«Εγω ειμι» – Hvor hadde Jesus sin identitet?

I denne artikkelen vil jeg se nærmere på uttrykket «Jeg er», eller «Εγω ειμι» som det skrives på gresk. I Johannesevangeliet finner vi dette uttrykket brukt flere ganger. Siktemålet med artikkelen er å se hva som ligger i dette uttrykket, og hva det betyr for hvor Jesus hadde sin identitet. I forlengelsen av dette vil jeg gå inn på hva uttrykket kan bety for kristen identitet i dag, og se hvordan Luthers kritikk av den aristoteliske dydsetikken i middelalderen kan gi noen interessante perspektiver på denne tematikken.

«Jeg er»

«Egå eimi» oversettes med «Jeg er» og i noen tilfeller avhengig av konteksten med «Jeg er Han» eller «Det er jeg». Det nye testamentet bruker betegnelsen flere ganger, særlig i Johannesevangeliet finner vi en utstrakt bruk av dette uttrykket. Jesus bruker dette som en tittel på seg selv, på samme måte som «Menneskesønnen», «Messias» er andre titler på ham. Bruken av «egå eimi», eller «Jeg er» i Johannesevangeliet er et viktig teologisk begrep, og vi skal se hvordan dette uttrykket forteller oss noe om hvem Jesus er, og hans identitet.

I Johannes brukes uttrykket flere ganger (Joh 4:26; 8:24,25,58; 13:19; 18:5,6).

«Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg.»» (Joh 4:26)

«Nå sier jeg dette til dere før det skjer, for at dere, når det skjer, skal tro at Jeg er.» (Joh 13:19)

«Hvem leter dere etter?» «Jesus fra Nasaret», svarte de. «Det er jeg», sier Jesus. (Joh 18:4b-5a)

Uttrykket «egå eimi» har en lang historie i Israel og i Det gamle testamentet. Dets røtter kan spores helt tilbake til 2 Mosebok 3:14 – hvor Gud åpenbarer sitt navn for Moses: «Jeg er den jeg er». Men uttrykket ble spesielt viktig for profetene, og særlig i Jesaja ser vi en nær sammenheng til hvordan det brukes i Johannes. Begrepet har alltid blitt brukt til å referere til Guds levende nærvær, hvis gjør seg kjent blant sitt folk. Dermed blir Jesu bruk av «egå eimi» et kraftfullt uttrykk for sine jødiske tilhørere – godt kjent med Det gamle testamentet og hva dette begrepet representerte der. Når dette er sagt brukes allikevel ikke uttrykket alltid som en guddommelig åpenbaringsformel, slik antydet her – men noen ganger bør det forstås som en allmenn identifikasjon som f. eks i Lukasevangeliet 24:39 «det er jeg», dvs. «det er jeg som er Jesus». Men hos Johannes har disse ordene som oftest dobbelt bunn – både en selvidentifikasjons formel, men også som en guddommelig presentasjonsformel.

Det har vært mye diskusjon om bakgrunn og forståelsen av uttrykket «jeg er». Men hovedsakelig bør det ses i lys av den profetiske formelen brukt i Det gamle testamentet, som bekrefter ovenfor tilhørerne Herrens unike posisjon og rolle. I Jesaja 43:10 (men også Jes 41:4; 45:18; 46:4; 48:12) ser vi hvordan denne formelen brukes til avgrense andre «guders» og «frelseres» rolle og etablere en forståelse av hvem Herren er:

   «10 Dere er mine vitner,
          sier Herren,
          og min tjener som jeg har utvalgt,
          for at dere skal kjenne meg og tro på meg
          og forstå at jeg er Han.
          Før meg er ingen gud blitt formet,
          og etter meg skal ingen komme.

    11 Jeg, jeg er Herren,
          det finnes ingen annen frelser enn jeg.

    12 Det er jeg som har fortalt
          og frelst og gjort det kjent,
          det finnes ingen fremmed blant dere.
          Dere er mine vitner, sier Herren.
          Jeg er Gud,

    13 helt fra dag ble til,
          jeg er Han.
          Ingen river ut av min hånd;
          det jeg gjør, kan ingen gjøre ugjort.»

Et blikk på teksten

Videre skal vi se nærmere på en tekst i Johannes som kan belyse mer hvordan man kan forstå disse ordene, «Jeg er». I Johannes 8 ser vi uttrykket brukt 3 ganger, først to ganger etter hverandre i samtalen med de stadig misforstående fariseerne, så helt mot slutten av kapittelet. Vi avgrenser oss her til de to første, vers 24 og 28.

21 Igjen talte Jesus til dem: «Jeg går bort, og dere skal lete etter meg, men dere skal dø i deres synd. Dit jeg går, kan dere ikke komme.» 22 Jødene sa da: «Han vil vel ikke ta sitt eget liv, siden han sier: Dit jeg går, kan dere ikke komme?» 23 Han sa til dem: «Dere er nedenfra, jeg er ovenfra. Dere er av denne verden, jeg er ikke av denne verden. 24 Jeg sa at dere skal dø i deres synder. For hvis dere ikke tror at Jeg er, skal dere dø i deres synder.» 25 «Hvem er du?» spurte de. «Den jeg har sagt dere fra begynnelsen av», sa Jesus. 26 «Jeg har mye å si om dere og dømme dere for. Men han som har sendt meg, taler sant, og det jeg har hørt av ham, det sier jeg til verden.»
    27 De skjønte ikke at det var sin Far han talte om. 28 Da sa Jesus til dem: «Når dere har løftet Menneskesønnen opp, skal dere forstå at Jeg er, og at jeg ikke gjør noe av meg selv, men sier det som Far har lært meg. 29 Og han som har sendt meg, er med meg. Han har ikke overlatt meg til meg selv; for det jeg gjør, er alltid etter hans gode vilje.» 30 Da han sa dette, kom mange til tro på ham. (Johannes 8:21-30)

I denne teksten forteller Jesus noe om hvem han er. Han er ovenfra, de er nedenfra – de er fra denne verden, mens han ikke er fra denne verden (8:23). Sentralt i Johannesevangeliet står kontrastene: lys og mørke, nedenfra og ovenfra – som vi også ser i denne teksten. Jesus prøver å forklare fariseerne hvem han egentlig er, men de misforstår ham. «Jeg sa at dere skal dø i deres synder. For hvis dere ikke tror at Jeg er, skal dere dø i deres synder.». I denne setningen høres kontrasten man også kan se i samtalen med Nikodemus (Joh 3) – hvor håpet og løftet om Guds nåde overgår både død og synder (Joh 3:16). Kløften mellom det «ovenfra» og den «nedenfra» brodekkes med nåde om de vil tro at Jesus er «Jeg er». Han avslører i disse ordene at han er det unike nærværet av det hellige, den hellige, i den menneskelige historie. Kanskje hører tilhørerne hører ekkoet fra Jesaja: «Jeg, jeg er Herren, det finnes ingen annen frelser enn jeg.». Jesus åpenbarer den dype relasjonen mellom Faderen og ham i disse ordene. Han er den som gjør Faderen kjent. Det ser vi enda tydeligere i v.28 – hvor denne sammenhengen eksplisitt uttrykkes: «Da sa Jesus til dem: «Når dere har løftet Menneskesønnen opp, skal dere forstå at Jeg er, og at jeg ikke gjør noe av meg selv, men sier det som Far har lært meg.»» Alt Jesus sier og gjør er både Guds ord og handling (Joh 5:19-30). Det er Sønnens og Faderens unike forhold og enhet som utgjør basis for Jesus sitt uttrykk om å være den enestående og autentiske åpenbaringen av Gud i verden – som understrekes i, og spiller på dype bibelske strenger i uttrykket «Jeg er».  Avstanden mellom «ovenfra» og «nedenfra» tilbakelegges med nåde over nåde (Joh 1:16) i og med Jesus. Det er som om Johannes røper evangeliets klimaks i dette utrykket – nemlig Jesus død og oppstandelse.

Jesus åpenbarer i uttrykket «Jeg er» sin særlige relasjon med Faderen. Jesus gir uttrykk for hvem han er, sin dypeste identitet. Det er i hans nære relasjon til Faderen at Jesus hadde sin identitet.

På samme måte kan også vi kjenne vår sanne identitet i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds nærhet. Fisken er ikke fri på land, den hører hjemme i vannet. Vår dypeste bestemmelse som menneske og skapning blir uttrykt gjennom vårt forhold til Jesus:

«Nå sier jeg dette til dere før det skjer, for at dere, når det skjer, skal tro at Jeg er. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tar imot en som jeg har sendt, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar imot ham som har sendt meg.» Johannes 13:19-20.

Rekkefølgen vi ser i Johannes er 1) Den som tar imot en Jesus har sendt, kan ta imot Jesus. 2) Den som tar imot Jesus, tar i mot ham som har sendt Jesus, nemlig Faderen. Vår identitet kan vi ha i troen på «Jeg er» – Jesus. Vår identitet kan forstås todelt: både som barn, og som sendt. Som disiplene ble sendt slik at mennesker skal ta imot Jesus, blir også vi sendt. Den som tar imot Jesus, tar også imot Faderen, og med dette kommer vi i kontakt med vår dypeste bestemmelse – nemlig relasjonen til den treenige Gud. Hos ham er vi både barn og sendt. Fisken svømmer i vannet.

Luther, Aristoteles, identitet og «rettferdighet»

En spennende refleksjon i forlengelsen av dette er Martin Luthers oppgjør med den middelalderens aristoteliske dydsetikk. I middelalderen ble det gjort forsøk i den etiske tenkningen på å forene kristen tro med modifiserte utgaver av aristotelisme. En hovedaktør for syntese mellom Aristoteles filosofi og kristendommen er den velkjente Thomas Aquinas. I det følgende vil vi kort se på hvordan dette henger sammen med Jesu identitet og hva det kan bety for forståelsen av kristen identitet. Men først litt om dydslære i middelalderen og Luthers oppgjør med den.

I middelalderen ble dyd forstått på bakgrunn av blant annet Platon, Stoikerne og særlig Aristoteles. Dyd er noe langt mer omfattende enn hva vi til daglig forbinder med moral og etikk. Dydslære eller dydsetikk dreide seg om en form for personlighetsutvikling og personlig identitet. «Hvem mennesket er som menneske, avgjøres av hvor langt det er kommet på dydens vei», skriver Ivar Asheim i boken «Mer en normer».

I reformatorenes møte med dette ble stridsspørsmålet særlig knyttet til hvordan mennesket blir «rettferdig». Den aristoteliske formelen var at vi ble rettferdige, dvs. menneskelig fullkomne i etisk forstand, ved å gjøre gode gjerninger. «Dyd er det preg som vedvarende gode handlinger etterlater i oss, en blivende disposisjon til å handle dydig.» (Asheim 1994). Martin Luther kuttet nådeløst med denne forståelsen av hva det ville være «rettferdig». Til tross for at det var en kristen modifikasjon av Aristoteles dydsetikk, som sa at «rettferdighet» bare var mulig på nådens grunn, mente Luther at ingen modifikasjon kunne rette opp det som var grunnleggende en misoppfatning. Forholdet var for Luther fullstendig motsatt, man ble ikke rettferdig ved å gjøre gode gjerninger. Forutsetningen for i det hele tatt å kunne gjøre gode gjerninger, var at man selv måtte ha blitt gjort rettferdig.

Luther kritiserer den rådende dydslæren på tre punkter:

1) Dydsetikkens mål i middelalderen; å løse menneskets dypeste identitetsproblem, blir for Luther en katastrofal overbelastning av hva dydsetikken er i stand til. Identitet er i den aristoteliske dydslære noe man må bygge selv, en selvdannelse. «For hvem er vi egentlig, når det vi er avgjøres av hvor langt vi kommer med oss selv? Når er vi «rettferdige», dersom rettferdigheten er å forstå som den høyeste dyd, som består i harmoni mellom alle de andre dydene som er frukten av god utvikling av sjelskreftene enkeltvis? (…) Rettferdighet må bli et spørsmål om hvordan vi er i Guds øyne, hva Gud holder oss for å være.» (Asheim 1994). Luther mente at intet menneske hadde samme evne som Gud til å foreta en totalbedømmelse av mennesket, og dermed ikke å gi seg selv sin egen identitet på bakgrunn av arbeid på egen personlighet. Menneskets identitetsproblem er et prosjekt som sprenger rammene for hva menneskene selv kan klare. Spørsmålet om mennesket identitet forflyttes fra det moralske til det religiøse. Det er ved Guds nåde og hvem Gud holder oss for å være, at vi kan finne vår dypeste identitet. Fisken i vannet.

2) Luther hevdet også at den aristoteliske etikken gir en falsk virkelighetsforståelse. Den strider mot menneskets plass i skaperverket. «Ved å gjøre sin identitet til noe det mener å kunne bygge opp selv, gjør mennesket seg til sin egen skaper» (Asheim 1994). Gud er både opphav og kilde til all rettferdighet, dermed kan ikke mennesket bli rettferdig av noen andre enn Gud selv. Det er noe vi får fra Gud. «Dette er kjernen i Luthers oppfatning av forholdet mellom rettferdiggjørelse og etikk: at den «tilregnede rettferdighet» må være etikkens grunnlag» (Asheim 1994).

3) Luther mener at dydslæren må bevege seg fra å ha fokuset på mennesket til å ha fokuset på Gud. En bevegelse fra antroposentrisk til teosentrisk. «Hovedsynspunktet må ikke være selvrealisering, men å leve livet ut i et liv mottatt som Guds gave» (Asheim 1994). Hos Luther blir den aristoteliske dydslæren om selvutvikling og oppbygging av egen personlighet en subtil form for selvopptatthet, og dermed et egoistisk prosjekt som kan forstås og sammenliknes med hans grunnforståelse av synd; mennesket er innkrøkt i seg selv (incurvatus in se).

500 år etter Luther ser vi at denne form for argumentasjon mot hans samtidige fortsatt har gyldighet. De rent teologiske premissene er for mange velkjente i en luthersk sammenheng. Luthers lære om rettferdiggjørelsen spiller tydelig inn i hans kritikk av den aristoteliske dydsetikken. Mennesket blir ikke rettferdiggjort ved gode gjerninger, men gjør gode gjerninger fordi det er blitt gjort rettferdig. Det er et passivt uttrykk, hvor mennesket mottar Guds gave. Det samme gjelder mennesket plass og rolle i skaperverket, det er Gud som er menneskets giver av både livet, nåden og rettferdigheten.

Hva betyr dette?

Vårt samfunn, som ofte karakteriseres «postmoderne», ser vi en sterke religiøse bevegelser, som ofte karakteriseres under en paraplytittel «nyreligiøs». I denne virkeligheten er sannhetsbegrepet i stor grad oppgitt, og det handler først og fremst om hva som er sant for en selv. Det handler om å plukke og velge de biter man selv ønsker, og finne frem til sin personlige overbevisning. Dypt innvevd i denne religiøse kulturen som i større og større grad utbrer seg både i media og «blant folk flest», ser vi også en sterk tendens til selvutvikling og personlighetsbygging. Svært ofte knyttes det religiøse aspektet og selvutviklingen sammen til en uløselig helhet.

I vårt samfunn som er indoktrinert i en individualistisk tankegang, og hvor fokuset ligger på en selv og ens eget liv fremfor noe annet, kan vi se at Luthers kritikk av middelalderens aristoteliske dydsetikk/lære fortsatt har sin gyldighet.

Hvem er jeg? er et ofte stilt spørsmål. Er vi bare så mye som, det være seg vår kulturelle eller religiøse, personlighetsutvikling har brakt oss? Eller er vi noe annet og mer, hvor vi ikke lengre er vår egen (eller hverandres) målestokk?

Resultatet av Luthers omorientering av dydslæren i middelalderen, går ut på at dydene ikke lengre defineres som noe vi selv trenger, men våre medmennesker. Dydene er til for vår neste.

Identitetsproblemet vi stadig søker å løse, kan vi allerede se løst i vårt viktigste forbilde – Jesus. Ovenfor har vi sett hvordan ordene «Egå eimi» «Jeg er» forteller noe om at Jesus visste hvem han var. Hvor han hadde sin identitet. Jesus var uløselig knyttet til Faderen. På samme måte er også vår dypeste identitet i Den treenige Guds nærvær. Vi trenger ikke ustanselig arbeide på vår egen personlighet eller vår egen religiøsitet med det mål for øye å komme til rette med spørsmålet vi alle stiller oss: Hvem er jeg? I møte med Guds ord om hvem vi er – kan vi ha visshet om at vi er Guds barn: elsket, tilgitt og frelst. I anerkjennelsen at det er hos vår Skaper at vi har vår dypeste identitet, snus vår innkrøkthet til nestekjærlighet. Og vi kan kanskje ha mulighet til å leve etter Matteus 22:37-39:

«Han svarte: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.»

Litteratur:

Francis J. Moloney, SD.B., Sacra Pagina, The Gospel of John, 1998.

Ivar Asheim, Mer enn normer, Grunnlagsetikk, 1994.

Craig R. Koester, The Word of Life: A Theology of John`s Gospel, 2008.

Temaet var hvordan man som leder for ungdom kan snakke sant om Gud, blant annet i lys av 22. juli.

Gjestene som hadde innlegg var Atle Ottesen Søvik, postdoc ved MF og Kjetil Gilberg, pastor i Kraftverket.

Opptaket fra tankesmia er av Atle O. Søvik som snakker om det ondes problem.

Ungdomstiden er en tid med mye fokus på identitet. Det er mange stemmer som vil si noe om hvem man skal/bør/kan være. Stemmene utenfra har meninger om det meste. Fokus på kropp og vellykkethet er enormt. Ungdomstiden kan ses på som en krisetid, et drama. En tid der man skal finne ut hvem man er, og det er jammen ikke alltid enkelt.

I artikkelen «Ungdommens følelser og møtet med den instrumentuelle fornuften» fra Tidsskrift for Norsk psykologforening, vol 48, vol 3, 2011, http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=135943&a=2  drøfter Per Are Løkke fra Ressurssenteret på Notodden hvordan ungdom som blir møtt med bredden av sine livsfortellinger kan komme gjennom ungdomstiden på en annen og bedre måte enn ungdom som blir møtt av mennesker som kun ser symptomer på smerte og som vil lindre disse ved hjelp av kortsiktige løsninger.

Artikkelen er inspirerende lesning for alle som jobber med ungdom og som er opptatt av livsmestring og identitet. Det å finne seg selv er utfordrende. Men i møte med noen som kan stille gode spørsmål, lytte og tåle, kan livet bli mer overkommelig også når det er mørkt og vanskelig. Dette kan vi gjøre som kirke. Vi kan snakke sant om livet, og sant om Gud. På den måten kan mennesker også få mot til å snakke sant om seg selv, slik at man finner og hører sin egen stemme i støyen fra stemmene utenfra.

Foto: http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=135943&a=2

I flere år har jeg vært med på å arrangere rettferdighetsmåltid for ungdommer. De kommer til en konfirmanttime, og har fått beskjed om at denne dagen skal vi spise sammen, slik at de ikke trenger å ha spist før de kommer. Ved ankomst får de utdelt ulike fargede lapper. En liten gruppe, gjerne bare 2-3 stykker, får én farge, deretter plasseres de andre i stadig større grupper. Disse gruppene skal representere land eller verdensdeler ungdommene for de neste timene skal tilhøre. Hvilke land eller verdensdeler vi velger, kommer an på hva som er temaet, er måltidet i forbindelse med årets fasteaksjon, er det fint å velge land derfra for eksempel. Ofte har vi brukt USA, Norge og et prosjektland eller misjonsland. Norge har et middels antall personer, mens minst halve gruppen bør tilhøre det fattige landet.

Deretter kommer maten, uten at ungdommene vet noe annet enn hvilket land de representerer. Og her kommer det store poenget: USA får mat i massevis, mye mer enn de kan spise. Her kan det diskes opp ulike retter, eller man kan velge å gå for en stor porsjon gryterett, med masse kjøtt og tilbehør. Brus er en selvfølge til maten, og disse skal også serveres av egen kelner. Om en ønsker en litt lettere variant, som kan stelles til litt mer i forveien, kan man lage kveldsmat. USA får da masse rundstykker, med mye godt og variert pålegg, juice, saft og brus å drikke til.

Norge derimot, får så alle blir mette, og kanskje blir det ørlite til overs, men ikke mye. Men de får passe med kjøtt i gryta, og de får saft å drikke til maten. Velger man rundstykker, får denne gjengen nok rundstykker til alle, og et par forskjellige pålegg som ost og syltetøy, og melk til maten.

Det fattige landet, de får ris. En bolle med ris, hver sin tallerken, og ikke noe redskap, de må spise med hendene. De får vann å drikke, men farget med konditorfarge, slik at dette ikke ser særlig fristende ut. Med rundstykkevarianten får denne gruppen SALTE rundstykker. De skal være såpass salte at det egentlig ikke frister å spise de.

I starten tror ungdommene du tuller. Men det gjør vi ikke. Dette er maten, og det er bare å spise. Noen vil prøve å forhandle. Man må ha sterke ledere som kan hindre overløpere og tyveri. De rike vil antakeligvis ønske å dele, men det går ikke. Det er deres mat, det er de som har jobbet for den.

Når måltidet er over, kommer det store utropstegnet. Når USA og Norge er mette, tar man rett og slett restene (og særlig hos USA vil det være mye rester) og kaster det rett i søpla. For øynene på alle sammen.

Ungdommene vil protestere. Og mange vil nok føle at det er fælt å skulle kaste så mye mat. Men dette er noe av det som er mest virkningsfullt med hele opplegget. Da får man virkelig øynene opp for hva det er vi holder på med. Dette er manges virkelighet. Og vi som er ungdomsledere, vi tuller ikke. Dette er ikke en lek. Vi har ikke tenkt å dele på maten til slutt.

Om dette gjøres på leir, er det fint å gå og grille etter noen timer (uten å si noe om at man skal gjøre dette). Er det en vanlig konfirmanttime, kan ungdommene fint klare å være sultne til timen er slutt og de kan gå hjem.

Resten av timen snakker vi litt om urettferdigheten i verden. Om at det vi opplevde, er slik verden fungerer mange steder i dag. At det er en rettferdig fordeling, i den forstand at den er riktig i forhold til hvordan ressursene er fordelt. Men at det virkelig er urettferdig. Alle får komme med sine synspunkter, de får fortelle hvordan det opplevdes, enten de hadde mye eller lite. Det kan komme mange reaksjoner, og mye refleksjoner. Er dette nær til fasteaksjonen, kan man godt begynne en innsats i forhold til denne, som å begynne å gjøre i stand fastebøssene, eller gjøre klar brosjyrer som skal sendes ut.

.

Rettferdighetsmåltidet er urettferdig. Det stikker i magen å skulle gjøre det. Det stikker i magen å oppleve det på egen kropp. Og det levendegjør at verden er urettferdig. Det er en vekker, om at vi har et ansvar, vi som har mye. Vi kan gjøre en innsats, for å utjevne forskjellene.

Det finnes mange slike opplegg. Handelsspillet til Kirkens Nødhjelp er et annet.

Denne typen læring, der vi selv får føle på urettferdigheten, kan være en god måte å lære ungdommene opp til å se verden utenfor sitt eget ego.  Lære dem å få en ny forståelse av hvordan andre har det. Lære dem å se at det går an å hjelpe til.

Lykke til!

Foto: http://www.flickr.com/photos/foreverdigital/2971053014/sizes/l/in/photostream/

I denne artikkelen får du vite litt om hva selvskading er, og hva det ikke er. Selvskading handler ikke først og fremst om oppmerksomhet, men om å takle livet og takle innvendig smerte. Vi må forholde oss til at det skjer, og at mange strever med det. Kanskje kan denne artikkelen sette i gang refleksjon og samtale om hvordan vi som kirke best mulig kan møte ungdom som selvskader. Artikkelen er hentet fra Ung Teologi II 2011, temanummer «Dannelse».

Når løsningen blir problemet pfd

Oppdatering:

Under UKT-konferansen hadde Idun Strøm Sefland og Karen Marie Lereim et foredrag om overnevnte tema. I tillegg til en PDF av deres artikkel, kan du nå også få tilgang på Powerpoint presentasjonen de benyttet seg av.

Den finner du her: Karen Marie Lereim, Idun Strøm Sefland – Når løsningen blir problemet 2012
__________________________________________________
Foto: http://www.flickr.com/photos/dirty_dan/373737410/

Før Jesus begynte sitt virke ble han ført ut i ørkenen av Ånden og han fastet i 40 dager. Der møtte han djevelen som fristet ham tre ganger – tre ganger avviste han djevelen. Tredje gang Jesus ble fristet ble han tilbudt alle verdens riker og deres herlighet. Tenk å være konge i alle verdens riker og nyte av all deres herlighet! Hadde han kun hatt fokus på seg selv og egen vinning ville tilbudet vært fristende, men Jesus hadde fokuset et annet sted: på Gud og på oss mennesker.

Med fastetiden satte Jesus fokus, han valgte bort de ting som kunne være fristende for hans egen del. Fremfor å være selvsentrert, rettet han fokuset vekk fra seg selv mot Gud. Samtidig satte han fokuset for resten av sin virketid på jorden. Vi ser det gjennom ordene han sier og handlingene han gjorde i evangeliene. Fokuset var på menneskene rundt ham. Hans mål var å løfte mennesker uansett hvem de var eller hva de hadde gjort, slik han løftet frem Sakkeus og kvinnen ved brønnen. Aller tydeligst viste han det gjennom å ofre sitt eget liv for oss. En absolutt uselvisk handling gjort for at vi skulle få evig liv, ikke ved egen kraft, men gjennom troen på at Jesus er Guds sønn og vår frelser.

Fastetiden er en påminnelse om Jesu 40 dager i ørkenen. Vårt fokus i fastetiden skal ikke være på å være best mulig gjennom askese, men det skal rettes mot Gud og våre medmennesker. Vi skal ikke være selviske og selvsentrerte, men uselviske og «andre»-sentrerte. Fokuset er ikke på hva jeg skal gjøre for å bli bedre, men hva jeg kan gjøre for at andre skal få det bedre. I takknemlighet.

Jeg tror at fastetiden kan brukes til å gi slipp på ting i livene våre som blender oss og som tynger oss. Noen ganger kan jaget etter penger og lykke gjøre at vi mister synet av de rundt oss. Fremfor å la oss blende av egeninteresser kan vi i fastetiden legge egoistiske motiver til side. Vi kan flytte fokuset bort fra vårt eget speilbilde og ut mot horisonten. Først da ser vi tydeligere viktigheten av å løfte menneskene rundt oss og hva som er viktigst våre egne liv.

Kanskje har du hørt om gutten som valgte å avstå fra facebook i 6 uker. Moren hans beskrev hvordan han var som person før og etter «facebookfasten». Mens han før ofte var innesluttet og vanskelig å få kontakt med fordi han hele tiden var på facebook, ble han utover i 6 ukersperioden mye mer sosial og utadvendt. Gutten sier selv at han ble mer obs på de rundt seg. Kanskje kan vi lære noe av dette.

Det krever disiplin å avstå fra ting som en er vant til og som oppleves som goder. Men disiplinen har et klart mål. Disiplinen i fastetiden handler om å forberede seg på det store som skjer i påsken gjennom å endre fokus. Jesu død og oppstandelse, en uselvisk handling gjort for at vi skal vinne evig liv. Derfor kan vi si at fastetiden på en måte handler om å gi slipp på noe, for så å vinne alt. Å knele for Gud og reise oss opp igjen og bæres frem av nåden.

Bruk fastetiden til å rette fokuset opp og ut. Rett blikket opp fra egne interesser og behov som strengt tatt ikke er nødvendige, så vil du kanskje se Guds storhet klarere og du vil se at det er i din egeninteresse å hvile i Gud og å løfte andre mennesker.

«Dere er verdens lys», sa Jesus. I vår individualiserte verden hører vi isteden «Dere er verdens mange lys». Du er lys, du er lys, og du er lys. Norsk grammatikk stikker kjepper i julene for Jesu lære her. Lys er jo lys både i entall og flertall. Men går du til grunnteksten vil du finne ordet i entall. «Dere er verdens (ene) lys». Det er Kirken med stor K som er verdens lys. Det kristne fellesskapet.

Kristen tro og praksis har alltid vært uløselig knyttet til fellesskapet. Så tett knyttet er disse at det ikke er helt på jordet å si at man ikke kan praktisere troen alene. Det er klart du kan tro alene, be alene og lese Bibelen alene (sant og si har privat Bibellesning kun vært mulige i noen få hundre år) men du verden hvor mye du vil gå glipp av om du planlegger å gå veien alene.

Hvordan skal du for eksempel forholde deg til alle Bibeltekstene som sier «Dere» og «Hverandre»? 100 ganger vil du kommer over «Hverandre» i NT. ”Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv.”(Rom 12,10). ”Ta derfor imot hverandre, slik Kristus har tatt imot oss, til Guds ære.” (Rom 15,7). ”Vær gode mot hverandre, og vis medfølelse, så dere tilgir hverandre slik Gud har tilgitt dere i Kristus.” (Ef 4,32).”Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig, for kjærligheten dekker over en mengde synder.” (1.Pet 4,7). ”Ingen har noen gang sett Gud; men dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss.” (1.Joh 4,12). Det er ikke like lett å elske hverandre i entall.

Om man ser på kristenlivet som livslang trening i å la Guds nåde og kjærlighet få vokse i seg slik at det konsekvenser for hjerte, hender, føtter, og lommebok, vil man raskt forstå hvor viktig det er å være en del av et treningsfellesskap. Jeg har alltid hatt et ambivalent forhold til fysisk trening. Jeg vet at jeg trenger det for å holde meg i form, men dørstokkmila er ofte lengre enn noen gang i forkant av en joggetur, særlig når det er lenge siden forrige gang. I det siste har jeg oppdaget hvor utrolig mye lettere det er å være med på organisert gruppetrening. Det blir lettere å komme seg over dørstokken, og jeg vet at det er en gulrot i vente på andre siden av makspulsen: Badstuen.

Skal du hevde deg i en idrett kommer du ikke unna forpliktende treningsfellesskap. Forpliktelsen og hjelpen og støtten fra trenere og treningspartnere er essensiell for å kunne nå toppen. Nå må vi for all del holde oss unna åndelige konkurranser som kristne, men mekanismene for vekst og modning er de samme innen åndelig trening: Alenetrening er mest slitsomt – å trene sammen er gøy. Alene er det lett å fordømme seg selv – i fellesskapet finnes det støtte og hjelp. Alene hopper man oftere over en treningsøkt – fellesskapet forplikter på en sunn måte. Alene orker man mindre enn om du har noen som heier deg fram. Forkynneren har sett det samme: «Det er bedre å være to enn én; de får god lønn for sitt strev. For om de faller, kan den ene hjelpe den andre opp. Men stakkars den som er alene! Faller han, er det ingen som kan reise ham opp.» (Fork 4,8-10)  

I SubStans driver vi blant annet med askese, eller åndelig trening om du vil. Åndelig trening har ikke stått særlig høyt på kirkens agenda på en god stund, men historisk har det vært en viktig del av kristenlivet. Askese, som betyr øvelse eller trening, har vært en del av kirkens praksis helt siden tidenes kirkemorgen og er på mange måter kirkens åndelige parallell til fysisk trening. Paulus bruker flere ganger sportsmetaforer når han snakker om kristen forsakelse og innsatsvilje: Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt. De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en som aldri visner. Jeg løper derfor ikke uten å ha et mål. Jeg er heller ikke lik en nevekjemper som slår i løse luften. Nei, jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal falle igjennom. (1.Kor 9,25-27)

I SubStans trener vi på å leve enklere, vi trener på forsoning og tilgivelse, vi trener på ulike former for bønn, vi trener oss i å sette undertrykte fri, vi trener på å hvile, vi øver oss i avholdenhet fra mobiler, internett, oversosialisering osv, og vi trener på å gi og ta i mot. Det kan i blant være så konkret og enkelt som å trene på å lage sunn og bærekraftig mat fra bånn av (Se eksperimentet Mat med SubStans).

Kirken har i lang tid hatt et sterkt fokus på Jesus som frelser og Herre, samtidig som Jesu rolle som Mester og lærer har havnet i bakevja. Så lenge vi bare ser på Jesus som vår personlige frelser vil det være mulig å fortsette den privatiserte trospraksisen. Men om vi ønsker å melde oss opp som elev og disippel av Rabbi Jesus er vi nødt til å forholde oss til de andre i klassen. Jesus gir nemlig ikke privattimer. Og på hans skole er du minst like mye i treningslokalet som på skolebenken. Det hjelper nemlig lite om du kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, men ikke har kjærlighet (1 Kor 13,2). Og kjærligheten er ikke abstrakt. Den står til knes i gjørme. Den gir sultne mat, nakne klær, setter undertrykte fri, og arbeider for fred og forsoning. Dette må vi øve på sammen. Og jeg tror det var derfor at Jesus sendte disiplene ut to og to.

Det er nok mulig å leve ut troen utenfor fellesskapet, men jeg velger å snu opp ned på spørsmålet: Ville du valgt å fortsette å jogge alene rundt i vintersørpe hvis Sats hadde tilbudt deg gratis meldemsskap ut livet?

——–

http://www.etterkristus.no/

Ego: Jeg, personlighet. Det står det i ordboka. Hva vil det si? Hvem er jeg? Hva er jeg? Hvordan er jeg?

Ungdommer står i en vanskelig posisjon. De er i endring, de er midt-i-mellom. Det er ikke en gang lenge siden selve begrepet «ungdom» ikke var i bruk, du var barn til du sto for presten som konfirmant, og så var du voksen. Men nå finnes det en mellomfase. Ungdommen. Tiden da du skal finne ut hvem du er, og hvor du står. Og ikke minst, hvor DIN vei videre går. Tiden for å prøve ut, finne ut, sjekke ut – og forhåpentligvis lande. Hva har dette å si for oss som driver ungdomsarbeid?

Vi er nødt til å ta denne fasen på alvor. Og vi er nødt til å møte den. Overalt bombarderes ungdom med bilder og forventninger til hvordan de burde være, for å være best nok. Media viser frem suksessrike mennesker med kritthvite tenner, sylslanke kropper, høy solfaktor og mye penger. Det er SLIK du skal være, det er SLIK du får et godt liv. Men for hvor mange er dette virkeligheten? For hvor mange er dette et reelt alternativ?

Skal vi være et godt ungdomsarbeid, må vi gå i spissen for et kristent syn på menneskene. Vi må strebe etter å vise fram et menneskesyn som gjenspeiler GUDS syn på mennesket. Ungdommene har ikke sin verdi i noe de gjør eller ikke gjør. Ei heller har de sin verdi i hvordan de ser ut, eller hva de tjener. Hvert enkelt menneske har sin verdi nettopp i at det er seg, et menneske ønsket, villet og skapt av Gud.

Den store utfordringen er å få frem dette budskapet midt i alt ropet fra resten av samtiden. Vi må tørre å ta skrittet, tørre å stille spørsmålet, utfordre ungdommen på å finne svarene for seg selv. Hvem er jeg? Hva vil det si å være skapt? Hva vil Gud med meg? Og ikke minst må vi tørre å bekrefte. DU er BRA. DU er AKKURAT slik Gud ønsket du skulle være, og ingen ting du gjør, kan endre på det. Bekreftelse og støtte på at du er bra nok, tror jeg alle ungdommer trenger så mye som mulig av.

Ego. Jeg. Personlighet. Jeg er god. Rett og slett fordi jeg er skapt av Gud. «Og se, det var svært godt.» (1. Mos 1:31)

Foto: http://www.flickr.com/photos/ath-har/4477059880/sizes/l/in/photostream/

Påstand: Troen er påvirket av vår personlighet, våre erfaringer, vår oppvekst og kulturelle og trosmessige bakgrunn. Det kan innvendes mot denne påstand at det er Bibelen og evangeliet om Jesus Kristus som er utgangspunktet for vår tro. Evangeliet om Jesus Kristus slik det kommer til uttrykk i Bibelen er grunnlaget for vår tro det bestrider jeg ikke. Men hvordan denne troen kommer til uttrykk og arter seg i våre liv det mener jeg er påvirket av vår personlighet, vår oppvekst etc.  Troen vil ha litt forskjellig uttrykk og språk om en er vokst opp i en pinsemenighet på Østlandet eller i en forsamling på Sørvest-landet, eller i en statskirkemenighet i Trøndelag.

Bakgrunn for min interesse for tema

Jeg har vært opptatt av sammenhengen mellom livs- og troshistorie siden jeg selv var student og studerte på Wartburg teologiske seminar hvor vi ble utfordret til å være nysgjerrig på hvordan vår egen oppvekst og bakgrunn påvirket vår tro og vårt selvbilde.

Som studentprest har jeg ivret for å innføre troshistorie-grupper for profesjonsstudenter i teologi da jeg tror disse gruppene er en hjelp for studenter til å integrere fag, tro og person.

Livs- og troshistorie

Hva har preget din tro og din livshistorie? Er det noe du er glad for å ha fått med deg? Kanskje har du oppdaget at den troen du fikk formidlet i barndommen og i oppveksten har endret seg? Kanskje fordi Gud ikke svarte på bønnen du ba når du hadde det vanskelig? Din tro i dag er annerledes enn din barnetro, – kanskje du i dag setter pris på en annen forkynnelse enn den du vokste opp med?

En troshistoriegruppe kan gi mulighet til å se nærmere på disse spørsmålene. Gjennom andres historier oppdager du likheter og forskjeller, finner fler ord for det du har opplevd. Det å reflektere sammen med andre i en slik trygg gruppe med taushetsplikt kan være utviklende og nyttig for ditt kjennskap til deg selv.

Personlighet og tro

Jeg oppdaget at tro henger sammen med vår personlighet da jeg var 19/20 år og var ettåring for KFUK/KFUM på Karmøy. En venninne og meg var ute og gikk, vi snakket om hennes bestefar som nylig var død, hun beskrev han og hans tro, hvordan han lengtet etter å komme til himmelen. Mens vi gikk der og snakket så ble det tydelig for meg at jeg ville beskrevet troen og døden helt annerledes enn hun gjorde. Hun er kreativ og kunstnerisk, og jeg merket hvordan dette preget hva hun la vekt på i sin tro, hva slags bilder og ord hun brukte. Vi ble begge fascinert og nysgjerrige på hvordan vi trodde og snakket videre om det. Jeg ante at tro er knyttet tett til vår personlighet og hvordan vi er skrudd sammen. Jeg fikk en erkjennelse av at våre ulike personligheter preget hvordan vi tror og vår relasjon til Gud. Ordene fra Rom 12, 3 gir mening i denne sammenhengen: ”Ved den nåde jeg har fått, sier jeg til hver enkelt av dere: Tenk ikke for store tanker om deg selv, men tenk sindig! Hver og en skal holde seg til det mål av tro som Gud har gitt ham.  4 Vi har én kropp, men mange lemmer, alle med ulike oppgaver.

Selvbilde som hindring for å ta imot Guds nåde og kjærlighet

En amerikansk prest David Seamands, skriver tydelig om det i boken ”Healing of damaged emotions”. Boken understreker følelsenes betydning for mottakelsen av Ordet som evangelium om nåde og frelse. [1] Seamands peker på sammenhengen mellom troen og følesene. I boken forteller han om sin erfaring med å forkynne Guds nåde og kjærlighet til mennesker gjennom mange år. Til sin store overraskelse erfarte han at mange som lyttet til hans forkynnelse ikke fikk med seg annet enn Guds strenge lov. Seamands erfarte at det var følelser fra barndom og oppvekst som hadde formet den enkeltes selvbilde på en slik måte at de ikke klarte å ta imot annet enn det som var med på å bekrefte det som deres til dels forstyrrete selvbilde allerede hadde fortalte dem.

Som studentprest på MF har jeg hørt det samme i sjelesorgsamtaler og i grupper. Vonde opplevelser fra barndom og oppvekst påvirker vårt forhold til Gud, vår tillit til om Gud virkelig vil meg vel. Derfor er det viktig å se nærmere på dette og jobbe med det, for eksempel i en troshistoriegruppe. Hvor fokuset nettopp er på tros- og livshistorie. I de troshistoriegruppene jeg har vært med å lede har vi jobbet med:

1.      Selvbilde

2.     Gudsbilde

3.     Livet med den levende Gud

Gruppene har gått over 3 semester og hatt et tema for hvert semester. 4 gruppesamlinger med ulike spørsmål knyttet til boken av Torborg Aalen Leenderts som heter «Når glassflaten brister». (Dette gruppeopplegget er tilgjengelig for dem som ønsker det.)

Gudsbilde og selvbilde

Magnus Malm har skrevet en bok ved navn ”De stumme bildene” hvor det er to hoved fokus: gudsbilde og selvbilde[2]. De ytre historiene kan variere – fordi hver og en av oss er forskjellige og hvert menneske er unikt. Mange setter avtrykk i våre liv, som påvirker vårt selvbilde, slik dette avsnittet fra Magnus Malm viser: « Foreldrene våre preger vårt selvbilde. Men det gjør naturligvis mange andre også. Besteforeldre. Søsken kan sette dype spor i vår selvforståelse, både positive og negative. Min smarte storesøster som alltid fikk meg til å føle meg dum. Min sykelige lillebror som jeg alltid måtte ta meg av så jeg ble en slags «minimamma». Min søte storesøster som gav meg overbevisningen om at jeg var stygg. Min dominerende storebror so gjorde meg usikker. Og ikke minst fravær av søsken, som fikk meg til å pendle mellom å være verden (foreldrenes) sentrum og være en outsider (i de voksnes verden). Og skolen! Læreren som stadig dukket meg med kommentarene sine og med sine utstuderte replikker når jeg foreslo noe eller ville svare: «Jeg tror nok ikke du skulle satse på musikkutdannelse akkurat». Klassekameratene som lo av alt jeg sa, som aldri bad meg på fest, som alltid valgte andre når vi skulle jobbe i grupper, som trakk seg unna når jeg hadde det fælt.»[3]

Det som går igjen i disse mønstrene, som er beskrevet her er: Jeg «blir» det de andre synes de ser i meg. Jeg blir avkledd min verdighet som menneske og ikledd fornedrende bilder som andre dytter på meg. Dette selvbilde kan få en enorm innflytelse på mitt liv, mine relasjoner og ikke minst min tankegang.

Hvem er du?

Magnus Malm skriver videre i 1. mos. stiller Gud spørsmålet: Hvor er du? Han hevder at Bibelen ikke er en fortelling om hvordan mennesker søker Gud. Men den er en fortelling om hvordan Gud søker og leter etter mennesker. Magnus Malm lurer på om de vil la seg finne. Disse to spørsmålene går igjen:

Hvor er du?

Hvem er du?

Livs- og troshistoriearbeid er å se nærmere på hvem du er, hvem som har formet deg og hva som har formet deg. Magnus Malm sier videre: ”Det er likevel ikke bare mor og far som tegner bilder i vårt indre. Oppvekst og skolegang eksponerer oss for andre menn og kvinner, både voksne og jevngamle, som sårer og trøster oss og setter ubevisste spor i vårt sjelsliv: spor å følge og spor å unngå. Alt dette bærer vi med oss som et usynlig filter når vi går inn i dypere relasjoner.” Nettopp av denne grunn mener jeg at livs- og troshistoriearbeid er så viktig for våre liv. I et slikt arbeid kan vi bli oppmerksomme på hvordan vi møter og lever nær andre i våre personlige relasjoner. Dessuten kan vi se nærmere på hvordan vi involverer Gud i våre liv, hvilken tillit eller mistillit vi har til at Gud er med og møter oss, – vil oss.

Hvis du ikke har mulighet for å være med i en gruppe akkurat nå, begynn med å lese Torborg Aalen Leenderts bok eller Magnus Malm sin bok.

Jeg er ung og jeg er kristen. Jeg bor i verdens rikeste land med utallige forventninger til en hver tid. Jeg er i en periode av livet hvor man plutselig får en trang til å definere sin identitet. Hvilken utdanning skal jeg ta? Hvor skal jeg bo? Hvor mange jobber klarer jeg å ha? Hvem vil jeg være? Og ikke minst, i hvor stor grad skal livet mitt være preget av det faktum at jeg er kristen?

Da jeg ble spurt om å skrive denne artikkelen var ønsket at jeg skulle si hva jeg tenker om det å høre til i kirken og om det å gå i kirken. To sider av samme sak vil mange mene. Jeg vil påstå at det er så feil det kan bli. Hadde noen spurt meg om hva jeg har fått ut av å være kristen så kunne jeg pratet i timevis uten å nevne søndag klokken 11 én gang. De sterkeste opplevelsene, de beste vennene, de gode minnene, møte med utrolig forbilder og den klokeste lærdommen har jeg fått gjennom kirken. Men da mener jeg ikke nødvendigvis innenfor kirkens fire vegger, men som en del av det kristne fellesskap.

Grunnleggende spørsmål: Hvorfor søker mennesker til steder? Eller, hvorfor søker mennesker til kirken? Jo, fordi der har de et fellesskap. De har noe til felles med de menneskene de møter, og de kan sammen møte Gud. Fellesskap skaper tilhørighet. Tilhørighet styrker fellesskapet. Hvorfor er det ikke mange unge å se i kirkebenkene? Er det fordi det ikke lenger finnes unge kristne i landet? Nei, absolutt ikke. Jeg har møtt utallige fantastiske, unge kristne i løpet av mitt liv. Og her er hva jeg har lagt merke til: De unge kristne jeg møter har jeg møtt gjennom ulike arrangementer og organisasjoner. Kfuk-Kfum, Ten Sing, KRIK, Acta, klubb. DET er fellesskap. Og det er her de unge søker, fordi her finnes det andre de har noe til felles med. De er unge, og de har troen på Gud. En situasjon voksne ikke alltid skjønner kan være veldig krevende. I disse fellesskapene får de uttrykt sin tro. I disse fellesskapene holder de gudstjenester. Her har de en tilhørighet.

Den vakreste gudstjenesten jeg har vært med på var i sommer. I fjellhallen på Gjøvik under TT:11 i regi av Kfuk-Kfum. Her var nesten 2000 unge mennesker samlet til gudstjeneste. Jeg gråt. Det var så vakkert, og det rørte meg mer enn tusen gudstjenester hjemme har gjort. Å få oppleve Kristus så nært i et trygt fellesskap gir unge mulighet til å ta imot det som ellers kan være vanskelig og fremmed. Brødet og vinen gir håp og styrke. For en usikker konfirmant er det å tørre å strekke ut hånden og ta imot dette, et stort skritt. At kirken kan være med å styrke den enkelte ungdom er godt å se.

I min tid som leder i kristent ungdomsarbeid har jeg ofte fått spørsmålet fra menighetsråd og prester; Hva er det vi kan gjøre for å få dere unge til kirken? Hva gjør vi feil? Ofte mister jeg litt motet når jeg skal prøve å sette ord på hva «de gjør galt». Men en ting mener jeg klart om den saken: Vi unge er i kirken. Jeg er i kirken hver mandag, tirsdag og onsdag kveld i forbindelse med korøvelser, Ten Sing, konfirmantarbeid, osv. Vi er der! Vi bruker kirken, men ikke nødvendigvis søndag morgen. Vi ber, synger, tenner lys og har andakt. For meg er dette gudstjeneste godt nok.

What’s in it for me? Hva får jeg ut av å være en del av kirken? På det stadiet jeg er i livet tror jeg det viktigste er å kunne utfolde meg selv, og å styrke min tilhørighet og mitt fellesskap. Og det er ikke sikkert de sterkeste båndene er å finne i gudstjenestene. Det er ikke sikkert det er der jeg får de sterkeste opplevelsene med Gud. Derimot gleder jeg meg til sommeren og gudstjeneste i fjellhallen på TT, jeg gleder meg til å dirigere barnekorene mine i kirken på tirsdag, jeg gleder meg til å reise på ledertreningskurs i vinterferien. Og, når den tid kommer, så gleder jeg meg til å bli en del av nye fellesskap. Jeg gleder meg til kirkekaffe i en alder av 80. Kirken er allsidig, og den omfavner alle aldersgrupper. Hvor man ønsker å ta imot Gud er opp til den enkelte. Å høre til i kirken er mer enn å gå i kirken i høymessetiden.

Foto: http://www.flickr.com/photos/nroberco/5348835834/sizes/z/in/photostream/