Boktittel: Fenomenet i Bibelen
Forfatter: Petter Skippervold

Boka er i bunn og grunn en innføring i en lesemetode til bruk på bibeltekster. Ved hjelp av en god samling eksempler, viser Skippervold oss trinn for trinn hvordan metoden kan brukes i praksis.

Boka er delt i fire deler. Den første delen gir en innføring i metoden, som kalles «i, bak og foran teksten». Metoden går ut på å se på hva teksten faktisk sier (i teksten), hvilke tekster, fortellinger og hendelser den spiller på og bærer med seg (bak teksten) og hvordan teksten er brukt og tolket i dag (foran teksten). Del to gir en kort oversikt over Bibelens tilblivelse og utvikling, mens del tre består av eksempler på bruk av metoden, med klare avgrensninger og veiledning underveis. Eksemplene blir gradvis mer omfattende, og er på denne måten godt pedagogisk lagt opp. Den siste delen tar for seg nattverden, og bruker de ulike perspektivene på tekstene om denne om hverandre i en mer dynamisk måte å bruke metoden på.

Boka er godt skrevet, og er lett å lese. For deg som ikke har noe særlig erfaring med bibelarbeid, gir det en kort, lettfattelig innføring i hvordan man kan gripe tekstene fatt. Underveis i boka finnes noen «Refleksjonspauser», med spørsmål til ettertanke. Disse fungerer godt som en slags landingsplattform, der man kan drøvtygge litt på det en har lest så langt før en tar et steg videre

For lesere med litt mer bibelfaglig kompetanse, er dette nok ikke ny kost. Men med sitt enkle språk og tydelige eksempler, kan den fungere som en god oppfriskning av gammel kunnskap. Med det forholdsvis store utvalget av tekster fra første Mosebok som blir gått igjennom, kan den også gi gode poenger og innspill til prekener og andakter fra dette utvalget, og dermed brukes som en slags lett bibelkommentar.

Boka er på drøyt 100 sider, og er godt skrevet av Skippervold. Den tar derfor ikke lang tid å lese. Dersom du ønsker å vite mer om hvordan du kan forstå bibeltekster og gå dypere inn i disse, eller dersom du ønsker å friske opp gammel kunnskap eller få noen nyttige innspill til eget arbeid med bibeltekster, kan dette absolutt være boka for deg.

Boktittel: Konfirmantleirboka
Redaktør: Magnhild Søsveen Eriksen
Forlag: IKO-forlaget

Konfirmantleirboka starter med en god innføring i tankegangen rundt leir. Hva er det som gjør at ungdommer dras mot leir? Hva ved leiropplevelsen er det som fenger? Den gir et innblikk i temaer som leir i lys av trosopplæringsplanen, hva som preger den nye generasjonen konfirmanter, leir som opplæring og innøving av trospraksiser, og trosformidling på leir. De ulike kapitlene er skrevet av ulike forfattere, og er også innom storleir og arbeidet med ledertrening, samt det å skape gode grenser og rammer på leir.

Denne boka er i utgangspunktet ikke en ”slik gjør vi det”-bok. Det er en ”hvorfor gjør vi det”-bok, og en ”hva tenker vi om leir”-bok. Men den gode teorien fylles ut av eksempler på hvordan teorien kan omsettes til praksis, og har derfor mange ”slik kan det gjøres”-elementer. I kapittelet Lag leir! får du et helt konkret forslag til sjekklister underveis i arbeidet med leirplanlegging, slik at du får med deg de viktiste elementene. Litt senere i boka finnes også et kapittel med forslag til hvordan du kan holde på konfirmantene etter at leiren er over.

Bakerst i boka finner du dessuten en egen ressursdel. Her presenteres flere konkrete eksempler, på ledertrening, på leir- og weekendprogrammer, og på aktiviteter man kan gjennomføre mens man er på leir. Helt til slutt finner du forslag til reglement og arbeidsskjemaer for ledere på leir, samt helseskjema for deltakere.

”Konfirmantleirboka” er ikke en oppskriftsbok på en suksessfull leir fra A til Å. Men den gir mange gode innspill. Og ikke minst gir den mange tankevekkere rundt hvem det er vi lager leir for, hva de behøver, og hva som ligger til grunn for arbeidet vårt. Som den lover, svarer den på noen av spørsmålene på hva det er som fungerer så bra med leirkonseptet. Samtidig setter den også på en god måte i gang leserens refleksjon rundt egen praksis.

Boka kan absolutt anbefales, særlig for deg som ønsker å reflektere litt mer rundt ungdoms- og leirarbeid, men også for deg som ønsker konkrete tips til gjennomføring av leir. Den er skrevet i en lett tone, med et godt språk, og med god driv. Denne boka kan helt klart være en ressurs for deg som ønsker å benytte leir inn i konfirmantopplegget.

Hva er det som definerer oss? Hva er det som definerer meg, som forteller meg og andre rundt meg hvem jeg er?

Vi har alle våre særpreg, ting som forteller noe om oss. En hårfrisyre som sier noe om hvem vi ønsker være. Klær eller sminke som skal understreke stilen vår. Merker, nåler, armbånd, som viser et medlemskap i noe. Data og mobil som sier noe om økonomi og status.

Jeg har en stil, som sier noe om hvem jeg er. Jeg har en hylle full av bøker og filmer hjemme, som sier noe om at jeg liker dramatikk og romantikk. Jeg har en telefon som kanskje er ganske oppdatert, men den er gjemt i et cover, noe som sier at jeg er mest opptatt av det praktiske. Når jeg er på jobb, har jeg en hvit snipp på skjorta mi som forteller at jeg er prest. Og jeg bærer et kors om halsen, og har en fisk tatovert på ankelen min. De sier noe om hva jeg tror på. Hva jeg ønsker å stå for.

Disse merkene vi bærer med oss forteller noe for omverdenen om hvem jeg er, og bekrefter overfor meg selv hvem jeg er. Men hårfrisyrer kan endres. Klesstil følge moten. Sminke vaskes vekk. Smykker og medlemsbevis kan glemmes igjen hjemme, telefoner og annet tilbehør skiftes ut. Tatoveringen kan skjules under klærne mine. Presteskjorta kan jeg ta av meg.

Hva definerer oss? Hva definerer meg?

Ett merke har jeg, som aldri vil falle bort. Som alltid vil være der. Det er ikke synlig for noen andre. Det er ingen som kan finne det. Men jeg vet om det, og det definerer meg på en annen måte.

En gang, for snart 27 år siden, ble jeg merket. Med det hellige korsets tegn, til et vitnesbyrd om at jeg skulle tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus.

Korsmerket ble gitt meg i dåpen. Presten tegnet det over meg. Du kan ikke se det. Men jeg vet det er der. Det symboliserer at jeg er Guds barn.

Når jeg blir engstelig for noe, når jeg går i møte med noe jeg synes er vanskelig, eller når jeg er ensom og usikker på hvem jeg er og hvor jeg hører til, da kan jeg minne meg selv på dette merket, dette korset. Om alle andre tegn jeg har, endres, fjernes, forstyrres, så står dette merket fast. Jeg er Guds barn. Og det vil jeg alltid være.

_______________________________________________
Foto: http://www.flickr.com/photos/anotherphotograph/

Denne uken har det vært mye fokus på en amerikansk tenåringsstjerne. Miley Cyrus, kjent fra blant annet Disney Channel, hadde et svært provoserende show under VMA-awards, noe som har vært omtalt i så godt som alle medier. Den tidligere Hannah Montana-stjernen gnir seg oppover en annen artist, med tunga ute og minimalt med klær på.

I etterkant har diskusjonene rast. Hvem har ansvaret for at den søte amerikanske jenta nå er en villstyring? Hva skal gjøres? Og ikke minst, sosiale medier som Facebook og Twitter flommer over av folk som vil ytre sin mening om hvor håpløs Miley Cyrus er.

Samtidig finnes det andre stemmer innimellom ropet fra massene. Jason Sansbury, ungdomspastor i Belle Meade United Methodist Church i Nashville, Tennessee, har skrevet en tankevekkende artikkel på nett om det å være ungdomsleder i møte med Miley Cyrus og andre. Artikkelen kan leses her: http://www.cymt.org/i-was-miley-cyrus-youth-director-sort-of/ og vil være grunnlaget for denne artikkelen videre.

Sansbury skriver hvordan han siden han arbeidet i en kirke der Cyrus-familien mange år tidligere hadde vært aktive, hadde han spøkt med at han også var Mileys ungdomsleder. Hun sto på mailinglistene deres, og de hadde derfor en form for kontakt. Men da nyheten om Mileys opptreden på VMA spredde seg, hadde også han ønsket å distansere seg fra jenta. Helt til han begynte å tenke på ungdommene han har møtt ellers i sin tid som ungdomspastor, og deres feiltrinn.

Hadde det vært noen andre, ville han satt seg ned og snakket med dem over en kopp kaffe, og han reflekterer rundt hva han ville sagt til henne.

«Jeg er lei for det». Han ville fortalt henne at han var lei for at hele verden føler det er i orden å gyve løs på henne for hennes feil. At hun ikke skulle behøve å ha det på denne måten, verbalt slått og mishandlet av totalt fremmede.

«Dette definerer deg ikke». Du er mer enn det du har gjort. Og ikke minst, du har en plass i kirken og hos Gud selv om du har gjort noe du angrer på! Mange ungdommer oppgir at de ser på tro som et sett med regler som må følges, og at dersom du ikke klarer det, er løpet kjørt. Sansbury ønsker å peke på tilgivelsen og kjærligheten i Jesus Kristus.

«Hva lærer du av dette?» Han ville hjulpet henne å reflektere rundt det som har hendt. På den måten kan hun lære, finne håp, og finne endring om det er ønskelig.

«Dette er ikke slutten på din historie.» Han ville fortalt henne at hun vil komme seg gjennom dette. Det vil ikke nødvendigvis bli lett, men det vil gå. Han ville gitt henne styrke og håp ved å peke på Jesus, på Guds nåde som er større enn alt vi gjør, på Ordspråkenes løfte om at det er en tid for alt – både det vanskelige og det gode.

Og til slutt ville han gitt henne god, enkel litteratur om kjernen i troen, om at nåde er en gave og ikke noe vi må gjøre oss fortjent til. Han ville vist henne en sang, om hvordan Gud kan skape de vakreste ting av støv, og bedt henne høre på den igjen og igjen. Og han ville sagt til henne at han var der for henne, uansett når hun eventuelt trengte noen å snakke med.

«I wasn’t really Miley Cyrus’ youth director.» avslutter Jason Sansbury. «But I have loved kids just like her. Their epic trainwrecks just didn’t go viral.»

Sansbury kommer med noen viktige poengteringer. Han har mange gode tanker rundt hva vi kan si for å gjenopprette håpet og troen på seg selv i en ungdom som har gått på et feilskjær. Er det noe ungdom trenger, så er det nettopp dette. Noen som ser deres side. Noen som ser forbi feiltrinnene, til mennesket bak. Noen som har tro på dem, på tross av eller kanskje til og med på grunn av deres handlinger. Noen som kan hjelpe dem å finne veien når de går seg vill i egne handlinger og tanker, eller andres fordømmelse. Ved å følge hans eksempel, kan vi få sagt mye viktig til ungdom som har tatt noen mindre heldige valg i livet.

Men ikke minst har Sansbury et viktig poeng med tanke på vår opptreden i sosiale medier.

Hva skriver vi på nett? Og hva sier det vi skriver om oss som ungdomsledere, som kristne, som medmennesker? Hvis du gyver løs på en kjendis’ feiltrinn, hva sier det til ungdommene vi møter ellers, om hvordan vi mottar deres liv og fortellinger, deres feiltrinn? Mange av ungdommene vil nok føle at deres synder er mye større enn bare å ha et provoserende show. Vil de våge å be om hjelp om noen som langer ut mot ukjente?

Sosiale medier gir oss mange nye utfordringer som ungdomsledere. Det er lett å glemme at mange ser hva vi skriver. Det er lett å glemme at våre ytringer reflekterer oss selv – kanskje til og med i større grad enn det vi selv mener. Du ville antakeligvis aldri sagt noe nedlatende om en ungdom som kom til deg med sin historie, sitt feiltrinn. Men du ville kanskje kunnet sagt noe om oppførselen til en kjendis? For ungdom kan det ligge en link der, som til syvende og sist kan hindre dem fra å oppsøke den hjelpen og samtalepartneren de så sårt trenger.

Det kan hende du også ville sagt de samme tingene som Sansbury peker på til ungdom som kom med sine historier. Men handlinger betyr gjerne mer enn ord. Deltakelse i ydmykelse og fordømmelse på nett, kan utslette dine tanker og ord til ungdom som sliter.

Din oppførsel på nett, kan være forskjellen på en ungdoms opplevelse av fordømmelse eller nåde i møte med kirken, og i møte med voksne generelt.

________________________________________
Foto: http://www.flickr.com/photos/rwoan/

Boktittel: Manus for livet?
Redaktører: Margunn Serigstad Dahle og Lena Skattum
Forlag: IKO-forlaget

Boken «Manus for livet?» (red. Margunn Serigstad Dahle og Lena Skattum, IKO-forlaget) tar for seg nettopp bruk av film i trosopplæringen. Hvordan er det mulig å bruke klipp fra ulike filmer, eller hele filmer, som grunnlag for samtale eller undervisning?

Første halvdel av boken ser på denne måten å drive trosopplæring på ut fra et faglig standpunkt. Den går i dybden på hvordan film kan brukes, og hva film formidler av menneskesyn, virkelighetssyn, moral og kunnskap. Den ser på hvordan man skal tolke og analysere film på ulike nivåer, og den gir også en kort innføring i en del aktuelle livssyn.

Siste halvdel er mer konkret, og gir praktiske eksempler på hvordan dette kan gjennomføres, med henvisning til bibelsteder, filmer og tidsavgrensede klipp, samt forslag til hvordan undervisningen kan gjennomføres og hvilke spørsmål som kan stilles til deltakerne. Her er både undervisning for barn, tweens og unge, og her er hele undervisningsopplegg, kortere andakter, filmkvelder, samt en del spørsmål til bruk i gruppesamlinger eller individuell refleksjon.

Helt bakerst i boken finner vi en ressursbank, der det er forslag til klipp en kan se, spørsmål en kan stille seg når en ser film, og henvisninger til ulike nettsider og litteratur.

Flesteparten av filmene som det henvises til i boken er hentet fra de siste ti årene, noe som gjør at det antakeligvis er kjent for ungdommene fra før, og jeg tror dette vil gjøre det lett å få i gang en samtale rundt filmene. Dette er filmer de har interesse for, og som gjenspeiler mye av det de opplever i sin hverdag, og å benytte disse i trosopplæringen kan gi nye perspektiver på det de opplever at disse filmene kommuniserer til dem.

Boken er et nyttig verktøy for deg som ønsker å bruke film i trosopplæringen. Film som media taler lett til barn og unge, og det formidler mye gjennom både handling, bilder og musikk, samt underliggende tematikk og vinkling. Det er mange ulike faktorer man bør være obs på, og boken gir en god innføring i dette.

Første del av boken oppleves nok av undertegnede som litt tung, men det skyldes først og fremst at den er mettet med faglig stoff, og det er god og nyttig bakgrunnsinformasjon å ha med seg, særlig om film og filmanalyse er noe en ikke er særlig godt kjent med. Det er imidlertid også godt mulig å konsentrere seg om den praktiske delen, og hente mye godt arbeid herfra. Her er det skrevet ut i fulltekst hva en som leder kan si mellom klippene, spørsmål som bør stilles og aktiviteter som kan benyttes for å understreke poenget. Denne delen er lettfattelig samtidig som den er grundig, og gir mange gode undervisningsopplegg som krever lite ekstraarbeid for den som skal lede undervisningen. Her kommer det meste servert ferdig tilberedt til trosopplæreren!

Film er som sagt et mangefasettert medium, som kan formidle mer enn det vi er oss bevisst. Derfor vil jeg anbefale at du også setter deg inn i første del av boken – men er du i beit for ideer og trenger hjelp fort, er det fullt mulig å lese starte bakerst, og lese denne delen uavhengig av den innledende delen.

Boken «Manus for livet? Film som verktøy i trosopplæringen» gir en grundig innføring i bruk av film i undervisning og trosopplæring, og er et nyttig og konkret hjelpemiddel inn i trosopplæringsarbeidet. Boken anbefales absolutt til deg som ønsker å bruke elementer som er kjente og kjære for de fleste barn og unge for å skape en bro mellom deres hverdag og Bibelens budskap, og for å ha en god felles plattform for samtale om livets store og små spørsmål.

INNLEDNING

I min avhandling på teologistudiene, «Ungdom og sorgbearbeiding på nett – Hva kjennetegner ungdoms praksis med spontane minnesider på nett, og hvordan kan vi som kirke forholde oss til dette?», så jeg på fenomenet ungdom og sorgbearbeiding på nett. Med denne problemstillingen som utgangspunkt, gjorde jeg rede for ulike teorier rundt ungdom og sorg, før jeg la frem hva jeg fant på minnesidene jeg har fulgt på Internett. Jeg trakk også fram ungdommenes egne oppfatninger av dette, og så deretter disse tre tingene i lys av hverandre, for å vurdere hvordan kirken kan møte dette.

Når et ungt menneske dør, får ungdommene rundt behov for å vise sin sorg og sin medfølelse. I de siste årene har minnesider på Internett blitt et stadig voksende fenomen, og i dag finnes tusenvis av minnesider for både unge og voksne. Jeg ønsket å se på bruken av spontane minnesider etter dødsfall der ungdom er involvert, og å se hvordan vi som kirke kan møte denne tendensen til å sørge på nettet. Det er vanskelig å si noe om hva som er riktig og galt i møte med ungdom som sørger på nett, både fordi sorg er veldig individuelt, og fordi sorg på Internett er et veldig nytt område forskningsmessig. Jeg har gjennom mitt arbeid med avhandlingen likevel gjort meg noen tanker om temaet.

I denne artikkelen vil du få gjengitt noen av hovedpoengene fra oppgaven. Avhandlingen i sin helhet finnes på http://brage.bibsys.no/mf/

NÅR UNGDOM DØR

Et dødsfall skjer, et ungt menneske omkommer. Bare timer etter dødsfallet dukker det opp en minneside på Internett. Ungdom strømmer til siden, skriver hilsener og kommentarer, deler bilder og historier, og sender tanker til pårørende og til avdøde. De deler villig sin sorg, sin smerte og sine tanker rundt det som har hendt.

I begynnelsen er pågangen stor. Ofte er flere hundre innom i løpet av de første dagene. I tida frem mot begravelsen er man stadig litt i sjokk over det som har hendt, og gir uttrykk for dette. Så kommer begravelsen, og hverdagen innhenter en. «Sørgehøytideligheten» er over, som det sies i dødsannonsene. Men sorgen er der fortsatt. Og minnesidene eksisterer.

Sidene er i de aller fleste tilfellene uten tilsyn av voksne, og de har en tendens til å være aktive svært lenge etter dødsfallet. De som skriver på disse sidene er ikke nødvendigvis bekjente av avdøde, det kan like gjerne være noen som bare har hørt om det som har hendt og ønsker å vise sin deltakelse. Det ser ellers også ut til å være liten begrensning for hva som kan og ikke kan skrives på slike sider, man er ofte svært åpne med sine tanker og følelser.

Jeg undrer meg på om dette er en problematisk praksis nettopp fordi den er såpass grenseløs. I motsetning til en minnestund der man møter opp, snakker sammen og så har en god avslutning på sørgestunden, varer disse sidene gjerne i uker, måneder og år. I tillegg er det sjelden noen som følger opp de ungdommene som uttrykker en sorg som kanskje er problematisk, da voksne svært sjelden er involvert i disse sidene. Alt dette tenker jeg etterspør at vi blir oss mer bevisst vårt forhold til mennesker som sørger på minnesider på nett.

I Den norske kirkes «Plan for trosopplæring» (2010) står det at et av formålene med trosopplæringen er å bidra til «kristen livstolkning og livsmestring» for alle døpte barn og unge. Forfatter og forsker innenfor feltet barn, ungdom og trosopplæring Birgitte Lerheim sier følgende om dette formålet: «Solidaritet og nærvær på fellesmenneskelege arenaer, også den digitale, er ufråkomeleg for ei kyrkje som vil vere berekraftig.»[i]

ET KORT BLIKK PÅ MINNESIDER SOM FENOMEN

I arbeidet med avhandlingen har jeg fulgt ti minnesider over flere år, samt intervjuet fire ungdommer om deres bruk av minnesider. Ut fra disse observasjonene har jeg reflektert rundt praksisen med minnesider på nett.

Jeg vil kort legge frem noen typiske trekk ved ungdoms bruk av minnesider på nett. For mer utdypende presentasjon av dette, vil jeg henvise til selve avhandlingen.

Minnesider på nett er sider der ungdom gir et ganske åpent innblikk i sin sorg og sine følelser, der minner deles og venner trøstes. De benyttes i lang tid etter dødsfallet, gjerne mange år, og oppleves som et sted der man kan komme med alle sine tanker. For mange blir også minnesidene et sted der den avdøde føles nærmere, mer levende. Det er blant annet svært vanlig å henvende seg til den avdøde som om denne fortsatt var i live. Følelsene som kommer til uttrykk er gjerne sterke og rå, men for ungdommene som skriver oppleves det som en god måte å finne støtte og trøst på.

Ungdoms praksis med å sørge på nett er ikke udelt positiv. Minnesidene er på mange måter godt etablert som ritualer, og spiller en stor rolle i ungdoms sorgprosess – men det er viktig å gå disse ritualene i møte med et kritisk blikk. På den positive side er minnesidene med på å skape åpne fellesskap der de sørgende får komme med alle sine følelser. Alle ungdommer klarer imidlertid ikke å sette sunne grenser for seg selv i møte med sorg og tap. I noen tilfeller kan det virke som om minnesidene blir en forsterkende faktor for sorgen og en eventuell utvikling til komplisert sorg. Nettsidene gjør sorgen lett tilgjengelig, også om en ikke egentlig kjente avdøde. Mange ungdom uttrykker nemlig også stor sorg rundt dødsfall til mennesker de ikke kjente eller hadde noen tilknytning til. I og med at den døde fortsatt «finnes» på nettet er det også lettere for den som ønsker det å la være å ta realiteten inn over seg. Sidene har få grenser, og det ser ut til å være lite tilsyn av voksne.

KIRKENS MØTE MED UNGDOM SOM SØRGER PÅ NETT

Jeg har dannet meg et bilde av minnesider på nett som noe som føles veldig naturlig for ungdommene, og som av dem oppleves som en god hjelp i sorgarbeidet. De har imidlertid sjelden det fulle og hele bildet av sine sorgreaksjoner. For å forebygge komplisert sorg bør det være trygge voksne til stede i de ulike sørgerommene, som kan hjelpe til med planlegging og organisering, fange opp de som sliter, og sørge for å skape gode rammer for den sorgbearbeidingen som pågår. Jeg tenker at denne nye arenaen for sorg umulig kan være kirken uvedkommende, men jeg tror vi trenger en diskusjon rundt hvordan vi skal nærme oss dette feltet. I det følgende vil jeg komme med noen tanker omkring dette som jeg ser som viktige.

Tidsbruk og arbeidsavklaring

I følge visjonen for trosopplæring skal kirken gi livshjelp og livstolkning til barn og unge, og skal vi gjøre det må vi også være til stede der de er. Dette er en utfordring i forhold til Internett, en må selv sette grenser for når en er til stede på nettet i embets medfør, og når man er der som privatperson.  Det er viktig å tenke gjennom hvordan en vil forholde seg til Internett når man er på jobb. Når er det i orden å bruke av arbeidsgivers tid til å sitte på Facebook, og når bør man være logget av? Og hva gjør man om man oppdager noe på kveldstid, når man egentlig har fri, skal man da ta kontakt som prest?

Proaktivt avventende

Voksne som vil hjelpe ungdom i sorg, bør være proaktivt avventende (Bugge og Røkholt 2009). Det kan være vanskelig å bearbeide sorg alene, og man oppfordres derfor til å gå aktivt inn og undersøke behovene til de sørgende, og å opprettholde denne kontakten eller de tilbudene man gir over tid. Barn og unge trenger å få snakke om tapet, om sorgen og minnene, for på den måten å arbeide seg gjennom sorgen og kanskje slippe senvirkninger av den. Dette sier oss noe om viktigheten av å arbeide også med ungdom som sørger på nett.

Bør vi som kirke være proaktivt avventende i forhold til disse ungdommene? Og i så fall, hvordan? Jeg tror at om kirken skal hjelpe folk å forstå og leve sitt liv i lys av sin kristne tro, må vi også være frimodige på å møte dem midt i dette livet. Vi må være klar over at mennesker kan trenge hjelp der de er, og at noen ganger kan det være vanskelig å skulle rekke ut en hånd og be om hjelp. Da tenker jeg at vi har et ansvar til selv å rekke ut den hånden, og vise at vi er der om vi trengs. Det er imidlertid viktig å holde en god balanse i dette. Vi skal ikke trenge oss på, men vi skal heller ikke være redd for å komme med et tilbud, og opprettholde og eventuelt gjenta dette etter en stund. Som kirke både kan og bør vi være proaktivt avventende i forhold til ungdom som skriver på minnesider. Men siden dette er et forholdsvis nytt område, er vi nødt til å gjøre oss noen tanker om hvordan vi skal gjøre dette.

Noe av det første som blir viktig om vi skal være proaktivt avventende, er jo nettopp å være til stede der ungdom sørger. Slik kan man følge med på det ungdommene gir uttrykk for, og tilby seg selv som samtalepartner rett etter dødsfallet – for deretter å også følge opp over en viss tid, og kanskje gjenta tilbudet ved en senere anledning. Både Dyregrov (2010) og Bugge og Røkholt (2009) fremhever viktigheten av voksnes tilstedeværelse ved spontanaltere (veialtere, blomstersamlinger ved dødssted og lignende), for å følge med og støtte opp om det som foregår, hjelpe til med planlegging, og ikke minst for å få et innblikk i ungdommenes tanker, følelser og reaksjoner. Tydelige voksne kan hindre at ungdommer må ta seg av venner med komplisert sorg, som de kanskje ikke har forutsetninger for å takle. I tillegg er det også en fare for at ungdommene graver seg ned i sorgen sammen, dersom to med komplisert sorg møtes og ikke klarer å heve seg opp fra sin egen problematiske tilnærming til sorgen. Voksnes tilstedeværelse kan være med på å identifisere og lette slike situasjoner.

Kirkens tilstedeværelse

Kan kirken være til stede på minnesider, slik den ofte er til stede på minnestunder? På nettsiden Kriser.no opplyses det om hvilken rolle de profesjonelle skal ha når de er til stede ved spontane ritualer, og det vektlegges at man skal være til stede og prøve å fange opp de ungdommene som sliter, og som trenger mer oppfølging. Kirken er i mange hensyn å regne som profesjonelle når det kommer til sorg- og krisearbeid, og jeg tenker derfor at det er naturlig at kirken møter opp på for eksempel spontane minnestunder. Når det nå ser ut til at en viktig del av de spontane ritualene foregår på nettet, tror jeg også at kirken har en plass der. Ungdommene har skapt seg et eget rom der deres sorg kan få fritt utløp. Minnesider på nett kan på mange måter sammenlignes med såkalte spontanaltere. Kirken er stadig oftere med på markeringer ved slike altere, og jeg tror at minnesider på nett er neste skritt å gå når det gjelder tilstedeværelse. Vi trenger ikke være de ledende. Vi trenger ikke gå inn og organisere. Vi trenger ikke tvinge i gang samtaler. Vi trenger ikke å snakke om Gud i denne settingen (før ungdommene eventuelt selv tar det opp). Men jeg tror at vi skal ta sjansen på å gå inn og være tydelige på at vi er der, i bakgrunnen, om det trengs. Og skal vi gjøre dette, har ungdommene også selv noen tanker om dette, noe mine intervjuer viste.

Thomas (navnene er fiktive) var ambivalent i forhold til at prester (eller andre kirkelig ansatte) skulle gi seg til kjenne på nettsidene. Han mente selv han ikke ville benyttet seg av det om en prest skrev en generell beskjed på en minneside om at han eller hun kunne kontaktes om det var noen som ønsket å snakke med noen. Han ga uttrykk for at han kanskje følte det var feil plattform å strekke ut en hånd på, men på den andre side trodde også at mange nok ville syntes det var positivt at noen stilte seg til rådighet, så han modererte skepsisen sin noe.

Sara var klar på at hun nok hadde syntes det var rart om en prest kommenterte det hun skrev, og for eksempel spurte om ting var vanskelig dersom hun ga uttrykk for sterke følelser. Samtidig mente hun at det kunne vært greit, om hun hadde det tøft ville hun jo synes det var hyggelig om noen brydde seg.

Maren var positiv til at en prest kunne stå frem på minnesidene, og sa at hun trodde det nok er lettere å ta kontakt med noen på nettet, fremfor å møte opp på et kontor. Ungdommene var også enige om at det kan være lettere å uttrykke sine følelser skriftlig, og dette tenker jeg kan være en god grunn til å våge å være synlig på minnesider på nett. Det er ikke lett å skulle be om hjelp når man har det vanskelig, men om man kan «skjule» seg bak en datamaskin, er kanskje det første skrittet litt lettere å ta for noen.

Det virker på meg som om ungdommene i utgangspunktet ikke føler de trenger noen voksne på nettsidene, men at de ser for seg at de som sliter med sorgen nok kan føle det godt at noen bryr seg. For meg taler dette om viktigheten av at man går varsomt frem, at man ikke skal stikke seg for mye ut, men at kirken likevel skal våge å ta steget inn på minnesidene – for de ungdommene som sliter sin skyld.

Informantene mine er imidlertid klare på én ting, og det er at det kan ikke være en hvem som helst som skriver på nettsidene at han eller hun er der om noen trenger noen å snakke med. De er tydelige på at det må være en som kjenner ungdommene eller avdøde på et vis, som for eksempel konfirmantpresten eller den som forrettet i gravferden.

Kirkens kall og tjeneste

Jeg tror at kirken er kalt til å være til stede i verden, der menneskene er. Når det gjelder sørgende ungdom, kan det virke som om mye av deres sorg er flyttet fra graven, via spontane minnealtere, til Internett. Og da må kanskje vi som kirke følge etter, og møte ungdommene på deres arena fremfor å vente til de kommer til vår. Det er tydelig at minnesider på nettet foregår i stor grad uten voksenkontakt, og at ungdommene i alle fall ikke er negative til at noen står frem med en samtalemulighet. Det må gjøres varsomt, men tydelig. Om de velger å ta tak i den eller ikke, er en annen sak. Men da er i alle fall tilbudet lagt frem.

Det er viktig at nettverket rundt barn og unge bedriver forebyggende arbeid for å minske sjansene for at sorgen utvikler seg til komplisert sorg, og en del av dette handler nettopp om å være til stede slik at man kan få snakket om sorgen med noen. Her kan kirken være en viktig tilbyder og samarbeidspartner.

I møte med uventede dødsfall blant ungdom, er det dessuten viktige at man får gitt ut informasjon til ungdommene, og at denne er riktig (Bugge og Røkholt 2009). Jeg tror det kan være en god idé å bruke Internett som arena for dette også, fordi man når ut til så mange. Ungdommene vil fort selv legge ut informasjon de får tak i, men det kan være godt å holde et øye med dette og sørge for at den informasjonen som deles er sann, og ikke basert på rykter.

En annen ting det er viktig å reflektere rundt, om det å være til stede på nett, er hvor fort en eventuelt skal gå aktivt inn og kommentere. Politiet har gått ut og bedt om at en venter minst ett døgn før en skriver om dødsfall på Internett. Men hva skal vi gjøre når minnesiden er opprettet allerede etter de første par timene? Dette er et stort spørsmål, som det er umulig å gi et enkelt svar på. Men jeg ønsker i alle fall å oppfordre til at man vurderer det nøye før en går inn og kommenterer noe på minnesider på nett det første døgnet, og forsøker å få en viss oversikt over situasjonen, fakta og rykter før en innlater seg på dette. Dersom situasjonen tilsier at en bør inn og kommentere eller opplyse om minnestund og lignende skal man gjøre det, men særlig i dette første døgnet skal man være klar over at det finnes mange potensielle farer og sårbare situasjoner.

Ungdommene jeg intervjuet, var tydelig på at om minnesidene forsvant, ville dødsfallet plutselig bli virkelig for dem. Minnesidene fungerer på denne måten som en buffer mot sorgen og smerten – og når denne vedvarer, tror jeg det gjør noe med sorgprosessen. Når en ikke tar tapet inn over seg, så vil en heller ikke kunne jobbe med sorgen. Ungdom kan trenge hjelp fra voksne til å avslutte minnemarkeringer (Dyregrov 2010). Jeg tror vi som kirke skal være forsiktige med å gå for hardt ut i forhold til å ta en avgjørelse på dette, men jeg tror òg at mye kan gjøres for å legge til rette for en god prosess med en avslutning som siktemål. Er man som prest eller ungdomsarbeider involvert i en situasjon der en minneside lages, tror jeg det kan være en god idé at man snakker litt med de etterlatte om denne situasjonen i en samtale der dette føles passende. Snakk om hva som er ønskelig i forhold til denne siden, informer om hvilke tanker du har gjort deg om denne måten å sørge på nett på, og gi eventuelt beskjed til ungdommene også om hva dere tenker dersom dere kommer frem til noe konkret. Er ungdommene forberedt, kan en avslutning av minnesidebruken føles mindre brutal når den eventuelt kommer. Jeg tenker at det i utgangspunktet er de nærmeste etterlatte som bør avgjøre om minnesiden skal legges ned, men da dette er et tema få har tenkt over, kan det hende vi må legge det frem som et forslag.

Avslutningsvis vil jeg understreke at i møte med ungdom og komplisert sorg, er det viktig at hver enkelt som møter ungdom vurderer sin kompetanse, og ikke er redd for å henvise videre til andre dersom en møter noe en ikke er kompetent til. Som kirkelig ansatte har vi som regel bare en begrenset opplæring innenfor sjelesorg og psykologi. Det er godt og viktig å kunne hjelpe, men man skal vite hvor ens egen kompetanse ligger. Da blir det også viktig å kjenne andres kompetanse, slik at en vet hvem en skal henvise til. Møter du ungdommer som har en så komplisert sorgutvikling at du ikke lenger vet hvordan du skal forholde deg til den, er det viktig å si fra om dette og oppfordre til at en går til noen som virkelig kan hjelpe. Følg gjerne opp ungdommen videre allikevel, men innenfor de premisser din kompetanse gir.

OPPSUMMERING

Minnesider på nett er et utbredt fenomen. De varer lenge, ungdommene skriver åpent om sine følelser der, og de danner seg egne fellesskaper der sorgen, savnet og minnene om avdøde står i fokus. Danbolt (2005) skriver at dersom minnesider åpner for større deltakelse ellers i avskjeden med de døde, er det grunn til å anta at de er nyttige og fungerer forløsende for ungdommens følelser. Ungdommene jeg har snakket med ser minnesidene som en viktig del av deres sorgarbeid, men jeg har sett at dersom praksisen skal være til hjelp, er det andre faktorer som også er viktige. Blant disse er voksnes tilstedeværelse, muligheten for å snakke ut om sine følelser, og helst at minnemarkeringene avsluttes etter en viss tid. Fordi dette ikke er tilfelle på de fleste minnesider på nett, er jeg noe forbeholden til disse.

Jeg ser at ungdommene får mye positivt ut av sidene, særlig i starten av sørgeperioden, med tanke på å få snakket om sine tanker og følelser. Sidene gjør det også lettere å motvirke ensomheten en ofte kan føle på i sorgen. En av ungdommene jeg intervjuet reflekterte rundt bruk av minnesider, og fortalte at han trodde nok minnesidene handlet mye om å vise at man bryr seg, og at det nok er ved merkedager han ville savnet de mest. Jeg tror at dette er et viktig poeng, og synes det er dette som skinner igjennom i mitt møte med minnesidene også: Deres hovedfunksjon er i utgangspunktet å skape et sted der ungdommene kan vise medfølelse med hverandre, og der de kan markere merkedager. Jeg tror at om minnesidene brukes på denne måten, omtrent som en digital gravstein, er det mindre grunn til å være negativ til minnesidene.

Imidlertid er det få grenser for det som skjer på nett, og få voksne til stede som kan hjelpe ungdommene som sliter. Det er når ungdommene ikke klarer å forholde seg til sidene på en fornuftig måte at det blir vanskelig, og at bruken av minnesider på nett blir mer problematisk. Som et resultat av dette tenker jeg at vi ikke trenger å arbeide imot opprettelsen av minnesider på nett etter dødsfall, men at vi bør være kritiske i møte med minnesider. Om mulig bør vi være med på å sette noen av de grensene som mangler, og som avhandlingen min har kastet lys over. Hensynet til «den svakeste part», de ungdommene som ikke klarer å ha et sunt forhold til minnesidene, bør være toneangivende for dette.

Skal vi som kirke stille opp for de som har det vanskelig, og møte ungdom der de står i livet, må vi også stille opp der de er. Jeg tror det fort er sånn at de som har det tøffest, også synes det er vanskeligst å be om hjelp. Dersom vi skal fange opp de som sliter, må vi tørre å gå inn og være synlige på de arenaene der ungdommene samles – og per i dag ser det ut til at dette svært ofte er på Internett.

Det er mye å tenke gjennom i møte med ungdom og minnesider på nett. Min avhandling og denne artikkelen har bare kunnet gi et lite innblikk i en stor verden, og jeg håper det i fremtiden vil bli forsket mer på dette feltet. Slik det ser ut nå, er det sorg på Internett fremtidens teorier om ungdom og sorg i stor grad bør fokusere på. Vi må vite mer om ungdom og minnesider på nett om vi skal kunne stille opp for sørgende ungdom på best mulig måte.

LITTERATURLISTE

Bugge, K. E. og Røkholt, E. G., 2009, Barn og ungdom som sørger. (Bergen: Fagbokforlaget)

Dyregrov, A., 2010 Å ta avskjed: ritualer som hjelper barn gjennom sorg (Bergen: Fagbokforlaget)

Lerheim, B., 2011, «Å sørgje på internett: kyrkja og dei virtuelle sorgpraksisane» i: Simonsen, Asbjørn, Digital Trusopplæring. S. 159-173(Trondheim: Tapir akademisk forlag)

Psykososial oppfølging etter kriser og katastrofer 2012/19.juni. Ritualer.

http://www.kriser.no/ritualer

Den norske kirkes trosopplæringsplan 2012/19.juni. GUD GIR – VI DELER

http://www.kirken.no/?event=doLink&famID=38865

___________________________________________________
Foto: http://www.flickr.com/photos/egoes/4849344012/

Boktittel: LEIR fra L til R: Håndbok for ledere på leir
Redaktør: Ole Martin Rudstaden
Forlag: Acta forlag

Har du noen gang stått på leir og lurt på hvordan i alle dager du skal komme opp med en bli-kjent-lek, når lekeansvarlig ble stående i trafikkork en time unna? Eller dere skal ha underholdning, og du kan bare ikke komme på hvordan historien om Lille Willy var, eller hvilke sketsjer som pleier å være populære? Ser du frem mot leir med skrekk og gru? Eller kanskje du bare ønsker å vite litt mer om hva det går ut på å være leder på leir? Da kan dette være boka for deg!

Boka ”Leir fra L til R” er skrevet for Acta, Normisjons barne- og ungdomsarbeid, og er nå kommet ut i revidert utgave. I innledningen til boka står det at den er ment mer å brukes som et oppslagsverk for leirledere, enn som en bok som trengs å leses fra perm til perm. Og som oppslagsverk er den en fantastisk ressurs å ha! I tillegg tenker jeg at den også absolutt er flott å lese i sin helhet, kanskje da særlig av deg som skal være hovedleder på leir.

Boka er inndelt i 4 hoveddeler. Den første delen dreier seg om det praktiske rundt leir, med tanke på gjennomføringen av leiren. Hvordan bør vi legge opp ledersamlinger, første informasjonsmøtet, bli-kjent-samling, kveldssamlinger og ulike rutiner? Her finner du forslag til leker og øvelser, til hvordan utvasking bør legges opp, og til hvilke regler man bør ha eller unngå på leir. Denne delen fungerer også som en huskeliste, der en kan lese gjennom når man skal holde leir og se om en har husket å planlegge det en skal.

Del to er den største delen, og er en ressursbank. Her finner du et hav av leker og skjetsjer, forslag til tema, ute- og inneaktiviteter, bordvers, forslag til informasjonsbrev, ulike liturgiske ledd, sanger, og en kort innføring i en del misjonsland. Det myldrer av ideer og forslag, og lekene er enkelt forklart. Her er det bare å velge og vrake!

Deretter følger to mer faglige deler, ”Leder” og ”Leder  – fordypning”. Den første gir en kort og lettfattelig presentasjon av ulike sider ved det å være leder, gir tips om hvilke ledere man alltid bør ha på leiren, og hva som er de ulikes oppgaver. Den gir også en innføring i andakt, bønn og gruppesamlinger. I tillegg gir den en kort introduksjon i barn og unges utvikling og modning, og hva som kjennetegner ulike aldersgrupper. Disse kapitlene er også skrevet i et lettfattelig språk, og kan leses av både unge og mer erfarne ledere.

Den siste delen, fordypningsdelen, retter seg noe mer mot hovedledere på leir. Her er det ting som planlegging og etterarbeid, økonomi valg av ledere, sikkerhet, sjelesorg og problematiske opplevelser som seksuelle krenkelser og omsorgssvikt som er tema. Hvordan skal vi forholde oss til taushetsplikten? Hva gjør vi i møte med sykdom eller dødsfall? Hva gjør vi i møte med uønsket adferd? Temaene er dypere, men språket er fortsatt dette lette og forståelige. Dette er noe av det som gjør boka til den ressursen jeg opplever at den er, det er en bok du kan lese fort, når du har behov for det, uten at du må sette deg ned og arbeide hardt med stoffet.

Boka dreier seg om leir for både barn og unge. Den er i utgangspunktet rettet mot Actas leirledere, men dette er ikke til hinder for at alle kan ha nytte av boka. Det er først og fremst i presentasjonen av misjonsland og i brev- og kontraktsforslagene som henspiller på Actas visjoner at denne adressaten kommer frem, men tematikken som belyses er allikevel nyttig, og jeg vil tro at de fleste vil kunne benytte det som står også her. Og hvis ikke, så kan man bare hoppe videre til neste del, da målet om at dette skal være et oppslagsverk også gjør at delene ikke trenger å leses i sammenheng.

Jeg tenker at denne boka gjør seg i en hver barne- og ungdomsleders bokhylle – også om du ikke er så ofte på leir. Lekene kan benyttes i mange sammenhenger, og kapitlene om det å være leder gjelder ikke bare for leirledere, men for alle som har ansvar for barn og unge. Den vil dessuten være en flott gave til alle som skal være med som ledere på leirer, slik at man kan få en samtale og en felles forståelse rundt arbeidet en skal gjøre. Boka kan også brukes inn i ledertrening.

”Leir fra L til R” er en flott bok og en nyttig ressurs, som jeg absolutt kan anbefale til deg som jobber med barn og unge!

En dag satt Jesus og disiplene og snakket sammen. Jesus spurte hvem folk sa han var, og disiplene fortalte at de fleste trodde han var en av de gamle profetene. «Og dere da?» spurte Jesus så. «Hvem sier dere at jeg er?» Og Simon svarte: » Du er Messias, den levende Guds Sønn». (Matt 16:13-20)

Da Jesus hører dette, sier han at dette er det Gud selv som har vist Simon. Og så gir han Simon et spesielt oppdrag. Jesus gir han navnet Peter, som betyr klippe. Simon, klippen. Det faste fjellet som Jesus skal bygge sitt hus på. Peter skal være holdepunktet, grunnmuren, i Guds menighet.

Jeg synes det er spesielt at det er nettopp Peter som får dette oppdraget. Hva har Peter egentlig gjort for å fortjene dette? Tilsier hans dager med Jesus egentlig at han er verdig en slik rolle?

Peter kommer inn i Bibelhistorien en dag han er ute og fisker sammen med broren sin. De holder på å kaste garnet, men da Jesus sier «følg meg», slipper de alt de har i hendene og kommer. Det er en flott start. I blind tillit til en mann de ikke har snakket med, forlater de alt sitt. Peter ser seg ikke tilbake, han bare går.

Peter får se mye sammen med Jesus. Han opplever store ting. Han ser mennesker bli helbredet, blant dem hans egen svigermor. Han hører stumme snakke, ser lamme gå, og døde vekkes til live. Han blir en av de tre nærmeste disiplene og vennene til Jesus. Men den umiddelbare tilliten han hadde den dagen på stranda da Jesus kom og sa «følg meg», den er ikke lett å holde ved like. En dag disiplene er ute i båt, kommer Jesus gående mot dem på vannet. Først blir de redde, og tror de ser et spøkelse. Når de skjønner at det er Jesus, ber Peter om å få gå ut til han på vannet. Fortsatt den intuitive, spontane reaksjonen. Men så blir han redd. Så begynner motet å svikte. Og Peter synker. Han må reddes opp av Jesus. Jesus ser på Peter og sier «du lite troende!». Store sterke Peter, ikke fullt så modig lenger.

Det er mye Peter ikke forstår. Da Jesus for eksempel forteller en lignelse i Matteus 15, er det Peter som henvender seg til Jesus og ber han forklare.

Og det virker som om det bare går nedover for Peter sin del etter dette. Rett etter at han har sagt at Jesus er Guds Sønn, kan vi lese at Peter snakker med Jesus. Jesus har fortalt om den store planen. At Han må lide og dø. Og Peter reiser seg og ikke bare snakker med Jesus, det står at Peter irettesetter Jesus – nei Herre, det her må ikke skje, nå må vi finne en ny plan!

Peter vil bare Jesu beste. Men Jesus vet at det er ikke Hans beste som skal stå i fokus her. Han ser på Peter og gir han et nytt økenavn. «Vik fra meg Satan» sier Jesus. Kontrasten til Simon Klippen er stor.

Og så kommer vi til det som kan oppfattes som Peters store nederlag. Det endelige beviset på at han har sviktet. Jesus har samlet disiplene sine en siste gang. Han forteller dem at han snart skal dø. Og Peter svarer med sin sedvanlige spontanitet: Uansett hva som kommer, så skal han være der, hele veien. Det går ikke mer enn et døgn før Peter har sviktet tre ganger. Bannet på at han ikke kjenner, og aldri har kjent, den arresterte Jesus. Forlatt sin mester når det stormet som verst. Peter er fortvilet. Hva nå? Jeg kan tenke meg at Peter var helt sikker på at nå var løpet kjørt. Han hadde sviktet sin beste venn, og han kunne i alle fall være sikker på at han ikke lenger skulle lede kirken.

Men så, i Johannesevangeliet, kan vi lese om hvordan Jesus møter disiplene etter at han har stått opp fra de døde. Og igjen henvender han seg til Peter. Jesus spør om Peter elsker han. Det må ha vært et grusomt spørsmål for Peter sin del. En påminnelse om det som har hendt. På at han allerede har sviktet, enda så bastant han var. Han forventer seg nok en skikkelig lekse. «Elsket du meg, så ville du heller ikke sviktet meg!» Men det er ikke det Jesus sier. Han trekker ikke frem det som har hendt. Istedenfor ser han på Peter og sier: «Fø mine sauer, vær gjeter for dem». Jesus har ikke gitt opp Peter. Han har ikke valgt seg noen andre. Til tross for alt som har hendt, er det fortsatt Peter som har fått det store oppdraget. Peter skal fortsatt lede Jesu kirke.

Videre i Apostlenes gjerninger kan vi lese om hvordan Peter gjør dette. Han reiser rundt, forkynner om Jesus, skaper menigheter. Han blir kirkens grunnvoll, tross alle gangene han har kommet til kort.

Gud sier at Han kjenner oss – allerede før vi er født, kjenner Han oss fullt ut. Gud kjente Peter. Han visste at Peter ville svikte. Men Han ville allikevel ha nettopp Peter.

Oppdraget til Peter er blitt en oppfordring til oss alle. Det er ikke bare Peter som skal være apostel. Det er ikke lenger bare Peter kirken skal bygge på. I forbindelse med dåpen, leses misjonsbefalingen (Matt 28:18-20). I dåpen blir også vi disipler, og vi sendes ut som apostler for å fortelle videre om Guds ord. Disiplene fikk beskjed om å ikke si til noen at Jesus var Guds Sønn. Jeg tror det er fordi Jesus visste at folk var ikke klar for det, han hadde mer han måtte gjøre før dette skulle røpes. Men nå skal det fortelles til alle. Nå er tiden inne for å fortelle sannheten om hvem Jesus var og er. Og vi har del i dette oppdraget.

Det er lett å tenke at vi ikke er bra nok. At vi tviler, at vi er for selvopptatt, at vi ikke forstår eller at vi er for feige til å satse alt på en mann vi ikke engang har møtt.

Men hvis Peter, som så alt dette og allikevel sviktet, gang på gang, kan være den som hele kirken skulle bygges på, ja da er sannelig vi bra nok også. Gud kan bruke oss alle. Gjennom hele Bibelen kan vi lese om hvordan Gud bruker de minste, de svakeste, de utstøtte i sin plan. Gud kan bruke akkurat deg, der du er, med det du har å komme med.

Og vi står ikke alene i oppgaven som apostel. Vi er mange, det er én ting. Men viktigere er det at det er ikke VI som skal SKAPE troen. Peter kom ikke til erkjennelsen av at Jesus var Guds Sønn på egenhånd. Jesus sier det klart og tydelig til han: Det der fant du ikke ut av deg selv, det har Gud selv åpenbart for deg! Gud skaper tro. Det er Gud som skal gjøre den virkelig store jobben, det ansvaret skal vi slippe. Men vår oppgave er å hjelpe til, legge til rette, støtte opp om den som ønsker å tro. Og Jesus har lovet oss at vi skal ikke gå alene. «Jeg er med dere ALLE DAGER inntil verdens ende» leser vi i misjonsbefalingen. Og Gud har lovet oss: «Vær ikke redd for dem, jeg er med deg!» (Jer 1:8) Som Guds utsendte har vi hele tiden en åpen forbindelse til Gud, som Han ønsker at vi skal bruke. Han kutter ikke snora og sender oss ut uten noen kontaktmulighet.

Derfor skal vi gå frimodig ut i verden som en del av Den Store Kirken. Som en del av et apostelfellesskap. Vi er sendt ut med et oppdrag om å gjøre alle folkeslag til disipler, og for å «ta vare på dere selv og på hele den flokken som Den hellige ånd har satt dere til å være tilsynsmenn for!», som Paulus formante menigheten i Efesos. (Apg 20:28) For å bygge kirke, må vi både fortelle om Jesus, og hjelpe hverandre, skape et fellesskap.

Og vi kan alle være med. Gud har bruk for oss. Gud har bruk for deg. Gud vil bygge sin kirke på deg.

_______________________________________________
Foto: http://www.flickr.com/photos/lel4nd/3985490626/

Han kom inn i Jeriko og dro gjennom byen. Der var det en mann som het Sakkeus. Han var overtoller og svært rik. Han ville gjerne se hvem Jesus var, men han kunne ikke komme til for folkemengden, for han var liten av vekst. Da løp han i forveien og klatret opp i et morbærtre for å få se ham på et sted hvor han måtte komme forbi. Og da Jesus kom dit, så han opp og sa til ham: «Sakkeus, skynd deg og kom ned! For i dag må jeg ta inn hos deg.» Han skyndte seg da ned og tok imot ham med glede. Men alle som så det, murret og sa: «Han har tatt inn hos en syndig mann.» Men Sakkeus sto fram og sa til Herren: «Herre, halvparten av alt jeg eier, gir jeg til de fattige, og har jeg presset penger av noen, skal de få firedobbelt igjen.» Da sa Jesus til ham: «I dag er frelse kommet til dette huset, for også han er en Abrahams sønn. For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem.» (Luk 19,1-10 )

Sakkeus var ikke særlig godt likt. Han var toller, han krevde penger av folk. Og ikke nok med det, han var overtoller, så han var med på å bestemme at dette skulle skje. Det står i Bibelen at han var svært rik. Sakkeus tjente godt, og ofte var grunnen til dette at tollerne tok mer penger enn de skulle ha, og puttet det i egen lomme. Han hadde nok ikke mange venner blant «folk flest».

Og denne dagen er det kamp om plassene. Alle har hørt om en Jesus som reiser rundt, som taler om Gud, som gjør store undre. Alle vil se han, møte han. Sakkeus var ingen høy mann, og så ingen ting så lenge han sto midt i folkemengden. Og jeg kan tenke meg at det ikke var mange som hadde lyst til å la han få komme foran i mengden så han fikk se. De tenkte nok at det kunne være det samme med Sakkeus.

Men Sakkeus gir seg ikke. Av en eller annen grunn, så bare MÅ han se Jesus. Og lysten er så stor, at den rike, høytstående Sakkeus, han gjør noe så barnslig som å klatre opp i et tre! Det var absolutt ikke sånn en overtoller skulle oppføre seg. Men noe driver Sakkeus opp i treet.

Og samtidig, så er det en annen som drives frem i historien. For midt i alt menneskemylderet, midt i alle ropene, alle som ønsker å snakke til Jesus, se Jesus – så kikker Jesus istedenfor opp og ser Sakkeus i morbærtreet. Morbærtrær kan bli ganske høye, og har forholdsvis tett løvverk. Det er ingenting som tilsier at det var naturlig å få øye på Sakkeus i treet. Og hvem går vel og titter opp i trærne uansett, når man har en hel folkemengde rundt seg?

Men Jesus visste at Sakkeus var der. Han kunne ha ignorert han. Men Jesus går bort til treet, kikker opp på Sakkeus, og inviterer seg selv på middag! Og han gjør det ikke som noe spørsmål. På samme måte som Sakkeus bare måtte se Jesus, sier Jesus at han må ta inn hos Sakkeus. Ja, i den greske originalteksten står det faktisk at Jesus sier at det er nødvendig at han tar inn hos Sakkeus!

Det er som om Jesus dras mot Sakkeus. Bibelen forteller oss at Gud lengter etter sine. Han dras mot oss, både når vi lengter etter han, og når vi snur ryggen til. Gud gir aldri opp. Og uavhengig av hvor vi er hen, om vi føler oss nært eller fjernt fra Gud, så ser Han oss. Så ønsker han å ha kontakt med oss. Han ønsker å komme inn i våre liv.

Det skjer noe med Sakkeus i dette møtet med Jesus. Jesu tilstedeværelse får betydning for Sakkeus’ liv. Han innser at det han har gjort tidligere, ikke er bra. Han får en fokusendring.

Sakkeus opplever at den rikdommen han har spart seg opp, ikke betyr det samme lenger. Han bestemmer seg derfor for å dele med de som har mindre. Og han innser at han må gjøre opp for sine gamle synder. Han vil betale tilbake alt han har tatt for andre, og mer til.

Sakkeus gjør folkemengdens murring til skamme. De reagerer på at Jesus vil ha noe med en slik fyr å gjøre. Sakkeus viser dem at han ikke lenger er denne fyren.

Jesus har den virkningen på folk. Når han blir i fokus, får resten av livet en annen mening. Det er ikke så viktig hva vi sparer på her på jorda. Det er ikke så viktig hvilken status vi har. Det betyr i bunn og grunn veldig lite, for en dag skal vi forlate alt det. Da er det bare den evige Gud som holder. Bibelen oppfordrer oss til å foreta en slik fokusendring. Til ikke å fokusere på hva vi har eller ikke har, men på å gjøre godt mot hverandre:
«Forman dem som er rike i denne verden, at de ikke må være overmodige og ikke sette sitt håp til den usikre rikdommen, men til Gud, han som gir oss rikelig av alt for at vi skal nyte det. De skal gjøre godt, være rike på gode gjerninger, være gavmilde og dele med andre. Slik samler de seg en skatt som blir en god grunnvoll for fremtiden, så de kan vinne det virkelige livet.» (1 Tim 6:17-19)

«Å ha et liv handler ikke om hva du har i livet – men hva du gjør ut av det du har!» sa ei venninne av meg en gang. Jeg tror det er noe av dette Sakkeus opplever, og jeg tror det er det vi skal lære av Sakkeus. Vi skal ikke sette vårt håp til rikdom og jordisk gods, slik Paulus skriver til Timoteus. Vi skal sette vårt håp til Gud. Vi skal leve på jorden slik at vi får et liv i himmelen. Det handler om å søke Jesus, slik Sakkeus søkte Jesus. Det handler om å si ja når Jesus kommer og vil ta inn hos deg, når Jesus vil bo i hjertet ditt. Det handler om å takke ja til den gaven Jesus gir oss når han tar straffen for vår skyld med seg opp på korset.

_____________________________________________
Foto: http://www.flickr.com/photos/chocaholic/394523066/

«Hvis du skal si én bibelhistorie fra det Nye Testamentet som beskriver deg og ditt forhold til Gud, hvilken ville du velge?»

Det er et vanskelig spørsmål. Hvem er du? Og hvem er du i forhold til Gud?

Tankene mine raste gjennom mange ulike svar. Den første bibelhistorien jeg kom på, var historien om Sakkeus, mannen som klatrer opp i et morbærtre for å se Jesus. Fordi han bare VET at han må det.  Men selv om jeg har et ønske om å ha Jesus som hovedfokus i livet mitt, så er det ikke det som karakteriserer mitt forhold til Gud. Til det er jeg kanskje litt for tilbakeholden. Jeg vil gjerne bestemme litt selv også.

Den neste bibelhistorien som falt meg inn var Bartimeus, den blinde tiggeren som roper på Jesus og ber om helbredelse. Jeg skulle ønske jeg hadde så sterk tro. Jeg ber om tilgivelse iblant, men jeg klarer ikke å begripe at det går an, jeg klarer ikke å stole fullt og helt på at det skjer, slik Bartimeus var sikker på at Jesus kunne hjelpe. Til det har jeg for mye tvil iblandet troen.

Det er et hav av historier å ta av. Jeg har mange historier som beskriver hvordan jeg vil være. Jeg vil gjerne være Peter, som lar hjertet tale, som Jesus lover å bygge sin kirke på. Jeg vil gjerne være Maria, Jesu mor, som stoler blindt på Gud og satser sitt rykte og sin ære på å følge Han. Jeg vil gjerne være kvinnen ved tempelet som gir det lille hun har til Gud.

Men på en eller annen måte så når jeg ikke helt opp. På en eller annen måte så føler jeg meg underlegen disse menneskene.

Det er lett å føle at en ikke er en «god nok» kristen. At man ikke tror sterkt nok, er villig nok, er selvoppofrende nok. At man ikke klarer å være som de vi leser om i Bibelen. Og at det derfor ikke er noen vits i å være en kristen i det hele tatt. Men det finnes ingen skala for hvor kristen du er. Det finnes ingen målestokk du må jobbe deg oppover. Det eneste du må forholde deg til, er følgende: Tror du at Jesus var Guds Sønn? Tror du at Han døde og stod opp igjen for din skyld? Vil du gjøre det du kan for å leve slik Han vil du skal leve?

Det spørres ikke etter hvor mye du tror. Om du tviler. Om du ber hver dag eller om du går i kirken hver søndag. Alt Gud lurer på, er om du tror. Det er godt nok for Gud. DU er god nok for Gud!

Så hva svarte jeg? Hvilken bibelhistorie representerer meg? Jeg tror jeg passer best til historien om Maria, Marta og Jesus. Jesus kommer på besøk til de to søstrene, det er lenge siden han har sett dem. Maria skynder seg på kjøkkenet, lager mat, steller og ordner. Marta setter seg ned ved føttene til Jesus og lytter til det han har å si. Jeg tror at jeg er begge de to jentene. Jeg forsøker å tjene Gud. Og jeg forsøker å lytte. Jeg gjør litt av hvert. Jeg er både Marta og Maria.

Senere i Bibelen får vi vite at også de tviler. De stiller spørsmål til Jesus, tviler og er sinte. Broren deres er død, og Marta vil vite – hvor var Jesus hen da det skjedde? Hvorfor gjorde han ikke noe? Svaret på det kan jeg ikke komme med nå. Men Maria og Marta trekkes frem som forbilder til tross for dette. Og kanskje også på grunn av dette. De stoler så mye på Gud at de kommer med akkurat det de tenker på. Jeg vil også komme til Gud med alt. Marta og Maria er for meg både representanter for mitt forhold til Gud, og noe å strekke seg etter.

Hvilken bibelhistorie passer best med ditt forhold til Gud?

____________________________________________

Foto: http://www.flickr.com/photos/feargal/3922970519/