Skrevet av Kristian Nesbu Vatne
Boktittel: Jesus gikk videre: og menigheten står igjen
Forfatter: Carl-Henric Jaktlund
Litt tilfeldig snubla jeg denne sommeren over svenske Carl-Henric Jaktlunds bok «Jesus gikk videre – og menigheten står igjen». Det skulle vise seg å bli et spennende bekjentskap. Forfatterens problemstilling uttrykkes på mange måter i dette sitatet:
«Menigheten er ment å være et sted der en kan gå videre og vokse til, i troen og som menneske. Menigheten burde være det perfekte stedet for å vokse opp og vokse til. Men slik er det altså ikke. Mange vokser i stedet bort når de vokser opp.»
I ei kort og lettlest bok, stiller Jaktlund så mange gode og alvorlige spørsmål at det tar lengre tid å reflektere over boka enn å lese den.
La meg ta at kort steg til siden, og gi noen linjer om min egen inngang til bokas tematikk, før jeg sier noe mer om selve boka.
Siden jeg runda 20 har jeg stort sett alltid vært involvert i arbeid med studenter og unge voksne på en eller annen måte. For ca. 3 år siden satt jeg med en frustrasjon: Stadig vekk synes jeg og observere mennesker som, når de vokser seg ut av tenårene og livet blir annerledes, mer sammensatt, og enkelte ting ikke så sort hvit, fikk et stadig mer tilbakelent og ofte også distansert forhold til troa si. Jeg begynte å spørre: Hvordan ser trosbegeistring ut etter tenårene?
Å dele alle refleksjoner som er gjort siden den gang er det ikke plass til her. Men et av stedene jeg fant hjelp var hos Andy Crouch, som i sin bok Culture making åpner med å si:
The essence of childhood is innocence. The essence of youth is awareness. The essence of adulthood is responsibility.
Så beskriver han hvordan kirka i flere tiår har vært svært opptatt av ungdomsarbeid, og hvordan fokuset på å være kulturelt relevant har satt sitt preg på hele kirka. Før han sier:
«This book is for people and a Christian community on the treshold of cultural responsibility…What happens after youth ministry? What does it mean to be not just culturally aware but culturally responsible? Not just culture consumers or even just culture critics, but culture makers?»
For meg er dette blitt vesentlig: Målet vårt kan aldri være å forsøke å holde folk i «tenåringstroa» så lenge som mulig. Oppdraget må snarere være å hjelpe hverandre til å se troa vokse opp, modnes, og bli et utgangspunkt for å prege verden rundt oss. Bli kulturskapere, om du vil.
Så tilbake til boka. Den er født ut av mye av samme frustrasjonen: Etter mange år med ungdomsarbeid gikk Jaktlund trøtt av å se ungdommer som en gang hadde sterke opplevelser med Jesus forsvinne, ofte helt bort. Også Jaktlund tar til orde for at det naturlige er at ting forandrer seg, ikke at vi blir stående i tenårenes tro. Så hvordan kan vi hjelpe unge mennesker til å vokse opp – og ikke bort?
Med Bibelens beretning om Emmausvandrerne som følgesvenn, foreslår han fire momenter som er viktig, veldig stikkordsmessig antydet her:
* Utvidet perspektiv. Å vokse opp innebærer ofte at virkeligheten ser mer sammensatt ut, og ikke så svart hvitt som før. Unge mennesker bør få hjelp til å bygge en tro som har godt rom for spørsmål, og kan kombinere tydelighet og nyanser.
* Følelser. I tenårene er ofte opplevelser og følelser mer intense, også trosmessig. Med årene endrer dette seg gjerne. Unge mennesker bør få hjelp til å bygge en tro som tåler tider hvor følelsene ikke er så sterk, en tro som står på en annen grunn enn følelser.
* Generasjoner. Mye ungdomsarbeid er bygget rundt at «like barn leker best». Jevnaldrende får være sammen. I dette er det mye godt, men behovet for voksne, modne mennesker er skrikende. Det bør legges til rette for at unge kan få leve i nærheten av mennesker som har gått lengre på veien.
* Ny beslutning. Mange har levd tenårene, også trosmessig, med en sterk gruppeidentitet. Å få hjelp til å ta en slags andre beslutning som voksen, kan være til stor hjelp.
Jeg synes alle Jaktlunds punkter gir mening. Skal jeg sette to streker under et poeng jeg særlig kjenner igjen, og er opptatt av, så må det være kontakten mellom generasjonene. Det er tydeligere og tydeligere at unge mennesker ønsker kontakt med mennesker som har levd lengre. Vi trenger åndelige mødre og fedre! Og dette handler ofte vel så mye om å ville være tilstede sammen med noen, som å sitte på en hel masse kunnskap.Mitt inntrykk er at en del mangler frimodighet på hva de kan bety for mennesker som er yngre enn dem. La oss frimodiggjøre hverandre på det!
Enten du har lyst til å reflektere over din egen tro, eller hvordan vi kan hjelpe unge mennesker til å vokse opp og ikke bort, så er dette en god bok å lese. Den reiser viktige spørsmål, og gir deg ingen formler, men hjelp til å lete etter noen svar selv.
Har du noen tanker om disse spørsmålene? Legg gjerne igjen en kommentar her.