Jeg må innrømme at dette er en uferdig brannfakkel. Men jeg tror det er viktig at vi ungdomsarbeidere er drevet av lojalitet til Jesus og ikke til system eller organisasjon. Organisasjoner og kirker søker lojale medarbeidere. Engasjement for sammenhengen man gjør tjeneste i, trengs for å få schwung og kraft i arbeidet. Hva gjør vi når det blir en motsetningsforhold mellom å tjene Gud og å tjene systemet som er ment å tjene den samme Gud?

Temaet kommer stadig kommer tilbake til meg, i mitt personlige liv, i livet som misjonær eller som ungdomsarbeider. Hvem tjener jeg? Hvem hører jeg til? Hvor er identiteten min? I teologi om ungdomsarbeid har mange trukket frem viktigheten av belonging eller tilhørighet for ungdom. Selv om spørsmål om identitet og tilhørighet er intensifiert i tenårene, bærer vi de nok med oss resten av livet. Kanskje spesielt som ungdomsarbeidere. Vi bygger organisasjoner, vi er kirke og vi driver ungdomsaktiviteter. Organisasjonene og arbeidene våre har blitt født av drømmer om å gjøre noe for å knytte tenåringer til Jesus. Men jeg kjenner at det er lett å bli en tjener for systemet og organisasjon, å legge identiteten min i suksess eller tap. Den sanne tilhørigheten til Jesus glipper. Arbeidet og drømmene kan bli tunge å bære, eller jeg kan bli høy på meg selv og arbeidet vi får til.

I Lystra helbredet Paulus en lam man. Det kan vi lese om i apostlenes gjerninger kap 14. Folket ble elleville og tilber Paulus og Barnabas.  Men de to stopper folket og svarer at de er alminnelige mennesker, akkurat som de andre. Og at den de forkynner er ”den levende Gud, han som skapte himmel og jord og havet og alt som er i dem”.

Det er naturlig og nødvendig at vi bygger fellesskap, arbeid, menighet og organisasjoner. Men det som er mest nødvendig er at vi i dette minner hverandre på vår dypeste og sanneste tilhørighet. Ordene i Jes 43:1 minner meg ofte om det.

”Og nå, så sier Herren,
han som skapte deg, Jakob,
og formet deg, Israel:
Frykt ikke, jeg har løst deg ut;
jeg har kalt deg ved navn, du er min.”

Jeg er Gud sin. Arbeidet vi driver er Gud sitt. Ungdommene vi jobber med er Gud sine. Kan vi bygge denne sannheten inn i systemene vi jobber for? Kan vi bygge organisasjoner og menigheter som alltid vender tilbake til denne tilhørigheten? Selv når det er viktig å bygge organisasjonsidentitet og skaffe inntekter og frivillige?

Foto: http://www.flickr.com/photos/rahul3/2245306787/

Relaterte artikler