Boktittel: Det store puslespillet (2014)
Forfatter: Hans J. Sagrusten
Forlag: Verbum

Jeg var halvveis i teologistudiet. Foran meg lå to semestre med studier av to fullstendig fremmede språk: hebraisk og gresk. Dette var kjent som den harde kneika i studiet, det tøffe året. Kom du igjennom dette så var det bare transportetappe mot cand.theol.- graden. Og språkene krevde mye. Hard jobbing hele veien. Noen måneder ute i greskglosene fikk vi noen timers undervisning om tekstkritikk. Tekstkritikk? Hørtes vanvittig kjedelig. Så feil tok jeg. Tekstkritikk skulle vise seg å være hinsidiges spennende. Vi lærte om det nye testamentets tilblivelse. Det er satt sammen av over fem tusen manuskripter. Vi lærte om de viktigste kildene, hvor gamle de var og ulike oversettelser. Og best av alt. Vi lærte å identifisere kodene som viste hvor i verden disse manuskriptene befant seg, hvem som oppbevarte dem og konsekvensene av små og store grammatiske valg. Visste du at forskjellen på en lang eller kort o lyd kan nesten rokke ved hele forståelsen av evangeliet et sted i Romerbrevet. Dette var spennende. Eldgamle tekster hadde blitt funnet i ørkensanden, og jeg kunne spore hvilke steder og hvilke valg som mennesker hadde tatt over mange hundre år. Jeg følte meg som India Jones der jeg satt på lesesalen. Disse tingene er det boken Det store puslespillet handler om.

Hans J. Sagrusten har skrevet lett tilgjengelig rundt et komplisert tema: hvordan ble bibelen til? Og resultatet er en veldig spennende bok. Sagrusten skriver godt og fengende om hvordan de manuskriptene som utgjør vårt nye testamentet, faktisk ble til, hvordan de ble oppbevart og funnet. Tom Egeland skriver i sin anbefaling at dette er rene vitenskapsthrilleren. Og det gir jeg ham rett i. Samtidig, så er boken mer enn som så. Dette er en viktig bok om Bibelen og Bibelens troverdighet. I mine øyne blir Gud mer troverdig at han faktisk har brukt virkelig mennesker til å skrive ned Hans ord. Bibelen er ikke en bok som har svevd oppe i skylaget et sted. Den har blitt til i ulike kulturer, i virkelige menneskers håp, lengsler, smerte og tro. Slik Jesus selv var et virkelig menneske. Og når omfanget av tekstene er så mange, og så gamle, at nesten er skrevet ned av øyevitner. Da blir også min tro styrket. Jeg har forståelse for at ikke alle synes tekstkritikk ikke er trosstyrkende. Men les boka. I det minste vil den åpne horisonten og kjennskapen Bibelens veldokumenterte og merkverdige tilblivelseshistorie.

Herved er anbefalingen gitt.

Å tolke kristen praksis med konfirmantenes språk

En ungdomsarbeider fortalte meg om en endring med fjorårets konfirmanter etter de hadde jobbet med å fortelle sine egne troshistorier. De unge lederne måtte arbeide med ord og begreper som er knyttet til kristen praksis, og knytte dette til sine egne liv. Dette var ikke lett. Men jeg tror at det var veldig viktig. Hvorfor? Fordi de måtte tolke og strukturere det de var med på i menighetsarbeidet, og strukturere og tolke dette inn i sine egne liv og egne erfaringer. De brukte blant annet språket som redskap. Aktiv deltagelse er viktige stikkord. Men det er ikke en automatikk i dette. Når konfirmanter deltar på lystenning eller nattverd så er det ikke opplagt at de gjør det samme som resten av menigheten. I denne sammenhengen ønsker jeg å trekke fram et viktig perspektiv: språk.

Her følger noen refleksjoner rundt kristen kunnskap og kanskje noen bedre måter hvordan konfirmanter kan bli deltagere i denne kunnskapen.

Ca. 40.000 tenåringer deltar i konfirmantopplegg rundt i Den norske kirke. Hvert år. Det er mange ungdommer. Majoriteten av disse er relativt ukjente med de kristne fortellingene, praksisene og fellesskapet i menighetene. Utsagn som: ‘de eier ikke kristen kunnskap’, eller ‘de er helt blanke’ er noe jeg selv har sagt og stadig hører andre si. Nå tror jeg ikke kristen kunnskap, eller kunnskap generelt, er noe man kan eie. Jeg tror heller ikke at konfirmantene er helt blanke. De kommer med et vell av erfaringer, historier og opplevelser. Utfordringene er vel heller at de er på fremmed mark, og at de ikke er deltagere. Deltagere på den måten at de føler seg hjemme, som en del av noe, at de opplever å ha en god rolle i fellesskapet. Ingen liker å være konstant på besøk. Det er hyggelig en gang i blant, men ikke hele tiden.

Så hva gjør man? Vel, først og fremst tror jeg ikke ting skjer av seg selv. Jeg er ikke av den oppfatningen at kristen kunnskap bobler opp av seg selv innenfra. Bare la konfirmantene sitter å oppleve gudstjenester eller flotte prekener kobles sinnet og hjertet i skjønn forening slik at de ser verdien eller bygger kunnskapen. Eller med litt mer kristne ord: la de sitte og få motta såkorn og en vakker dag så plutselig spretter troen opp. Problemet er at kristen kunnskap er knyttet til det det kristne felleskap stadig vekk gjør, og da må også konfirmanter få ta del praksisen.

Jeg har ikke noen perfekt løsning, men noen tanker rundt deler av utfordringen. Først trenger vi et lite teoretisk riss som bakgrunn for argumentet. I følge den russiske utviklingspsykologen, Lev Vygotsky, så forholder oss til virkeligheten via omveier. Alt vi erfarer, bruker eller gjør går igjennom en tolkningsprosess med tingene vi omgir oss med. Kunnskap er på en måte spredt utover virkeligheten vi erfarer, og den blir alltid formidlet. Den blir mediert (for å si det litt fint). Kunnskap går gjennom ting eller redskaper. Det innebærer at ingenting er gitt i seg selv. Ting blir tolket. Tenk hvordan to personer ser samtidig på det samme maleriet. Kunstverket kan for den ene en person være et helt uforståelig kludder av farger og streker. Men for den andre person kan det være en dyp estetisk erfaring. Salmer kan være en skatt for mange, og det kan være dørgandes kjedelig for andre. Moderne lovsang kan oppleves som sterke følelsesmessige sanger som virkelig beskriver Guds kjærlighet. Samme sangen kan fremstå som det platteste, mest klisjefylte sludder man har hørt. Jesus fra RLE timen er ikke nødvendigvis den samme Jesus i menigheten. Dette er nok opplagte eksempler for de fleste. Men allikevel ser vi ut til å glemme dette i møte med konfirmanter.

En måte å tilnærme denne utfordringen er å se på språket som redskaper. (Merk: dette er en av flere viktige perspektiver på tolkning). Vygotsky forstod språk som den viktigste redskapen. Språk som redskap er riktignok av mer psykologisk karater. Språket er knyttet til tingene rundt oss slik at vi forstår hva virkeligheten er for noe. Språk er både lyder som vi uttaler, og samtidig er språket i oss altså tanker, som indre tale. Men de er knyttet sammen. Altså det vi tenker og det vi sier, gjør noe med oss og hvordan vi fortolker verden. Når vi inviteres til å motta Kristi legeme og blod, så hører vi de samme ordene, men sjansen er stor at presten tolker dette forskjellig fra en del konfirmanter. Ordene tilhører både felleskapets historie og de ulike personenes historie. Problemet er at ordene som tilhører et menighetsfelleskap blir til tilnærmet meningsløse hvis historien ikke er kjent. Derfor tenker jeg at det er en viktig strategi å arbeide med historien til ordene vi bruker. Hvor kommer ting fra? Hvordan har de endret seg? Hva betyr de i vår sammenheng? Og deretter blir det like viktig: hvordan kan en ung konfirmant snakke om disse tingene slik at det gir mening for hun eller han? Dette er ikke lett. Men jeg tror der er veldig viktig. Derfor: i stedet for kun å snakke til konfirmanter, prøv å få de til å snakke om de kompliserte kristne tingene. Ut i fra deres hverdag og deres liv. Samtidig som de aktiv deltar i praksisene menigheten gjør.

Videre lesning anbefales: Lev Vygotsky Mind in Society, Roger Säljö: Læring og Kulturelle redskaper og Geir Afdal: Religion i bevegelse.

_______________________________________
Foto: http://www.flickr.com/photos/panapp/

v

I en tid hvor individualisme er det ’o store’ er det verdt å stoppe opp litt. Hvor individualistiske er vi egentlig?

Med tema som ego åpner ungdomsarbeid.no opp for mange perspektiver, jeg benytter anledningen med en liten refleksjon over det individualistiske prosjekt og kristent liv. Det er liten tvil om at en viktig verdi i dagens Norge er å fremstå selvstendig med egen stil, egne valg, slik som jeg vil ha det. Jeg husker fortsatt en av ungdommene jeg intervjuet noen år tilbake som sa: ”det som er så bra med denne ungdomsskolen er at alle har sin egen stil”. Ikke dårlig. Videre har jeg et sitat fra et undergrunnsmagasinet Rimfrost:”. ”Og viktigst av alt er selvfølgelig å være individuell, å være seg selv og finne sin egen stil”. VI ønsker å være oss selv, og finne mitt selvstadig ego. Men den jeg er, eller ønsker å være skjer ikke av seg selv. Jeg blir til sammen med andre. Jeg kommer fra en familie, oppvokst i noen sosiale sammenhenger, og dette preger mine valg og hvem jeg føler at jeg er. Ok. Kanskje ikke noe stor overraskelse. Og her kommer nøtta: hvorfor er det ikke flere som fortsetter i menigheten? Hvis du kjære leser har falt av tankerekken, så er det forstålig. Mitt poeng er som følger: når så mange ble sosialisert inn i kristent ungdomsarbeid på slutten av 1970tallet hvor er de fleste blitt av i dagens menigheter? Og alle de som vokser opp i aktive menighetsfamilier i dag, hvorfor slutter så mange når de runder 20 år? Mye burde jo tilsi at de som er oppvokst i menighetsliv burde fortsette. Noen gjør det. Men det store flertallet ser ut til å fade sakte men sikkert ut. Problemstillingen er tydeligvis ikke av ny dato.

I Hebreerbrevet kommer formaningen: Og la oss ikke holde oss borte når menigheten vår samles, som noen har for vane, Heb 10:25.  Tilbake til ego. I forhold til menighet så er min opplevelse i dag at mange opplever helt klart at de har et valg. ”Hvis jeg ikke liker menigheten så slutter jeg”. Menighet er rett og slett ikke viktig nok for folk flest. Hvordan vet du dette, kan du spørre? Jo, jeg kjenner på det selv. I overgang til ny menighet så blir de sosiale kodene, smak, musikk, stil osv så overraskende viktig for meg. Det er pinlig å innrømme, men dette er grunner til at jeg ikke finner meg til rette i min egen menighet. Burde det ikke være dåp eller nattverdssyn som variablene for et aktivt menighetsliv? Jo sikkert, men menighet er nå en gang satt sammen av folk. Hvis det sosiale samspillet blir for fjernt fra min egen identitet da blir ting veldig fremmed. Så hva gjør vi? Tja, det er en øvelse i egoisme. Hva skal spille størst rolle? At jeg føler meg hjemme eller å faktisk dele gudstjenestefellesskap med folk uten samme musikksmak? Jeg smører på litt tjukt her, men jeg mener faktisk at dette er livsviktige menighetsspørsmål. Menigheten er alt vi har, og hvis det kan velges bort så har vi valgt bort noe livsviktig for troslivet.

Foto: http://www.flickr.com/photos/viknanda/339956374/

Forfatter: Leif Andersen Tobindsverk: Teksten og tiden, en midlertidig bog om forkyndelsen Kolon 2006 Fredericia

Ønsker du å bli utfordret på hvordan kristen forkynnelse kan møte postmoderne vestlig kultur? Da er disse bøkene for deg.

Forfatter Leif Andersen leverer her noen meget spennende og viktige bidrag når det kommer til kristen forkynnelse i dag. Bøkene er mye mer enn bare bøker om forkynnelse. Her er det så vel kulturanalyse som homiletikk, (prekenlære.) Et fokus som går igjennom bøkene er tilhørerne til forkynnelse. Noen ganger kan det virke som denne gruppen blir glemt når man høre en del forkynnelse i dag. Eller at ender i motsatt grøft, at man nesten glemmer budskapet i streben etter å kommunisere eller være relevant. Det er denne spenningen forfatteren hele tiden holder seg, mellom tekst og tid. Noen ganger leverer Andersen skarpe kulturanalyser, ved å deretter knytte dette til teologiske utfordrer i dag. Han har for eksempel et helt kapittel som heter ”Lov og Evangelium oppdatert.”

Det jeg opplever som en av hovedutfordringene fra Andersen er hvordan tradisjonell forkynnelse møter det ”jeg-svake” menneske i dag. Problemet sier Andersen er at mennesket i dag ikke lever i vissheten at det er skapt, og dermed vet de ikke hvem de er lenger. Det identitetsusikre menneske kan ikke bære syndserkjennelse. Det blir knust av det, skriver Andersen. Derfor må man male fram skapelsen før man forkynner lov og evangelium. Dette er nok utrykk som er best kjent for de som vanker i de mer lutherske kretser. Men disse bøkene tror jeg vil være relevant uansett trossamfunn. La deg utfordre, forkynnelsen av evangeliet er for viktig til å la være.

(Bøkene er på dansk, men kan bestilles fra Bok og Media i Norge)

Den som elsker lider…

Gud er kjærlighet. I 1. Johannesbrev 4, 8 står det: ”Gud er kjærlighet”. Det betyr at Gud ikke bare viser kjærlighet eller har kjærlighet, men han ER kjærlighet.

Hva ligger det så i ordet kjærlighet? Her møter vi på noen problemer. Ordet er blitt fylt med så mye rart at vi kanskje har glemt hva kjærlighet egentlig er. Derfor snakker vi ikke alltid sant om kjærlighet, og det blir noen ganger for søtt og klissete. Skal man snakke sant om kjærlighet så må man også ta med smerte. Smerte og lidelse er en side av kjærligheten. Når du elsker noen så vil du også erfare smerte, fordi det alltid koster å elske noen. Kjærlighet har alltid en pris. Noen ganger er prisen bekymringer, uro, eller skuffelser, andre ganger er prisen svik eller å bli skikkelig såret. Når du elsker noen tar du en risk. Det betyr å gå ut på tynnisen. ”Da er det vel trygger å ikke elske noen?” Ja, på en måte er det. Noen bygger derfor en mur rundt følelsene sine, slik at ingen andre slipper inn. Andre velger å surfe på en forelskelsesbølge av heftige følelser. Forelske kan være moro, men å gi livet sitt til en annen blir for skummelt. Da er tryggere å avslutte forholdet for å så vente på neste forelskelse.

Gud har ikke valgt å elske, han er kjærlighet. Ingen elsker deg mer enn Gud. På samme måte som kjærlighet bringer med seg smerte for oss, tenker jeg at det bringer smerte for Gud også.

Derfor er det ingen som lider mer enn Gud.

Jeg tror Gud lider hele tiden. Han har gjort helt siden Adam og Eva valgte å gå en annen vei enn kjærlighetsforholdet til Gud. Prøv og forestill deg en far som ser barnet sitt være avhengig av dop og må selge kroppen sin for å nok penger. Eller en mor som ikke har nok mat til sine barn fordi landet de lever i er så fattig at det ikke finnes nok mat til alle. Tre 3 barn har dødd av sult i løpet av tiden du har lest denne andakten. Det er 3 barn som Gud har skapt, som han elsker, som han ønsket et godt liv for. Derfor lider Gud i dag, nå i dette øyeblikk, fordi så mange av barna hans har det vondt.

Og derfor har denne kjærligheten kostet Gud alt. Hans egen sønn, Jesus Kristus. Gud elsker denne verden så høyt at gav sin egen sønn for oss slik at vi ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Tenk, så verdifull er du. Så høyt elsket er du. Gud elsker denne verden lidenskaplig. Og han elsker deg lidenskaplig.

Kjærlighet er mer enn en følelse. Mer enn ord, mer enn pjatt og klisjé. Kjærlighet er konkret praksis – handling. Ordet «praksis» kommer av det greske ordet «prattein» som betyr å «handle, utøve». I boken Loved i praksis, utgitt av Acta – barn og unge i Normisjon, er dette et fokus. Vi vil gi ungdom en konkret praktisk opplevelse av Guds kjærlighet.

Vi trenger mange ulike innfallsvinkler for å formidle kristen tro til unge mennesker. Kristent ungdomsarbeid er spennende, utfordrende, givende, morsomt og til tider vanskelig. Det er veldig mange ting på en gang. I Norge finnes utrolig mye flott ungdomsarbeid. I kirker og bedehus, gjennom organisasjoner, på fotballbaner og i helt vanlige hjem. Metodene og arbeidsformene er mange og forskjellige. Det er bra! For ungdom er forskjellige, og ungdomsledere er forskjellige. Det som fungerer bra i en kontekst er ikke nødvendigvis det eneste rette i en annen sammenheng. Men selv om metodene kan variere, er mye av innholdet det samme.

Loved i praksis er ment å være en ressurs inn mot ulike typer kristne ungdomsfelleskap. Den tar sikte på å formidle det vi mener er det aller viktigste i kristen tro, uavhengig av hvem vi er og hvor vi er. Nemlig at vi mennesker er elsket av Gud.
I boken finnes ulike praktiske utfordringer, temasamlinger, filmforslag, peptalks, forslag til måltider, verksteder og mye annet. Disse elementene er tilknyttet grunnleggende tematikk i vår kristne tro som, Gud, skapelse, synd, Jesus, felleskap og evangelisering. Boken er lagt opp til å brukes innefor leir, leder/medarbeidertrening, weekend og som enkeltsamlinger. Metoder og innhold i Loved i praksis er samlet gjennom erfaringer fra ungdomsarbeid i ulike sammenhenger.

Sjekk ut mer på www.acta.as

Bokanmeldelse av «Bli det du ber».

Forfattere: Jonathan Wilson-Hartgrove og Shane Claiborne

Luther Forlag, 2009
Shane Claiborne har blitt et kjært møte for flere i Norge. Både gjennom seminar på Menighetsfakultetet, boken ”Den uimotståelige revolusjon, radikalitet for vanlige mennesker”, og sist som en av hovedtalerne på Korsvei i sommer. Den nye boken ble derfor møtt med store forventninger av undertegnende.
Boken er skrevet sammen med Jonathan Wilson-Hartgrove. En av Claibornes venner og medaktivist. Wilson-Hartgrove bor også i kommunitet, The Rutba House, og har skrevet flere bøker.

”Bli det du ber” er delt inn i tre deler. I hver del går forfatterne systematisk i gjennom en sentral bønn fra det Nye testamentet, henholdsvis Fader vår, Jesu bønn i Johannes 17 og Paulus sin bønn i Efeserbrevet.  Boken er bygd opp rundt tolkningene av disse bønnene.  Men tolkningene blir belyst av hverdagslige erfaringer. Det gjør det hele troverdig og utfordrende.

Dette er en imponerende bok. Den er tilsynelatende kort og enkel. Kun 164 sider i et lite format. Men la deg ikke lure. Det er lenge siden jeg har lest noe som er så dyptgående teologisk, så utfordrende og samtidig så virkelighetsnært. Min opplevelse etter å ha lest boka er et tydeligere bilde av hvem Jesus er, og hva kirke kan være. Forfatterne klarer å levendegjøre bibeltekster jeg har hørt hundrevis av ganger. Og det setter i gang en viktig refleksjon når de knytter tolkningen av tekstene til hvordan vi er kalt til å leve ut dette budskapet.

Som forfatterne selv skriver: ”Det finnes mange bra bøker som kan vise deg hvordan du kan be. Denne handler om å bli er bønnesvar”.

Anmeldt av Morten Holmqvist

Philip Yancey
Bønn – har det noen hensikt?
Luther Forlag

Er det verdt å lese en bok om bønn?

Fortell en kristen venn at du har en bra bok å anbefale om lovsang, eller lederskap, eller nådegaver; og de vil mest sannsynlig bli interessert.
Fortell en kristen venn at du har en bra bok å anbefale om bønn, så er sjansen stor for at de takker for tipset og legger det i glemmeboka.
Jeg vil anbefale denne boka til deg, i håp om at du skal tenke deg om før du slår fra deg ideen om å lese en bok om bønn.

Philip Yancey er en kjent amerikansk forfatter, og flere har lest noen av bøkene hans. For eksempel kan jeg nevne Nådens Gåte og boka Den Jesus jeg ikke kjente. Bøker som har forandret mitt eget bilde av både nåden og av Jesus selv.
Og jeg innrømmer uten problem at det var forfatteren, ikke temaet, som fikk meg til å bli interessert i boka. Jeg har blitt glad i bøkene til Philip Yancey, og tenkte at hvis noen skulle være kvalifisert til å skrive en god bok om et slikt tema, så måtte det være han.

Boka handler, – som du sikkert har skjønt, om bønn. I tillegg til at Yancey selv skriver om temaet, inneholder hvert kapittel rammer med vitnesbyrd fra mennesker som har erfaringer fra temaet bønn, både på godt og vondt.
Den tar opp sentrale tema, både de du selv har tenkt over, og de som ligger der i underbevisstheten din, men som ikke helt har kommet til i hverdagens mas og kjas.
Yancey skriver om hva bønn er, hvorfor vi skal be, om det er noen hensikt med bønn og om bønnens dilemma. For eksempel de ubesvarte bønnene, om temaet bønn og helbredelse m.m.

Først tenkte jeg: han skriver veldig mye om et lite tema! Men jo lenger ut i boka jeg kom, desto mer forsto jeg at bønn er langt ifra et lite tema.
I sin helhet har boka vært for meg, som en tidevannsbølge. Den skyller innover land, og tar med seg rask og rusk ut på havet igjen, mens andre gjenstander blir liggende tilbake i sanden.
Boka har tatt bort løgner, misforståelser m.m. om bønn som har vært tilstede i mitt eget bønneliv. Den har formet mine tanker om bønn slik de burde være, slik som havet sliper steinene i sanden.

Yancey har klart det igjen. Som han gjorde både Jesus og nåden mer ekte og levende for meg, har han nå gitt ekthet og liv til bønnelivet mitt. Ja; denne boka anbefales!