Jeg tror aldri jeg har vært så sint som jeg var 10. september 2019. Jeg var så sint at jeg skrek. Og fortsatt kan jeg begynne å gråte når jeg snakker om det.

Jeg var i Märsta i Sverige. Utenfor forvaret. Der mennesker fengsles i påvente av deportasjon. Kvelden før hadde jeg sittet på kjøkkengulvet sammen med Hashem og malt «AMNESTI» på en banner. Og et stort rosa hjerte.

10. september var en spesiell dag. Et helt fly skulle flys direkte til Kabul.

Vi sto i mange timer og ventet. Ingen ville si når deportasjonen var planlagt. Politiet sperret oss demonstranter inne på et lite område med sperrebånd. Det ble mer og mer politi. Til slutt var det nesten én politi per demonstrant. Bussene kom, og vi så hvordan den ene etter den andre ble tvunget inn på bussene av vaktene. Med hendene i håndjern foran seg. På flyet sitter de med en vakt på hver side. Noen blir selvfølgelig urolige av dette traumet. Da blir noen dopet ned med beroligende sprøyter. Andre får sekk over hodet så de ikke ser noe. På noen deportasjoner har det blitt meldt om vold fra vakter.

Migrasjonsfeltet byr på mange utfordrende spørsmål. Men det er også noen spørsmål som er forbløffende lette. Og et av de letteste spørsmålene for meg er dette: Afghanske barn som har flyktet alene gjennom verden, kjempet seg frem til Norge eller Sverige, bodd her i flere år, gått på skole og lært seg språk –  det er en selvfølge at de skal få bli.

Det er en selvfølge at vi ikke skal la ungdommer som er ressurser i lokalmiljøene våre gå til grunne som papirløse i Göteborg, som uteliggere under broene i Paris, eller som krigsofre i Kabul. Det er en selvfølge at vi ikke skal risikere unge liv ved å deportere dem til et av verdens farligste land, et land mange ikke en gang har vært i fordi de har vokst opp som papirløse flyktninger i Iran. Og når vi hører fra frivillige på Lesbos at det stadig oftere kommer ungdommer i land fra de overfylte gummibåtene som snakker flytende norsk og svensk. Fordi de deporterte legger ut på den farlige flukten på nytt. Da burde alle forstå.

Fordi urettferdigheten i dette er så åpenbar ble det nesten for mye å stå på bare noen meters avstand og se det skje. Uten å kunne gripe inn. Uten å kunne redde en eneste en. Men det var derfor vi sto der. Fordi noen av oss må være vitner. De som utfører politikken må vite at noen ser dem. Og de som blir slept om bord i bussene må vite at det i det minste er noen som bryr seg nok til å male på en banner og stå og se at det skjer.

Når bussene hadde kjørt besvimte den ene afghanske gutten som sto der sammen med oss. Først sto han og ropte noe som ble mer og mer utydelig i megafonen mens noen prøvde å holde ham på beina. Så ble han borte. Han vet nemlig noe om hva som venter ungdommene i den andre enden.

10. september 2019. Jeg var så sint. Jeg var så sint at jeg både skrek og gråt. Og da jeg kom hjem tenkte jeg: Jeg skulle ønske jeg hadde hatt Bibelen der med meg. For mine egne ord strakk ikke til.

Jeg skulle ønske jeg hadde hatt med meg Jakob og lest: «Og nå, dere rike! Gråt og klag over all den ulykke som skal komme over dere! Rikdommen deres råtner, og klærne blir møllspist, gullet og sølvet ruster bort, og rusten skal vitne mot dere og fortære kroppen deres som ild.» (5, 1-3)

Jeg skulle hatt med meg Salomos ordspråk og lest: «Den som undertrykker den svake, håner hans skaper, den som hjelper den fattige, gir Gud ære.» (14, 31)

Og jeg skulle lest fra Tredje Mosebok: «Når en fremmed bor hos dere i deres land, da skal dere ikke undertrykke ham. Den fremmede som bor hos dere, skal regnes som en innfødt blant dere, og du skal elske ham som deg selv.» (19, 33-34)

Og fra Matteusevangeliet: «Så skal han si til dem på venstre side: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og englene hans. For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat. Jeg var tørst, og dere ga meg ikke å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg. Jeg var naken, og dere kledde meg ikke. Jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg. Da skal de svare ham, også de, og si: Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel, og tjente deg ikke? Da skal han svare dem og si: Sannelig sier jeg dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, det har dere heller ikke gjort mot meg.» (35, 31-46).

Og sånn kunne jeg fortsatt. For Bibelen gir språk til dette som jeg selv ikke har ord for. Denne opplagte grusomme urettferdigheten. Som hender rett foran øynene våre. Og alle disse versene burde ikke stå som en kontrast til livene vi lever. De burde endre oss.

Fenomenet synd er så annerledes enn det meste i dagens samfunn at man kan tenke at det er utdatert. Jeg mener at vi tvert om har mer bruk for syndsbekjennelsen enn noen gang. Når samfunnet presser oss mot perfeksjon tror jeg det er et uttrykk for å si «Jeg klarer meg uten Gud». Da er det viktig å holde fast på at vi verken kan oppnå eller trenger perfeksjonen. Syndsbekjennelsen drar oss bort fra illusjonen om perfeksjon, og mot virkeligheten; vi er feilbarlige mennesker som trenger nåde og relasjon med Gud.

I 2008 hadde Den norske kirke en gudstjenestereform. Et av hovedpoengene var fokus på det kollektive, ikke bare det individualistiske, og det ble åpnet opp for å velge om syndsbekjennelsen skulle være i starten eller midten av gudstjenesten. Disse diskusjonene handler om hva syndsbekjennelser er og hva den betyr. Det er viktige spørsmål som jeg mener ikke er avklart.

Hva syndsbekjennelsen er?

I gudstjenesten kan syndsbekjennelsen fort oppfattes som at vår gudsrelasjon trenger gjenopprettelse, men jeg mener dette er en misforståelse: Vi trenger bekreftelse, ikke gjenopprettelse. Som syndere har vi en tendens til å tvile på oss selv og vår gudsrelasjon. Syndsbekjennelsen skal rydde bort denne selvforståelsen og bekrefte vår relasjon med Gud. Det skjer ikke én gang – vi trenger den bekreftelsen hele tiden. 

Syndsbekjennelsen skal ikke være en port man må gå gjennom for å kunne fortsette gudstjenesten, men en anledning til å gjøre en etisk opptelling, bekrefte gudsrelasjonen og ta et oppgjør med verdens korrupte systemer som undertrykker mennesker.

Hva syndsbekjennelse betyr?

Synd i verden: Strukturell synd er teologisk terminologi for strukturell urettferdighet. Samfunnet er organisert slik at det er til stor fordel for noen, og stor ulempe for andre. De økonomiske, politiske og institusjonelle systemene forsterker urettferdigheten i verden. Et eksempel er klima. Det økonomiske systemet i verden er slik at profitt viktigst, mens klimahensyn sjelden lønner seg. Jeg bidrar til dette som forbruker. Selv om jeg prøver å være en bevisst forbruker så handler jeg fra selskaper som tenker mer på profitt enn miljø. Når vi i tillegg vet at forbruket er størst i Vesten, men går mest ut over utviklingsland, så begynner vi å se konturen av urettferdige systemer. Men vi tror at mennesket har Guds kjærlighet i seg, og at det er noe i oss som jobber mot dette. Oppgaven vår er å oppdage de urettferdige systemene, adressere dem og arbeide mot dem. I syndsbekjennelsen kan vi si til Gud «Jeg er en del av disse systemene, men vil ikke være det. Hjelp meg å bli fri!»

Synd i meg: Et vesentlig punkt som aldri kan gjentas nok er at syndsbekjennelsen ikke handler om dom over synderen – men synden. I Joh 8 fortelles det om en kvinne som blir ført frem for Jesus og blir anklaget for ekteskapsbrudd. Fariseerne skal teste Jesus: Moseloven sier hun skal steines. Men Jesu svar er: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne». Selvfølgelig er ingen syndfrie, så en etter en går de bort. Jesus sier: «heller ikke jeg fordømmer deg», og avslutter: «Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!» Jeg mener at denne fortellingen illustrerer at det ikke er synderen som skal dømmes, vi er jo alle syndere, men synden trenger vi hjelp med. Vi trenger noen som kalibrerer det moralske kompasset vårt i ny og ne, og kan si at noen av tingene vi gjør ikke er rett.

Det finnes en enorm frigjøring i å kunne be om tilgivelse. Det letter litt på skuldrene. Vi får vende oss til Gud, og vet at hun tåler hele oss, uansett om vi har med oss mye eller lite. Kjærligheten fra Gud løfter bort det som tunger oss. Det være seg stort eller smått. Slik at vi får fortsette å prøve å mestre dette livet, og vet at vi har støtte med oss.

Forfatteren Nils-Øivind Haagensen har et flott bilde på dette. Han ser for seg to lyktestolper som står tett nok til å lene seg på hverandre slik at støtten finnes rett ved hele tiden.

Kjære Gud

kjære deg

jeg ber om tilgivelse

det er det alle sier

overalt

om å be

be om tilgivelse

vi er en håpløs gjeng

som ikke klarer å oppføre oss

men Gud kan tilgi

og hvordan ber jeg om det

og hvordan gjør du det

hva er det du gir meg

oss

jeg ser for meg to lyktestolper

pussig nok

som står tett nok til å lene seg

mot hverandre

du og jeg

to lyktestolper

og når jeg ikke vet helt hvordan

jeg skal slå meg på

er du der

sånn?

så enkelt?

er det bare å si tilgi meg

så er det gjort?

så lener vi oss?

så skinner vi?

det kan ikke være

så enkelt

men hvis det er

så kom

så ber jeg deg

om å stille deg der borte

men innen rekkevidde

i tilfelle og

hvis du vil amen

Fra redaktøren:
Vi har en plan om å legge ut andakter knyttet til ulike ledd i gudstjenesten. I og med at mye av kristent ungdomsarbeid er knyttet til en eller annen form for gudstjenester tror vi det kan være viktig å snakke om hva gudstjenesten ønsker å kommunisere.

Boktittel: Mens du er ung
Forfattere: Jostein Ørum
Forlag: Verbum

Det er som regel dumt at anmeldere anmelder ting som ikke er rettet mot dem. Jeg husker tydelig hvor irritert jeg var da jeg som 20-åring hadde vært på Backstreet Boys-konsert, min ungdoms helter, og anmelderen av konserten slaktet den. Anmelderen var selvfølgelig en mann på 50+ som i utgangspunktet ikke hadde noe til overs for Backstreet Boys.

Jeg er litt redd for å være den anmelderen i denne anmeldelsen. For jeg er definitivt ikke i målgruppen for denne boken. Dette er ikke en bok skrevet for en gift 33-åring som holder på med en PhD på MF.  Jeg har ikke tenkt å slakte boken, slik jeg opplevde at anmelderen slaktet konserten jeg hadde vært på, men jeg har noen kritiske perspektiver.

Slik jeg leser er målet med boken todelt. Ørum ønsker å oppmuntre ungdom til å være seg selv og være trygge i seg selv. Det virker også som om han ønsker å åpne bibelfortellingene for ungdom. Normativt sett er det et gode og viktige mål.  Men jeg er noe usikker på om han får det helt til, og da særlig det første målet.

Boken er delt i tre: UNG, GUD og MENNESKER. Av de tre synes jeg at del to og tre er best. Jeg likte godt kapittelet der han bruker Luther og kapittelet om Fadervår (Skamløs og Bønnenes Bønn). Det er i del to, GUD, Ørum er best.

Særlig den første delen, UNG, føles noe paternaliserende. Litt sånn: «kjære ungdom, nå skal jeg fortelle deg hvordan du bør leve». Denne delen er full av imperativ og oppfordringer som «gled deg over nåden» og «gjør som Johannes» og lite om hva det vil innebære, hva nåde er eller hva man skal gjøre når man skal gjøre som Johannes eller glede seg over nåden.

Jeg synes også Ørum skriver for lett om veldig vanskelige ting. Blant annet i kapittelet om Josef fra GT (Om ingen så dem) der Ørum skriver at Josef består Guds test og at «uansett hvordan det var, kan det komme noe godt ut av det for den som har hjertet sitt nær Gud». Denne leseren sitter da igjen med spørsmål som: har Gud en plan for livet mitt og på hvilken måte? Tester Gud mennesker? Kan Gud snu alle dårlige situasjoner til det gode? I dette ligger også en liten kritikk av Ørums hermeneutikk. Det å gjennomgående bruke et bibelsitat for å utbrodere et tema er definitivt mulig å gjøre, men for meg går det litt for lett opp og blir for løsrevet fra konteksten. Både bibelens kontekst og vår kontekst.

Nesten alle de små kapitlene avsluttes med en imperativ, en oppfordring til å gjøre noe. Oppfordringene i seg selv er det for så vidt ikke noe feil med, men de kobles med en relativt normativ framskriving frem mot den konkluderende oppfordringen. Det synes jeg blir på kanten til lovisk, og som sagt, for enkelt. På et mer overordnet plan sitter denne leseren igjen med spørsmålet: Blir livet mitt godt å leve dersom jeg følger alle oppfordringene i denne boka? Hva skjer hvis jeg ikke får det til?

Der jeg synes Ørum er best er i gjenfortellingene av store bibelske fortellinger på kort tid og med få ord. Det virker også som om han har jobbet bevisst med å ha både kvinner og menn med som eksempler og figuranter i boka. Det er et stort pluss. Fordelingen av bibelsitat mellom GT og NT virker også gjennomtenkt. Men akkurat fordi jeg synes han får til gjenfortellingen av bibelfortellingene såpass godt skulle jeg gjerne ønsket at også fortellingene var henvist til i oversikten på slutten.

Alt i alt er jeg ikke overbegeistret over boka. Noe som overrasket meg litt, da jeg har kost meg med flere av Ørums tidligere bøker. Hovedinntrykket er altså at den i for stor grad bruker et ovenfra og ned-perspektiv og skal belære ungdom om livet og troen. I tillegg til at det blir litt for enkelt om mange vanskelige og viktige problemstillinger.

Men samtidig. Det hadde vært veldig interessant om en 15-åring også kunne lest og anmeldt boken. Det er veldig godt mulig vi hadde vært uenige.

Det er juleaften. Kirken er full av mennesker i penklær, og de er klare for å feire jul. Blant dem sitter det ei lita jente mellom foreldrene sine. Den lille jenta titter rundt, og forstår ikke hvorfor vi sitter der. Hun forstår ikke hvorfor vi plutselig skal stå, og hun ser på folk bevege munnen. Jenta ser på et lite ark med tekst, men aner ikke hvor i teksten resten av folkene lesere fra. Den lille jenta forstår nemlig ikke at folk lytter til Guds ord og synger salmer. For den lille jenta er døv. Og den lille jenta var meg.

Konfirmasjontiden kom og jeg valgte kirken uten å ha tro. Mine venner valgte kirkelig konfirmasjon og jeg fulgte etter. Jeg kom inn til Døvekirken for der var det undervisning på mitt morsmål: tegnspråk. Det var en ny verden som åpnet seg for meg. Jeg kunne forstå Guds ord. Jeg kunne forstå hvorfor mennesker drar på gudstjenste på juleaften. Gjennom å få Guds ord gjennom tegnspråk ble jeg ikke satt utenfor. Jeg ble inkludert.

Men det er kun når jeg har tilgang til tegnspråk at kan jeg være en som er innafor, en som er inkludert. Uten tegnspråk er jeg utenfor, uten tilgang til Guds ord. Jeg fant mitt hjem i Døvekirken, et hjem jeg aldri kan få hos vanlige kirker. For vanlige kirke er ikke tilpasset for meg. Jeg er da hun døve i andres øyne.

Ti år etter konfirmasjontiden valgte jeg å studere teologi. Iløpet av de ti årene fikk min tro mulighet til å utvikle seg gjennom tegnspråk. Jeg gikk fra å være «hun døve» til å være Katja i andres øyne. Det å bli prest ble viktig for meg, for jeg ønsker at døve ikke skal være utenfor, akkurat som den lille jenta var på juleaften.

Det nærmer seg påske. En fortelling som er full av lidelse, skuffelse, kamp for å forstå og følelser av å være utenfor. Men med troen i behold. Akkurat som mitt liv.

Boktittel: Tro på tvers: Kristne og muslimske refleksjoner
Forfattere: Bushra Ishaq og Sunniva Gylver
Forlag: Vårt Land

Boka Tro på tvers: Kristne og muslimske refleksjoner av Bushra Ishaq og Sunniva Gylver må sies å være en annerledes bok, og den fikk stor oppmerksomhet da den kom ut i 2018. Boka er delt inn i to deler – nærmest som to små bøker, som enten kan leses som to separate bøker eller leses i dialog med hverandre. Bushra Ishaq skriver den ene delen. Hun er norsk muslim, lege, samfunnsdebattant og forsker innenfor etikk og samfunnsmedisin. Sunniva Gylver har skrevet den andre delen. Hun er en profilert prest og samfunnsdebattant. Begge har de stort engasjement for tros- og livssynsdialog, og gjennom denne felles interessen ble de to venner. De har delt tro og liv sammen gjennom flere år, og har nå altså utgitt noen av sine refleksjoner rundt tro og liv i denne kristne og muslimske refleksjonsboka.

En refleksjonsbok skrevet av en muslim og en kristen sammen er kanskje oppsiktsvekkende. I etterkant av utgivelsen har det også vist seg at den for noen er provoserende. Er ikke dette religionsblanding? Jeg opplever boken i sin helhet og forfatterne som svært bevisste på egen integritet og sin religiøse tradisjons særpreg og egenart, samtidig som de viser nysgjerrighet overfor den andre. Dette vises helt konkret med hvordan boken er delt opp, de to forfatterne skriver hver sin del. Sunniva skriver fra sitt kristne ståsted og Bushra fra sitt muslimske ståsted. Samtidig skriver de om den samme tematikken. De bruker ikke begrepet «andakt», da dette trolig ikke er en term innenfor islamsk tradisjon, men velger «refleksjoner» som et felles begrep. For meg er deres samspill en ressurs i egen tro, og ikke en trussel.

På tross av at bokens deler kan leses uavhengig av hverandre, synes jeg at boken er enda mer interessant som en dialogbok. De to skribentene tar opp de samme temaene, og de knytter an til den andre. Blant annet skriver de om trospraksiser som er viktige for dem. Blant flere temaer vil jeg trekke fram, er hva de skriver om ritualer: Sunniva løfter fram sakramentene, mens Bushra forteller om pilegrimsreisen til Mekka. Begge deler refleksjoner og erfaringer knyttet til fastepraksis. Videre skriver de også om mer dogmatiske og filosofiske temaer, som sannhet, livet etter døden, og sine hellige skrifter. De deler refleksjoner rundt selvrealisering og statusjag, hvor de opplever sin tro som frigjørende. Begge trekker fram troen sin som kilder til inspirasjon for sitt samfunnsengasjement, her trekkes blant annet klima og miljø fram. De deler altså tro fra mange ulike perspektiver.

Jeg synes boka bidrar med noe svært viktig som jeg mener har overføringsverdi til kristent ungdomsarbeid. Mange barn og ungdommer i Norge i dag lever i et religiøst og kulturelt mangfold – enten i sitt lokalmiljø, eller om de får innblikk i dette via tv, film og nyheter. Kanskje har det stadig mer flerreligiøse samfunnet preget oss som er kristne? Kanskje har møtet med den annerledestroende skapt mot til å stå frem med en religiøs tro i sammenhenger der tro anses som privat? Kanskje kan gjenoppdagelsen av fastetradisjoner i kristen kontekst, være et resultat av andre religiøse sitt fokus på nettopp faste? Denne boka er med på å bidra til hvordan vi kan se den andre som innsiktsfull, la oss inspirere av menneskene. Dette viser Bushra og Sunniva at er fullt mulig uten å måtte gjøre den andre lik oss selv, eller være redd for at vi blir gjort lik den andre. Denne flerreligiøse kompetansen har mange barn og ungdommer. Vi som er ledere i kristent barne- og ungdomsarbeid bør løfte fram dette som en ressurs! Derfor vil jeg anbefale denne boken til alle som jobber med barn og ungdom i kirken.

Hvordan kan vi rekruttere flere til arbeid i Den norske kirke? Det satses på rekruttering og flere spennende prosjekter har fått økonomisk støtte fra kirkerådet. Behovet for denne satsningen er stor. Vi trenger flere medarbeidere.

Jeg har jobbet som menighetspedagog i Den norske kirke i snart ti år. I tillegg har jeg vært med som frivillig minst dobbelt så lenge. Selv om jeg ennå er ung og lovende (som en kjent langrennskommentator kalte meg på et venteværelse for litt siden) er jeg kommet dit at jeg begynner å se tilbake på eget liv og karriere. I denne teksten reflekterer jeg for det første litt over min vei inn i kirken, og for det andre hvordan vi som kirkelig ansatte og frivillige ledere kan arbeide med rekruttering. Disse to poengene henger nemlig sammen.

Som prestesønn står man i en unik posisjon når det gjelder det å bli invitert inn i kirken. Og jeg var nok over gjennomsnittet ofte til stede på gudstjenester, men på stedene vi bodde var ikke menighetsarbeidet for barn stort. Heldigvis fikk jeg være med på søndagsskole periodevis. Men jeg lærte fortellingene fra Bibelen ved å høre på tekstlesninger og prekener, og kanskje like mye ved å lese barnebibler. Relasjonen til kirken starter tidlig.

I barneskolealder bar det på leir. Tidlig som liten gutt på Haraset leirsted, og senere på Tron ungdomssenter oppe på Tylldalskjølen i Tynset kommune. Leir var fantastisk, og fellesskapet var unikt. Det var spennende å være alene borte fra familie. Spenningen var størst da vi på nettene stakk fra de kule ungdomslederne. De fulgte etter hvis de gadd. Først i voksen alder forstod jeg hvor dyktige og viktige de var, de som bare var noen få år eldre oss.

De voksne lederne glemmer jeg aldri. De var forbilder som delte av seg selv og sin tro i leirfellesskapet. Alltid i samme øyehøyde som oss barna. Jeg lærte mye da vi var på leir, men først og fremst lærte jeg å be. Jeg var langt borte fra foreldre, matsang, nattasang og gudstjenester for voksne. Jeg ble utfordret på å be selv. Ikke på en karismatisk måte, men jeg måtte åpne meg, folde hendene, og si ordene til Gud selv. Formulere mine egne bønner. Dele med Gud.

Jeg ble selv ungdomsleder, og var på mange leirer gjennom året. Først som hjelpeleder med enkle oppgaver, og så større oppgaver ettersom jeg vokste fysisk og mentalt. Mine første steg som leder startet med en oppgave, noe å gjøre, noe(n) å ha ansvar for. Hvorfor skulle jeg ellers være leder?

Etter at jeg ble student i Oslo ble det kjent i helli.da (ungdomsmenigheten i Storsalen tidlig på 2000-tallet) at jeg var lydtekniker. Den ferdigheten har også en rekrutterende effekt. Så da ble jeg satt til å styre lyd på ungdomsgudstjenester. Der satt jeg og lyttet til fantastisk formidling fra Knut Tveitereid, Bertel Hjortland, Kristin Brandsæter, og andre dyktige formidlere med glødende engasjement. Det gav meg utrolig mye selv om jeg den dag i dag ofte mister motet bare ved tanken på å forsøke å strekke meg mot dem. Som leder i ungdomsarbeidet helli.da lærte jeg om kommunikasjon. God forkynnelse er god kommunikasjon og alt det innebærer. Språk, relevans, stemmeleie og pedagogikk. Smått om senn fikk jeg prøve meg som formidler og forsøkene var gode og dårlige. Men tilliten jeg opplevde ved å få lov til å prøve var, og er, uvurderlig.

I studietiden ble det mer leirarbeid. Jeg var så heldig å bli trukket inn i organisasjonen som nå heter Hekta. Hekta lager konfirmantleirer for flere tusen konfirmanter i året. Det meste av fokuset i Hekta er selvfølgelig på leir, men aller mest er fokuset på Jesus. En av de store opplevelsene fra dette mangeårige engasjementet var et år da vi opplevde at mange ledere gav seg på grunn av konflikter. Vi var få igjen og savnet de som var borte. Men de få av oss sentrale lederne som var igjen satte oss sammen og bestemte at vårt fokus må alltid være mot Jesus. Det må skinne gjennom i alt vi gjør, og det må vi vise ungdomslederne. Gjennom to ukelange leirer på rad møtte vi mange utfordringer, men klarte alltid å peke mot Jesus. Det viste seg at mange helt konkrete utfordringer kunne løses godt, nettopp fordi fokuset vårt var mot noe mye større. Vi, og ungdomslederne, var mye mer løsningsorienterte, for vi hadde tross alt et større oppdrag: å peke mot Jesus.

Gjennom Hekta lærte jeg å peke mot Jesus. Og jeg lærte det sammen med Åse Mari Kessel og fantastiske unge ledere.

Studiene er selvfølgelig avgjørende for hvor en havner i arbeidslivet. Det var fremdeles ikke gitt at jeg skulle arbeide i kirken da jeg begynte å studere filosofi av alle ting. Men alle de rare samtalene med de rare filosofene var absolutt med på å utruste meg til menneskearbeid i Den norske kirke. Med den vellykkede masteravhandlingen i religionsfilosofi på MF kunne jeg fort havnet i en stipendiatstilling. Men jeg tapte heldigvis søknadsrundene mot mer interessante personer, og fant meg bedre til rette i felten. Etter studietiden var jeg klar til å gyve løs på arbeidslivet. Noen hørte at jeg trengte jobb. Ryktet gikk. Kort tid etter ringte kirkevergen i Ullensaker og ba meg søke. Trosopplærer ble jeg, og ledet an arbeidet med å utvikle en trosopplæringsplan for menighetene i Ullensaker.

Trosopplæring er et mangfoldig arbeid der du først og fremst møter mange barn og unge, samtidig som du skal samarbeide med prester, kantorer, organister, kateketer, diakoner, kirketjenere, kirkeverger og andre menighetspedagoger. Jeg kunne fortalt utrolig mye om hva jeg har lært av alle de fantastiske kollegaene mine. Men det jeg vil trekke frem er det siste året hvor jeg jobbet med en original prest som viste et engasjement, en fortellerglede og fortellerdyktighet jeg knapt hadde sett.

Jeg er kanskje litt rar, men jeg har en tendens til å miste motet og nærmest gi opp når jeg ser og hører folk som er dyktige i noe jeg også forsøker å være dyktig i. Forkynnere som formidler evangeliet glassklart, engasjerende og pedagogisk. Unge prester og andre kollegaer som når langt og brett på sosiale medier. Skribenter som skriver fantastisk smart og belysende i Vårt Land eller på blogger. Listen er lang. Denne presten var én jeg ønsket å bli like god som, akkurat som ungdomslederne da jeg var barn, Knut Tveitereid, Sunniva Gylver, Tore Thomassen, Morten Holmqvist, Vegard Husby, Stian Kilde Aarebrot, Åste Dokka, Trygve Skaug, og så videre. De kan få sagt det, og de når ut til folket. Jeg får lyst til å legge meg ned og gi opp. Hvilke storverk kan jeg gjøre for å nå disse kjempene opp til sokkelesten? Jeg fikk ærlig talt litt mismot da jeg så denne presten møte alt fra små barn til eldre mennesker og skape så stort engasjement og lytterglede til evangeliet. Men så gikk det opp for meg: var det én ting denne presten gjorde riktig så var det å være seg selv. Mennesker tar i mot når de blir møtt av ekte mennesker. I min jobb i kirken har jeg lært at jeg må være meg selv i møte med andre. Akkurat slik som sogneprest Steinar Tosterud.

Alle disse små fortellingene utgjør til sammen min vei frem til der jeg er nå. I tillegg til å føre meg inn i kirken har den også utrustet meg til kirkelig arbeid. Det finnes selvfølgelig mange veier inn til kirken, korte og lange. Alle vi som er medarbeidere har vår egen vei. Den veien vi går utruster oss med kunnskap og vilje til å ta del i kirkens arbeid. Jeg tror at det er en viktig øvelse for oss som allerede jobber i kirken å reflektere over vår egen vei, og hvordan det kan legges til rette for at nye medarbeidere kan gå den samme. Vi bør spørre oss selv: hvordan havnet jeg her? Og hvordan kan jeg som feltarbeider i førstelinjen rekruttere andre inn på denne veien? Sett i lys av mine erfaringer har jeg følgende påstander om god rekruttering:

• Det er menneskene i felten som driver det største og viktigste rekrutteringsarbeidet i Den norske kirke/kristent arbeid. Merk deg «namedropingen» min. Ledere og kollegaer som går foran, ser en, gir oppgaver og viser tillit er avgjørende.
• Vær deg selv og vis at du gleder deg over jobben din, det gjør den attraktiv også for andre. En sur og muggen menighetsleder virker neppe rekrutterende.
• Å gjøre feil kan også være rekrutterende. Dette er ikke en prestasjonsjobb.
• Gi barn og unge oppgaver. Jeg kunne skrevet i det uendelige om hvor viktig det er å få oppgaver som løfter en og som en evner å utføre. Så husker vi alltid på at noen ikke trenger oppgaver, men mest av alt bare trenger å henge.
• Spør! Jeg har selv aldri fått et ja på noen av mine søknader om jobber, stipender, bokmanus eller lignende opp igjennom årene. Alt er resultat av at noen har spurt meg om å søke eller gitt meg oppdrag. Uten at noen spurte vet jeg ikke hvor jeg hadde vært den dag i dag. Kanskje hadde jeg vært tømmerhøgger.
• Tenk rekruttering uansett hvem du møter. Hvem vet, rekrutteringen av en ny medarbeider starter kanskje allerede på søndagsskolen?
• Skap begeistring rundt faget, liturgien, menneskemøtene og alt det andre vi jobber med. Slik kan vi rekruttere unge mennesker til å studere til kirkelig arbeid.
• Men viktigst av alt: pek mot Jesus og del begeistringen om vårt felles oppdrag: å fortelle om Jesus.

Jeg håper dette kan være et godt innspill til diskusjon rundt rekruttering i Den norske kirke. Jeg tar sikkert helt feil på mye, men så er jeg bare meg.

«Jeg tror jo at det er noe mer der ute, kanskje det er Gud…., men jeg tror på egentlig mest på vitenskapen..?»

Et slikt utsagn og lignende hører jeg stadig vekk når jeg har samtaler med unge folk i dag. Og i mine ører høres dette rart ut. Så rart at jeg måtte bruke litt tid for å forstå hva dette handler om. Først ble jeg overrasket over problemstillingen, at det er en konflikt mellom religiøs tro og vitenskap. Jeg trodde at en konflikt mellom tro og vitenskap var noe som tilhørte en annen tid mange år tilbake. Videre ble jeg overrasket over hvor utbredt dette synet er. For meg virker det som noe har skjedd siden jeg selv var ungdom. En mentalitetsendring som handler om at det rasjonelle er å ikke tro på Gud, og grunnen er fordi Gud ikke kan bevises vitenskapelig. Dette er bakteppet for denne korte refleksjonsteksten rundt problemstillingen om det er mulig å tro på Gud og vitenskap samtidig, eller om ungdom må velge mellom å tro på Gud eller vitenskap.

For å gi et klart og tydelig svar med en gang: ja, selvfølgelig er det mulig å tro, og det er ikke en konflikt å tro Gud og samtidig ha tillit til vitenskap som en kilde til ny viten. Ja takk, begge deler med andre ord. Dette er enkelt for meg å si, men for mange unge (og kanskje folk flest i dag) så er det flere utfordringer. Jeg har kalt disse utfordringene for motstridende logikker, altså at det er noen greier som bare virker veldig logiske, samtidig som disse logikkene kan være motstridende.

Første logikk: rasjonalitetslogikken. Dette handler om at det rasjonelle er å ikke tro på Gud, og at dette er en slags «default»-innstilling. Det naturlige, majoritetssynet, er en ikke-tro. Det rare, litt eksotiske og odde er de som tror på Gud. Innenfor denne rasjonalitetslogikken er det en opplagt konflikt mellom vitenskap og religion. Samtidig er det et spesielt vitenskapssyn innenfor denne logikken, nemlig det som vitenskapsteorien kaller for positivisme. Positivisme handler ikke om at du er veldig glad og positiv, men ordet betyr fremsette. På engelsk sier man «to posit» som betyr å få fram fakta. Viktig kjennetegn for positivismen er at vitenskap kun kan oppnås gjennom sanseerfaring og observasjon, og at dataene som finnes er objektive og verdinøytrale. Sann vitenskap handler om å finne årsakssammenhenger, og det er ikke noe forskjell mellom naturvitenskap og samfunnsvitenskap. Med andre ord så kan samme metode måle fisk og mennesker (veldig forenklet sagt). Kunnskap er kun gyldig når den kan måles og gjenskapes i et laboratorium.

Dette synet på vitenskap er noe som forundrer meg. Selvfølgelig er det kunnskap som kun kan forstås ut i fra et laboratorium, men det er sannelig mange fenomener som ikke kan måles i et laboratorium. For å sitere professor i sosialantroplogi (og for så vidt ateist) Thomas Hylland Eriksen: selv om ikke alle fenomener kan måles så betyr det ikke at de ikke er virkelige. Det er umulig å observere direkte fenomener som kjærlighet, vennskap, smerte (i hvertfall fantom-smerte), læring, og jeg vil slenge på Gud. Gud kan verken bevises matematisk eller mot-bevises. Der stiller alle likt, om du tror eller ikke.

I møtet med denne rasjonalitetslogikken så er det behov for (etter min mening) en skikkelig vitenskapsteoretisk folkeopplysning. Selvfølgelig er det mange vitenskapsfolk som ville være uenige med meg, men det er sannelig også mange vitenskapsfolk som ville være enige.

Den andre logikken kaller jeg for åndelig – ikke religiøs – logikk. Denne logikken står i kontrast til den første. Og min erfaring er at mange opererer innenfor begge. Folk flest er ikke så gjennomrasjonelle som de ofte vil framstå. Jeg har møtt ungdom som kan fremstå veldig lite religiøse, og sverge til at vitenskap er det eneste man kan tro på, og så i neste prat så er det ikke noe problem å være åndelig, tro litt på reinkarnasjon, sjelen eller gjerne ha opplevd noe overnaturlig. Men de er ikke religiøse, kun åndelige. Denne logikken føyer seg inn en stor trend som preger mye av det vestlige, sen-moderne samfunnet. Noen religionssosiologer snakker derfor om en form for åndelig revolusjon. Revolusjon er kanskje litt kraftig beskrivelse, men det åndelige har en helt annen aksept enn en god gammel Gudstro. Men her ligger det jo et spennende potensiale, tenker jeg. Jeg tror mange unge egentlig ønsker et åndelig liv i sin travle hverdag. Og selvfølgelig kan kristen tro være et åndelig liv, også for unge folk i dag.

Det er mange flere perspektiver som bør løftes fram i møte med denne problematikken, men i denne teksten så er spesielt to omdreiningspunkt jeg fokuserer på: utfordre et positivistisk vitenskapssyn, og bekrefte et åndelig liv innenfor kristen tro i dag. Hvordan skjer det? Det tenker jeg skjer i skjæringspunktet mellom dialog med unge folk, og i møte med kunnskap om kristen tro. Altså sammen skape en samtale rundt en flere tusen år gammel tro, hva ungdommene selv er opptatt av i dag.

«Hva hjelper det, søsken, om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? Sett at en bror eller søster ikke har klær og mangler mat for dagen, og en av dere sier til dem: «Gå i fred, hold dere varme og spis dere mette» – hva hjelper det, dersom dere ikke gir dem det kroppen trenger? Slik er det også med troen: i seg selv, uten gjerninger, er den død.» (Jakobs brev kap. 2, vers 14-17)

Dette skrev Jakob for om lag 2000 år siden. Nylig møtte vi en av fredsprisvinnerne for 2018 – doktor Dennis Mukwege – en nåtidens Jakob med et budskap som minner meg om sitatet over.

Han snakket om de 50.000 kvinnene han og hans medarbeidere ved Panzi-sykehuset i DR Kongo har operert og helbredet etter grove ødeleggende seksuelle overgrep. Overgrepene brukes som våpen i krig for å sette motstanderen ut av spill, og ikke bare for å ramme kvinnene, men også ødelegge familiene, og gjennom det hele lokalsamfunn i Kongo. Han snakket om hvor kritisk det er at verdenssamfunnet nå begynner å ansvarliggjøre overgriperne. At vi ansvarliggjør FN, som faktisk også har soldater ute i oppdrag som gjør overgrep. Vi kan ikke akseptere at dette fortsetter, og kun fortsette å hjelpe kvinnene etter at skaden er skjedd. Grusomheten må få en slutt, de ansvarlige må stilles til ansvar.

Så tenker jeg etter på de store sammenhengene han snakker om og mister litt motet. Hva kan jeg gjøre med årsakene til dette? Lille meg? I lille Norge?

Vi kan kjenne oss avmektige i møte med all lidelse og nød vi ser i nyhetene. Avmakt er farlig. Den kan gjøre oss numne og uten handlekraft. Når vi blir vitne til nøden, hva gjør vi med det?

For vår felles menneskelighet, gjør noe sier Mukwege, og fortsetter:

«Du kan ikke si at du ikke kan gjøre noe, du kan bruke din stemme!

Når kvinnene forteller sin historie, bruk historiene som det koster dem mye å fortelle – bruk dem til å kreve forandring!

Du bor i et land hvor du ikke trues på livet ved å gjøre det, du har det trygt og godt. Ta ansvar, bruk din stemme og krev at dette tar slutt!»

Så jeg gjør noe med det. Jeg skriver under på det enkle, kraftige oppropet: « #VOLDTEKTerVÅPEN . JEG KREVER AT OVERGRIPERNE STILLES TIL ANSVAR»

Og jeg hvisker et AMEN – som betyr LA DET BLI SLIK.

Du kan skrive under her:

https://www.kirkensnodhjelp.no/om-oss/aktuelt/krigens-store-stillhet-portal/

Boktittel: Jordvenn: venn med hele  skaperverket
Forfatter: Eldbjørg Leinebø Ekre (red.)
Forlag: IKO – Kirkelig pedagogisk senter

Ved første øyekast virker Jordvenn som en litt kjedelig bok. Den er enkelt delt opp i tre deler som igjen er delt opp i undertitler. Designet av omslaget til boken ser mer ut som en rapport og på meg virker den lite inspirerende, men uttrykket
«skinnet kan bedra» passer godt her. Jordvenn – venn med hele skaperverket er en del av IKO sin bokserie Trosopplæring i praksis og er utviklet i samarbeid med Kirkens Nødhjelp og Samisk kirkeråd. Når man åpner boken skapes en forventing om å få nyttige og konkrete tips til hvordan bruke naturen og skaperverket inn i trosopplæringen. Den har fine illustrerende bilder, og det er tydelig markert hvor oppskriftene for aktivitetene er. Den har ikke rettet seg spesielt inn mot en aldersklasse, men har tiltak som passer barn og ungdom, selv om de ofte skriver om «barna» i boken.

Samiske tradisjoner for hele trosopplæringen

At samiske tradisjoner og praksiser tilhører kun samer, motbeviser denne boken. Den har gitt god plass for å inspirere hele trosopplæringen til å bruke dette, spesielt i møte med natur og skaperverk. Personlig er akkurat denne type informasjon noe jeg har savnet veldig og funnet lite av tidligere. Derfor gir dette boken et ekstra løft og gjør at den blir relevant for trosopplærere. Samiske tradisjoner og kultur har også en sentral del i alle de tre delene i boken og gir ordforklaringer samt ulike forslag til aktiviteter og tekster som er nyttige og brukbare. Den norske kirke har påtatt seg å drive et forsoningsarbeid med samisk tradisjon. Denne boken er en god ressurs for å få til dette, også i områder som tradisjonelt sett ikke har hatt så mye med det samiske å gjøre.

Første del av boka forklarer en del grunnlagstenkning i forbindelse til det nye begrepet jordvenn – relasjonen barn og ungdommen kan ha til naturen, og hvordan naturen i sin helhet kan påvirke oss når vi er ute i den. En grunnleggende tanke, nesten en form for mantra, som speiles igjennom hele boken, er «Jeg vil være en jordvenn». For å skape en relasjon med naturen trengs det et gjensidig samarbeid mellom to parter over tid. Med dette utgangspunktet gir ikke denne boken en quick fix til hvordan bli en jordvenn, men gir et godt utgangspunkt og motivasjon til å starte denne relasjonen og dette forholdet.

Ikke bare lokalmiljøet står på agendaen, men internasjonal tenkning om skaperverket og globale utfordringer er med i boken som klimautfordringer og flyktningproblematikk. Her kommer boka med praksiser som kan være til hjelp for å jobbe med disse temaene. Det er deilig å få en smørbrødliste som «Slik lager du uterommet:» etterfulgt av tips og ideer til utførelsen av aktiviteten. For meg er det akkurat dette jeg hadde håpet på å få av boken. Forslag til bibelvers, dikt og nettsteder gjør det lett å fylle aktivitetene med innhold. I tillegg viser boken til ulike aktiviteter fra ulike kirker rundt om i landet som benytter seg av naturen i sin trosopplæring. Her har man mulighet til å bli inspirert og kanskje gjøre noe lignende i sin egen kirke. 

Trosopplæring og diakonalt arbeid vandrer i denne boken hånd i hånd. Mennesker som møter mennesker, i natur, stillhet og aktivitet. Å vandre sammen ute er en mulighet til å få samtaler med barn og ungdom, som kanskje mer enn de fleste har et behov for å snakke om tro, tvil og liv.

Siden jeg for tiden befinner meg og jobber i Oslo så tenkte jeg mye på hvordan bruke disse aktivitetene og forslagene inn i en bykirke. I forkant, før jeg leste denne boken, tenkte jeg at det er vanskelig å bruke «naturen» når man jobber i en kirke midt i byen. Jordvenn handler om å bruke naturen, men også nærområdet. Å bli en jordvenn handler like mye om gjenvinning av avfall som ble plukket opp rundt kirken, som å gå lange turer dypt inn i skogen eller på fjellet og holde gudstjeneste der. Å ha tjeneste i byen er ikke en grunn til å tenke at naturen er for fjern og utilgjengelig.

Jeg anbefaler denne til alle trosopplærere og diakoniarbeidere i hele landet, uavhengig av hvilken aldersgruppe du jobber med.

Kjenner du den følelsen av skikkelig hastverk, når du kaster et panisk blikk på klokka og vet at tiden renner ut og at du snart mister bussen, kommer for seint på skole eller jobb, eller ikke rekker møtet du skal på? Den følelsen burde vi ha når det gjelder klimaendringene, bare at det nå ikke er et møte som står på spill men jordas framtid.

Hva gjør du når du bare har noen minutter igjen før du mister bussen? Setter deg ned i sofaen og overser klokka? Hva slags løsning er det?

De siste fem årene, siden jeg var 12 år, har jeg jobbet med klima og miljø, gjennom aktivisme og lobbyarbeid. Er det noe jeg møter mye av, så er det voksne mennesker som er «så utrolig enige i at dette er suuuperviktig,» og er helt på vårt lag i kampen mot klimaendringene. Som anser seg selv som klimaengasjerte. Men ordet engasjement betyr mer enn en innøvd frase. I militærspråket betyr det sammenstøt. I fektespråket betyr det at motstandernes klinger kommer i berøring med hverandre. Ordet engasjement er knyttet til handling, og så lenge disse voksne går hver dag uten å løfte en finger for klimaet, er de like klimaengasjerte som sofaen min.

Når det er sagt, er det ingen regler for hva man skal gjøre med klimaengasjementet sitt. Du må ikke oppfylle noen krav, du må bare starte med deg selv og ta grep. Om du begynner med måltidene, shoppingen, reisevanene eller oppvarmingen av hytta, alt er viktig og bra.

Hvordan finner vi klimaengasjementet? Hva forankrer vi det i, det må jo tross alt være noe vi bryr oss om for å endre livene våre? Heldigvis er det sånn at vi dealer med tidenes mest alvorlige og altomfattende krise, så det bør ikke være så vanskelig å finne et aspekt ved det som berører deg. For klimaet påvirker alt. Å engasjere seg i denne saken er å engasjere seg for solidaritet, medmenneskelighet og nestekjærlighet, økonomisk stabilitet, mindre krig og konflikt, bevaring av biologisk mangfold, fattigdomsbekjempelse, feminisme og utrolig mye mer. Det er å ta forvalteransvaret på alvor, og erkjenne hvilken urettferdig verden vi lever i. Og gjøre noe med det.

For meg, er det å være klimaengasjert å ta tro på alvor. For ord er ingenting så lenge de ikke resulterer i handling, og vi kan lese så mange andakter og bibelvers vi vil, men tro i praksis vil alltid være å handle. Handle medmenneskelig, handle rettferdig, handle uselvisk.

Klimakrisa løser seg ikke av seg selv. Og vi må innse at ingen kommer til å løse den for oss, det er kun en kraftig mobilisering og et høyt rop som kan endre det sporet vi har kjørt oss fast i. Og still gjerne deg selv det spørsmålet jeg fikk høre i mitt første møte med klimakampen, da jeg var en bekymret 12-åring som var usikker på hva i all verden jeg kunne gjøre med dette her.

Hvis ikke du – hvem? Og hvis ikke nå – når?

Så jeg ber deg: grav litt i deg selv og finn frem klimaengasjementet, for det har aldri, noen sinne, hastet som nå.