«Jeg tror jo at det er noe mer der ute, kanskje det er Gud…., men jeg tror på egentlig mest på vitenskapen..?»

Et slikt utsagn og lignende hører jeg stadig vekk når jeg har samtaler med unge folk i dag. Og i mine ører høres dette rart ut. Så rart at jeg måtte bruke litt tid for å forstå hva dette handler om. Først ble jeg overrasket over problemstillingen, at det er en konflikt mellom religiøs tro og vitenskap. Jeg trodde at en konflikt mellom tro og vitenskap var noe som tilhørte en annen tid mange år tilbake. Videre ble jeg overrasket over hvor utbredt dette synet er. For meg virker det som noe har skjedd siden jeg selv var ungdom. En mentalitetsendring som handler om at det rasjonelle er å ikke tro på Gud, og grunnen er fordi Gud ikke kan bevises vitenskapelig. Dette er bakteppet for denne korte refleksjonsteksten rundt problemstillingen om det er mulig å tro på Gud og vitenskap samtidig, eller om ungdom må velge mellom å tro på Gud eller vitenskap.

For å gi et klart og tydelig svar med en gang: ja, selvfølgelig er det mulig å tro, og det er ikke en konflikt å tro Gud og samtidig ha tillit til vitenskap som en kilde til ny viten. Ja takk, begge deler med andre ord. Dette er enkelt for meg å si, men for mange unge (og kanskje folk flest i dag) så er det flere utfordringer. Jeg har kalt disse utfordringene for motstridende logikker, altså at det er noen greier som bare virker veldig logiske, samtidig som disse logikkene kan være motstridende.

Første logikk: rasjonalitetslogikken. Dette handler om at det rasjonelle er å ikke tro på Gud, og at dette er en slags «default»-innstilling. Det naturlige, majoritetssynet, er en ikke-tro. Det rare, litt eksotiske og odde er de som tror på Gud. Innenfor denne rasjonalitetslogikken er det en opplagt konflikt mellom vitenskap og religion. Samtidig er det et spesielt vitenskapssyn innenfor denne logikken, nemlig det som vitenskapsteorien kaller for positivisme. Positivisme handler ikke om at du er veldig glad og positiv, men ordet betyr fremsette. På engelsk sier man «to posit» som betyr å få fram fakta. Viktig kjennetegn for positivismen er at vitenskap kun kan oppnås gjennom sanseerfaring og observasjon, og at dataene som finnes er objektive og verdinøytrale. Sann vitenskap handler om å finne årsakssammenhenger, og det er ikke noe forskjell mellom naturvitenskap og samfunnsvitenskap. Med andre ord så kan samme metode måle fisk og mennesker (veldig forenklet sagt). Kunnskap er kun gyldig når den kan måles og gjenskapes i et laboratorium.

Dette synet på vitenskap er noe som forundrer meg. Selvfølgelig er det kunnskap som kun kan forstås ut i fra et laboratorium, men det er sannelig mange fenomener som ikke kan måles i et laboratorium. For å sitere professor i sosialantroplogi (og for så vidt ateist) Thomas Hylland Eriksen: selv om ikke alle fenomener kan måles så betyr det ikke at de ikke er virkelige. Det er umulig å observere direkte fenomener som kjærlighet, vennskap, smerte (i hvertfall fantom-smerte), læring, og jeg vil slenge på Gud. Gud kan verken bevises matematisk eller mot-bevises. Der stiller alle likt, om du tror eller ikke.

I møtet med denne rasjonalitetslogikken så er det behov for (etter min mening) en skikkelig vitenskapsteoretisk folkeopplysning. Selvfølgelig er det mange vitenskapsfolk som ville være uenige med meg, men det er sannelig også mange vitenskapsfolk som ville være enige.

Den andre logikken kaller jeg for åndelig – ikke religiøs – logikk. Denne logikken står i kontrast til den første. Og min erfaring er at mange opererer innenfor begge. Folk flest er ikke så gjennomrasjonelle som de ofte vil framstå. Jeg har møtt ungdom som kan fremstå veldig lite religiøse, og sverge til at vitenskap er det eneste man kan tro på, og så i neste prat så er det ikke noe problem å være åndelig, tro litt på reinkarnasjon, sjelen eller gjerne ha opplevd noe overnaturlig. Men de er ikke religiøse, kun åndelige. Denne logikken føyer seg inn en stor trend som preger mye av det vestlige, sen-moderne samfunnet. Noen religionssosiologer snakker derfor om en form for åndelig revolusjon. Revolusjon er kanskje litt kraftig beskrivelse, men det åndelige har en helt annen aksept enn en god gammel Gudstro. Men her ligger det jo et spennende potensiale, tenker jeg. Jeg tror mange unge egentlig ønsker et åndelig liv i sin travle hverdag. Og selvfølgelig kan kristen tro være et åndelig liv, også for unge folk i dag.

Det er mange flere perspektiver som bør løftes fram i møte med denne problematikken, men i denne teksten så er spesielt to omdreiningspunkt jeg fokuserer på: utfordre et positivistisk vitenskapssyn, og bekrefte et åndelig liv innenfor kristen tro i dag. Hvordan skjer det? Det tenker jeg skjer i skjæringspunktet mellom dialog med unge folk, og i møte med kunnskap om kristen tro. Altså sammen skape en samtale rundt en flere tusen år gammel tro, hva ungdommene selv er opptatt av i dag.

De fleste som reiser på leir klarer å tenke seg til at man må ha med seg klær. Sågar kan man tenke seg til tannbørste og sovepose. Og så? Er du leirleder og skal ha papirlapper eller uteleker? Tenk gjennom hvilke oppgaver du har eller kan få. Det er greit å ha lommer å legge ting i, og sko som egner seg til å spille fotball i. Forberedelse er nøkkelen til en gøy leir.

Som leirleder må man være en hygienisk og ryddig person med sosiale antenner. Først av alt vil du trenge en bag eller sekk til tingene dine. Det går an å pakke i søppelsekker, men de tåler ikke mye. Svært kjedelig om posen ryker når du skal pakke tingene og må gå rundt med en løs dyne, spesielt om det regner og du skal bruke dyna igjen til kvelden. Søppelsekker kan være plan B, men ikke det du i utgangspunktet pakker tingene i.
Sokker og tskjorter er slik man tar med seg flere av, gjerne ett skift daglig.
Jakke og sko er ting man bare trenger en av, det kommer an på hvor flink du er å skitne deg til.
Skal du sove godt? Greit å vite om det er dyner og puter på stedet, og om de er til utlån. Flere plasser koster det ekstra å leie dyner. Noen plasser har ikke nok til alle. Jeg har med meg en sommersovepose og et putetrekk, det slår sjelden feil.
I løpet av leiren skal du pusse tenner og vaske deg, har du husket håndkle?

For å gjøre dette så enkelt som mulig lager jeg en sjekkliste til deg. Tenkt til en weekend.
Bruk den selv, eller gi den til deltakerne som skal bli med (eller deres foreldre) slik at utflukten ikke ender i tragedie for det noen mangler håndkle eller støvler. Slikt er irriterende.

Først av alt, ikke pakk ting rett fra skuffen og ned i baggen. Legg tingene på senga, da ser du hva du har og ikke har mye lettere. Først når du har alle tingene klar, legger du alt i baggen.

Klær:

□ Tskjorter, 3 stk.
□ undertøy, alle typer, 3 skift
□ Sokker, vanlige, 3 skift.
□ Sokker, tjukke og varme, 1 par
□ Bukse til vanlig bruk, 1 stk.
□ Bukse til utelek, 1 stk.
□ Shorts, 1 stk
□ Genser, 1 stk
□ Jakke med hette til utebruk, 1 stk
□ Joggesko, 1 par
□ Støvler eller utesko, 1 par
□ Badetøy

Hygiene:

□ Tannbørste
□ Tannkrem
□ Såpe (hvis flytende, pakk flaska i plastpose)
□ Håndkle 2 stk.

Bo og trivsel:

□ Sengetøy eller Sovepose
□ Laken
□ Handlepose til skittentøy
□ Telefonlader
□ Bibel
□ Skrivesaker
□ Lommelykt
□ Solbriller
□ Lommebok med penger til kollekt og kiosk.

Listen er et slags minimum, det kan godt tenkes at du må tilføye ting. Gå gjennom leiren og oppgavene i hodet ditt og kom på så mange ting som mulig. Til slutt er det du som skal bære baggen, er det ikke mulig? Ta ut sminke og datamaskin. Skal du bruke datamaskinen til møtene er det greit å ha med, hvis ikke lar du den stå igjen hjemme.

Til slutt vil jeg anbefale deg å pakke små ting i egne poser, da en kulepenn lett forsvinner i baggen alene. Legger du alt som er smått i toalettmappa eller en brødpose er det lett å finne igjen. Noen bagger har små rom på utsiden, og ryggsekker har topplokk som er fine til slikt.

Ha en fin tur da vel.
_______________________________________________________
Foto: http://www.flickr.com/photos/masochismtango/2186726069/

Ansikt til ansikt på facebook – Facebook i kristent ungdomsarbeid

”Alle har facebook”. Facebook har blitt en naturlig del av hverdagen til mange av oss, unge som gamle. Vi deler av våre liv, og vi finner informasjon om andres liv, aktiviteter og hendelser. Det har også blitt et veldig populært virkemiddel i kristent ungdomsarbeid.

De som er konfirmanter i år er født i 1999, det vil si at de er vokst opp med medier rundt seg på alle kanter. De er vokst opp med internett som en naturlig del av hverdagen og de er vant med å ha kontakt med vennene sine via internett og mobiltelefon. De har en unik kompetanse på sosiale medier.

Ungdom har i stor grad har kontrollen selv over sine medievaner. På en side er det viktig å ta med foreldrene på det som skjer, og være med å bygge broer mellom generasjonene. På en annen side har ungdom behov for en friarena fra foreldre.

Mange kristne ungdomsarbeid velger å ha en side på facebook slik at ungdommene kan se hva som skjer, når det skjer og de kan kommentere og like. Mange opplever at ungdommer liker siden, og de legger ledere til som venner i etterkant av leirer og lignende. Når det kommer til ungdommenes aktivitet på siden er den liten. Det er mest effektivt med personlige henvendelser. Terskelen for å kommentere på kirkens siden kan være høy. At ungdom distanserer seg fra informasjonen som blir lagt ut er også en mulighet.

Risikoen ved facebook er tilstede. En får tilgang på informasjon om ungdommene i ungdomsarbeidet, og kan se hvordan de oppfører seg mot hverandre. Samtidig som dette gir mange utfordringer i forhold til hvordan en kan gripe det an, gir det en fin mulighet til å snakke om digital mobbing på et generelt nivå med ungdommene. Retningslinjer i forhold til facebook-bruk i ungdomsarbeid kan være heldig for arbeidet. Det å ta opp facebook som tema på ledersamlinger er viktig i forhold til lederenes synelighet og privatliv. Det er nyttig med en bevisstgjøring rundt hva en legger ut på facebook når en både er leder og privatperson på samme tid.

Det å bruke facebook aktivt i ungdomsarbeidet kan gi vekslende resultater. Noen har opplevd en økt aktivitet i arbeidet etter de tok i bruk facebook, mens andre ikke ser noen forandring.

Jeg mener at facebook er en arena kirken burde synes på. Det er en arena som ungdommer bruker mye tid, og på grunn av det er viktig at kirka er tilstede også der.

Boktittel: Konfirmantleirboka
Redaktør: Magnhild Søsveen Eriksen
Forlag: IKO-forlaget

Konfirmantleirboka starter med en god innføring i tankegangen rundt leir. Hva er det som gjør at ungdommer dras mot leir? Hva ved leiropplevelsen er det som fenger? Den gir et innblikk i temaer som leir i lys av trosopplæringsplanen, hva som preger den nye generasjonen konfirmanter, leir som opplæring og innøving av trospraksiser, og trosformidling på leir. De ulike kapitlene er skrevet av ulike forfattere, og er også innom storleir og arbeidet med ledertrening, samt det å skape gode grenser og rammer på leir.

Denne boka er i utgangspunktet ikke en ”slik gjør vi det”-bok. Det er en ”hvorfor gjør vi det”-bok, og en ”hva tenker vi om leir”-bok. Men den gode teorien fylles ut av eksempler på hvordan teorien kan omsettes til praksis, og har derfor mange ”slik kan det gjøres”-elementer. I kapittelet Lag leir! får du et helt konkret forslag til sjekklister underveis i arbeidet med leirplanlegging, slik at du får med deg de viktiste elementene. Litt senere i boka finnes også et kapittel med forslag til hvordan du kan holde på konfirmantene etter at leiren er over.

Bakerst i boka finner du dessuten en egen ressursdel. Her presenteres flere konkrete eksempler, på ledertrening, på leir- og weekendprogrammer, og på aktiviteter man kan gjennomføre mens man er på leir. Helt til slutt finner du forslag til reglement og arbeidsskjemaer for ledere på leir, samt helseskjema for deltakere.

”Konfirmantleirboka” er ikke en oppskriftsbok på en suksessfull leir fra A til Å. Men den gir mange gode innspill. Og ikke minst gir den mange tankevekkere rundt hvem det er vi lager leir for, hva de behøver, og hva som ligger til grunn for arbeidet vårt. Som den lover, svarer den på noen av spørsmålene på hva det er som fungerer så bra med leirkonseptet. Samtidig setter den også på en god måte i gang leserens refleksjon rundt egen praksis.

Boka kan absolutt anbefales, særlig for deg som ønsker å reflektere litt mer rundt ungdoms- og leirarbeid, men også for deg som ønsker konkrete tips til gjennomføring av leir. Den er skrevet i en lett tone, med et godt språk, og med god driv. Denne boka kan helt klart være en ressurs for deg som ønsker å benytte leir inn i konfirmantopplegget.

”Fokus og innstilling er viktig i konfirmantarbeidet.” Hørt det før? Kanskje kunne man byttet ut ”konfirmantarbeidet” med hva som helst annet og setningen hadde vært like sann. Jeg har alltid likt å påpeke at klisjer er klisjer av en grunn. De blir ikke til av seg selv. De er klisjer fordi de blir brukt gang på gang. Oftere enn ikke så brukes de fordi de funker. ”Å holde fokus” og ”å ha rette innstilling” er slike klisjer. Men i disse OL-tider – å spørre Johaug, Bjørndalen eller Svindal om fokus og innstilling er klisjeer.

Jeg tror vi som jobber i kirka, og i konfirmantarbeid spesielt, alltid har godt å sjekke hvor vi egentlig har fokus, og hvilken innstilling vi møter konfirmantene med. Det er ikke lenge siden jeg leste en prests sukk over umodne konfirmanter på facebook. Han mente aldersgrensen burde heves for dem som ikke greide å holde seg med en viss verdighet innenfor kirkerommets stive vegger.

Svaret han fikk av en annen prest var like positivt som den opprinnelige posten var negativ; du må endre fokus og innstilling. I svaret beskrev presten hvordan han selv hadde gått fra å grue seg til konfirmanttiden år etter år, til å glede seg. Glede seg over disse flotte ungdommene som toget inn i kirken. En gjeng med unike mennesker, alle med sine egenskaper og talenter. Alle med sine utfordringer, men ikke noe som kirken, og troa, ikke klarer å håndtere.

Grunnen til at fokus og innstilling er viktig for idrettsutøvere er selvfølgelig at de trenger dette for å prestere på et høyt nivå. Ingen steder er dette tydeligere enn i tilfellet Aksel Lund Svindal og de andre i alpinbakken. Et hundredels uoppmerksomhet kan koste deg gullet. Et par sekunder med fokuset et annet sted enn løypa sender deg langt ned på resultatlista. Starter du løpet uten å i det hele tatt være innstilt på å vinne, kan du bare glemme det.

Hva betyr det å holde fokus i konfirmantarbeidet? Jeg tror det betyr å alltid ha blikket rettet mot Gud – og konfirmanten. ”Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.” Vi må ta imot konfirmantene med åpne armer. Vise dem at kirken har rom og plass for dem – slik de er. Akseptere at de ikke er vant til våre skikker og tradisjoner, men heller vise dem hvorfor vi gjør som vi gjør. Og fremfor alt akseptere dem. Vise dem den kjærligheten vi selv er blitt vist – den som gjør at vi fortsatt kaller oss kristne.

Hva betyr det å ha en god innstilling i konfirmantarbeidet? Her må vi tilbake til presten som begynte å glede seg til konfirmanttiden. Det tror jeg er et valg vi alle kan ta. Vi kan velge å glede oss. Vi kan velge å se på de positive sidene. Vi kan fokusere på det faktum at det kommer en gjeng ungdommer inn kirkedørene – og blir der, i alle fall for en periode. I den perioden har vi mulighet til å vise dem at det finnes noe større enn dem selv.

Hva er det vi mister i kirka når fokus og innstilling ikke stemmer? Ikke medaljer og plasser, men mennesker. Når ungdommer, i sin mest sårbare, utagerende og påvirkelige alder, kommer til kirka tror jeg alt står og faller på mottakelsen. Egentlig er det jo selvfølgelig. Vi vet det selv – ingen av oss blir værende et sted vi ikke er ønsket. Og det er noe man merker – fort. Jeg tror bare en hundredel er nok, kanskje et par sekunder – og igjen; er ikke innstillingen god, kan du bare glemme det.

Skrevet av Brage Molteberg Midtsund

I høst har det kommet en ny bok for ungdommer og den har begeistret anmeldere og lesere. «Åpne Dører» av gateprest Jan Christian Kielland gitt ut på Verbum forlag. Dette kunne vært en ren anmeldelse av boken og anmeldelsen ville vært full av lovord om både kvaliteten på boken og forfatteren. Men jeg lar anmeldelsene i avisene (Vårt land og Aftenposten f.eks.) tale for seg. I denne artikkelen utvider jeg horisonten og gjør i tillegg noen refleksjoner i lys av min lesning av Kiellands bok.

«Åpne dører»

Hva har Bibelen med ungdom i 2013 å gjøre? Det har vært utgangspunktet for boken. Er fortellingene om Gud, Jesus og Den hellige ånd relevante for ungdommer i dag? Kan ungdommene kjenne seg igjen i alle de ulike fortellingene om menneskers streven med seg selv og med Gud, og alle Jesus-møtene vi leser om i Bibelen?

Kiellands metode er enkel: han har laget fortellingene om Susanne og Rune. Rollefigurene er akkurat passe snevret inn slik at vi opplever at de kunne vært ekte personer med ekte opplevelser. Samtidig er erfaringene og tankene de har så åpne og generelle at de aller fleste vil kjenne seg igjen. Leseren skal oppleve at fortellingene om Susanne og Rune kunne vært fortellingen om dem selv, i det minste er historiene høyst realistiske. Så gjør Kielland det smarte grepet: han finner fortellinger i Bibelen som svarer til disse to ungdommenes opplevelser. Leseren oppdager at fortellingene i en 2000 år gammel bok sier uendelig mye om hva det er å være menneske – også i dag. Enkelt og genialt.

Kielland er en døråpner for ungdom til å lese Bibelen. Det er også alle vi som følger misjonsbefalingen. Vårt oppdrag er å formidle Bibelens budskap til liten og til stor på en måte som gjør at andre selv kan «lukke opp sin dør» og reflektere over egen tro i lys av Bibelens rike innhold. For mange er det en tung dør å åpne, kanskje er de ikke interessert i å finne døra over hodet. Da må vi som forkynner for og arbeider med ungdommer gjøre akkurat som Kielland, finne nøkkelen til hvordan vi engasjerer ungdommer til å ta Bibelen i hånd og lese og reflektere. «Åpne Dører» er en fantastisk inspirerende bok for oss som arbeider i felten med ungdom.

Men så må den enkelte ungdom gjøre det aller meste selv. For mer enn å åpne døren inn til å lese Bibelen og utfordre ungdommen til reflektere over egen tro kan vi ikke gjøre. Ungdommene må selv reflektere over troen og fortellingene de leser. De må selv åpne mange dører. Dørmetaforikken dras langt i «Åpne Dører», men ikke for langt. Gjennom tekstene og de flotte illustrasjonene i hvert kapittel gir Kielland leserens ulike vinklinger i forhold til døra, eller for den saks skyld, flere ulike dører. Hva er bak alle dørene som vi enten må lukke opp eller lukke igjen her i livet? Ikke minst, hva er egentlig bak døra inn til vårt eget indre? Og hvem sitter med nøkkelen? I de aller fleste tilfeller sitter vi med nøkkelen selv, og har tunge valg å ta. Mens noen ganger sitter andre med nøkkelen. Den aller viktigste døra står på gløtt, med håndtak kun på innsiden, på utsiden står Jesus. Slipp ham inn!

Jeg gir meg her, før jeg blir dratt for langt inn i «dør-metaforikk-dragsuget». Kiellands bok er en inspirasjon til å åpne dører inn til Bibelen for ungdommer, og den er en inspirasjon til å gå sammen med ungdommene når de selv utforsker egen identitet i møte med Bibelen og Gudstroen.

Leser ungdommen kristen ungdomslitteratur?

Jeg har i mange år lurt på en ting, og kall meg gjerne kynisk: Leser ungdommer kristne ungdomsbøker? «Åpne Dører» stiller seg i en rekke svært gode ungdomsbøker som er utgitt det siste tiåret. Knut Tveitereids «En helt overkommelig…»-bøker er gode eksempler på strålende bøker som treffer mågruppen. I likhet med Tveitereids bøker vil nok Kiellands bok selge som hakka møkk. Men hvem er det som kjøper bøkene? Hvor mange ungdommer vil gå til nærmeste bokhandel(evt. Bok og media) eller logge seg inn på Verbum sine nettsider og gjøre en (latterlig) lang søkeprosess for å finne «Åpne dører», kjøpe den og lese den? Nei, de ungdommene som kommer til å lese denne boken har fått den i gave av en opplyst leder eller slektning, eller som med Knut Tveitereis bøker, fått den som en del av konfirmanttiden. Det hadde vært interessant å se tall fra forlagene på hvor mange enkeltbøker som selges direkte til ungdom(utfordringen til forlagene er herved sendt). Noen er det nok, vi ungdomsledere gir ofte gode boktips. Jeg vil tro at de fleste som leser Kiellands bok(og Tveitereids bøker) er voksne, oftest ungdomsarbeidere, som bruker den til egen oppbyggelse og til inspirasjon til egne andakter. Det er jo for så vidt en bra ting, jeg har i hvertfall fått inspirasjon til mange nye andakter.

Alt i alt, vil nok en god del ungdommer få «Åpne dører» i eie. Så håper jeg med hele mitt hjerte at de leser den!

Avslutning

Vi trenger flere nye og unge forfattere som skriver gode bøker for ungdom. Kielland er med «Åpne Dører» på en måte den nye vinen(uten sammenligning med Ari Behn forøvrig), og viser at han vil være en toneangivende person og forfatter i kristennorge i årene fremover. Jeg er sikker på at de ungdommene som leser denne boken vil oppleve at Bibelen og troen er relevant – og jeg er sikker på at boken viser leseren at Bibelen og dens innhold svarer på mange av utfordringene en sliter med når det kommer til identitet og tro. Så har vi som ungdomsarbeidere oppdraget med å gjøre boken kjent, gjennom at den leses og at vi deler innholdet i våre andakter og undervisning.

Gjennom godt språk, snedige koblinger mellom liv og Bibel, og flotte illustrasjoner bekrefter Kielland med «Åpne dører» at han helt klart er en av de fire store. «Åpne dører» er herved anbefalt.

Det finnes mange konfirmantbøker der ute med vidt forskjellige innganger til materialet. Vi går her igjennom de ulike bøkene vi har fått fatt i og beskriver kort hvordan bøkene er lagt opp. Håpet er at du som leter etter ressurser til konfirmantundervisningen her skal finne en oversikt over det som finnes og noen pekere mot hvordan de enkelte bøkene er lagt opp.

Det finnes ulike måter å bruke disse ressursene på. Bøkene i seg selv er lagt opp på ulike måter, der noen for eksempel legger opp til flere aktiviteter i undervisningen enn andre. Noen av oss følger enkelte opplegg slavisk enten ved at vi legger opp undervisningen etter disposisjon i konfirmantboka, eller ved at vi i stor grad lar konfirmanten arbeide med de utfordringer og oppgaver som gis i boka. Andre av oss har bruker kanskje flere av disse bøkene og syr sammen det beste til et eget opplegg. Det finnes sikkert like mange måter å bruke konfirmantbøker på som det finnes konfirmantundervisere.

Vi vil ikke gå dypt inn i hver bok, men bare gi korte beskrivelse som gir en anelse av hvordan den enkelte bok er lag opp. Ønsker du å gå mer i dybden anbefaler vi artikkelen «Valg av konfirmantbok – valg av konfirmasjonsprofil. En vurdering av av akutelle konfirmantbøker» som Hilde Fylling skrev for noen år siden(se vedlegg nederst i artikkelen). Hilde fylling går der i dybden både teologisk og pedagogisk på de fleste av konfirmantbøkene vi i denne artikkelen trekker frem. Merk at noen av bøkene hun går igjennom har kommet i nye opplag.

Vi er åpne for å oppdatere denne artikkelen hvis du sitter på andre konfirmantbøker som er gode. Kommenter gjerne under hvis du har tips eller erfaringer å dele.

«Kort & godt» 

Kristine Aksøy og Geir Hegerstrøm. IKO-forlaget 3.utg. 2012

«Kort & godt» består av en liten konfirmantbok som kan deles ut til konfirmanten og en omfattende lederperm. Konfirmantboken er liten, tynn og hendig, men har mye innhold. Vi får 17 små kapitler som dekker alt det grunnleggende som skal inn i konfirmasjonsundervisningen. Det gis også mulighet for at konfirmanten kan notere i boken. Boken passer fint til utdeling og kan også brukes som mal for hvordan en fordeler temaer i konfirmantundervisningen, slik at konfirmanten kan følge den tematiske utviklingen i undervisning og i tillegg ha en bok «for livet» der alt det grunnleggende i kristendommen står.

Lederpermen er svært omfattende. Der får vi blant annet forslag til hvordan en kan bruke konfirmantboka. Det gis også et opplegg med 17 samlinger basert på konfirmantboka. I tillegg får vi mange tips når det gjelder administrasjon av konfirmantarbeidet, medarbeider- og foreldrekontakt, diakoni, leir, film i konfirmanttiden, musikal, konfirmantspeiding, friluftskonfirmant, smågrupper, konfirmanter med spesielle behov og mye mer. Lederpermen er den mest omfattende av de vi har gjennomgått, og skiller seg ut ved at den dekker hele konfirmantarbeidet, ikke bare selve undervisningen.

«Brukerveiledning»

Knut Tveitereid, Hege E. Fagermoen, Bård E.H. Norheim og Per Arne Dahl. Luther forlag.

«Brukerveiledning» er stor bok som kan deles ut til konfirmantene, men kan også være en ressurs for konfirmantlederen når det gjelder innhold i konfirmantundervisningen. Bokas innhold dreier seg rundt høytider og temaer i kristendommen og er delt inn i følgende kapitler: dåp, jul, bryllup, begravelse, påske, pinse og konfirmasjon. Hvert kapittel trekker inn tanker rundt det enkelte tema, slik at vi samlet sett får en helhetlig beskrivelse av kristendommen innenfor rammene av konfirmantundervisningen. Det er også mye fokus på fakta om ulike deler av kristendommen.

For eksempel inneholder kapittelet om dåpen undervisning om dåpen, matoppsrkifter(frokost), en tekst om Paulus, tematikk rundt trosbekjennelsen, to informative sider om dåpen(fra A til Å), en tekst om Martin Luther King, Faderen av Bjørn Stjerne Bjørnson, Jesu 13 apostler, samt ulike aktiviteter som quiz, oppgaver og leker som kan brukes i konfirmantundervisningen.

«Brukerveiledning» er en fargerik og innholdsrik bok som gir mye stoff til undervisningen og er en flott bok som konfirmanten kan ha i sin bokhylle og ta frem igjen hvis hun eller han i fremtiden ønsker å repetere innholdet i kristendommen. Bokens har en litt uvanlig struktur, men samtidig gjøres dette på en kreativ og spennende måte som kan friske opp konfirmantundervisningen.

«Å sette ord på hva jeg tror på»

Signe Rørdam Thomsen, Lene Sander og Lars Nymark. Oversatt til norsk av Svanaug Steinnes. Norsk utgave 2012 Verbum forlag.

«Å sette ord på hva jeg tror» består av en konfirmantbok som kan deles ut til konfirmantene og en bok til konfirmantlæreren. Selve konfirmantboken er lagt opp slik at konfirmanten selv kan arbeide med stoffet, hvert kapittel inneholder aktiviteter og utfordringer knyttet til temaet som konfirmanten kan utføre selv eller i grupper. Grunntemaer er fordelt over følgende seks kapitler: kirken og gudstjenesten, Gud, Jesus Kristus, dåp og bønn, nattverd og «Å leve som kristen». Boken er i et stort format, er fargerik og legger opp til at konfirmanten kan notere tanker og løse oppgaver for egen penn. Det gies også mye informasjon om hvert tema, i tillegg er det mange informative illustrasjoner. Boken inneholder alt det grunnleggende som trengs i konfirmantunervisningen.

Lederboken inneholder mange ressurser både når det gjelder grunnlagstenkning rundt undervisningen og hvordan en kan legge opp undervisningen med utgangspunkt i konfirmantboka. Det foreslås et ferdig opplegg til hver enkelt undervisningstime.

Samlet sett er dette et omfattende opplegg som gir mange ressurser og ideer i forhold til undervisningen.

«KRIK-konfirmanten. Idrett og bevegelse som metode»

Georg V. Breivik Det Norske Bibelselskap 2004.

«KRIK-konfirmanten» er en enkel perm bestående av 50 sider og er en ressurs for konfirmantlæreren. KRIK er jo kjent for å ha et fokus på bevegelse, denne permen er en god ressurs for de som ønsker å bruke bevegelse og aktivitet som metode i konfirmantundervisningen. Det er lagt opp et timeopplegg med sentrale temaer som identitet, Bibelen, trosartiklene, etikk og lignende. Hver konfirmanttime har et eget kapittel der tematikk kobles til aktiviteter. Tanken er at aktivitetene som foreslåes skal gi opplevelsesbasert undervisning. Det gis også oppgaver til konfirmantene der de skal skrive og reflektere, disse oppgavene kan kopieres fra permen og deles ut.

Dette konfirmantopplegget passer fint for deg som ønsker å ha et undervisningsopplegg med aktivitet og bevegelse som metode. Så gjelder å ha en gymsal til rådighet, eller kirkebenker som kan flyttes…

«Con Dios»

Johan og Kristina Reftel. Oversatt av Kjersti Wangensteen-Grøv for Verbum Forlag 2011(lederveiledningen vi sitter på er fra 2005).

«Con Dios» er kanskje det mest omfattende konfirmantopplegget. Boken er trykket på glanset papir og kan deles ut til konfirmantene. Det er lagt opp til at konfirmantene skal være aktive brukere av boken. Den inneholder alt det faglig sett nødvendige i konfirmantundervisningen fordelt over 19 kapitler. Hvert kapittel dreier seg om et tema, for eksempel «Sønnen», og konfirmantene får muligheten til å lese og å svare på utfordringer. Det er i det hele tatt en fin layout, mange bilder og kreative utfordringer for konfirmanten. Konfirmanten kan enten bruken boken i egetarbeid, men helst bør kanskje dette opplegget kobles til en eller annen form for undervisning. For mange vil kanskje Con Dios være en god ressurs å hente ideer og materiale fra, det flommer over av kreative tekster og oppgaver.

I tillegg følger en lederveiledning med. Dette er en metodebok der konfirmantlederen får tips til hvordan en kan legge opp undervisningen. Det gies temaer og tips til samtalegrunnlag, aktiviteter som er koblet til de enkelte temaer og så gis oppdrag som hjelpeledere i konfirmantarbeidet kan utføre.

«Korsvei»

Stig Lægdene og Dag Nordbø. Illustrasjoner av Kristin Hagesæther. J.W. Cappelens forlag a.s. 2000(2.opplag).

«Korsvei» er en konfirmantbok som kan deles ut til konfirmantene. Det er en hendig og flott bok med mange illustrasjoner og tekster som konfirmanten kan reflektere over. Det er ikke lagt opp til oppgaver der konfirmanten skriver i boken bortsett fra at hun eller han skriver navn og informasjon tidlig i boken. Men hvert kapittell har det forfatterne har kalt «Tankekors» der konfirmanten for spørsmål å reflektere over. Hvert kapittel inneholder også forslag til en form for liturgi i undervisnngen av det enkelte tema. Rent innholdsmessig får konfirmanten de sentrale deler av kristendommen som trosartiklene, identitet, kjærlighet, penger, døden og liknende. Boken har et fokus på de nære ting, og bruker flott estetikk både tekstuelt og visuelt.

«Konfirmantbibelen»

Bibelselskapet 2011.

«Konfirmantbibelen» har kommet i ny form, med nytt design og selvfølgelig med 2011-oversettelsen av Bibelen. Konfirmantbibelen er skapt for å dele ut til konfirmantene til odel og eie, og har et spennende omslag som er utskiftbart. Layout og illustrasjoner er flott utført noe også Bibelselskapet har fått en pris for. I tillegg til selve bibelteksten inneholder Konfirmantbibelen temasider før vi går inn i 1. Mosebok. Temasidene er lettleste og oversiktlige med et språk som konfirmantene forstår. Konfirmanten kan lese om å bruke Bibelen og andre temaer som konfirmantplanen i Gud gir-Vi deler krever. For hvert tema gis det også tips til relevante steder i Bibelen som konfirmantene kan slå opp i, det gis også bønneemner som er koblet opp mot Kristuskransen. Etter Bibelteksten får vi en Bibelveiviser som inneholder en  stor mengde fakta om Bibelens tilblivelse, hvem er hvem, hvordan finne sentrale temaer i Bibelteksten, Trosbekjennelsen, Fadervår og andre sentrale bibeltekster.

Konfirmantbibelen er en flott gave til konfirmanten med mye fakta og refleksjoner som er skrevet og illustrert på en lettfattet og engasjerende måte. Men også konfirmantlæreren vil ha nytte av Konfirmantbibelen, der en kan ta utgangspunkt i temaer og, ikke minst, har stor tilgang på fakta.

Konfirmatnbibelen har også en egen nettside som konfirmanten kan bruke selv. Se www.kbibel.no

Å tolke kristen praksis med konfirmantenes språk

En ungdomsarbeider fortalte meg om en endring med fjorårets konfirmanter etter de hadde jobbet med å fortelle sine egne troshistorier. De unge lederne måtte arbeide med ord og begreper som er knyttet til kristen praksis, og knytte dette til sine egne liv. Dette var ikke lett. Men jeg tror at det var veldig viktig. Hvorfor? Fordi de måtte tolke og strukturere det de var med på i menighetsarbeidet, og strukturere og tolke dette inn i sine egne liv og egne erfaringer. De brukte blant annet språket som redskap. Aktiv deltagelse er viktige stikkord. Men det er ikke en automatikk i dette. Når konfirmanter deltar på lystenning eller nattverd så er det ikke opplagt at de gjør det samme som resten av menigheten. I denne sammenhengen ønsker jeg å trekke fram et viktig perspektiv: språk.

Her følger noen refleksjoner rundt kristen kunnskap og kanskje noen bedre måter hvordan konfirmanter kan bli deltagere i denne kunnskapen.

Ca. 40.000 tenåringer deltar i konfirmantopplegg rundt i Den norske kirke. Hvert år. Det er mange ungdommer. Majoriteten av disse er relativt ukjente med de kristne fortellingene, praksisene og fellesskapet i menighetene. Utsagn som: ‘de eier ikke kristen kunnskap’, eller ‘de er helt blanke’ er noe jeg selv har sagt og stadig hører andre si. Nå tror jeg ikke kristen kunnskap, eller kunnskap generelt, er noe man kan eie. Jeg tror heller ikke at konfirmantene er helt blanke. De kommer med et vell av erfaringer, historier og opplevelser. Utfordringene er vel heller at de er på fremmed mark, og at de ikke er deltagere. Deltagere på den måten at de føler seg hjemme, som en del av noe, at de opplever å ha en god rolle i fellesskapet. Ingen liker å være konstant på besøk. Det er hyggelig en gang i blant, men ikke hele tiden.

Så hva gjør man? Vel, først og fremst tror jeg ikke ting skjer av seg selv. Jeg er ikke av den oppfatningen at kristen kunnskap bobler opp av seg selv innenfra. Bare la konfirmantene sitter å oppleve gudstjenester eller flotte prekener kobles sinnet og hjertet i skjønn forening slik at de ser verdien eller bygger kunnskapen. Eller med litt mer kristne ord: la de sitte og få motta såkorn og en vakker dag så plutselig spretter troen opp. Problemet er at kristen kunnskap er knyttet til det det kristne felleskap stadig vekk gjør, og da må også konfirmanter få ta del praksisen.

Jeg har ikke noen perfekt løsning, men noen tanker rundt deler av utfordringen. Først trenger vi et lite teoretisk riss som bakgrunn for argumentet. I følge den russiske utviklingspsykologen, Lev Vygotsky, så forholder oss til virkeligheten via omveier. Alt vi erfarer, bruker eller gjør går igjennom en tolkningsprosess med tingene vi omgir oss med. Kunnskap er på en måte spredt utover virkeligheten vi erfarer, og den blir alltid formidlet. Den blir mediert (for å si det litt fint). Kunnskap går gjennom ting eller redskaper. Det innebærer at ingenting er gitt i seg selv. Ting blir tolket. Tenk hvordan to personer ser samtidig på det samme maleriet. Kunstverket kan for den ene en person være et helt uforståelig kludder av farger og streker. Men for den andre person kan det være en dyp estetisk erfaring. Salmer kan være en skatt for mange, og det kan være dørgandes kjedelig for andre. Moderne lovsang kan oppleves som sterke følelsesmessige sanger som virkelig beskriver Guds kjærlighet. Samme sangen kan fremstå som det platteste, mest klisjefylte sludder man har hørt. Jesus fra RLE timen er ikke nødvendigvis den samme Jesus i menigheten. Dette er nok opplagte eksempler for de fleste. Men allikevel ser vi ut til å glemme dette i møte med konfirmanter.

En måte å tilnærme denne utfordringen er å se på språket som redskaper. (Merk: dette er en av flere viktige perspektiver på tolkning). Vygotsky forstod språk som den viktigste redskapen. Språk som redskap er riktignok av mer psykologisk karater. Språket er knyttet til tingene rundt oss slik at vi forstår hva virkeligheten er for noe. Språk er både lyder som vi uttaler, og samtidig er språket i oss altså tanker, som indre tale. Men de er knyttet sammen. Altså det vi tenker og det vi sier, gjør noe med oss og hvordan vi fortolker verden. Når vi inviteres til å motta Kristi legeme og blod, så hører vi de samme ordene, men sjansen er stor at presten tolker dette forskjellig fra en del konfirmanter. Ordene tilhører både felleskapets historie og de ulike personenes historie. Problemet er at ordene som tilhører et menighetsfelleskap blir til tilnærmet meningsløse hvis historien ikke er kjent. Derfor tenker jeg at det er en viktig strategi å arbeide med historien til ordene vi bruker. Hvor kommer ting fra? Hvordan har de endret seg? Hva betyr de i vår sammenheng? Og deretter blir det like viktig: hvordan kan en ung konfirmant snakke om disse tingene slik at det gir mening for hun eller han? Dette er ikke lett. Men jeg tror der er veldig viktig. Derfor: i stedet for kun å snakke til konfirmanter, prøv å få de til å snakke om de kompliserte kristne tingene. Ut i fra deres hverdag og deres liv. Samtidig som de aktiv deltar i praksisene menigheten gjør.

Videre lesning anbefales: Lev Vygotsky Mind in Society, Roger Säljö: Læring og Kulturelle redskaper og Geir Afdal: Religion i bevegelse.

_______________________________________
Foto: http://www.flickr.com/photos/panapp/

v

Denne uken har det vært mye fokus på en amerikansk tenåringsstjerne. Miley Cyrus, kjent fra blant annet Disney Channel, hadde et svært provoserende show under VMA-awards, noe som har vært omtalt i så godt som alle medier. Den tidligere Hannah Montana-stjernen gnir seg oppover en annen artist, med tunga ute og minimalt med klær på.

I etterkant har diskusjonene rast. Hvem har ansvaret for at den søte amerikanske jenta nå er en villstyring? Hva skal gjøres? Og ikke minst, sosiale medier som Facebook og Twitter flommer over av folk som vil ytre sin mening om hvor håpløs Miley Cyrus er.

Samtidig finnes det andre stemmer innimellom ropet fra massene. Jason Sansbury, ungdomspastor i Belle Meade United Methodist Church i Nashville, Tennessee, har skrevet en tankevekkende artikkel på nett om det å være ungdomsleder i møte med Miley Cyrus og andre. Artikkelen kan leses her: http://www.cymt.org/i-was-miley-cyrus-youth-director-sort-of/ og vil være grunnlaget for denne artikkelen videre.

Sansbury skriver hvordan han siden han arbeidet i en kirke der Cyrus-familien mange år tidligere hadde vært aktive, hadde han spøkt med at han også var Mileys ungdomsleder. Hun sto på mailinglistene deres, og de hadde derfor en form for kontakt. Men da nyheten om Mileys opptreden på VMA spredde seg, hadde også han ønsket å distansere seg fra jenta. Helt til han begynte å tenke på ungdommene han har møtt ellers i sin tid som ungdomspastor, og deres feiltrinn.

Hadde det vært noen andre, ville han satt seg ned og snakket med dem over en kopp kaffe, og han reflekterer rundt hva han ville sagt til henne.

«Jeg er lei for det». Han ville fortalt henne at han var lei for at hele verden føler det er i orden å gyve løs på henne for hennes feil. At hun ikke skulle behøve å ha det på denne måten, verbalt slått og mishandlet av totalt fremmede.

«Dette definerer deg ikke». Du er mer enn det du har gjort. Og ikke minst, du har en plass i kirken og hos Gud selv om du har gjort noe du angrer på! Mange ungdommer oppgir at de ser på tro som et sett med regler som må følges, og at dersom du ikke klarer det, er løpet kjørt. Sansbury ønsker å peke på tilgivelsen og kjærligheten i Jesus Kristus.

«Hva lærer du av dette?» Han ville hjulpet henne å reflektere rundt det som har hendt. På den måten kan hun lære, finne håp, og finne endring om det er ønskelig.

«Dette er ikke slutten på din historie.» Han ville fortalt henne at hun vil komme seg gjennom dette. Det vil ikke nødvendigvis bli lett, men det vil gå. Han ville gitt henne styrke og håp ved å peke på Jesus, på Guds nåde som er større enn alt vi gjør, på Ordspråkenes løfte om at det er en tid for alt – både det vanskelige og det gode.

Og til slutt ville han gitt henne god, enkel litteratur om kjernen i troen, om at nåde er en gave og ikke noe vi må gjøre oss fortjent til. Han ville vist henne en sang, om hvordan Gud kan skape de vakreste ting av støv, og bedt henne høre på den igjen og igjen. Og han ville sagt til henne at han var der for henne, uansett når hun eventuelt trengte noen å snakke med.

«I wasn’t really Miley Cyrus’ youth director.» avslutter Jason Sansbury. «But I have loved kids just like her. Their epic trainwrecks just didn’t go viral.»

Sansbury kommer med noen viktige poengteringer. Han har mange gode tanker rundt hva vi kan si for å gjenopprette håpet og troen på seg selv i en ungdom som har gått på et feilskjær. Er det noe ungdom trenger, så er det nettopp dette. Noen som ser deres side. Noen som ser forbi feiltrinnene, til mennesket bak. Noen som har tro på dem, på tross av eller kanskje til og med på grunn av deres handlinger. Noen som kan hjelpe dem å finne veien når de går seg vill i egne handlinger og tanker, eller andres fordømmelse. Ved å følge hans eksempel, kan vi få sagt mye viktig til ungdom som har tatt noen mindre heldige valg i livet.

Men ikke minst har Sansbury et viktig poeng med tanke på vår opptreden i sosiale medier.

Hva skriver vi på nett? Og hva sier det vi skriver om oss som ungdomsledere, som kristne, som medmennesker? Hvis du gyver løs på en kjendis’ feiltrinn, hva sier det til ungdommene vi møter ellers, om hvordan vi mottar deres liv og fortellinger, deres feiltrinn? Mange av ungdommene vil nok føle at deres synder er mye større enn bare å ha et provoserende show. Vil de våge å be om hjelp om noen som langer ut mot ukjente?

Sosiale medier gir oss mange nye utfordringer som ungdomsledere. Det er lett å glemme at mange ser hva vi skriver. Det er lett å glemme at våre ytringer reflekterer oss selv – kanskje til og med i større grad enn det vi selv mener. Du ville antakeligvis aldri sagt noe nedlatende om en ungdom som kom til deg med sin historie, sitt feiltrinn. Men du ville kanskje kunnet sagt noe om oppførselen til en kjendis? For ungdom kan det ligge en link der, som til syvende og sist kan hindre dem fra å oppsøke den hjelpen og samtalepartneren de så sårt trenger.

Det kan hende du også ville sagt de samme tingene som Sansbury peker på til ungdom som kom med sine historier. Men handlinger betyr gjerne mer enn ord. Deltakelse i ydmykelse og fordømmelse på nett, kan utslette dine tanker og ord til ungdom som sliter.

Din oppførsel på nett, kan være forskjellen på en ungdoms opplevelse av fordømmelse eller nåde i møte med kirken, og i møte med voksne generelt.

________________________________________
Foto: http://www.flickr.com/photos/rwoan/

”Hva sier vårt konfirmantopplegg om vår teologi? ”

Bidragsyterne denne gangen var:

• Kristine Aksøy, seksjonsleder, seksjon for barn, unge og trosopplæring. Hun har vært en av arkitektene bak Plan for trosopplæring. GUD GIR – VI DELER, og vil ta utgangspunkt i målet som er satt for konfirmasjonstiden.
• Brage Midtsund, prosjektleder for trosopplæring i Ullensaker. Brage vil ta utgangspunkt i det lokale konfirmantarbeidet i Ullensaker
• Johne Stødle, ungdomskonsulent for Acta Barn og Unge, Normisjon.

Her kan du se alle innleggene i sin helhet!

Kristine Aksøy

Brage Midtsund

Johne Stødle