Digitale fellesskap – en kirkegreie? 1


Teksten er skrevet av Fred Habberstad


Alt er ikke digitalt, men det jeg mener er at på få år har måten mennesker møter hverandre, er sammen på og snakker sammen, på kort tid blitt veldig forandret. Selv for 20 år siden hadde få guts nok til å se for seg hva som i dag er helt naturlig – en «digital» vennegjeng som møtes til tross for at de befinner seg i 5 kontinenter samtidig.

500 år på 17 sekunder

Året var 1492 og Kristoffer Columbus satset alt på at jorden var rund. Selv om Columbus til sin død selv trodde han hadde funnet India, var det Amerika han fant. Jorden var med ett blitt rund og verdensbildet måtte korrigeres kraftig fra den oppfattelsen som regjerte. For de fleste var jorden flat.

Hvis vi forflytter oss raskt til vår egen tid har flyreiser gjort det mulig å besøke flere kontinenter på én dag. Sprøtt nok. Men med datamaskinenes inntog i alle hus (og alle rom?) med ditto teknologi, som internettforbindelse og web-kamera, har Columbus’ lange og farefulle reise for å møte fremmede indianere blitt kortet ned til tastetrykk og nanosekunder. Mennesker møtes på helt andre måter enn tidligere – og ikke bare er det et flyktig møte, men det utvikles tette og nære vennskap.

Nye muligheter skaper forandringer og forandringer skaper nye muligheter.

Denne introen er nyttig for mennesker som er som meg; over 30 år. Den er enda viktigere i møte med mennesker som er enda eldre – jeg måtte sannsynligvis gått enda mer i detalj for å tegne et historisk riss.

For et menneske av 1990-årgang vil gjennomgangen være et historisk klenodium uten særlig dagligdags aktualitet. Den «digitale» hverdagen vil være en helt dagligdags greie. Etiketten «digital» vil være helt uinteressant – fordi for 90-modellen vil livet med venner over nettet være uttrykket for selve livet.

Er man kirkeløs uten en kirke?

Dette skal kun være en kort artikkel – og det er skrevet, sagt og tenkt mye om temaet tidligere. Men temaet er likevel både aktuelt og viktig: hvordan møter jeg som ungdomsleder, «kirkegjenger» og kristen, problemstillingen omkring ungdommers «digitale» tilgang til livet? Hva skal jeg tenke om det og hvordan skal jeg håndtere det? Er det noen teologiske utfordringer eller støtte i det? Og hva sier jeg til «de i kirka» som vil se at ungdomsarbeidet skal «levere resultater»: aktive kirkegjengere?

Det vil nok regjere endel forskjellige oppfattelser av hva som «er» kirke og hvilke krav som må være oppfylt for at det i det hele tatt skal være snakk om «kirke». Det vil være forskjeller i kirkelandskapet som ikke jeg kan komme innpå her. Men jeg vil si som følger: det er lite som tyder på at kirkebenkene i Norge fylles, totalt sett, samme hvordan man snur og vender på det. På den annen side har vi et skandinavisk fenomen som er ganske interessant: statistikken for Norge viser at omkring 86% av den norske befolkningen er enten medlemmer av Den norske kirke eller medlemmer i andre kristne trossamfunn. Sverige, Finland og Danmark er ikke helt ulikt.

Hva tenker kirken om seg selv? Spørsmålet er både praktisk og teologisk. Av svar er det mange og det er ikke likegyldig hvilket svar man holder seg til. Igjen må vi manøvrere på liten plass.

Aller først: hva tenker du om hvorvidt «å være kristen» er en privat ting eller om det også fordrer en slags delaktighet i en form for fellesskap? Bør det være noe ritualer eller andre «påkrevde» ting tilknyttet fellesskapet? Hvilken kvalitet må det være på fellesskapet – må det for eksempel være i en kirke eller et sted hvor alle må være fysisk til stede?

Spørsmålene kan sees på som retoriske spørsmål, men som jeg allerede har sagt: det er ikke likegyldig hvilke svar man får. Uansett er problemstillingene en utfordring for den eksisterende kirke og hvordan den for mange uttrykkes.

C-generasjonen samles omkring digitale leirbål

Man får mene hva man vil om typebeskrivelser, men de søker å finne noen fellestrekk og fellesnevnere omkring fenomener. «Generasjon X» er dermed en typebenevnelse av slik art. Når man sier Generasjon X eller Generasjon Y, mener man de som var tenåringer på henholdsvis 80- og 90-tallet. For den nærværende tidsalder har man kommet opp med typebetegnelsen «Generasjon C». Det spesielle for denne er at den spenner aldersmessig bredere enn «tenårings-segmentet». La meg sitere noe fra en artikkel som sier noe om dette på en god måte (Dagbladet 26.06.07: Morten har link):

De kalles Generasjon C og er i enda større grad enn generasjon X og Y produkter av internettalderen. Mens Generasjon X og Generasjon Y var tenåringer på henholdsvis åtti- og nittitallet, omfavner Generasjon C mye bredere – aldersmessig. Generasjon C omfatter i teorien alle som har slått ut i full kreativ blomst i møtet med digital teknologi. Alle som plutselig har blitt filmmakere og har premiere på videoene sine på multimedienettstedet YouTube; alle som har blitt fotografer og deler bilder med hverandre på Flickr; alle som har blitt historikere og skriver leksikonartikler på Wikipedia. Alle som har blitt lederskribenter (blogger), bokanmeldere (Amazon), filmkritikere (Filmcritic), og reklameforfattere (TradeMe). De som plutselig er blitt vokalister (Singstar), musikere (GarageBand), diskjockeyer (MP3-spillere), og TV-vertinner (MySky).

Nå kan man selvsagt få følelsen av at Generasjon C er mest opptatt av å profilere seg selv og vise frem seg selv og fremheve seg selv – altså den gode gamle monologen: nå skal du høre alt om meg.

Slik er det selvsagt ikke. Profiler, blogger, bilder og filmer man legger ut av seg selv fungerer mer som en CV for videre kontakt. Den er neppe blottet for all sensur, men den viser mye mer et usminket og bredere bilde av hvem noen er. Og akkurat denne utilslørte visningen av seg selv danner skillet mellom hvem som er en Generasjon C’er eller ikke. Enda et sitat til fra overstående artikkel gir litt mer klarhet i akkurat dette:

Mens mellomgenerasjonen bruker nettet og mobilen til logistiske og - praktiske formål, bruker ungdommen av Generasjon C teknologien til å leve ut sine mer intime og relasjonelle aspekter. For dem er dette en virkelig verden, og det er noe som kan være vanskelig å forstå for andre, tror Willy Pedersen (54), professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo. – For noen føles det attpåtil mindre presist å møte noen offline, enn online. - Så godt behersker de nettets koder.

Jeg hørte for kort tid siden en ungdomsleder bli sitert på følgende (fritt sitert av meg): «Det er fint med Facebook for da kan jeg holde en tettere kontakt med ungdommene enn før, men samtidig får jeg mye mer innblikk i deres liv – og det var enklere før da jeg ikke visste så mye om dem».

Det vil i mange sammenhenger være en større åpenhet i blant mennesker på nettet enn hva en ofte kan oppleve i de tradisjonelle «analoge» relasjoner. Dessuten gjør bruken av internett som sosial mingleplass, at man får et nettverk av bekjente som er enormt mye større enn i det analoge livet – og det er mye lettere å holde en kontakt som man dypest sett kontrollerer selv.

I boka og ungdomsundersøkelsen «Jeg tror jeg er lykkelig» (Holmqvist 2007) finnes tall som bekrefter denne relasjonsbyggingen og vedlikeholdet. I denne undersøkelsen har 1000 ungdommer fra fire områder i Norge svart på 60 spørsmål som blant annet favner om deres internettbruk. De spurte er i alderen 13-16 år og er fordelt 50/50 på gutter og jenter.

Her viser statistikken at «topp 3»-nettbruken går til MSN eller lignene programmer (87%), nedlasing av musikk, filmer og spilling av spill (75%) og informasjonssøk i forbindelse med lekser (53%). Chatting og diskusjonsforum brukes bare av henholdsvis 17% og 10%. Det er de eldste som er på diskusjonsforum eller chatter – og ikke overraskende er det mer utbredt blant jenter enn gutter.

Litt ekstrakunnskap er det også nyttig å ta med seg når det gjelder spørsmålet om hvilken tilgang folk har til PC og internett. Statisikken viser at 96% av alle gutter og 94% av jentene har tilgang til PC og 53% av gutta bruker internett ukentlig eller oftere. Tallene viser 39% av jentene. Tallene gjelder for alderen 13 til 19 åringer (Holmqvist 2007).

Den virituelle kirke – kan den være «din menighet»?

Å lage en kirke som er virituell og internettbasert kan for noen lyde besnærende mens andre ikke vil høre om slikt snakk. Hvilken funksjon vil en slik kirke i såfall ha? Et slik spørsmål krever grundig undersøkelse – her skal vi bare så vidt røre ved snerken av tre internettkirker:

Facebook kirken

Hvis du er en «Facebook’er» kan du jo søke på «Facebook kirken» (i to ord) og bli en av de 1370 andre nettverksmedlemmene. Facebook-kirken sier om seg selv: «Meld deg inn i Norges hurtigst voksende virtuelle «kirke»!». De har plassert ordet kirke i gåseøyne og sier vel med dette at det bare er en gruppe. Men spørsmålet er: kan Facebook-kirken fungere som noe som oppleves som «min kirke og menighet»?.

Svaret på det tror jeg må bli nei. Etter en titt gjennom innleggene er det mer høflige spørsmål/svar og meningsytringer enn at levd liv faktisk kommer til uttrykk. Det er ikke umulig å spore en tilbakeholdenhet av «den private sfære». Det kan selvsagt bare være mitt inntrykk, men jeg tror de gjør rett når de setter «kirke» i anførselstegn.

smootown.no

Web-byen Smootown.no har 7357 innbyggere (primo januar 2008). Her er det grupper og forum for diskusjoner og relasjonsbygging. Man må registrere seg for å bli medlem. Kan Smotown.no fungere som noe som oppleves som «min kirke og menighet»?

Jeg la ut et spørsmål på forumet på smootown for å lodde stemningen og fikk to svar før deadline; 17 år gamle «epherion» og 16 år gamle «toini». For epherion er det forumene som trekker og for toini er smootown et «festlig tidsfordriv» hvor man rabler litt om sokker man bruker og vitser. Men toini belyser også forumets viktighet:

Når jeg diskuterer på «evige ting» (ett av forumene. red) pleier jeg å lese mer i bibelen da, for å finne ut hva den egentlig sier om saken. Men det kan på ingen måte erstatte menigheten min.

24-7prayer.com

Bønn 24 timer i døgnet 7 dager i uka – skikkelig hardcore bønneliv! Her kan man enten melde seg til en bønnegruppe eller selv starte en. Tanken er at man står i et bønnefellesskap – et community, om du vil. Det er ingen begrensning i forhold til konfesjon – altså et økumenisk prosjekt som begynte i England i 1999. Hvis man joiner 24-7 prayer blir man en del av et nettverk og et fellesskap hvor det også er forum på samme måte som en finner på smootown, men det lite som minner om at det er en kirke man kommer til her.

Relaterte artikler


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Én tanke om “Digitale fellesskap – en kirkegreie?