Konflikten i Midt-Østen handler for det første om land, for det andre om demografi, og for det tredje om religion. Dersom konflikten primært forstås å handle om religion, vil det bli en jødisk-muslimsk konflikt, og det vil ingen, minst av alt de 150.000 kristne i Israel, Vestbredden og Gaza, tjene på.

Konflikten om land handler om at to folk gjør krav på det samme landområdet. Noen kristne forstår at Guds løfter til Abraham og hans etterkommere innebærer Eretz Israel (’Israels Land’), er gitt jødene av Gud. Opprettingen av staten Israel forstås av mange som uttrykk for Guds vilje. ’Israels Land’ oppfattes vanligvis å dekke området mellom Jordanelven og Middelhavet. Noen ønsker en langt større utbredelse. Etter 1 Mos 15,18 skal Israel dekke også deler av Egypt, hele Jordan, Libanon, Syria og halve Irak. Dette viser at det er vanskelig å bruke Bibelen som basis for å trekke politiske grenser. Staten Israel har på ulike måter tatt over palestinsk land. I 1948 eide palestinere 94 prosent av alt land; i dag eier de 7 prosent. En liten andel av dette er land som er solgt av tidligere palestinske eiere, men slikt salg blir sett på som forræderi av andre palestinere, og skjer derfor sjelden.

Konflikten om demografi er knyttet til at Israel ønsker så få palestinere som mulig i dette landet. Israel ønsker å være en stat for alle jøder i hele verden, og alle som regnes som jøder har en ’rett til tilbakevending’. Hemmelige planer som ble vedtatt av jødiske ledere vinteren 1948 handlet om at Israel skulle etablere seg på et større område enn det som var avmerket i FNs delingsplan fra 1947. På dette tidspunktet var det var dobbelt så mange palestinere som jøder som bodde i området mellom Jordanelven og Middelhavet (i dag er det omtrent like mange).  For å kunne etablere en jødisk stat i palestinske områder, måtte palestinere fordrives. Minst 1/3 av palestinerne som flyktet, gjorde dette før krigen mellom Israel og nabostatene ble igangsatt. Over 750.000 palestinere flyktet totalt sett, og eiendommene ble overtatt av jøder som immigrerte. Det ville vært umulig å ta imot så mange jøder dersom palestinerne fortsatt hadde bodd i sine hjem. Mens alle jøder har en rett til å bosette seg i Israel uansett, kan ikke palestinere som har flyktet, vende tilbake til sine hjem. Det er forbudt å undervise i israelske skoler om den palestinske flukten. Samtidig er det nå mulig å utgi bøker i Israel som handler om 1948 fra et palestinsk perspektiv.

Konflikten om religion handler om at tre religioner gjør krav på samme hellige byer og hellige steder. I første rekke gjelder dette to byer: Jerusalem, hvor de to templene lå, og hvor Klippemoskeen og al-Aqsa-moskeen ligger i dag; og Hebron, hvor patriarkene og matriarkene (Abraham og Sara og de fleste av deres etterkommere) er gravlagt. Det er viktig å understreke at selv om den muslimske palestinske befolkningen har vært langt flere enn både jøder og kristne, har det vært jødisk tilstedeværelse i de viktige byene, som Jerusalem og Hebron i alle år. Vi må også erkjenne at kristne – historisk sett – har vært mindre tolerante enn muslimene overfor de andre to religionene. De erklærte «kristne» regimene, ledet av bysantinerne (fra 324 (året keiser Konstantin flyttet fra Roma til det som ble Konstantinopel) til 614 (året sassanidene erobret Palestina)) og korsfarerne (1099-1187) var mer anti-jødiske enn de muslimske regimene som styrte før og etter korsfarerne. Behandlingen av jødene er en skamplett i kristne verdens historie. Denne historien gjør at mange er opptatt av å unngå å kritisere staten Israels handlinger. De negative holdningene overfor jøder som vi i dag ser i den arabiske verden oppsto i etterkant av etableringen av staten Israel i 1948.

Løsningene må bygge på en realistisk forståelse av disse tre forholdene, noe som utfordrer israelske og palestinske myndigheter og det internasjonale samfunn, samt kristne i vesten.

Israelske myndigheter må erkjenne at nøkkelen til å få et normalt forhold til sine naboer ligger i å få slutt på okkupasjonen. Et fredsforslag fra Den arabiske liga fra mars 2002, hvor alle arabiske stater lover å anerkjenne staten Israel innenfor internasjonalt anerkjente grenser, og hvor Israel samtidig anerkjenner sine nabostater, betyr at Israel vil få den sikkerheten staten og dens borgere trenger og fortjener. Israel må videre erkjenne sitt moralske ansvar for overgrep som er begått mot palestinere, og be om unnskyldning for dette. Videre må det startes omfattende holdningsendringsprogrammer, slik at palestinere presenteres på en annen måte blant israelske politikere, i israelske medier og i skolesystemet. Israel som okkupasjonsmakt den som må ta det første skrittet, men dette betyr ikke at palestinerne står uten ansvar.

Palestinske myndigheter i Vestbredden og på Gaza må etablere en felles politisk og militær struktur. Splittelsen innad i den palestinske nasjonen er sterk, men det er mulig å overvinne den. En rekke ulike sikkerhetsstyrker med ulik lojalitet må samles i en felles kommandostruktur, som er ansvarlig overfor demokratisk valgte organer.  Den palestinske staten må sikre at den reelt sett er den eneste som har rett til å bruke militærmakt. De aktørene som ikke vil inngå i en felles kommandostruktur må erklæres som ulovlige militser, som kan stilles strafferettslig til ansvar. Palestinere må naturligvis også gjennomføre programmer for holdningsendring, og avstå fra å bruke en retorikk som underkjenner israeleres rett til å leve trygt innenfor internasjonalt anerkjente grenser. De ikke-palestinere som velger å bo i en palestinsk stat må få sikret sine menneskerettigheter.

Det internasjonale samfunnet må sikre at alle stater støtter opp om den løsningen som er skissert over, og bidrar til å sikre alles sikkerhet, bevegelsesfrihet og mulighet til å finne et rimelig utkomme for seg og sin familie. En hjelp til å bygge transportsystemer mellom Vestbredden og Gaza, og nødvendig overvåkning av særlig viktige områder, samt en måte å finne rettferdige løsninger for de palestinere som er blitt fordrevet, er særlig sentrale.

Kristne i vesten må fortsatt kunne si at jødene har en spesiell plass i Guds frelsesgjerning. Dette må gjerne lede fram til en særlig kjærlighet til det jødiske folk, men vårt forhold til ett folk kan ikke praktiseres slik at det går utover et annet folk. Guds kjærlighet og velsignelser gjelder overfor alle folk, og både palestinere og israelere har samme rett og krav på trygghet og verdige liv.

Boktittel: Engasjement og ledelse: Misjon i trosopplæringens ungdomsfase
Forfattere: Hans Austnaberg og Kari Storstein Haug
Forlag: Akademika

Innledning

Det er flere og flere menigheter i Den norske kirkes menigheter som får trosopplæringsmidler. Mange har gått inn i den såkalte driftsfasen der en har laget en trosopplæringsplan, og nå må den virkeliggjøres og holdes levende. Noen er i startgropa med å utarbeide nye planer, mens andre venter fremdeles på økonomiske midler.

Vi som jobber med trosopplæring har fått Den norske kirkes plan for trosopplæring «Gud gir – Vi deler» som et utgangspunkt og ramme for de lokale trosopplæringsplanene. Der gis det klare kriterier for både innhold, rammer og tiltak som skal være med i en lokal plan. Det gis blant annet 11 hoveddimensjoner som hver enkelt plan skal utarbeide strategier for. En av disse dimensjonene er misjon. En lokal plan skal altså utarbeide en strategi for hvordan tematikken misjon trekkes inn i trosopplæringsarbeidet.

Heldigvis utvikles det også nye ressurser og verktøy knyttet til trosopplæringsplanens innhold. I denne anmeldelsen tar jeg for meg en ny bok om misjon i trosopplæringens ungdomsfase.

Bokens utgangspunkt

Boken heter «Engasjement og ledelse» med undertittelen «Misjon i trosopplæringens ungdomsfase». Den er skrevet av Hans Austnaberg og Kari Storstein Haug ved Misjonshøgskolen i Stavanger og er gitt ut på Akademika forlag(2013). Boken retter seg mot forskere som arbeider med ungdom, trosopplæring og misjon, samtidig retter den seg også mot feltarbeiderne som arbeider med trosopplæring ute i menighetene i Den norske kirke. Min umiddelbare reaksjon på dette er at det er et ganske ambisiøst mål å skrive bok som både forskeren og feltarbeideren skal finne like nyttig. Men, hvis forfatterne når målet sitt, ja, da har de gjort en god jobb: forskeren får et materiale som er nyttig inn i videre forskning og undervisning, mens feltarbeideren får både innsikt i tematikken rundt ungdom og misjon, og en får også konkrete tips til hvordan en kan utvikle både strategier og tiltak rettet mot ungdom med misjon som tema. Undertegnede er feltarbeider og denne anmeldelsen vil i all hovedsak vinkles fra et feltarbeiderperspektiv.

Språket er akademisk i den grad at forfatterne ønsker å være tydelige slik at det blir vanskelig for leseren å misforstå. Samtidig er ikke språket tungt, for de som ikke har lest akademiske bøker på en stund vil det ikke være noe problem å ta fatt på lesningen.

I innledningen får vi vite at boken er et resultat av forskningsprosjektet «Gud sender – me deler evangeliet. Trusopplæring 14-18». Problemstillingen de har arbeidet ut fra er: «Hvilke faktorer er vesentlige for at noen menigheter lykkes med integrering av misjon i trosopplæringen for 14-18-åringer?» Forskningsprosjektet gikk ut på  en empirisk undersøkelse av fire ulike menigheters prosjekter som har lykkes i å utfordre ungdom til engasjement innenfor misjon. De fire menighetene er Søndre Slagen menighet, Sub Urban-prosjektet i Møre bispedømme, Strinda og Berg menigheter, og Mandal menighet. Gjennom kvalitative intervjuer har forskerne kartlagt og analysert teologien som ligger bak menighetenes arbeid samt hvilke strategier, tiltak og virkemidler menighetene har brukt for å utfordre ungdommene både til å engasjere seg og til å delta. Utfordringene for en forsker som driver empiriske undersøkelser er å stille relevante spørsmål og samle inn data som forskeren kan bruke til å finne betingelser og faktorer for hvorfor visse ting lykkes eller ikke.

Grunnen til at jeg velger å gå så dypt inn i selve prosjektbeskrivelsen i denne bokanmeldelsen er fordi det peker på et viktig poeng: de analyser og konklusjoner som forfatterne gjør på bakgrunn av sine empiriske undersøkelser er ikke bare interessant for de som sitter på forskersiden av bordet, men er minst like relevant og interessant for de av oss som sitter på den andre siden av bordet. Vi som er feltarbeidere ute i menighetene får mye nyttig ut av måten forfatterne utfører sitt forskningsprosjekt på: For det første får vi en grunnleggende innføring i misjonsforståelsen i «Gud gir – vi deler». For det andre leser vi om hvilke konkrete tiltak fire ulike menigheter har gjort for å lykkes med å integrere misjonsaspektet i sin trosopplæring i ungdomfasen. For det tredje gjør forfatterene(forskerene) det de er gode på: de peker på de helt grunnleggende og samlende faktorene for at menighetene har lyktes. Gjennom å finne faktorer som går igjen i alle de fire menighetene kan en til en viss grad generalisere å si at dette er nøkkelfaktorer i arbeidet med misjon i trosopplæringen for ungdom generelt.

Innledningen til boken inneholder mye av det jeg allerede har nevnt i forhold til prosjektbeskrivelse, metode og mål. Vi får også forfatternes beskrivelse av misjonsforståelsen i «Gud gir – Vi deler». De sier at misjon er en del av kirkens grunnleggende oppgave. Leser vi misjonsbefalingen i Matteus 28:18-20 er det vanskelig å være uenig. Forfatterne legger trykk på misjon som sendelse, noe som uttrykker kirkens identitet som en oppsøkende og inviterende kirke. Det gjelder å dele det vi har fått med mennesker rundt oss, både lokalt og internasjonalt. Interessant vektlegger forfatterne at misjon også innebærer å ta i mot impulser og inspirasjon fra andre kristne. De trekker også inn kampen om rettferdighet som en del av misjonsforståelsen på en overbevisende måte. Misjon er jo ikke bare å dele de ord vi har fått, det er selvfølgelig også å dele det vi har fått gjennom å handle deretter.

Innhenting av materiale

I bokens del 1 presenteres materialet i forskningen. I fire kapitler beskrives hver av de fire menighetenes prosjekter. Forfatterne beskriver hvordan menighetene tenker om egen misjonsforståelse, hvordan prosjektene er utviklet og hvilke målsettinger de har satt seg, hvordan prosjektene er gjennomført, resultatoppnåelse, hva som har fungert eller ikke fungert, og hva som har vært suksessfaktorer. Ikke minst får hver menighet gi råd til leseren ut fra egne erfaringer. Det er spennende å lese om fire ulike menigheters arbeid med misjon. I denne delen av boken bugner det med konkrete erfaringer og tanker om arbeidet. Blant annet leser vi at Søndre Slagen menighet i sitt konfirmasjonsopplegg gir ukentlige drypp med «Misjonsinfo». Der får de ofte besøk av misjonærer eller folk med erfaring fra bistandsarbeid som forteller om sitt arbeid. Erfaringene fra Søndre Slagen er at dette tiltaket engasjerer og utfordrer konfirmantene.

Analyse og drøfting

I bokens del 2 får vi drøfting og analyse av materialet som bekrives i del 1. I det første kapittelet (bokens kapittel 7) drøfter og analyserer forfatterne hvordan prosjektene har lyktes. De kommer frem til åtte tverrgående nøkkelfaktorer som går igjen i alle de fire menighetenes prosjekter. Lurer leseren på hvordan en skal lykkes med å tematisere misjon i ungdomsfasen får hun eller han servert oppskriften på et fat. Nøkkelfaktorene beskiver ikke hva en konkret bør gjøre, men beskriver i generelle vendinger hvilke faktorer som bør gjennomtenkes for at prosjekter skal lykkes. Jeg tror at dette kanskje er stedet å begynne hvis en skal starte et nytt prosjekt. Hvilke faktorer er mest relevante i vårt lokale arbeid? Hvilke faktorer til stede allerede? Hvilke faktorer bør løftes opp? En av nøkkelfaktorene forfatterne beskriver er lokal tilknytning – derfor er ikke løsningen å kopiere et tiltak tiltak som en av menighetene i forskningsprosjektet har gjort, men å se på nøkkelfaktorene og knytte disse inn mot lokale ressurser og forhold i egen menighet. Etter min lesning gir forfatterne en grunndig og gjennomført analyse av menighetsprosjektene og de klarer på en utmerket måte å samle og spissformulere nøkkelfakorene.

En annen av nøkkelfaktorene som forfatterne beskriver er teologisk overbevisning blant lederne. Med andre ord må lederne ha en tydelig misjonsforståelse og en tydelig overbevisning for hva en sikter mot. Men som forfatterne sier er det ulike misjonsforståelser ute å går. Jeg skal ikke utlede dette mer(les boka!) men det er interessant å lese hvor ulikt enkelte tenker om misjon både positivt og negativt. Poenget å ta med seg for leseren må bli at en bør være nøye på å fremstille en tydelig og klar misjonsforståelse i eget prosjekt. Og, presiserer forfatterne, et gjennomgående tema i de ulike menighetsposjektene er at både frivillige og ansatte ser på misjon som en viktig del av det å være kirke. Misjon er ikke bare et valgalternativ en kan velge bort, men er et uttrykk for kirkens identitet. Derfor bør misjon som tema gjøres sentralt i trosopplæringsarbeidet.

I nest siste kapittel i boken skriver forfatterne om hvordan en skaper engasjement og deltakelse i misjon. Jeg vil ikke avsløre alt forfatterne sier, men de knytter denne tematikken til nøkkelfakorene som jeg har nevnt ovenfor og overbevisning hos lederne. Klarer lederne å involvere ungdommene i egen misjonsforståelsen skaper dette engasjement og deltakelse. Viktig poeng!

Bokens store styrke, både for forskeren og feltarbeideren, er hvordan forskerne svarer på problemstillingens hvorfor. De går inn i materien og vi får være med på en reise som starter med kartleggingen av fire menigheters konkrete arbeid, vi får se hva de har gjort. Videre fortsetter reisen med analysen av de fire prosjektene der vi også med hjelp av forfatterne får nøkkelfaktorer for hvorfor menighetene har lyktes. Jeg får alltid mest nytte av fagbøker når jeg får være med hele veien og forstår hele tankerekken og resonnementet som ligger bak konklusjonen. På dette punktet er boken rett og slett forbilledlig både for forskeren og feltarbeideren.

Anbefales

Jeg vil anbefale denne boken både for deg som ønsker et klarere bilde av hva misjon er, og for deg som ønsker å starte konkrete tiltak med misjon som utgangspunkt der målet er å engasjere ungdommer.

Hun introduserer artikkelen sin slik:

«Denne artikkelen er et forsøk på å svare på noen spørsmål andre har stilt meg. Hva er sammenhengen mellom en bys identitet og tenåringers identitet? Hvordan kan kirka hjelpe ungdom å refleketere teologisk over sin egen og hjembyens idenititet? De to bøkene jeg skriver om er opptatt av to veldig forskjellige «størrelser», ungdom og by, på to forskjellige «måter», teologiens måte og sammfunnsvitenskapens måte. Jeg hadde stor glede av å lete etter sammenhenger mellom det forfatterne er opptatt av.»

Link til artikkelen er her: http://www.cardus.ca/comment/article/3158/on-becoming-a-teachable-spirit.

Kirken.no skrev i sin omtale at

«Padilla har spesielt satt fokus på behovet for en integrert og helhetlig misjonsforståelse. Evangeliet skal nå både ånd, sjel og kropp, noe som utfordrer ideen om at evangelisering er nok. Evangeliet har en forvandlende kraft på samfunnet, argumenterer Padilla, slik at de kristne alltid bør være dem som taler de svakeste sin sak og fremmer rettferdighet, også i den nåværende verden.»

Her kan du se et av foredragene han holdt på MF med tittel «Mission – for a better or eternal life? – Perspectives on integral mission».

Rene Padilla på MFs misjonsuke 2012 from Ungdomsarbeid.no on Vimeo.

Dette er en video de har laget fra Lausanne-kongressen i Cape Town der unge ledere oppmuntrer til å engasjement for misjon!

Innledning

I de fleste kirker og ungdomsarbeid, blir det før eller senere snakket om misjon i en eller annen sammenheng. Det kan være alt fra en andakt over misjonsbefalingen i Matt. 28:18-20, eller det kan være ulike rapporter fra misjonsstedene menigheten støtter. Ungdom i et ungdomsarbeid vil før eller siden komme til å reflektere over sitt eget forhold til misjon og evangelisering. Hva skal vi, som ungdomsledere da fortelle dem?

Misjonens begrunnelse er selvfølelig viktig å begynne med: hvorfor i det hele tatt misjonere? Svaret på spørsmålet ligger så og si i evangeliets natur. Det er på grunn av ham, og ved hjelp av ham at vi gjør som vi gjør. I sin natur må evangeliet om Guds kjærlighet til oss deles. Det er for stort til å holde alene. Jeg vil ikke gå noe særlig mer inn på dette her. (Se mer i artikkel: Hva inviterer vi unge mennesker til å være med på?) Derimot vil jeg se nærmere på hva man i undervisningen /samtalen bør formidle når det kommer til hva ungdommen skal legge vekt på for å misjonere/evangelisere i en lokal kontekst.

Gateevangelisering

_{«Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules.  Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!”
Matteus 5:14-16}

Det kan være at ungdom har et bilde av misjon/evangelisering i et typisk «ut på gaten, oppsøk folk, gi dem kristne bøker, bibler, prøv å få til samtale om Jesus» syn. Bildet mange har av misjon/evangelisering i lokal kontekst er nettopp en slags type aktiv, oppsøkende evangelisering.

Allikevel tror jeg at lyset vi har fått; Guds gave i Jesus Kristus – ikke nødvendigvis settes under et kar, selv om man ikke står som den ”klassiske evangelist” på gaten, og ”praier” mennesker til tro og omvendelse på lørdagskvelden. Den litt karikerende tonen er ment for å tydeliggjøre poenget mitt, og jeg anerkjenner absolutt at mange gode ting har skjedd på denne ”typiske” måten. Mitt anliggende er derimot heller ikke å gå særlig inn på denne type evangelisering, men å belyse en annen måte å formidle det viktigste av hva vi har å formidle. Jeg tror heller ikke at hva jeg tar opp i denne artikkelen er noe nytt eller banebrytende, og kanskje heller ikke så veldig ukjent – men denne artikkelen vil være en refleksjon over hvordan ærlighet og kjærlighet kan stå som bærebjelker for misjon for våre klassekamerater, kollegaer, venner og kjente.

Ærlighet og Kjærlighet

Misjon i lokal kontekst, tror jeg best gjøres ved at vi senker skuldrene, tar av oss den påtatte fromheten, legger av oss frykten for at synden i våre liv skal synes, og lever ærlig og troverdig ovenfor Gud og vår neste. Å være ekte mennesker, med ekte liv tror jeg misjonerer mer til mennesker i vårt samfunn enn om man står på torget eller i skolefoajeen med enda så mange plakater, boller, bibelvers og kjærligheter på pinne.

Skal man undervise om misjon i lokal kontekst for ungdom – om hvordan de kan være vitner og fortelle klassekamerater, jobbkollegaer osv. om troen sin – så tror jeg det er to helt grunnleggende aspekter man må begynne med: Nemlig de to: ærlighet og kjærlighet.

Det er snakk om ærlighet ovenfor seg selv, for Gud og for andre. Er man ærlig om hvem man er og hva man tror på, tror jeg det ikke alltid er nødvendig med mange ord for at evangeliet skal skinne gjennom, og gjøre seg synlig for de rundt. For Ånden virker i våre liv, og gjør oss til gjennomsiktige vinduer for hans navn. Og selv om man kanskje ikke kjenner seg så fylt, salig og fjellstø i troen – så rommer tvilen, og ærligheten om at man som alle andre også er underveis, mye tro – og kan forkynne evangeliet vel så bra som en som er 100 % sikker i sin sak! Det er i alle fall min mening.

I vår lutherske tradisjon har man vært tilbakeholden med å snakke om gode gjerninger. Og det er klart at det går et skille mellom gjerninger som nødvendige for frelse, og gode gjerninger som synliggjør oss som Guds barn i verden. Gode gjerninger kommer av troen, og ut av Guds kjærlighet som er selve kilden:

_{”7 Mine kjære, la oss elske hverandre!  For kjærligheten er fra Gud.”
1 Johannes brev 4:7}

_{”11 Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre”
1 Johannes brev 4:11}

_{”«Mester, hvilket bud er det største i loven?» Han svarte: «’ Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første bud. Men det andre er like stort: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’  På disse to budene hviler hele loven og profetene.»
Matteus 22:36-40}

Kjærlighet er et grunnleggende aspekt ved misjonen. Og minst like utfordrende. For viser man at man bryr seg – så vil det formidle noe man ikke er så vant med i vår verden; en flik av Guds rike. Og jeg tror vi som ungdomsledere må formidle at det faktisk kan gå an å like, og respektere alle i klassen, på jobben osv.! Ikke nødvendigvis å være bestevenn med alle, men ha en grunnleggende kjærlighet og et ønske om gode ting for mennesker rundt seg. Dette er utfordrene for oss alle, for det finnes alltid utskudd, alltid de som har gjort urett mot en, alltid de som man har en dårlig historie med. Derfor kan både jobben med å innrømme dette ovenfor seg selv og Gud, og jobben med å endre noen av disse negative tankene og følelsene til noe bedre, være vanskelig – og man vil trenge hjelp. Av hverandre, og ikke minst av Guds forvandlende nærvær.

Nestekjærlighetens mysterium, de gode gjerningene, det å bry seg, å være glad i andre – kilden til alt dette ligger hos Gud. Det er ikke nødvendigvis begrunnet i vår egen fantastiske personlighet, men begrunnet i Guds bud til oss, og Guds ønsker for oss. Og med Guds Ånds nærværende. Noen mennesker er det enklere å være ærlige og kjærlige ovenfor, men for at vi skal bli satt i stand til å sprenge våre menneskelige rammer slik at Gudsrikets annerledesverden kan tre frem, og for at kanskje noe av egoismens grunntrekk i oss skal bli brutt, må vi først søke Ham. Vi må gå til kilden. Det krever at vi prioriterer, både vår tid og våre valg – men nåden, kjærlighet og tilgivelsen fra Gud står allikevel fast som grunnfestede løfter. Det er disse løftene vi faller på, når vi feiler. Det er disse løftene vi står på, når vi lykkes. På dem bygger vi våre liv, og vår misjon.

Utfordring til alle

Det er ingen tvil om at begge disse aspektene er kjempeutfordrende, og går rett til kjernen på hvem vi er som mennesker og som troende. Alle vet at det kan både være godt og enkelt og ikke alltid være ærlig. Og alle har vi kjent på ”mindre kjærlige” følelser ovenfor andre mennesker – føleser langt unna noe som helst bud om å elske sin neste som seg selv! Slik er det fordi vi er mennesker, og at vi er syndige mennsker vil ikke forandrer seg over natten. Så når vi da formidler disse tankene videre til ungdom, om de store ordene som ærlighet og kjærlighet, så er det viktig å poengtere noen ting:

1. At vi ikke er perfekte, det er lov til å trå feil. For nåden er større enn feilene.
2. At hverken ærlighet eller kjærlighet kommer uten at det koster oss noe.
3. At vi absolutt ikke er alene om det: Gud er med hele veien.
Som kristne bygger vi ikke våre idealer på oss selv, og utelukkende på egne forutsetninger – og vi vet at siden vi har mye av både det onde og det gode i oss så er vi avhengige av at Gud er med, og blir basisen for hvem vi er og hva vi gjør.

Dette er selvfølgelig ikke noe som bare er utfordrende for ungdommer i ungdomsarbeidet, men også for oss som ungdomsledere. Det er idealer som alle kristne bør ha, fordi evangeliet vitner om dem. Og for at vi som ungdomsledere skal være troverdige formidlere, må også vi tilstrebe å leve ærlig ovenfor, og med kjærlighet, for de rundt oss.

Jeg håper denne artikkelen kan være med å bidra til refleksjon rundt misjon i en lokal kontekst.

For hundre år siden var kristne misjonsmenn fra mange vestlige land samlet i Edinburgh for å legge misjonsstrategier for det nye århundret. Hundre år etter samles det igjen til misjonskonferanse, men nå er ting litt annerledes. Kirken i sør og øst har vokst kolossalt og dette vil sette sitt preg på konferansen, sammen med at den er blitt mer økumenisk.

Fra nettsidene sies det om Edingburgh 2010:

«As we celebrate the centennial of the World Missionary Conference at Edinburgh, 1910, we seek to deepen and strengthen its prophetic vision of worldwide, multi-cultural Christian unity–a unity marked by shared passion to spread the Good News of Jesus Christ. The memory of Edinburgh 1910 reminds us that we are ambassadors of hope, confident in the power of God’s love despite our limitations in a world of pain and injustice.» — Dana L. Robert

Det er ikke bare en konferanse men flere studieprosjekter er satt i gang. Målet er å reflektere over hvordan vi kan gjøre Guds misjon i det 21. århundre. Studietemaene er alt fra misjon og postmodernitet til spiritualitet og autentisk disippelskap.

Unge mennesker blir også oppfordret til å bidra blant annet ved å delta i en skrivekonkurranse og en multimedia konkurranse. På selve konferansen har de et mål om at 20% av deltagerne skal være under 30 år.

Du kan også delta i diskusjon om misjon på nettsidene eller på Facebook.

(Foto: http://www.flickr.com/photos/jpmatth/ / CC BY-NC 2.0)

Et møte med Afrika

Vi dro fra Norge uten å vite hva vi kunne forvente. Allerede på flyplassen i Paris begynte gruppa å bli en helhet. Fra  være helt ukjente for hverandre, skulle det hele ende med en tårevåt avskjed ved reisens slutt. Men det tenkte vi ikke da, vi hadde hele reisen foran oss.

Timer i fly, og vi landet i Bamako. Alle snakket om hvordan det skulle bli å gå ut av flyet. ”Det er som å gå inn i en badstue. Man blir helt overveldet”. Jeg kjente hjertet hamret når jeg nærmet meg utgangen. Dette første møtet med Afrika. En fot utenfor, så en til. Ikke akkurat badstue, men det var i alle fall ikke minusgrader. Ikke kjempeimponert, men en ålreit start.

En natt i Bamako. Det var så rart å sitte i gjestehuset og virkelig være i Mali. Vi hadde ventet et halvt år, og nå var vi der. Morgen i Bamako. Strålende sol og første møte med Afrika i lyset. Kjøreturen startet mot Sevare. Nesa klistra mot vindusruta. Det tok noen timer før man klarte å fokusere på noe annet enn å sluke inntrykkene som fantes der på andre siden av glasset.

Folk virket så uforstyrret. Vi kjørte gjennom livene deres. Alle med hver sin historie og sine mål. Afrika føltes så fjernt, selv om det var så veldig nært.

12 timer og 70 mil senere, og det føltes som vi hadde kjent hverandre et par år. Latter, gleder og gode samtaler. Et par verdensproblemer løst, og flere på vei.  Noen sterke inntrykk. Hvordan to gutter nesten slår hverandre ned for en tom vannflaske. Virkeligheten slår deg rett i trynet, og du skjønner at du ikke lenger er i Norge.

Perspektiv

Dagene flyr videre. Jeg merker hvor nordmann jeg egentlig er, og kjenner på hvordan usikkerheten og redselen for afrikanere helt ubevist har brent seg i meg. Vi møter folk, er på gudstjeneste og marked. Vennligheten til folk. Holdningen. Den rake ryggen, stoltheten og åpenheten i øynene deres. Barna som tar på den hvite huden din, og folk som ser nysgjerrig på deg.

Følelsen du får når du sakte med sikkert forstår at menneskene ikke vil drepe deg eller ta alle pengene dine. Tryggheten og gleden du føler av å være rundt disse menneskene. Alt det materielle de mangler, men alt de likevel har.

Vi drar rundt. Er med to kvinnelige misjonærer på landsbybesøk i Doma. Plutselig får man et annet bilde på misjon. Det handler ikke om å trøkke Jesus opp i ansiktene deres, mens man nyter goden å være hvit i Afrika. Det handler om relasjoner, vennskap og lojalitet. Å få komme inn i stråhytta, prate om daglige ting og høre hvordan ting går. Hvordan de gleder seg over at vi er der. Gir deg et navn, i mitt tilfelle Mariama. Hvordan barna følger med deg rundt i landsbyen og du plutselig kjenner en liten barnehånd i din. Barnas glede når du drar fram et kamera, og ekstasen de viser når de får se bildet du tok av dem. Perspektiv, sa du?

Mali er et vakkert land. Man blir aldri helt ferdig med å se ut av vinduet i Land Curiseren. De flate, rette veiene og majestetiske fjellene som reiser seg opp fra ingenting.  Å dra til en sanddyne hvor sanda er som grillkrydder. Å leke, nyte og oppleve. Og hvor mye du setter pris på den kalde dusjen når du kommer hjem. En liten stråle pisslunka vann har aldri vært så god.

Ikke en gang nåla i veggen

Å sitte ute om kvelden. Luktene, lydene og stemningen. Hvordan du etter hvert kjører forbi eselkjerrer og kameler uten å lee et øyelokk. Man kjenner seg hjemme, og det er helt fantastisk. Tryggheten når du er på markedet. Den indre følelsen som har etablert seg, som forteller at dette er greit. At det ikke føles feil å haike med en moped tilbake til leiren. Fordi du veit de ikke vil deg noe vondt. Følelsen av å sitte bak en totalt fremmed på moped, og se landsbyen fare forbi. Hvordan han ler av engasjementet ditt, og nekter å ta imot betaling når han slipper deg av, selv om han sikkert ikke eier nåla i veggen.

Kulturen i Mali er utrolig. Det virker ikke som man har dårlig tid. Ting kommer som de kommer. Man lever med klokka istedenfor å leve mot. Det du ikke rekker i dag, kan man alltids gjøre i morgen.

Åpenheten folk viser. Vi er ute i landsbyen på kvelden. Et sted høres trommer, og vi går bort. Det er fest, og man ser folk danser og koser seg. Vi står litt på avstand og ser, og når de ser oss lyser de opp. Stoler hentes ingensteds fra og vi får sitte. Man skjønner ingen ord, men smilene og latteren er den samme. Vi må opp å danse. De ler av oss, og det er helt greit. Hvordan man kan føle seg så ett med noen man ikke forstår språket til. Tromma sendes rundt og vi må prøve. Her er det ikke snakk om å ta på seg en maske. Folk er seg selv, og det virker som om de tar seg selv veldig uhøytidlig. De ler og smiler – og du kan ikke annet enn å gjøre det samme.

Festen bryter opp, og vi går tilbake til asfaltveien. Du vet at du har opplevd noe du aldri kommer til å oppleve igjen, og det er så utrolig at man nesten føler for å gråte. Jeg kjenner at redselen og usikkerheten mot menneskene der nede viskes bort. De er ikke afrikanere, de er medmennesker. Akkurat som deg og meg.

En stor Gud

En kameltur ut i Sahara. Ligge på matter rundt et bål og synge lovsanger.. Å sovne foran bålet sammen med gode venner. Jeg våkner midt på natta. Lufta er iskald, og jeg krøller meg inn i soveposen. Trøtt og kald, og klar for å sove videre kaster jeg et blikk opp på himmelen, og plutselig er jeg helt våken. Et hav med millionvis av stjerner lyser ned på meg. Jeg må bare bli liggende. Trekke til meg synet av den fantastiske himmelen, og tanken på at du er skapt av den samme Guden som skapte noe så vakkert.

Turen begynner å nærme seg slutten. Vi kjører fra Douentza. Tankene om Norge begynner å komme. Hva vil folk lure på, og hva skal man svare? Kommer de noen gang til å forstå hva du har opplevd?

Jeg trodde jeg ville gråte meg gjennom hele Mali. Av å se fattigdommen, det møkkete vannet, enkelheten og deres uvitenhet om alt de går glipp av. Jeg gråt ikke. Det var rett og slett ingenting å gråte av. Folk er ikke triste, de smiler. Likevel opplever man kjipe ting. Det verste jeg opplevde i Mali var hjelpeløsheten. Min egen hjelpeløshet og følelsen av at det ikke er noe du kan gjøre. Når folk tigger penger, og jeg vet det ikke hjelper dem langsiktig hvis jeg gir. Den smertefulle erfaringen at hvis man skal gi, må man gi til alle. Å se vann så møkkete at jeg ikke ville vaska beina mine i det, og vite at folk både drikker og vasker klærne sine i det. Å se barn med fillete klær, og tenke på det overfulle klesskapet hjemme, med alle plaggene man aldri bruker fordi de ikke er kule nok. Å se søppelet flyte i gatene.

Mali har gitt meg mye. Et nytt syn på mennesker. At mennesker ikke skal dømmes via utseende og farge. Hvor mye man kan lære av hverandre. Jeg har fått et nytt syn på Afrika. Definisjonen av Afrika er ikke all den elendigheten du ser på tv. Mens media fremstiller et nitrist og deprisivt Afrika, har vi fått se et land med muligheter og ubrukte ressurser. Å møte en afrikansk 19åring som skal bli advokat. Som har mål og drømmer, selv om han ikke har det beste utgangspunktet. Som jobber mot det han vil. Det gir mening å være med å bygge opp et land som Mali. Mye er gjort, men det er fortsatt mye ugjort som står igjen. Det er bedre å gjøre noe enn ingenting, sier et ordtak.

Alle må ta en tur til Afrika. Dette har ikke vært min siste.

Abstract: What are we inviting young people to be a part of? Which pictures of how it looks like to follow Jesus do we give them? And: To which degree are we inviting people to be a part of a missional movement – to reach out to the world around us? These are some of the foundational questions of this article, as we try the explore some factors that can help our preaching stimulate to a Missional movement. Three key factors mentioned are to focus on empowering disciples instead of making consumers, to build an understanding of being sent, and to teach an understanding of the Kingdom of God that includes both salvation from sins and renewing of the world we are living in.

Key words: missional, preaching, consumer mentality, empowering, Kingdom of God

Hvilket fokus?

Jeg hadde funnet meningen med livet. Trodde jeg. Jeg var i starten av tjueårene, teologistudent, og hadde fått jobb i det som var min drømmemenighet. Attpåtil hadde jeg funnet et prosjekt jeg kunne gi all min tid og energi til: å bygge menighet. Dette prosjektet var, og er, meningsfullt. Menigheten er jeg stadig like glad i. Men på et eller annet tidspunkt begynte det å snike seg inn noen spørsmål: Er dette alt? Er det største målet for menneskene som kommer hit, at de skal finne seg til rette, trives og vokse her? Eller er det noe annet? Et sted i bakhodet begynte misjonsbefalingen å surre. Om å gå ut. Om å gjøre folk til disipler. Flere, ubehagelige spørsmål dukket opp, for eksempel: Hva betyr det for oss at folk flest ikke oppsøker menighetene våre? Hvis Jesus sier «gå», hvorfor bruker jeg i realiteten mesteparten av tiden min på å si «kom»? Gir menigheten folk hjelp til å være disipler i hverdagen sin, utenfor menighetens rammer?

Noen år senere sitter jeg på en konferanse hvor den amerikanske forfatteren Brian McLaren (1) foreleser. Han forteller en historie: For noen år tilbake var han sammen med en gruppe ungdomsledere en helg, og skulle undervise dem. Han stilte litt uforberedt og endte derfor opp med å stille dem et spørsmål til minnledning: Hva bruker dere mest energi på å diskutere i menighetene deres? Svarene han fikk, var tilnærmet utelukkende i kategoriene teologi eller indrekirkelige anliggender – som tungetale, lovsang, salmer, bruk av instrumenter, dåpssyn. McLaren stilte dem et nytt spørsmål: Hvilke saker er det som uroer dere? Hva ligger dere våkne om nettene og tenker på? Svarene her handlet om terrorisme, fattigdom, atomvåpen, miljøtrussel og tilsvarende saker som utfordrer livet på jorda. Han så på de to listene med svar, og tenkte: «De har ingen svar til felles.» Videre tenkte han: «Fra nå av vil jeg bruke alle muligheter jeg har til å få unge mennesker til å bruke mer tid på den siste lista med svar, og mindre på den første.»

Denne historien satte ord på spørsmål som godt oppsummerer det jeg har tenkt, lest, samtalt om og grublet over siden de ubehagelige spørsmålene begynte å dukke opp for noen år siden: Som ledere og forkynnere, hva er det vi inviterer unge mennesker til å være med på? Hva slags bilder gir vi av hvordan et disippelliv ser ut? Hvilket fokus og hvilken virkelighetsforståelse gir vi?

Invitasjon til å gå?

Vi som kirke i Norge er i stadig større grad i en misjonssituasjon i vårt eget land. Misjon kan ikke lenger bare handle om å sørge for folk, penger og forbønn til andre verdensdeler. Det må også handle om vår egen hverdag, og vårt eget nabolag. Ta deg tid til å reflektere over det du ser rundt deg. Hvilket forhold har folk flest til kristen tro der du bor? Hvilken rolle spiller kirka i deres liv? I hvilken grad er Jesus en del av hverdagen deres?

For min egen del har noen forsøksvise samtaler om tro med helt tilfeldige mennesker i Stavanger sentrum det siste halvåret vært en interessant opplevelse. De eneste gangene jeg har opplevd sinne eller ubehagelige avvisninger fra folk når jeg presenterer mitt ærend, har vært i møte med mennesker over 40 år. De mener å ha god kunnskap om hva kristen tro er, og vil – i de sinte tilfellene – slett ikke vite av det. I møte med unge mennesker skjer det derimot noe helt annet. De aller fleste er åpne for å prate litt om tro. De gir uttrykk for å ha høyst begrenset kunnskap om kristen tro, og er egentlig litt nysgjerrige på helt grunnleggende ting, som hvem Jesus er.

Det betyr selvsagt ikke at selve begrepet Gud er fremmed i seg selv, eller at enhver tanke om en gud er fraværende, men tilknytningspunktet til en kristen forståelse av Gud er ganske fjernt. Wright (1994:59) skriver: «The problem is that the word God or god does not mean the same to all people who use it, and, what is more, most people in the Western culture today, do not have in mind what mainstream, well-thought-out Christianity has meant by it.» Wright påpeker videre at det vanligste bildet mange har av Gud, er at det er en distansert gud som er tilbaketrukket fra verden – en slags gud man kan føle eksisterer, men som man har lite kunnskap om hvem er. Wright beskriver denne forståelsen av Gud som en «[…] far-off, detached being […] remote, inaccessible and certainly not involved with the day-to-day life» (Wright 1994:9).

I en kultur hvor kirka har hatt, og til dels har, en tydelig plass og rolle i samfunnet, kan vi lett fristes til å overse dette. Kirka skal imidlertid være mer enn en tradisjonsbærer, og Jesus ønsker å være noe mer enn en fjern skikkelse som dukker opp ved et og annet møtepunkt i folks liv. Det er forskjeller rundt om i landet, og tilfeldige møter kan selvsagt ikke brukes til å dra for hastige konklusjoner. Men jeg tar neppe munnen for full ved å si at en økende del av den norske befolkningen har et begrenset forhold til kristen tro. Det er ikke bare noe man har valgt bort, det er også noe man ikke har forholdt seg til, eller gjort noen erfaring med.

Derfor er oppfølgingsspørsmålet mitt til hva vi inviterer folk til: Er forkynnelsen vår med på å stimulere til en bevegelse utover? Mot mennesker som ikke kjenner Jesus? Mot en verden som trenger å se Guds rike komme nær? Er Jesu ord om å «gå» en del av det vi inviterer til?

Misjonal – mer enn et moteord?

Den store, pågående samtalen om å være «misjonal», eller «misjonal kirke» om du vil, er en samtale som engasjerer både teologer, menighetsledere, menighetsplantere og andre. Vi skal ikke gå inn i noen lengre drøfting av denne samtalen her, (2) men vi kan trekke fram to perspektiver jeg mener oppsummerer mye av essensen i en misjonal forståelse:

For det første: Det vi som kirke er og gjør, skal formes rundt misjon. Å nå ut er ikke bare ett av kirkas mange gjøremål, det er selve grunnsteinen alt orienterer seg ut ifra. Misjon blir dermed ikke én av mange aktiviteter, men en del av vår identitet.(3) Vi snakker med andre ord ikke om en teamreise i ny og ne eller en evangeliseringsgruppe, men om at hele menigheten fokuserer rundt misjonsoppdraget i sitt nærmiljø. I dette ligger også forskjellen på å si «kom» og å si «gå». Å være misjonal er ikke bare å invitere folk til sin egen hjemmebane, men også å følge Jesu eksempel om å oppsøke det fortapte og la Guds rike bli synlig på deres hjemmebane.

For det andre: Det er ikke er vår egen misjon, men Guds misjon vi er en del av. Gud er hele tiden i bevegelse for å oppsøke det som er fortapt, og gjenopprette det som er ødelagt. Denne bevegelsen er det vi inviteres til å bli en del av. Misjon vil dermed ikke si at vi utfører våre velmente forsøk på å nå ut og så presenterer resultatene foran vår himmelske far – misjon er Guds misjon. Vi snakker altså om noe som stikker dypt. For å låne den australske missiologen Michael Frosts ord: «Missional used to be a blood and fire prophetic call to the church to absolutely recalibrate everything it was all about.» (http:/ /www.youtube.com/watch?v=77ndCFSv47g) Misjonal tenkning utfordrer oss ikke bare til å endre på noen strategier eller justere noen småting, vi snakker om et kall til å stille de grunnleggende spørsmålene om hvem vi er som kirke, og hvilke konsekvenser oppdraget Jesus gav, får for oss.

Få samtaler synes viktigere enn denne, men det ligger et par farer og lurer. For det første kan det å være misjonal fort bli et moteord. Overbevisende kulturanalyser presenteres. Forfriskende teologiske perspektiver bringes til torgs. De mest spennende stemmene i tiden taler den misjonale sak. Brått vil alle være misjonale, selv om det er uklart hvilke konsekvenser det får. Slik kan det som var et profetisk kall til å stille grunnleggende spørsmål om hvem vi er, og hvordan vi fungerer, ende opp som en populær merkelapp – der det blir viktigere å føle at en selv kan bære merkelappen, enn å kjempe med de grunnleggende spørsmålene.

For det andre kan samtalens karakter virke passiviserende. Det ligger i sakens natur at en slik samtale må stille kritiske spørsmål til det kirka gjør her og nå, og erfaringen så langt er at det er lett å havne i et svart/hvitt spor med lite fordelaktige karakteristikker av det etablerte. Hvis konsekvensen av dette blir at store deler av kirka får en slags motsatt merkelapp som sier «ikke misjonal» og dermed parkeres på sidelinjen, er det neppe særlig konstruktivt. Den største ressursen for å få til en misjonal bevegelse som strekker seg ut mot et folk som ikke kjenner Jesus, er de som allerede kjenner Ham. De fleste av disse menneskene tar per i dag del i etablerte kirkelige sammenhenger, og å føre en samtale som mer eller mindre parkerer dem på sidelinjen, er etter mitt syn en stor tabbe.

Det viktigste med den misjonale samtalen er ikke å plassere merkelapper – verken på seg selv eller andre. Snarere er det viktig å kjempe med de store, ubehagelige og grunnleggende spørsmålene som et «[…] blood and fire prophetic call to the church to absolutely recalibrate everything it was all about» (video på Youtube) stiller, for å finne ut hvilke konsekvenser det får i mitt liv, i vår menighet, i vår kirke. Og for dem av oss som er ledere og forkynnere blir det viktig å formidle de samme spørsmålene og det samme kallet slik at de som er rundt oss også må kjempe med dem. Hvordan gjør vi dette? Jeg sitter ikke med fasiten, men jeg skal i resten av denne artikkelen peke på tre perspektiver jeg tror er viktige.

Forbrukere eller disipler?

Vi lever i et forbrukersamfunn, og det preger oss i stor grad, bevisst og ubevisst. Vi har en forståelse av oss selv som kunde, vi har rett til å klage om vi ikke er fornøyd, og til å bytte produkt om vi finner noe bedre. Det er en innebygd mentalitet som sier at vi som forbrukere kan forvente å bli tilfredsstilt. Denne mentaliteten gjør lett noe med troen vår. Blir kirka enda et sted vi kommer primært for å få dekket våre behov? Et sted vi inntar kundeposisjonen, er klar til å bli tilfredsstilte, og like klar til å gå videre om vi ikke er fornøyde? Og blir vi som kirke med på leken? Strekker vi oss til det lengste for at folket skal møte noe som er godt og komfortabelt, slik at de forhåpentligvis blir fornøyde og kommer igjen?

De fleste som har litt erfaring fra kirkelig arbeid, vil antagelig kunne gjenkjenne forbrukermentaliteten. Det gjelder i ungdomsklubbens arbeid med å ha et attraktivt tilbud, i gudstjenestearbeidets fokus på å få folk til å trives, i personen som ber om ditt synspunkt i en sak – og du skjønner at dette ikke handler om utfordringer i hans eget liv, men i å finne ut om du som leder har en mening han liker eller ei.

Jesus sier: «Kongene hersker over sine folk, og de som har makten, lar seg kalle velgjørere. Men slik er det ikke blant dere. Den største av dere skal være som den yngste, og lederen skal være som en tjener.» (Luk 22,25–26). Når forbrukermentaliteten får influere kirka, ender vi gjerne opp i det britene kaller en «provider–client»-relasjon mellom den som leder og de som ledes. Lederen sørger for at folk har det de trenger. Han kan kalles en velgjører, for å bruke Jesu ord. Slikt blir det forbrukere av.

Men det er ikke det vi er kalt til å være. Det handler mindre om å gjøre det behagelig for noen, og mer om å utruste folk. Mindre om å sørge for, og mer om å investere i. Dette er helt avgjørende for å skape en bevegelse utover. Skal kirka si mer «gå», og mindre «kom», trenger den flere disipler og færre forbrukere. Da trengs det disipler som er utrustet til å ta med seg troen til nye steder. Å gjøre den synlig blant nye mennesker. Det trengs en tro som er levende utenfor kirkebygget, som kan bli synlig i andre settinger, og som tåler en støyt. Bård Eirik Hallesby Norheim er innom det samme når han i sin bok Kan tru praktiserast? (2008) skriver om en tro som er praktisk og hverdagsnær: «Tru som skal levast. Tru som skal delast. Tru som gir retning. Denne trua er mobil, fordi ho også kan praktiserast i andre kontekstar.» (Norheim 2008:71). Det utfordrer også oss som ledere. I bunnen av relasjonen som er beskrevet ovenfor, mellom en forsørger og forbruker, ligger en dypt avhengighetsskapende dynamikk: opplevelsen av at noen trenger deg. Ditt bidrag. Din tilstedeværelse. Dine kloke ord. At ditt lederskap er viktig. Her er målet å så noe inn i folk som kan leve videre uten din tilstedeværelse, slik at de du jobber med på ett tidspunkt, plutselig ikke trenger deg lenger. Du er fortsatt viktig for dem, men på en annen måte. Og skal du klare det, må du ha tryggheten din et annet sted enn i bekreftelsene av deg fra dem du leder.

I arbeidet med å fungere mer utrustende kan en enkel modell hjelpe: La oss tenke at vi har to hender å lede med; den ene heter støtte, og den andre heter utfordring. Så kan vi se for oss ulike utfall etter hvordan vi bruker disse hendene:

(A) Liten støtte og liten utfordring skaper et miljø av late folk. Her er det verken oppmuntring eller hjelp å få, eller noe som dytter deg videre i riktig retning. Dette er bare et sted å være, et fellesskap du kan delta i.

(B) Mye støtte og lite utfordring gir et koselig og komfortabelt miljø å være i. Det er et klassisk sted for utvikling av forbrukermentaliteten. Her handler det om å sørge for at alle trives, og ikke utfordre slik at noen kan bli ukomfortable.

(C) Liten støtte og mye utfordring gir utbrente folk. Her blir du hele tiden strekt til å ta nye steg, til å utvikle deg, til å ta ansvar. Det er imidlertid få som backer deg, som stiller opp i vanskelig tider, og som sørger for at balansen mellom å gi og ta imot er god.

(D) Høy støtte og høy utfordring er stedet hvor folk blir utrustet. Her dras og dyttes du hele tiden mot å ta nye steg som disippel, men du vet samtidig at du har noen som går sammen med deg og hjelper deg. Jesus ledet sine disipler slik. Se for eksempel i Matteus 16, hvor Jesus i det ene øyeblikket sier til Peter at han «[…] på deg vil jeg bygge min kirke» (ekstremt støttende) og i neste øyeblikk: «[…] vik bak meg, Satan!» (ekstremt utfordrende). For å utruste disipler må altså målet være å bruke begge hender når vi leder og forkynner. De fleste av oss har en høyrehånd (for noen venstre) som vi er bedre trent i å bruke, og en venstrehånd (for noen høyre) som faller oss mer unaturlig, og på samme måte vil de fleste av oss antagelig ha en naturlig hang til å være sterkere på enten støtte eller utfordring.

Selv har jeg i stor grad vokst opp i et miljø som har vært sterkest på støtte, og jeg opplever også at det er dette moduset presteutdannelsen primært har trent meg til å operere i. Derfor trenger jeg å være oppmerksom på å bruke «venstrehånda mi» – utfordring – for å lage et miljø som utruster disipler.

Å sende ut

Et vesentlig element i prosessen med å utruste disipler i stedet for å forbrukere, er å forkynne en forståelse av å være sendt. Jesus sier: «Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» (Joh 20,21). Slik Jesus ble sendt til denne verden med en hensikt, sendes også hans disipler. Igjen berøres spørsmålet om hva som er målet for menneskene vi leder. Er det at de finner seg til rette og slår seg til ro i vår menighet eller vårt arbeid – eller er det noe mer? Norkirken i Bergen har et nyttig ordspill i at menigheten ikke er «endestasjon, men sendestasjon», og Rick Warren i Saddleback berører noe av det samme når han snakker om at menigheter ikke bør vurderes ut ifra sin «[…] seating capacity, but it’s sending capacity» (http://en.wikiquote.org/wiki/Rick_Warren).

Å samle og skape tilknytning til en felles base, menigheten, er i seg selv viktig og bra, men det kan ikke bli det eneste og endelige målet. Bevegelsen utover må også komme. Her er Bibelens språk om å sende til stor hjelp, for det skaper en forståelse av at vi er sendt til noen, vi er sendt fra noen, vi er sendt med noe, og vi er sendt sammen med noen. Ved å bygge inn i folk en forståelse av å være utsendt, skapes også en forståelse av at vi er i denne verden med et oppdrag. Livet handler om noe større enn meg og mitt. Vi lever ikke lenger for oss selv. Samtidig innebærer det å være sendt at du alltid har noen i ryggen. I dette tilfellet Gud. Du bærer med deg vissheten om at der du går, der er også Han med deg. Denne tenkningen utfordrer også vår forståelse av verden rundt oss, vårt verdensbilde. Vi kommer ikke fra at vi som kristne har en forhistorie når det kommer til å formidle et bilde av verden utenfor kirka som et skummelt sted – et sted vi må være forsiktig med, så ikke vi blir satt under dårlig påvirkning. I tenårene mine fant jeg en gang en litt eldre bok som hadde som mål å veilede kristen ungdom ved å besvare om flere ting var synd. Et av spørsmålene lød: «Er det synd å gå på kino?», og svaret var omtrent slik: «Jeg vil ikke si at det er synd. Men hva skal du der å gjøre?» Dette svaret kommuniserer en «pass deg» holdning til verden vi lever i.

Salme 24,1 sier imidlertid: «Jorden og det som fyller den, verden og de som bor i den, alt hører Herren til.» Verden er altså ikke et skummelt sted, for den hører Herren til. Som utsending kommer du aldri et sted Gud ikke har vært før deg. Du kommer aldri til et sted han ikke kjenner, for du beveger deg i en virkelighet som hører Ham til. Du er i tillegg sendt av ham som overvant døden, så du bærer med deg noe som skulle tåle de utfordringene du møter. Er det så enkelt? Ikke nødvendigvis. Bibelen snakker også om farer og utfordringer ved denne verden. De fleste av oss har kjent at ikke alt vi møter, har utelukkende positiv innflytelse på oss. En venn av meg snakket en gang om at avstanden mellom utsendelse og utglidning kan være ganske liten. Selv om utfallet spriker, kan imidlertid utgangspunktet og motivasjonen en gang for lenge siden ha vært ganske lik. Hvor oppstod forskjellen? Vi gjør neppe klokt i å formidle et naivt verdensbilde, men vi har ikke råd til å formidle et defensivt og fryktbasert verdensbilde heller. I stedet må vi forsøke å utruste disipler som kan sendes med vissheten om at de er bærere av noe annet, noe som kan forandre, og som står seg i møte med harde utfordringer.

Fortellingen i Lukas 10,1–12 om Jesus som sender ut 72 disipler, gir oss et godt utgangspunkt for å forkynne om utsendelse. Jesus sier at «Jeg sender dere som lam blant ulver.» Han anerkjenner med andre ord at en utsending vil møte utfordringer. Men ville han sendt dem om han ikke trodde de kunne klare seg? Ville den gode hyrde sendt sine lam om det var et umulig prosjekt? Neppe. I Jesu sendelse ligger det også en forståelse av at de utsendte har et mål. Når de kommer til et sted hvor de blir tatt imot, så skal de slå seg til ro og bli der. De skal bruke tid, være nær og forkynne der. Det går med andre ord an å tenke at vi er sendt til noen; at det finnes noen som ønsker å ta imot oss, og som vi kan få ta inn hos og bringe Guds rike nær til. Dernest er Jesus tydelig på at han ikke sender dem ut alene, men sammen med en annen. For mange kristne er det å dele evangeliet noe av det vanskeligste en kan se for seg å gjøre i troslivet sitt. Vi hjelper hverandre med å be, lytte til Guds ord, tilbe osv., men det å dele troen er noe vi ofte blir overlatt til oss selv med. Det er noe vi må gjøre uten resten av fellesskapet. Men Jesus sender to og to sammen, for det var ikke meningen at vi skulle sendes ut alene.

I menigheten jeg hører til i, har denne teksten gitt oss to helt enkle spørsmål vi jevnlig vender tilbake til, og stiller hverandre:

a Hvem er du sendt til?
b Hvem er du sendt sammen med?

Med dette enkle utgangspunktet forkynner vi jevnlig bevegelsen utover, i perspektiv av å være sendt – til noen, og sammen med noen.

Guds rike: mer enn håndtering av synd

I Lukas 10, 1–12 besvarer Jesus også et tredje spørsmål: Hva er vi sendt med? Han sier disiplene skal forkynne at Guds rike er kommet nær. Her ligger en gjenoppdagelse av evangeliet om Guds rike – at Gud selv er i bevegelse for å gjenopprette alt som er kommet ut av balanse i denne verden. Dallas Willard påpeker hvordan en stor del av kristenheten har fått kristen tro til å handle om håndtering av synd («sin management»), mens en annen gruppering lett har endt opp i et ensidig sosialetisk fokus:

To the right, being a Christian is a matter of having your sins forgiven. To the left, you are a Christian if you have a significant commitment to the elimination of social evil. A Christian is either one who is ready to die and face the judgement of God or one who has an identifiable commitment to love and justice in society. That’s it. (Willard 1998:50)

I hele den misjonale tenkningen ligger et kall til å holde disse dimensjonene sammen. Vi skal forstå Guds misjon for denne verden både som en bevegelse for å gjenopprette en ødelagt relasjon mellom Gud og mennesker, men også som en bevegelse mot å gjenopprette en verden hvor mye er ute av balanse. Et nøkkelord her er «frelse» – et ord som i Bibelen henger nøye sammen med «Guds rike», og som har stått sentralt i mye formidling av evangeliet. For mange er «å være frelst» det samme som å være kristen. Slik kan det lett bli et ord vi er litt «ferdige» med: Er vi kristne, så er vi frelst, vi har havnet på den rette siden. Men i Bibelen møter vi en langt bredere bruk av ordet frelse. I Salmenes bok ber forfatterne til Gud om frelse fra høyst konkrete og virkelighetsnære utfordringer, her og nå: fra fienden som omringer, fra smertene. På samme måte ser vi syke mennesker oppsøke Jesus i evangeliene og rope om frelse. De vil ikke bli frelst fra synd – i første omgang – men fra sykdom og smerte.

Frelse handler altså om mer enn å «havne på rett siden for evigheten». Vi kan også be om Guds inngripen i den virkeligheten vi lever i her og nå. Og vi frelses ikke bare fra noe, vi frelses også til noe – til et nytt liv, til en ny forståelse av virkeligheten, til en ny innstilling til verden rundt oss. Slik blir ikke frelse noe vi er ferdig med idet vi synes å ha blitt bønnhørt, for da åpner nemlig en ny dør seg, til noe nytt og annet enn det som ligger bak. Som utsendinger bærer vi med oss begge disse perspektivene. Vi vil formidle et evangelium om at et nytt liv med Gud er mulig. Alt som ikke ble som det skulle, kan gjøres opp for og legges bak oss. Nåde og tilgivelse er tilgjengelig, og kan forandre liv, her og nå. Evangeliet om Guds rike kaller oss til å kjempe for frelse fra den høyst levende og konkrete smerten, nøden og lidelsen mange mennesker i verden rundt oss erfarer. Som forkynnere må vi formidle en slik bred, helhetlig forståelse av hva frelse er, hva evangeliet er, og hva Guds rike er. Frelse peker mot evigheten, men kaller oss til å bli i med i Guds misjon her og nå.

Kanskje handler dette også om hva slags bilde vi gir av framtiden og av evigheten? Den australske ungdomspastoren Mark Sayers påpeker hvor mange unge han har møtt som har et kjedelig bilde av det som en gang skal komme. De ser det enten som et sted for evig lovsang, et sted med engler og harper, eller en slags personlig fornøyelsespark:

It is absolutely imperative that we rediscover what the Bible says about the future God has in store for us and how we relate to that in our everyday lives. For when we are talking about heaven, we are not talking about clouds and harps, we are talking about a future in wich God’s reality envelopes the world. (Sayers 2008:137f)

The future the Bible promises believers is not about escaping the world of the physical; it is about the renewing of the earth as God intended it to be. It is not about leaving earth for heaven; it is about the reunification of heaven and earth. (Sayers 2008:140).

Målet vi ser der framme, styrer livet vårt nå. Skaper vi en forståelse av at at målet er å komme seg bort fra denne virkeligheten, gir det et ganske annet bilde av livet her og nå, enn om målet er at Gud en dag skal gjøre alle ting nye og sette alt i sin rette stand. Da først gir det mening å være med på bevegelsen her og nå, og begynne å arbeide – ikke bare for at flere skal bli med bort herfra, men for at verden skal bli mer slik Gud hadde tenkt den skulle være.

Avslutning

Hva inviterer vi unge mennesker til i vår forkynnelse? Jeg tror vi lever i en virkelighet som trenger disipler som sendes ut for å bringe Guds rike nær blant mennesker som vet lite både om kirka og Jesus. Vi trenger en bevegelse som strekker seg utover, og ikke bare inviterer innover – som ikke bare sier «kom», men «gå», og som er villig til å spille på bortebane i stedet for å holde seg på sin trygge hjemmebane. Som forkynnere kan vi stimulere til en slik bevegelse. Vi kan gi bilder og forståelse av et disippelliv som har denne bevegelsen.

Sluttnoter

1 Kjent for bøker som A new kind of Christian (2001), The secret message of Jesus (2006) og Everything must change (2007).

2 Her er det noen bøker som danner et bilde: Hirsch, A & Frost, M., The shaping of things to come (2003); Hirsch, A., The forgotten ways (2006); van Gelder, C., The essense of the church (2000).

3 Se en av de tydeligste stemmene i denne samtalen, Michael Frost, undervise om dette på http://www.youtube.com/watch?v=77ndCFSv47g

Referanseliste

Frost, M., & Hirsch, A. (2003). The shaping of things to come. Peabody, MA: Hendrickson Publishers.

Hirsch, A. (2006). The forgotten ways. Grand Rapids, MI: Brazos Press.

Holmqvist, M. (2007). Jeg tror jeg er lykkelig…: Ung tro og hverdag. Oslo: Klosterforlag. tapir_P3273-00-grensesprStilet.fm Page 168 Monday, May 4, 2009 9:45 AM

Norheim, B. E. H. (2008). Kan tru praktiserast? Teologi for kristent ungdomsarbeid. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.

Sayers, M. (2008). The trouble with Paris: Following Jesus in a world of plastic promises. Nashville, TN: Thomas Nelson.

Van Gelder, C. (2000). The essence of the church. Grand Rapids, MI: Baker Books.

Willard, D. (1998). The divine conspiracy. San Fransisco, CA: HarperCollins.

Wright, N. T. (1994). Following Jesus: Biblical reflections on discipleship. London: SPCK.

I januar i år var jeg på tur til Mali for å se på misjonsprosjektet som Fjellhamar menighet har gjennom Det Norske Misjonsselskaps barne- og ungdomsorganisasjon (NMS U). En av visjonene til NMS U er å tenne ungdommer for misjon og dette var et av målene med denne turen.

Vi var seks hel-norske menighetsungdommer, kateketen, fem norske misjonærbarn fra Mali, en tidligere misjonær og meg. 10 dager på å bli kjent med hverandre, Mali og få oppleve fulanerkulturen. 10 dager til å bli klokere av? 10 dager å bli utfordret av…

Etter NRKs store realitysatsing i fjor er det fullt forståelig om skepsisen melder seg når en snakker om å ta med norske ungdommer til andre land for å se og oppleve andre kulturer. Og mange vil sikkert også tenke: ”jo kortere, jo verre”.For mange av deltakerne på turen var det virkelig den store reisen. De fleste fra menigheten hadde aldri vært i Afrika før, og flere av misjonærbarna hadde ikke vært tilbake siden de flytta fra Mali. Selv om det selvfølgelig er begrensa hva en får med seg på 10 dager, var likevel dagene spekka med nye inntrykk og nye opplevelser.

Utfordringen var heller å få pusta litt mellom alt og la det får synke inn før det igjen var tid for nye opplevelser og grensesprening. For her ble mange grenser sprengt: alt fra nye matopplevelser og hygieniske standarder til det brutale møtet med fattigdommen. Og midt i alt ukjent og fremmed, en følelse av gjestfrihet. Mange av deltakerne trakk fram gleden blant folkene de traff som en av de tingene som gjorde mest inntrykk. At de faktisk gledet seg midt i alt det de i ungdommenes øyne ikke hadde: skikkelig plass å bo, penger, rene og hele klær, rent vann – og delte det de hadde både med oss og hverandre.

Kanskje jeg var litt skeptisk til hvordan det fungerer med sånne korte gruppereiser, men etter denne turen er jeg ikke lenger det. Dyp kjennskap til Mali og fulanerkulturen, det har nok ingen av deltakerne fått med seg. Men de lærte mye likevel, og turen har satt spor mer enn på overflaten.

For meg var det sterkeste inntrykkene å se hva turen gjorde med deltakerne. Å følge dem fra de første euforiske utbruddene på første bussturen, til refleksjonen mot slutten, og tryggheten som utviklet seg både innad i gruppa og mot fulanerene vi møtte. For misjonærbarna var det verdifullt å få lov å dele litt av den kunnskapen de har om Mali og livet der med jevnaldrende, og å få se Mali med ”voksne” øyne. For ungdommene fra menigheten var det sterke inntrykk, og nye erfaringer som utfordret fordommer og det medieskapte bildet av Afrika og afrikanere.

En slik tur redder ikke verden, men den kan være med å skape et engasjement og starte en prosses. Helt sikkert er det at vi alle ble bedre kjent med oss selv, hverandre, misjonærlivet og Mali. Og ei blanda gruppe med misjonærbarn og jevnaldrende som vi var på denne turen, anbefales. Det var helt klart veldig positivt for begge gruppene. Uten tvil var dette 10 dager som gjorde noe med hver enkelt av oss.