Gry Stålsett

Skrevet av Andreas S. Iversen

I forbindelse med høstens første tema sjelesorg har vi fått intervjue Gry Stålsett om et tema vi synes er viktig: ungdom og sorg.
Gry er ansatt som førsteamanuensis innen religionspsykologi ved Det teologiske Menighetsfakultet og er tilknyttet Modum Bad som spesialpsykolog.

Hva slags type sorg møter du oftest oftest hos ungdom?

Mange unge sørger over foreldres skilsmisse. Ellers er det oftest når en mister noen, i møte med døden. Ungdom reagerer ulikt på sorg. Boken Ung Sorg viser det, her beskrives en bredde i normalreaksjoner ved sorg. Mange blir ensomme i sorgen og får en slags ”inni en boble”-følelse i forhold til venner, de kan føle at de ikke blir forstått eller sett på skolen, kan de miste motivasjon og konsentrasjon og få problemer med søvn. Mange føler seg også ensomme innad i familien der kanskje flere også sørger. Det at andre kan føle seg klønete i møte med sorgen gjør det ikke enkelt. Mange kjenner ubehag ved å vise tristhet og følelser og ikke være på ”topp” i vår kultur hvor det å være ”lykkelig” er en del av prestasjonskulturen.

Hvordan skal vi som voksne og ungdomsledere møte ungdom i sorg?

For det første er det viktig å ha kunnskap om det. Er det en emosjonell førstehjelp som kan gis helt i starten for eksempel? Det er viktig å redusere alenefølelsen så mye som en kan og vise at personen ikke er alene – gjerne rett og slett ved å si det høyt at en ikke er det. Dernest bekrefte at alle følelser er naturlige, også å være nummen og ikke kjenne på sorg en stund, eller være sint eller lettet. Deretter redusere skyldfølelse og skam. Å lytte til fortellingen om det som har skjedd kan være en hjelp. Samtidig hjelpe den unge til at sorgen ikke fyller alle rom, formidle at det også er lov å ha litt pauser i sorgen.

Å møte mennesker i sorg det handler om varme, nærvær og respekt. Man må tåle at mennesker reagerer ulikt, og at til og med kan bli avvisende. Det er samtidig viktig å ikke være invaderende, og huske på at det er forskjell på omsorg og empati. Til slutt er det et poeng at det handler om å stille opp ikke bare i begynnelsen, men være en støtte i bearbeiding av sorgen over tid.

Hvis det er slik sorgen er knyttet til en akutt traumatisk hendelse, for eksempel bilulykke, vold eller lignende snakker vi om at det er ett 6 timers vindu før det lagrer seg i langtidshukommelsen. Ny forskning viser at man det første døgnet ikke skal gå for detaljert inn på sanseinntrykk og følelser, men heller avhektes med å se en film, spille spill eller noe annet. Dette er ikke fortrenging, da dette skjer før traumet er lagret i minnet. En skal ikke gi sovetabletter, eller anbefale søvn, eller  aktiviteter som får opp adrenalinet: det øker lagringshastigheten i langtidsminnet. Etter ett døgn kan en snakke mer om det som har skjedd, utover kun rekkefølgen i hendelsesforløpet.

Hvordan kan oppfatningen av Gud hjelpe eller forverre sorgen?

Et gudsbilde er psykologisk dannet av tidlige relasjonserfaringer og preget av foreldrebildene. Sorg kan endre gudsbildet, en kan føle seg forlatt av Gud, det kan bli krise i troen. Hvis det er en av foreldrene man opplever å miste vil det ha betydelig innvirkning. Uansett vil meningsløsheten, sinne og fortvilelse også gjerne rettes mot  Gud. Noen finner da trøst i troen, i bønn, i ritualer, mens andre igjen føler at verden er blitt kald og tom og ingenting hjelper, heller ikke Gud.  

Et rigid og unyansert gudsbilde, kan forverre sorgen – spesielt hvis det innenfor troen ikke er rom for følelser som sinne og raseri for eksempel.  Et gudsbilde som tror at Gud styrer alt, har en hensikt med alt og det er nok en mening med alt vil forverres av sorg og kriser. Slik forkynnelse vil kunne virke negativt.

Derimot vil et mer nyansert, romslig gudsbilde, der alle følelser er ”lovlige” kunne virke positivt. Et gudsbilde som er preget av tillitt og ikke oppleves ”straffende” vil være en støtte i sorgen. I den sammenheng handler det om skape aksept for alle følelsene som kommer også i troens rom, i forhold til Gud, både de positive og de negative.

Hvordan blir man kjent med sin egen sorg?

Det trengs allmenn undervisning om sorg. Det trengs kompetanse på følelser. Det er viktig at man generelt som ung blir kjent med de grunnleggende følelsene sine: hvordan de kjennes i kroppen, hvilken informasjon de bærer, hvordan de kan leses og uttrykkes, osv. Når en da møter sorg, står en mye sterkere. Med tanke på egen sorg kan sorggrupper, som er likemannsgrupper og ikke terapi, være til god hjelp,. Generelt er det godt å ha noen å snakke med uavhengig om det er venner, familie, sjelesørger eller terapeut. Det å få hjelp til å utrykke sorgen – med ritualer, ord, farger, tegninger eller på annen måte – vil være til god hjelp. Til slutt er det viktig å motarbeidet tabuet og frykten for å gråte. Det å få vite at det er sunt å gråte, at det er grunnleggende helende, at det vasker hjernen og lindrer dypt – bare en tillater den å komme –det kan være helt uvurderlig.

Sjelesorg er omsorg for sjelen. Det er et litt gammeldagsord som stammer fra tysk. Det er ikke et selvforklarende ord, og kanskje burde vi funnet et annet. Men, ingen andre ord beskriver fullgodt hva sjelesorg virkelig er. Det er mer enn omsorg, mer en samtale, mer enn oppfølging og veiledning, mer en ransaking, mer enn å dele gode og vanskelig ting, mer enn å møtes ansikt til ansikt, mer enn å møtes i Guds nærvær.

Sjelesorg kan ta mange former, men i all hovedsak handler det om å samtale om spørsmål, problemer eller utfordringer i livet. Sjelesorgen er forankret i den kristne teologien, men tema for samtalen kan være så mangt. Den kan like gjerne handle om forholdet til Gud som forholdet til mor og far. Allikevel vil troen alltid være ramme rundt sjelesorgen. Sjelesorg er ikke terapi og skiller seg fra psykologi og psykiatri i den forstand at sjelesørgeren ikke nødvendigvis søker å finne svar og gjøre frisk – men heller å sammen med den andre gå dypere inn og utforske det som tynger.

Sjelesorg skjer som oftest i rammen av en avtalt samtale på tomannshånd, men jeg tror at vi som driver med ungdomsarbeid opplever sjelesorg som en del av hverdagen. Plutselig befinner vi oss i en situasjon hvor en ungdom åpner seg for oss; På gresset ved siden av volleyballbanen, litt bortenfor de andre, forteller hun plutselig om hvor ensom hun er – etter å hå fått forbønn i gymsalen etter gudstjenesten forteller han åpent om livet som skilsmissebarn – i lunsjen, etter at de andre ved bordet har gått, forteller hun hvordan hun synes det er vanskelig å være kristen og samtidig henge med de vennene hun har hjemme.

Sjelesorg handler om å lytte, om å være sammen og om å rette fokuset mot Gud. Som kirke er det viktig at vi tør å ta tak i det som er utfordrende og vanskelig – også på det personlige plan, og sjelesorgen kan være en arena for dette. En arena for å støtte, heie fram og utfordre.

I tiden som kommer ønsker vi på ungdomsarbeid.no å utforske så mange sider som mulig ved sjelesorgen. Vi ønsker å løfte frem ulike former for sjelesorg, ulike innfallsvinkler og metoder, ulike problemstillinger, tips og muligheter. Med dette håper vi å oppmuntre og utfordre til større fokus på sjelesorg i kristne ungdomsarbeid. Selv om sjelesorg som begrep kan være vanskelig og fjernt, er sjelesorg som fenomen nært og gjenkjennelig. Det er som når to mennesker slår følge et stykke på vei, sammen med hverandre og sammen med Gud.

Boktittel: En mer synlig kirke
Forfatter: Oddbjørg A. Bjørdal
Forlag: IKO-forlaget

Boken ”En mer synlig kirke” er først og fremst en guide til bedre kommunikasjon og markedsføring i menigheter i Den norske kirke, men jeg tror den kan være vel så nyttig for små og store ungdomsarbeid i kirke og organisasjon. I bunn og grunn handler boken om å det å være bevisste på kommunikasjon og markedsføring – bevisste på hva man ønsker å formidle, hvordan man bør gjøre det, og ikke minst når.

Forfatter Oddbjørg A. Bjørdal forteller at utgangspunktet for boken er «Gud gir – vi deler», kirkens Plan for trosopplæring. I planen, under avsnittet ”Kommunikasjonsarbeid”, blir det snakket meget tydelig og noen klare utfordringer blir gitt. Et eksempel er setningen: ”I tilknytning til planene for de ulike tiltakene må det utarbeides egne strategier for kommunikasjon og markedsføring.”. I tillegg påpeker Bjørdal selv at det i dag fokuseres lite på kommunikasjon og markedsføring på innenfor kirkelige utdanninger, og hun oppfordrer kirken til større åpenhet og bedre informasjon rundt sitt arbeid.

Det er når man skal møte disse utfordringene at denne boken er nyttig.

”En mer synlig kirke” er tydelig og godt utformet, med hjelp og tips fra A-Å i kommunikasjons-, og markedsføringsarbeid. Boken er ment som en praktisk håndbok, og dermed lett å ta i bruk. Praktiske eksempler fra menighetsarbeid og andre settinger illustrerer og utdyper problemstillingene. Temaene i boken inkluderer blant annet ”Hvordan formulere budskapet?”, ”Hvordan bruke sosiale medier?” og ”Hvordan komme på talefot med journalister og redaksjoner?”.

Et av bokens viktigste bidrag er kapitelet ”Utvikling av kommunikasjonsstrategi – steg for steg”. Her blir man enkelt, og punkt for punkt, loset frem til en strategi for sitt eget arbeid. Som Jens-Petter Johnsen, direktør i Kirkerådet, skriver på bokens omslag:

”Det skjer mye flott og viktig i menighetene. Men vi er ikke like flinke til å informere og markedsføre alt det gode som skjer. Og det er ofte vanskelig å nå gjennom i informasjonsjungelen. Denne boka er en hjelp til å utvikle et målrettet og systematisk kommunikasjonsarbeid.(…)”

”En mer synlig kirke” er en enkel, lettlest håndbok til bruk i kirke og organisasjoner. Jeg tror at mange vil ha godt av å lese den, og ha den i bakhånd – enten deres største utfordring er utforming av plakater og brev, eller hvorvidt man skal satse på Instagram eller Snapchat.

”En mer synlig kirke – om kommunikasjon og markedsføring”
  IKO-Forlaget AS, Oslo 2015
  Forfatter: Oddbjørg Aasen Bjørdal
http://iko.no/menighet—barn-og-unge/en-mer-synlig-kirke

Det er palmesøndag, og vi er på vei inn i ”den stille uke”. Det kan kirka vår kanskje trenge etter de ukene vi nettopp har hatt. Kirkemøtet og saken om ekteskapet har preget både gudstjenester og hverdagslivet. Det har vært tema for mange diskusjoner – blant så vel gode venner som uenige teologer. Til og med landets media har dekket saken bredt. Uansett hva man måtte mene om saken, håper jeg at vi alle kan være enige om at et fokus på uenighet og misnøye ikke tjener vår sak. Kanskje trenger vi alle nå en stille uke. En uke hvor vi trekker oss tilbake og ligger lavt til stormen gir seg. En uke uten å provosere eller å snakke med store ord.

Eller kanskje ikke.
Kanskje er det ikke en stille uke vi trenger.
Kanskje er det tid for det motsatte.

Det er palmesøndag, og Jesus er på vei inn i Jerusalem. Folkemengdene stormer mot han. Mannen de har hørt så mye om – han som har helbredet syke, drevet ut onde ånder og oppreist en død mann – HAN er i byen. De er oppspilte og glade. Kanskje tror de at han kan klare alt, men selv de har ikke forutsett hva som skal skje denne ”stille uken”. Jesus skal dø og stå opp igjen. Mennesket blir frelst. Døden blir beseiret.

Dette er sentrum for troen vår. Jeg sier ikke at debatten de siste ukene ikke er viktig for kirken – det er den. Men den er ikke viktig for å kunne tro på Gud. Spørsmålet er ikke hva du tror, men om du tror.

Om du tror at Jesus døde og stod opp. Om du tror at Gud sendte sin eneste sønn til jorden for vår skyld, for at vi skal få evig liv og en gang møte Ham selv – ansikt til ansikt.

Det er palmesøndag, og det er på tide å rope høyt. Som folkemengden i byen gjorde. Og ikke rope høyt om uenighet – men om det vi er enige om;  at vi har en Gud som er større enn alt, og at vi har en frelser som døde for oss, og som stod opp, og som er midt i blant oss den dag i dag.

Det er dette påsken handler om.
Det er dette som er sentrum for troen vår.

”Fokus og innstilling er viktig i konfirmantarbeidet.” Hørt det før? Kanskje kunne man byttet ut ”konfirmantarbeidet” med hva som helst annet og setningen hadde vært like sann. Jeg har alltid likt å påpeke at klisjer er klisjer av en grunn. De blir ikke til av seg selv. De er klisjer fordi de blir brukt gang på gang. Oftere enn ikke så brukes de fordi de funker. ”Å holde fokus” og ”å ha rette innstilling” er slike klisjer. Men i disse OL-tider – å spørre Johaug, Bjørndalen eller Svindal om fokus og innstilling er klisjeer.

Jeg tror vi som jobber i kirka, og i konfirmantarbeid spesielt, alltid har godt å sjekke hvor vi egentlig har fokus, og hvilken innstilling vi møter konfirmantene med. Det er ikke lenge siden jeg leste en prests sukk over umodne konfirmanter på facebook. Han mente aldersgrensen burde heves for dem som ikke greide å holde seg med en viss verdighet innenfor kirkerommets stive vegger.

Svaret han fikk av en annen prest var like positivt som den opprinnelige posten var negativ; du må endre fokus og innstilling. I svaret beskrev presten hvordan han selv hadde gått fra å grue seg til konfirmanttiden år etter år, til å glede seg. Glede seg over disse flotte ungdommene som toget inn i kirken. En gjeng med unike mennesker, alle med sine egenskaper og talenter. Alle med sine utfordringer, men ikke noe som kirken, og troa, ikke klarer å håndtere.

Grunnen til at fokus og innstilling er viktig for idrettsutøvere er selvfølgelig at de trenger dette for å prestere på et høyt nivå. Ingen steder er dette tydeligere enn i tilfellet Aksel Lund Svindal og de andre i alpinbakken. Et hundredels uoppmerksomhet kan koste deg gullet. Et par sekunder med fokuset et annet sted enn løypa sender deg langt ned på resultatlista. Starter du løpet uten å i det hele tatt være innstilt på å vinne, kan du bare glemme det.

Hva betyr det å holde fokus i konfirmantarbeidet? Jeg tror det betyr å alltid ha blikket rettet mot Gud – og konfirmanten. ”Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.” Vi må ta imot konfirmantene med åpne armer. Vise dem at kirken har rom og plass for dem – slik de er. Akseptere at de ikke er vant til våre skikker og tradisjoner, men heller vise dem hvorfor vi gjør som vi gjør. Og fremfor alt akseptere dem. Vise dem den kjærligheten vi selv er blitt vist – den som gjør at vi fortsatt kaller oss kristne.

Hva betyr det å ha en god innstilling i konfirmantarbeidet? Her må vi tilbake til presten som begynte å glede seg til konfirmanttiden. Det tror jeg er et valg vi alle kan ta. Vi kan velge å glede oss. Vi kan velge å se på de positive sidene. Vi kan fokusere på det faktum at det kommer en gjeng ungdommer inn kirkedørene – og blir der, i alle fall for en periode. I den perioden har vi mulighet til å vise dem at det finnes noe større enn dem selv.

Hva er det vi mister i kirka når fokus og innstilling ikke stemmer? Ikke medaljer og plasser, men mennesker. Når ungdommer, i sin mest sårbare, utagerende og påvirkelige alder, kommer til kirka tror jeg alt står og faller på mottakelsen. Egentlig er det jo selvfølgelig. Vi vet det selv – ingen av oss blir værende et sted vi ikke er ønsket. Og det er noe man merker – fort. Jeg tror bare en hundredel er nok, kanskje et par sekunder – og igjen; er ikke innstillingen god, kan du bare glemme det.

Hvordan være kirke for ungdom? Det er et spørsmål som alltid har fascinert meg. Jeg tror at svarene er mange og forskjellige, og at det finnes mye man kan gjøre. Men jeg har allikevel erfart de siste årene, at kanskje handler det vel så mye om å ikke gjøre noe…

Helt siden jeg selv var konfirmant, og fikk mitt først møte med ungdomsarbeid, har jeg vært engasjert i kirkelig arbeid for ungdom. Både som deltaker, som leder, og de siste årene som student på Ungdom, Kultur og Tro på Menighetsfakultetet. Særlig gjennom møte med ungdomsarbeid som skolefag, har spørsmålet ”Hvordan være kirke for ungdom?” blitt viktig for meg. Uansett hva slags menighet man er en del av – er det alltid en problemstilling man må ta på alvor;

Skal det være egne aktiviteter for ungdom? Egne gudstjenester?
Skal man ha lederkurs, bibelgrupper, konfirmantleir? Kor, kafé, klubb?

Hva slags felleskap ønsker ungdom?

Jeg tror som sagt at svarene på disse spørsmålene er varierte og mange. Ut fra hvilket sted man snakker om, og hva slags ungdommer man har med å gjøre, kan løsningene variere stort fra menighet til menighet. Men gjennom mitt arbeid med ungdom, er det én ting som er blitt klart for meg. Uansett hva slags kontekst man jobber i, er det alltid plass til, og behov for, et lavterskeltilbud.

For min egen del har disse tilbudene vært enten ungdomskafé eller ungdomsklubb. Det som kjennetegner et lavterskeltilbud – er nettopp det; en lav terskel. Her stilles det ikke krav til forkunnskaper eller egenskaper. Her er det ikke et stort aktivitetsnivå, eller krav til deltakelse. Her kan man komme, og være.
I starten var det en utfordring å ikke hele tiden skulle ha et opplegg, noe å invitere folk på, men etter hvert ble det mer naturlig å bare invitere ungdom til å være sammen. Så blir det allikevel aktivitet, gjennom samtaler, diskusjoner, spill, at vi spiser og drikker sammen osv.

En viktig erfaring jeg har gjort meg er nemlig at det er minst like viktig å være kirke med ungdom, som for ungdom.

I vårt lavterskeltilbud har vi heller ikke noen uttalt forkynnelse, men jeg liker å tenke at vi forkynner mer enn vi tror – gjennom de handlingene vi utfører, og de holdningene vi viser.

Jeg tror at det diakonale må få prege slike tilbud. På den ungdomskafeen jeg har vært involvert i de siste årene har vi innført ”hilse-, og smilepåbud”. Dette går ut på at alle som kommer inn i kafeen, enten de er gamle kjente eller nye fjes, skal få et ”hei” og et smil. Gjerne hilser man også på nye med navn og får i gang en liten samtale.

Det har vært viktig for oss at alle som ville skulle føle seg velkommen. I ungdomsmiljøer kan det lett oppstå ”klikker” og grupper, som igjen gjør at noen vil oppleve at de står utenfor fellesskapet. I et lavterskeltilbud er det viktig at man har fokus på dette, og gjerne aktivt går inn for å motvirke slike ”klikker”.

Allikevel er greit å huske på at det er en balansegang mellom det å være inkluderende og det å være påtrengende. Lavterskeltilbudet skal fortsatt være et sted det er mulig å bare ”henge” uten å selv måtte bidra i noe særlig grad.

– Her kan de ungdommene som merker tidspresset, de som driver med idrett og jobber hardt på skolen, få stikke innom når det passer, og kjenne på at de kan slappe av i rolige omgivelser.

– Her kan de ungdommene som ikke har andre aktiviteter å gå til, eller som ikke utmerker seg på skolen, få komme og være del av et felleskap som ikke defineres av hvor god eller smart du er.

– Uansett bakgrunn kan ungdom komme hit og føle at de virkelig blir sett og hørt.

Jeg har opp gjennom årene med kafeen hatt positive erfaringer med å holde arrangementer på ”utsatte kvelder”. Det at kafeen har vært et rusfritt alternativ for eksempel natt til 1. og 17. Mai har betydd mye for flere av ungdommene. Jeg tror at et sosialt fritidstilbud med klare regler mot rus, og med gode, tydelige, og gjerne eldre ledere, kan virke som en motvekt mot mye av den ”hjemme-alene-fest-kulturen” vi ser i dag.

Man kan spørre seg om de som virkelig trenger hjelp med rusproblematikk selv vil oppsøke en slik, kristen ungdomskafé. Selv har jeg sjelden opplevd det, men vi har allikevel betydd mye for mange bare ved at vi har vært tilstede i miljøet. Det betyr noe bare å vite at vi er der – at ikke ”alle andre” også er på fest den kvelden. Kanskje greier man også å gjøre terskelen så lav at de som har falt utenfor i ungdomsmiljøet, på skolen og hjemme, kan komme til kafeen for å søke hjelp og finne noen å være sammen med. Et lavterskeltilbud må altså kunne romme både disse, og de ressurssterke ungdommene som trekkes til et slikt tilbud.

For viktigst av alt; ungdommene må få vite at de alltid kan komme, uansett.
Her møter man en åpen dør, et åpent ansikt – og et fellesskap som tåler flere.

For meg er det dette det handler om, når spørsmålet ”Hvordan være kirke for ungdom?” dukker opp: å være. Å være tilstede, å være sammen, å være lyttende og seende, å være i tro.

I lavterskeltilbudet kan vi få være kirke, ikke bare for, men også med ungdom.

Tips til videre lesning rundt diakoni og ”lavterskeltilbudet”:

”Mer enn ord – ungdomsdiakoni i praksis” av Ann-Kristin Fauske