

Dette elementære forhold er det helt vesentlig å fastholde i all omgang med egen og andres livserfaring. Dommen hører Herren til, sier Paulus, og minner oss dermed om at vi alltid ser og forstår stykkevis. Derfor bør vi også nærme oss andres livserfaring med varsomhet og i respekt for sammenhenger vi ikke ser og hendelser vi ikke forstår.

Men samtidig med dette anliggendet, framholder Bibelens tale om menneskets status som ”skapt i Guds bilde” også at vårt liv på grunnleggende måte blir bestemt og tydet i kraft av dette forholdet. I møte med Gud får livet forankring og form.
Adam og Eva finner sin frihet og identitet idet de fastholdes i troens og kjærlighetens relasjoner overfor Livgiveren og alt som lever ( 1 Mos 1-2 ).

Dette ur-bildet i Bibelens fortellinger legger altså bestemte føringer på vår forståelse av de grunnleggende relasjoner som livet utfolder seg innenfor. Dette får også følger når det gjelder den grunnleggende tydningen av seksualiteten. Når det heter at
» Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem …»(1 Mos 1), så gis det i og med denne bestemmelse også en fundamental anvisning for den seksuelle utfoldelse: I den personale relasjon mellom kvinne og mann skal seksualiteten uttrykke og formidle den livsutfoldelse, det fellesskap og den forplantning som Skaperens vilje sikter mot.

En kristen tydning av menneskets seksualitet kan ikke overse eller oppgi dette fundamentale orienteringspunkt. Samtidig bør det tilføyes at dette utgangspunkt alene ikke er tilstrekkelig med tanke på en forsvarlig kristen veiledning i kompliserte seksualetiske spørsmål knyttet til for eksempel homoerotisk driftsorientering og homofile partnerskap. Dette problemfeltet kan vi ikke går nærmere inn på her. Men det er viktig å markere at en troverdig og realitetsorientert veiledning må våge et åpent møte med kompleksiteten i menneskers livserfaring, og spørre etter hvilke valg som best ivaretar grunnleggende kristne verdier både med tanke på individets og fellesskapets liv.

( 3 ) Seksualitet og synd

I bibelsk gudstro er den treenige Gud ikke langt borte fra den verden han har skapt, men lidenskapelig nær. Abrahams , Isaks og Jakobs Gud er en jordvendt Gud, fylt av omsorg for alt som lever, og med særlig øye for fattige, nødlidende og utslåtte. Det er dette bildet av Gud som radikaliseres og åpenbares i inkarnasjonen. Jesus Kristus viser oss en Gud som ferdes langs våre veier og bryr seg om våre liv. Det er dette gudsbilde som danner basis for Bibelens tale om synd.

Når man diskuterer bruken av syndsbegrepet i forbindelse med seksualetiske spørsmål, understrekes det gjerne at synd er en teologisk kategori, og ikke en moralsk. Synd handler om at vårt forhold til Gud blir ødelagt (vantro). Man må derfor være varsom med å anvende synds-begrepet på alle mulig forhold mennesker imellom (moral). Da kan man lett komme til å forvrenge synds-begrepet i moraliserende retning, til skade både for teologien og moralen.

Det anliggende som denne tankegangen oftest målbærer, er både riktig og viktig. I bibelsk sammenheng tematiserer synden først og sist mitt forhold til Gud ( Jfr. Joh 16, 9 ). Hva da med mitt forhold til mine medmennesker ? Når vi skal svare på det, er vårt gudsbilde avgjørende. For hvis Gud er en jordvendt Gud, lidenskapelig nærværende midt iblandt oss, er det åpenbart forfeilet å plassere relasjonen til medmennesket «utenfor» det som angår mitt forhold til Gud. Relasjonen til Gud utfolder seg ikke i en avsondret åndelig sfære løsrevet fra livet i verden. Tvert imot impliserer alle mine relasjoner både til naturen og til medmennesker også en relasjon til Gud.

Med tanke på mellommenneskelig samliv generelt og seksualiteten spesielt, innebærer dette bl.a. at det ikke er mulig å berøre et annet menneskes kropp uten å røre ved det som hører Herren til – det Han vil verne og velsigne med liv. Dette anliggende oppfatter jeg som det bærende teologiske fundament ikke bare under det femte bud (om å slå ihjel), men også under det sjette bud ( om å drive hor). David kan ikke møte den krenkede Batsebas eller Urias ansikt uten å møte Gud. Derfor finnes det heller ingen annen vei videre enn den som forener gudserkjennelsen og selverkjennelsen i ett rop: Kyrie Eleison!

I dette perspektivet er det ikke bare berettiget, men også teologisk nødvendig å bruke syndsbegrepet i bestemmelsen av former for seksuell utfoldelse som bryter med Skaperens vilje. Det er dette som skjer i Det Nye testamentets formaninger.
Når vi viker tilbake for å gjøre det, henger det formodentlig mer sammen med et spiritualisert gudsbilde enn et genuint engasjement for å ivareta realiteten og alvoret i menneskets gudsforhold.

En annen sak er det så at den kirkelige veiledning nok i mange sammenhenger har bygd opp falske og ubegrunnede bånd mellom seksuelt begjær og syndig lyst. Det problem som ligger i dette løser man imidlertid ikke ved å slutte å se sammenhenger mellom sex og synd. Derimot aktualiserer det behovet for å forløse åpnere, mindre skyldbelagte og mer livsbejaende holdninger til sex .

( 4 ) Hvordan dyrke leken og lysten ?

Jeg begynte mine refleksjoner med å stille den kirkelige veiledning in casu seksualitet inn under en dobbelt bestemmelse: «å dyrke» og «å vokte». Vi har antydet at svært mye energi i den kirkelige veiledning går med på å vokte grensene, mens det kultiverende arbeide blir forsømt. Jeg vil avslutte med noen momenter til hva et slikt kultiveringsarbeide i denne sammenheng kan bety.

(a)Seksualitet og generasjonsarv : Ingen av oss lever for seg selv. Alle lever og overlever som del av større helheter i samfunnets og slektens liv. Også med tanke på seksualitetens vilkår er slike sammenhenger grunnleggende. «Generasjonsarven» uttrykt i fedres og mødres velgjerninger, unnlatelser og overgrep preger oss på dyptgående vis. Derfor må en etikk som vil verne om og dyrke seksualiteten alltid tydeliggjøre sammenhengen med en mer omfattende etikk for familieliv. Her vil jeg framheve følgende:

Vi må rette søkelyset mot og fornye innholdet i det gamle ord foreldre-kall. Det er på langt nær nok å gi klare og kloke råd om «grenser» når barna nærmer seg tenårene. Av langt mer vital betydning er kvaliteten i samlivet med barna fra de tidligste år. Det betyr altså at dyrkingsarbeidet i forhold til seksualiteten må ta generasjons-perspektivet på alvor og utfordre de voksnes hektiske travelhet : Å være foreldre som er tilstede og gir tid. Å være kroppslig og emosjonelt tilgjengelige personer. Å være tydelige som modeller . Å bidra til å synliggjøre en positiv, erotisk relasjon mellom ektefellene. Slike ting er fundamentale, og kan ikke erstattes av noe annet. Svikter det for mye her blir jorda skrinn i barnas liv, og det dyrkingsarbeide som venter i voksen alder blir vanskeliggjort.

(b) Seksualitet og «språk : Mange innsiktsfulle analytikere har påpekt at den seksuelle frigjøring på 1960-70-tallet fikk en uheldig, kanskje skjebnesvanger bieffekt: Den sterke fokusering på «opplysning» i form av seksualanatomi, samleie-stillinger, orgasmetyper etc. underminerte den fundamentale sammenheng mellom seksualitet og personalitet eller mellom erotikk og kjærlighet (jfr. E.Fromm; R.May; S. Mehren; Nina K. Monsen m.fl.) Man tilbød en seksuell utfoldelse frigjort fra det personlige møte. Spørsmålet etter den personlige hengivelse måtte vike for opptatthet av seksual-teknikk og kjønnsorganenes funksjonelle effektivitet.

En del av dette opplysningsarbeid var nok velbegrunnet. Men den dominerende holdningen til sex gjenspeilet seg selvsagt i den språkform som seksualiteten ble omtalt i. Metaforer med kultiverende kraft , symboler og bilder som kan gi hjelp til å integrere seksualiteten i personlighetens utvikling og vekst, ble få og fattige.
«Kjærlighetsbrevet» må vike som språkform, og vi ble i stedet tilbudt den presise og fordomsfrie «bruksanvisning».

Dette lider vi under ennå. For den menneskelige seksualitet kan ikke modnes og utvikles i rammen av «bruksanvisninger» – om de ellers er aldri så gode og nødvendige. Den trenger noe annet og mye mer. Og her dukker altså spørsmålet opp om hva den kirkelige undervisning kan bidra med i en slik sammenheng.
Er det slik at også vår veiledning langt på vei er skrevet inn i «bruksanvisningens» språkform – bare ikke den seksual-tekniske, men den seksual-etiske ? I alle fall må vi etter mitt skjønn ta på alvor at de prinsipielle bestemmelser av seksualiteten som «skapelse» ikke er tilstrekkelig. Slike «formålsparagrafer» gir lite konkret veiledning så lenge de står alene, eventuelt omgitt av et grensesettende regelverk. Det hjelper lite å høre om seksualiteten som gudvillet og velsignet liv, hvis jeg overlates til meg selv og kulturens dominerende føringer i arbeidet med å integrere seksualiteten i personlighetens modning og vekst ? Så langt jeg kan se, har både forkynnelsen og den etiske refleksjon et langt stykke vei igjen å gå før vår faktiske og konkrete veiledning kommer på høyde med våre «prinsipielle bestemmelser».

En slik vei må bygges av ulike typer materiale. Som antydet foran, tror jeg vesentlig materiale må framskaffes gjennom å lete opp nye stier i språket. Vi mangler langt på vei et saksvarende språk for formidling av det som kanskje kunne kalles seksualitetens fenomenologi i teologisk perspektiv. Den språkform vi anvender er uten metaforisk kraft. Derfor er den heller ikke skapende, men truer med å legge saken død. Veiledningen åpner ikke for en meningsgivende dialog mellom norm og opplevelser, mellom idealitet og realitet. Den tilbyr ikke et språkunivers som har kraft til å tyde og normere egne erfaringer, og som gir motivasjon til å gå inn i et forpliktende og lystfylt kultiveringsarbeid. Vi dresseres kanskje til en form for utvortes lydighet, men får ikke hjelp til en (selv-) innsikt som kan bidra til å modne seksualiteten i rammen av personlighetens helhet. Derfor blir antakjelig også mye av vår veiledning mager kost – steiner for brød – nokså irrelevant og fort temmelig kjedelig.

Hva så ? I og for seg er utfordringen i denne sammenhengen ikke så vanskelig å formulere. Slik jeg ser det, er de sentrale stikkordene språk, fellesskap og spiritualitet. Vi trenger et meningsgivende, erfaringsnært språk med metaforisk kraft. Ettersom språket grunnleggende sett er sosialt forankret, kan et meningsfullt språk for vår seksualitet bare utvikles i rammen av fellesskap der mennesker åpner seg mot hverandre i tillit. Og siden det her dreier seg om et språk bestemt av troen på den treenige Gud, må dette fellesskapet forankres i en kristen spiritualitet som hele tiden søker Gud. Bare slik kan Bibelens normerende bilder relateres til den sosiale, kulturelle og kroppslig-emosjonelle kontekst som utgjør vår egen konkrete virkelighet.

Så lenge slike prosesser ikke finner sted og det meningsgivende språket mangler, truer de prinsipielle bestemmelsene med å forvandles til metafysiske abstrakter uten veiledende kraft . Da blir seksualiteten latt i stikken, hvilket i praksis betyr at den blir overlatt til de sterke, påtrengende og ofte forføreriske bildene i en kultur som dyrker den seksuelle lyst, men er i villrede om seksualitetens dypere mening.

Spørsmålet er altså: Hvem kan skrive Salomos Høysang for 1990-årenes norske virkelighet ? Hvordan kan vi utvikle et språk som gir innsikt i seksualitetens skapende og destruktive krefter – et språk som taler sannferdig om skjønnheten og lysten uten å tildekke perversjonene og avgrunnen ? Handler det kanskje bl.a. om å gjenreise de fundamentale tabuene slik at seksualiteten kan reddes fra å gå under i kjedsomhet eller perverteres i vold ? Her venter viktige oppgaver for kirkelig veiledning. I utpreget grad kaller de på samarbeide over tradisjonelle faggrenser. For teologiens del vil jeg bare antyde en sak i denne sammenheng: Mon tro om ikke et viktig fruktbart skritt ville være å arbeide framover mot en form for sanselighetens teologi – en teologi for kroppen og berøringen, for huden, rytmene og sansene. For en teologiske tradisjon som taler i høytidsstemte vendinger om skapelsen og inkarnasjonen , skulle ikke det være et urimelig prosjekt.

V.Epilog
Seksualiteten kan bare bevares som et genuint menneskelig prosjekt når den dyrkes og voktes samtidig. Å dyrke seksualiteten er ikke å gi etter for en seksualfiksert kulturs prioriteringer, men å ta på alvor det forvalteransvar Gud har gitt mennesket. Når jorddyrkerens og grensevaktens gjerninger forenes i det samme åndedrett, kan seksualiteten integreres i personens modning og vekst. Å fastholde og utvikle troskap i personenes forpliktelse overfor egen livsverden, må være målet. Det personlig-intime, det generasjonelle og det samfunnsmessige må holdes sammen i kamp mot det diabolske som vil rive denne livsveven istykker. Eller sagt med en parafrasering av kloke ord fra filosofen Nina Karin Monsen:

Jo sterkere individet insisterer på sin egenvalgte selvstendighet, jo dypere rammes solidariteten med fellesskapet. Jo høyere sjelen heves til værs, desto lavere kan kroppen synke. Jo mer intellektet hevder sin suverenitet, jo større kan faren bli for at kroppen velger sine egne veier. Først i foreningen av sanselighet og kjærlighet blir kroppen ånd.

Hvordan skal man formidle kristne verdier omkring seksualitet til kristne ungdommer?

I denne artikkelen deler jeg noen av mine erfaringer fra undervisning om sex. Mitt utgangspunkt i samtale med unge om dette temaet kan uttrykkes med slagordet ”Det er langt fra null til knull!” (lånt fra seksologene Elsa Almaas og Espen Ester Pirelli Benestad).

I undervisningssituasjonen møtes ulike erfaringer

Enhver kommunikasjon må ta hensyn til at de som snakker sammen har ulike rammer for å forstå det som formidles. Vi kan ikke være sikre på at det budskapet vi tror vi sender blir tatt imot slik vi forventer. Dette blir svært tydelig når vi underviser eller veileder om sex.

Jeg må gå ut fra at de unge jeg snakker med eller underviser har egne seksuelle erfaringer av en eller annen art. Det kan være de husker sex-leker som barn, forelskelse i barnehagen, opplevelse av seksuell opphisselse, observasjon av foreldres intimitet, utforskning av egen kropp, opplevelse av egen seksuelle orientering, erfaring med onanering/masturbering, seksuell debut, uønsket seksuell oppmerksomhet, gledesfylte seksuelle erfaringer, overgrep osv. Disse erfaringene vil være med, bevisst eller ubevisst – når temaet er sex. Emnet kan derfor av noen oppleves urovekkende, ekkelt eller pirrende. For de aller fleste gjør egen erfaring at undervisningen oppleves spennende og interessant.

Som formidlere må vi behandle tilhørerens erfaringer med respekt og anerkjennelse. Vi skal være svært forsiktig med å la dem utlevere sine egne erfaringer i en undervisningssituasjon som ikke gir tilstrekkelig trygghet for den som vil dele sin historie. Deres egne fortellinger hører hjemme i trygge rom, som sjelesorg eller terapi.

Når jeg skal snakke om sex må jeg også være meg bevisst mine egne seksuelle erfaringer. Hva er min seksuelle historie? Hvordan opplever jeg min egen kropp? Hva er mitt forhold til seksuelle ytringer? Er jeg avslappet når jeg snakker om dette emnet, eller trigger det egne opplevelser som gjør det vanskelig for meg? Er jeg trygg nok til å snakke med unge om sex? Et avklaret forhold til egen erfaring og en trygghet i forhold til egen seksualitet er en forutsetning for å kunne snakke naturlig om sex. Men det er ikke min egen seksuelle erfaring som skal formidles. Det vil lett bli en grenseoverskridende og vemmelig opplevelse for tilhørerne. Egen seksuell erfaring er ikke noe tema for ”vitnesbyrd”!

Sex er nå

I kristen etisk veiledning til ungdom (les: konfirmantundervisning) har temaet oftest vært behandlet under overskriften ”Sex og samliv”. Karikert kan vi si at sex (les: samleie) har vært omtalt som noe de unge ikke skal drive med nå, men ha til gode til de en gang i fremtiden finner en livsledsager. Dette blir galt. Galt pedagogisk fordi det er lite engasjerende å snakke om noe som er uaktuelt her og nå. Og galt fordi seksualitet er mye mer enn samleie mellom voksne partnere. Seksualitet er et grunnleggende menneskelig fenomen med mange ulike ytringsformer, tilstede gjennom hele livsløpet. Sex er høyst aktuelt for dem nå.

Undervisning og veiledning må ta utgangspunkt i den livssituasjonen de unge er i og den seksuelle praksisen som er relevant for dem nå. Vi må ta på alvor den påvirkning de mottar fra media og ungdomskultur. Vi må kjenne til hva som skjer på fester, hvordan de dater, hvordan sexfiksering og kroppsidealer oppleves. Undervisningen må også bygge på de erfaringer de har med seg fra barndommen av.

Målet for undervisningen er for meg å bevisstgjøre seksuell erfaring og identitet med den hensikt å øke deres trygghet og glede i forhold til egen kropp, hjelpe dem til å bestemme over egen kropp, og lære dem å forvalte sin seksualitet på en hensiktsmessig og forsvarlig måte. Alt sammen her og nå.

Jeg har hatt glede av å bruke lengdeperspektiv og vid forståelse av seksuell utvikling for å kunne nærme meg temaet så ufarlig og relevant som mulig. Jeg har understreket at seksualiteten inkluderer erfaringer helt fra fødselen av (opplevelse av velvære når barnet blir kost med, blir strøket over bar hud, får mat fra mors bryst), og at den utvikles gjennom barneår og førpubertet (når små barn oppdager sitt kjønnsuttrykk, nyter stimulering av kjønnsorganer, leker seksuelle leker med andre barn). Seksualiteten kommer inn i en ny fase fysisk og psykisk i pubertet/ungdomstid (endring av kroppens utseende, hormonelle svingninger, ny interesse for andre, utprøving, aktiv bruk av onani/masturbasjon, avklaring av seksuell legning osv). Den vil om alt går greitt etter hvert finne en voksen form der man er i stand til å utvikle likeverdige seksuelle relasjoner. Seksualiteten blir ved så lenge vi lever, selv om fysiske forhold kan endre uttrykket (konfirmanter har vanskelig for å forestille seg at mennesker over 25 år har et aktivt seksualliv!).

Når man er ung skal man leve med sin seksualitet slik den er nå. Det er ikke noe poeng å strekke seg etter noe man ikke er klar for. Når man er ung skal man finne ut av ting. Man skal venne seg til en kropp som stadig endrer seg. Man skal lære å akseptere resultatet når puberteten er ferdig, selv om puppene ikke er store nok eller pikken ikke lang nok. Det er naturlig at man i denne fasen blir blyg over kroppen sin (låser døren når man går på do), selv om man noen år tidligere sprang naken rundt i huset. Når man er ung kan det være flott å ha en kjæreste, flott å onanere, bra å lære hvordan kroppen fungerer. Seksuell glede forutsetter at man er ærlig mot seg selv og vet hva som er godt for seg selv. Men ”Det er langt fra null til knull!”. Før man blir i stand til nyte et nakent møte med en annen kropp fullt ut, må man være ganske trygg i seg selv. Seksuell debut (= første samleie) haster ikke. Det er masse å øve seg på i mellomtiden.

Konfirmanter blir ofte overrasket når de hører at statistisk debuterer både gutter og jenter mellom 17 og 18 år. De har ofte en forestilling (skapt av skryt?) om at alle de andre har mer erfaring enn dem selv. De blir også overrasket over at så mange undersøkelser rapporterer at debuten ikke var noen god opplevelse. Jeg har brukt enkle elevøvelser for å gjøre oppmerksom på hvor lite det skal til før kroppen blir stiv. En stiv og redd kropp får ikke lett en god orgasme. Øvelsen kan være som følger: To og to går sammen. Den ene lukker øynene mens den andre håndleder ham/henne rundt i rommet. Etter et par minutter bytter de roller. Når øvelsen er slutt ber jeg dem tenke etter hvordan kroppen kjentes når de ble ledet rundt uten å kunne se. De fleste opplever stivhet i kroppen, kanskje også ubehag eller redsel. Mitt praktiske spørsmål blir da: Hvordan tror du det da er å være naken sammen med en du ikke er trygg på, og skulle gjøre noe du aldri har gjort før, og som du ikke vet om du får til?

Sex er flott og godt

Utgangspunktet for god kommunikasjon om seksualitet er at det er flott og godt. Vi tror til og med at Gud har skapt oss til seksuelle vesener. Skapelsesberetningens glede over kjønn, og Salomos høysangs beskrivelser av det gode seksuelle møter, kan gjerne brukes. Det som er flott og godt kan vi snakke ærlig og direkte om. Finn ord du er bekvem med å bruke, og pakk ikke inn seksualiteten i latinske termer.

Seksualitet kan være en positiv drivkraft og en ressurs til glede for alle, uansett seksuell legning. Det er viktig å inkludere alle slags legninger og kjønn i undervisningen og fremstillingen av det alminnelige. Til det hører en gjennomgang av hetero-, homo-, biseksuell. Jeg snakker alltid også om en kategori som vi kan kalle ”aseksuell”, dvs en som her og nå ikke er interessert i å ha sex med noen, men som like fullt kan ha glede av nærhet og sensualitet. Noen velger av en eller annen grunn å leve seksuelt avholdende gjennom livet. Jeg omtaler også transing, opplevelse av å ha feil kjønn osv, alt i den hensikt å alminneliggjøre forskjellighet. Det må selvsagt også forutsettes at ungdommene som er tilstede er forskjellige.

Når det gode blir vondt

Når vi snakker til en gruppe unge kan vi med stor sannsynlighet regne med at noen av dem har opplevd seksuelle overgrep, kanskje i sitt eget hjem. Noen kan ha hatt erfaringer med salg av kroppen sin, kanskje i bytte mot alkohol eller dop. Noen har debutert seksuelt, og flere av de andre vet sannsynligvis om dette. Det kan godt være at erfaringen har vært god, men det er slett ikke sikkert. Noen sliter med å finne ut av sin seksuelle identitet. Mange opplever at de ikke har en fin nok kropp, og for noen er dette alvorlig. Det er viktig at undervisningen følges av tilbud om samtale med meg eller andre voksne. Det er også lurt å henvise til hjelpetelefoner for unge, helsesøster på skolen osv.

I vårt arbeid med ungdomsledere lærer vi dem opp til å be om tillatelse til å gå videre til de voksne lederne/prest/helsesøster dersom de får betroelser om overgrep. Det er svært tungt for unge ledere å bli delaktig i ”hemmeligheter” de ikke hvordan de kan håndtere.

Moralen er ikke hovedpoenget

Jeg er overbevist om at mange unge forventer at vi skal preke moral til dem når sex er tema. Selvsagt har jeg mange meninger om moral og etikk, ut fra egen erfaring, kunnskap og kristen tradisjon. Men det er viktigere at jeg er interessert i deres liv og respekterer dem. Gjennom det kan jeg gi dem tro på at seksualiteten er en ressurs de kan få glede av.

Da vil de kanskje også høre etter når jeg kan fortelle at stabile samliv statistisk fører med seg mye godt.

Hvordan skal man formidle kristne verdier omkring seksualitet til kristne ungdommer? Diskutér seksualitet i kommentarfeltet under.