“Jeg er en Guds soldat, drep meg om du vil.” 14


christine

 

 

Teksten er skrevet av Christine Josephine Andreassen, student ved Ungdom, Kultur og Trosopplæring ved MF, og aktiv i KFUK-KFUM.


 

 

– Jeg er en Guds soldat, drep meg om du vil.

Ordene runger fortsatt i hodet mitt innimellom. Jeg var knapt 11 år da jeg ble sendt på Faderhusets sommerleir i Danmark. Storebror ble torturert, og jeg ble lært opp til å gjemme meg, ofre livet for saken og redde de som ble kidnappet.

Sommerleiren skulle forberede oss på endetiden og på å kjempe kampen for Jesus. Lederne var overbevist om at endetiden var nær. Vi måtte derfor trenes opp til å bli soldater. Jeg var i gruppen for de yngste. Midt på natten ble vi vekket med skrik og rop om at en av deltakerne hadde blitt kidnappet. Vi fikk ikke engang en lommelykt for vi alene ble sendt ut i skogen for å lete etter deltakeren som var blitt kidnappet.

Videre lærte vi hvordan vi skulle gjemme oss for å ikke bli sett av de som kom for å ”ta oss kristne”. På leiren ble jeg lært opp til en virkelighetsforståelse som sa at verden ville oss vondt.

 

En dag ble vi stilt opp på en linje. De autoritære lederne fortalte oss med sterke ord at hvis vi noen gang ble kidnappet, skulle vi dø for saken. Vi skulle dø for Jesus. ”Jeg er en Guds soldat, drep meg om du vil.” skulle vi si. Vi øvde på det sammen. Lederne spurte oss en etter en, og vi måtte svare med strak rydd. Jeg var klar. Som elleveåring var jeg klar for å dø for saken.

Litt senere kom pappa glad hjem fra Zambia. Han var gira og engasjert; demonutdrivelse sto på planen for Oslokirken. Mamma prøvde å få meg til å bli hjemme, sa jeg ikke kunne gå glipp av skole, men vi visste alle at to uker skole ikke betydde så mye for en skoleflink 7. Klassing.

Reisen var lang, og plutselig satt jeg alene på et rom med jordgulv og en afrikansk dame. Hun ba meg puste i avispapir rullet sammen som et kremmerhus. Jeg hørte skrik og jammer overalt, men gjorde som jeg ble fortalt. Jeg pustet og gråt. Jeg var redd. Jeg skalv. Da vi var ferdige krysset hun av på en liste med ulike demoner jeg hadde i meg, sjalusi var en av dem. Hun sa jeg måtte komme tilbake for flere demonutdrivelser. Mamma avverget det.

Da jeg gikk ut møtte jeg synet av en skrikende afrikansk dame som løp ut på plassen og rev av seg klærne. Da jeg gikk gjennom gangene så jeg mennesker jeg trodde jeg kjente fra Oslokirken oppføre seg som andre mennesker. De var voldelige, øynene rullet og de skrek.

En tid senere brøt jeg ut. Jeg hadde dratt til en av mine søsken for å være der en stund; jeg var for redd for pappa. Jeg ville ikke være med lenger. Jeg ville ikke bli drevet ut demoner av. Jeg ville ikke bli tvunget på møter og bønnemøter hver uke. Jeg var redd.

En kveld satt mamma ved siden av meg. Hun så at jeg aldri klarte å senke skuldrene; konstant anspent. Hun så på meg og sa “Christine, vil du at vi skal flytte?”. Jeg kjente trykket lette og sa ja. I flere år etterpå våknet jeg av mareritt i kaldsvette. Jeg trodde jeg så demoner. Overalt. Jeg følte meg aldri trygg.

Det tok nesten tre år før jeg havnet på legevakten. Storebror mistenkte en punktert lunge, det viste seg å være et panikkangstanfall. Jeg forstod ikke hva som skjedde. Jeg klarte ikke puste, jeg hadde vondt og jeg var redd. Like før panikkangsten kom hadde jeg sett en afrikaner.

Det tok meg fire år før jeg sluttet å gå av bussen hver gang jeg så en person av afrikansk opprinnelse. Jeg var redd de skulle kaste forbannelser på meg. Redd de skulle angripe meg. Jeg hadde PTSD, også kjent som posttraumatisk stresslidelse. Jeg ble behandlet ved NKVTS, norsk kunnskapssenter for vold og traumatisk stress.

Jeg trodde ikke lenger. Jeg ville ikke tro. Jeg forstod ikke at Gud var kjærlighet. Jeg forstod ikke at kristendommen ikke omhandlet skam, synd, prestasjonsangst og lidelse. Jeg forstod ikke kjærlighetsperspektivet.

Sakte men sikkert begynte jeg å forstå. Jeg begynte i Ten Sing gjennom KFUK-KFUM og ble gitt muligheten til å utvikle meg som menneske uten å være redd for å tråkke feil. Jeg sang i kor. Jeg var med å lagde dramastykker. Jeg var kreativ. Jeg begynte å finne ut hvem denne Christine er. Og hvem denne Gud er.

I senere tid har jeg møtt mennesker som så menighetslivet jeg var en del av utenfra. De så meg på skolen og blant venner. De har sagt at de skjønte det som skjedde ikke var bra, og jeg er glad de forstod. Men hvorfor ble ingenting gjort? Hva skal til for at lærere, foreldre, venner, barnehagelærere, helsesøstre osv. i samfunnet vårt i dag faktisk skal si fra når de skjer noe de ikke tror er bra? Dette handler ikke kun om religion heller, dette er på en generell basis.

Vi er nødt til å lære oss å si fra.

Det er ikke greit at barn skal være redd for skyggen av skrivebordstolen på natten fordi pappa sa jeg så demoner. Det skal ikke skje. Vi må lære oss å tørre å bruke stemmen vår. Tørre å si fra. Jeg utfordrer skolen, politikere, imamer, pastorer, prester, diakoner, ungdomsarbeidere – lista er lang – til å tørre å si fra. Til heller å si fra en gang for mye enn en gang for lite.

Barn skal få lov til å være barn.

Min bror, Anders Torp, har gitt ut boken Jesussoldaten. Jeg har vært bidragsyter og stolt lillesøster. Jeg støtter han i det han har sagt og gjort, tro på avveide. Troen min står enda fast, på tross av alt som har skjedd. Jeg tror det handler om at jeg fant et miljø der jeg kunne lære om Gud på en ny måte. En Gud som rommer hele mennesket og som ikke baserer seg på skam eller frykt. Som barn var jeg redd for helvete, demoner og det å tråkke feil. Min far var mitt store forbilde, og føttene mine prøvde så godt de kunne å følge hans fotspor.

Jeg er takknemlig for at jeg i dag ikke følger hans fotspor. Jeg lager mine egne.

Nå går jeg andre året på en bachelor i Ungdom, Kultur og Trosopplæring på Det teologiske Menighetsfakultet. Jeg skal bli prest i Den norske Kirke. Jeg skal skape trygge rom for mennesker til å vokse. Jeg skal vise kjærlighet og omsorg. Jeg skal ikke dømme andre til helvete, få dem til å skamme seg eller tvinge dem under meg. Jeg vil vise andre at på tross av en oppvekst i ekstremt karismatisk kristendom kan man finne en vei til en sunn tro senere.

En sunn teologi basert på åpenhet og forståelse.

Relaterte artikler


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

14 tanker om ““Jeg er en Guds soldat, drep meg om du vil.”

  • Terese Egelid

    Tusen takk for en sterk og utrolig viktig kronikk! Det du beskriver er en oppvekst med omsorgssvikt, som ingen barn og unge skal oppleve. Godt å høre at du har beholdt troen på en god Gud, til tross for alt du har opplevd. Det står stor respekt av å ta et oppgjør med sin egen far, men ut fra det du beskriver- var det nødvendig. Han er dessverre på ville veier.

  • Geir

    “De har sagt at de skjønte det som skjedde ikke var bra, og jeg er glad de forstod. Men hvorfor ble ingenting gjort? Hva skal til for at lærere, foreldre, venner, barnehagelærere, helsesøstre osv. i samfunnet vårt i dag faktisk skal si fra når de skjer noe de ikke tror er bra?”

    Jeg er først og fremst fullstendig enig. Men jeg må jo spørre om det i slike tilfeller hadde hjulpet. Hadde det ikke først og fremst blitt svart med at dere ble forfulgt, at dere hadde religionsfrihet, at det var _der_ som hadde den rette troen og følgelig ikke kunne høre på oss feiltroende, at vi hadde vært besatt av demoner, eller sågar vært demoner?

    • Christine Josephine Andreassen

      Jeg forstår poenget ditt, men er det ikke verdt å prøve? Er det ikke verdt å prøve å si fra i håp om å få barn som opplever grov omsorgssvikt ut fra et slikt miljø?

      Jeg mener at alle mennesker uansett livssituasjon som opplever omsorgssvikt skal prøve å bli reddet. Jeg mener det er så viktig at jeg ville prøvd igjen og igjen og igjen fremfor å tenke at det ikke ville gått.

      Mange religiøse i miljøer som dette lever av tanken at de blir forfulgt som noe positivt, ja, det er vel kanskje spesielt de man bør prøve å få ut? Koste hva det koste vil?

      Et av mine største fokus som kristen og som kommende prest er at jeg heller skal si fra en gang for mye enn en gang for lite. Jeg kommer til å kjempe for hvert et menneske og barn jeg ser som lever i usunne religiøse miljøer.

  • Geir

    Jo selvsagt er jeg enig i at man må prøve. Men jeg tenkte siden du selv har vært der, hva ville du selv sagt da du var dypt inni det?

    • Christine Josephine Andreassen

      Jeg kan ikke vite hva jeg ville sagt eller gjort i en sånn situasjon nettopp fordi det aldri skjedde. Det var ingen som sa “Christine, jeg ser at det din far gjør mot deg ikke er bra” eller som fortalte meg at å fordømme andre mennesker til helvete faktisk ikke var normalt.

      Det er mye mulig det ville blitt forkastet som gudsbespottelse eller lignende, men det er også mulig at det ville gitt meg et dytt i riktig retning, og med nok dytt hadde jeg kanskje kunnet kommet ut av det tidligere.

      Det er derfor jeg sier at man aldri må se på det som håpløst, fordi alle samtaler – om enn så små eller store – fører med seg små drypp og nok drypp kan hjelpe en ut.

  • Geir

    Jeg spør også på bakgrunn av aldri å ha trodd på noen gud, ei heller vokst opp med gudstro i familien. Så det hele er ganske uforståelig og abstrakt for meg. Men jeg finner det interresant.

  • Elisabet

    Tusen, tusen takk for at du deler din historie. Det gjorde inntrykk. Skikkelig trist at du har opplevd dette i din menighet. Helt enig at det var usunt. Godt å høre at du har bevart troen og at du får være i Guds favn med hele deg. Lykke til videre som prest. Den norske kirke trenger prester som deg! Gud velsigne deg videre!! <3

  • Bettina

    Tror du at en i etterpåklokskapens lys kan komme til en forsoning? Blod er som sagt sterkere enn vann, og din far var seg nok ikke bevisst på alt som foregikk den gangen. Har ikke både dere som barn og også han betalt en pris for det som skjedde? Tror sikkert det er mye han ville gjort annerledes, men nå er det dessverre for sent. Men, det er ikke for sent å prate sammen.

    • Christine Josephine Andreassen

      Hei Bettina!
      Jeg forstår det du sier, men husk at dette er et lite utklipp av min barndom, og det er mange mange flere detaljer og deler av livet mitt som her ikke kommer frem. At du skriver det du gjør kan jeg ha en forståelse for, men dette er en veldig kompleks situasjon. Hvis du vil høre mer om hva jeg tenker kan du sende meg en mail på: christineandreassen@gmail.com.
      Eventuelt kan du kjøpe min brors bok “Jesussoldaten”, og kan forhåpentligvis få et bedre bilde av nettopp hvorfor jeg ikke kan ha kontakt med min far.

  • Betty

    Det er tilgivelse for alt Christine.Derfor mener jeg du bør forsone deg med din far.
    Det passer seg ikke for en kristen og ikke tilgi sin egen far og slett ikke leve resten av ditt liv uten kontakt med hverandre.

    • KRistin Edwardsen

      Christine…. for en modig kvinne du er…Jeg har opplevd lignende som deg men annerledes allikevel. Jeg vet ikke om du aner hvor stort det du nå gjør er… Antagelig gjør du det. Du tenner et lys i mørket for sååå mange som opplever eller har opplevd \”det samme\” . Jeg gispet når og mistet nesten pusten når jeg leste på Facebook side at du skulle snakke om dette i Fagerborg. Jeg har selv mer enn nok med å sette mine ben i en kirke og uttale religiøse ord. Jeg gjør det fra tid til annen når jeg savner nærvær med Gud for mye . Men jeg må lade opp og ned igjen i ukesvis av gangen, før og etterpå. Men du gir håp at kanskje jeg også en dag kommer jeg dit du har kommet. .
      Angående tilgivelse mener jeg sterkt at ingen har lov til å dømme og fortelle et annet medmenneskr hva en annen skal føle tro eller tilgi. Prest eller ei.
      Betty…… man skal passe seg for aldri å dømme et annet menneske før en har gått i den andres sko….Jeg syns det er sabla godt gjort å ha komnet seg helskinnet ut av en slik situasjon og ut av \”grepet\” til slike mennesker. Ingen andre enn personen selv har noe med om man skal tilgi eller ikke. Om og når og hvordan man tilgir… og hva det innebærer og ikke… er en en sak mellom henne og Gud…

    • Christine Andreassen

      Hei igjen Bettina!
      Beklager sent svar, har ikke sjekket siden i det siste.

      Det er en forskjell på forsonelse og tilgivelse.
      Jeg har tilgitt, men for å beskytte meg selv psykisk kan jeg ikke forsone meg med han. Det har vært en vanskelig avgjørelse, det er ikke lett å “ha” en pappa uten å “ha” han, hvis du skjønner?

      Det du sier om at det ikke passer seg for en kristen å ikke ha kontakt med sin far syns jeg er trist at du sier. Du kjenner ikke mine følelser eller hva jeg har gått gjennom psykisk gjennom flere år. Å komme med en sånn påstand/beskyldning tror jeg er svært lite konstruktivt. Nå tenker jeg spesielt på de menneskene der ute som har gått gjennom lignende ting som meg – de skal ikke ha dårlig samvittighet for å ikke ha kontakt med noe som er skadelig for dem. Jeg mener min far har en såpass skadelig teologi at det vil gjøre meg svært vondt å være med han. Jeg velger å tro at Gud ikke unner meg en slik smerte.
      Syns du enda det er vanskelig å forstå kan du jo ta turen til Fagerborg kirke søndag 18. September, 19.00. Da skal jeg snakke om blant annet min oppvekst 🙂