Skrevet av Christen Christensen
Konfirmasjonstiden har en sentral plass i trosopplæringen i Den norske kirke. Hvert år deltar cirka 40 000 14-15 åringer på ulike konfirmasjonsopplegg av minimum åtte måneders varighet i hele Norge, og i utlandet gjennom Sjømannskirken.
Hva betyr konfirmasjonen for dem som konfirmeres?
Hva sitter disse cirka 40 000 ungdommene som hvert år fyller kirkene våre igjen med etter nærmere ett år med konfirmantopplegg i kirken?
Det gis nok 40 000 svar på dette spørsmålet: Gøy. Kjedelig. Greit. Tradisjon. Undervisning. Leir. Forelska. Lei. Tro. Gaver. Sorg. Gudstjenester. Håp. Vennskap. Glede. Det gis nok mange svar.
For min egen del snudde konfirmasjonstiden opp ned på livet, og min troshistorie begynte der. I konfirmasjonstiden begynte jeg å stille meg et grunnleggende spørsmål: Hva om det finnes en Gud?
I konfirmasjonstiden så blir konfirmantene husvarme i kirken, de bråker under gudstjenestene mens det skules på dem under grå øyenbryn, og de stiller spørsmål om helt andre ting enn hva som undervises, til kateketens eller prestens fortvilelse. Men dersom vi hjelper dem litt kan de få muligheten til å kjempe med det viktigste spørsmålet de noen gang kommer til å møte: Hva om det finnes en Gud?
Konfirmanter vil alltid være bråkete og ikke følge med til enhver tid, men i nærmere ett år har de en utmerket unnskyldning til å kjempe seg forbi alle lagene av ting og aktiviteter som okkuperer livene deres, og slik få tid og mulighet til å reflektere over de store spørsmålene.
Så vår utfordringer er: Hjelp dem å se! 40 000 bråkete og herlige konfirmanter dundrer rundt i kirkene – og vi kan hjelpe dem å se: Se spørsmålet. Se Gud.
Jeg tror det er flere enn vi tenker som sitter igjen med opplevelsen av å ha sett noe helt nytt, og den grunnleggende erfaringen også Hagar (1.Mos 16:13) fikk:
Har jeg her virkelig sett ham som ser meg?
_____________________________________________________________
Foto: http://www.flickr.com/photos/nonsonofotografo/5863526743/